Emil Gustafson's pasjon var å forkynne Kristus! Det gjorde han på en slik måte at han selv kom i bakgrunnen. Noen venner av ham ga ham dette skussmålet: 'Han talte mer gjennom sin taushet, enn med sine mange ord'. Noen har fortalt at han en gang var på besøk i et hjem en kveld uten å si et eneste ord!
En gang besøkte han en by i det sørlige Sverige. Her skulle han preke på en rekke møter, men det skulle ikke gå slik det var planlagt. Den første kvelden leste han teksten han skulle preke over tre ganger, men han kom ikke i gang med å tale. Folket undret seg. Da han tredje gang hadde lest den samme teksten, gikk han å satte seg ved siden av han som ledet møtet. Til denne sa han:
'Jeg kan ikke preke her i kveld. Jeg kjenner at folket venter for mye fra Emil Gustafson, og ikke fra Jesus'.
Det skal et stort mot, men kanskje enda mer, gudsfrykt for å gjøre noe slikt som dette.
De som var kommet for å høre ham, fikk ikke det. Men det er et spørsmål om det ikke gjorde et like sterkt inntrykk, ja, kanskje enda sterkere å se den gråtende forkynneren stå på talerstolen. Neste kveld derimot, preket han, og da med stor autoritet.
Emil Gustafson var en typisk hellighetsforkynner. Likevel var det hans syn på Kristi forsoning som gjennomsyret hele hans hellighetsforkynnelse. Jesu død var for Gustafson en stedfortredende død.
Et annet element i hans djupe forkynnelse var sannheten om at Jesus snart ville komme igjen for å hente sin Brud. Noen vekkelsespredikant i vanlig forstand var han ikke.
Pastor Kihlstedt, som jeg nevnte i første del av denne artikkelserien, har gitt oss følgende karakteristikk av Gustafson som skribent:
'Hans språk var kraftig. De korte, avmålte satsene er fylt av djupt innhold. Ikke alltid er formen uklanderlig, enkelte ganger er fremstillingen vel dunkel, men innholdet er gedigent. Man kan ikke ha det travelt når man leser ham. Man må grunne på det, men så får man da også mer for hjertet'. (Stig Abrahamsson: Emil Gustafson: En Guds profet. HS Förlag , side 115)
Emil Gustafson hadde lært seg kunsten å få sagt mye med få ord. I blant er det slik at stilen hans får noe av bibelordets høyhet over seg. Det er velsignede ord. Den djupe innlevelsen i Bibelens verden preger hans språk. Alt han har skrevet viser oss at det er nøye prøvd på Guds ord. Emil Gustafson var en ivrig bibelleser, særlig bruker han tekster fra Det gamle testamente: 1.Mosebok og Høysangen går flittig igjen, sammen med Salomos ordspråk, og profetskriftene. Man merker at det er en mann som lever nær en hellig Gud, som har skrevet. To toner dominerer innholdet: Det hellige alvoret og den stille fortrøstningen til Gud.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar