Og i disse dager når jeg er så dårlig, er det noe legen Luc sier i filmen, som berører meg sterkt: 'Be for meg, at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred'.
Det var den 21. mai 1996 at en militant islamistisk organisasjon tilkjennega at de hadde henrettet syv trappistmunker som var blitt kidnappet fra Notre Dame de l'Atlas i Algerie to måneder tidligere.
At noen i det hele tatt kunne volde disse fredelige og uegennyttige munkene lidelse og død, er ubegripelig sett med menneskelige øyne. De arbeidet blant de fattige. Sørget for medisinsk hjelp. De skrev søknader og brev for de i landsbyen som ikke kunne skrive. De ga bort klær og sko til de som trengte. Og de ba sine bønner og sang sine salmer i klostret.
Men kanskje ligger svaret her: i den kjærlighet som ondskapen ikke tåler? Bak de grusomme drapene står onde åndsmakter. Det er i hvert fall helt sikkert.
De syv trappistmunkene levde ut evangeliet i praksis. Her gjaldt ikke bare evangelieformidling i ord, men i praktisk handling. Evangeliet fikk bein og armer. Og dette så muslimene som levde i landsbyen som lå tett inntil klosteret. Det de så gjorde at de følte seg tiltrukket av denne omsorgen og kjærligheten som ble vist dem. Derfor ble munkene tatt inn i varmen og ble en del av kulturen på stedet. Når store begivenheter skulle feires, var det selvsagt at de ble bedt med.
Filmen viser også deres menneskelighet. Også de gripes av frykt for døden. Men de finner også trøst i troen på Den oppstandne, og Hans seier over død og djevel.
På denne dagen minnes vi Christian de Cherge, prior for den lille kommuniteten, sammen med Bruno, Celestin, Christophe, Michel, Paul og ikke minst eiegode underfundige Luc, legen, og takker Gud for dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar