Hellige Brendan - klosterbygger og sjøfarer

I morgen, den 16. mai, feirer vi Hl.Brendan (486-575). Våre norske kristenrøtter er jo keltiske, og det er i den tradisjonen Kristi himmelfartskapellet står. Vi feirer dagen sammen med våre venner i Northumbria Communty, som vi også føler slektskap til.

I Irland blir hellige Brendan minnet med stor hengivenhet ikke minst for sine bragder på sjøen. I hans egen levetid fanget de folks innlevelsesevne. Irene er jo vant med den barske sjøen og havets mange utfordringer, så hellige Brendan fikk ganske raskt tilnavnet: navigatøren. Han er også kjent som en av Irlands 12 apostler, sammen med Columba, Ciaran og andre.

Han tilhørte en stamme som levde i fylket Kerry, og det sies at hellige Ita fostret Brendan, når han var elev ved en av hennes skoler. En gang skal han ha spurt henne om hvilke tre tingene som gleder Gud mest, og hvilke tre som vanæret Ham?

Til dette svarte Ita:

'De tre tingene som gleder Gud mest er en sann tro på Gud i en rent hjerte, et enkelt liv med et takknemlig hjerte, og sjenerøsitet inspirert av veldedighet. De tre tingene som vanærer Gud er en munn som hater mennesker, et hjerte som huser nag, og en tillit til velstand.

Det sies at Brendan levde etter disse livsprinsippene heretter.

Når han var ferdig med skolen arbeidet han som fisker ved Atlanterhavskysten i fem år før han trådte inn i klosteret i Inishmore som novise. Senere skulle han selv grunnlegge flere store klostre, blant annet klosteret i Clonfert ved Galway, på den motsatte siden av elva Shannon sett fra Clonmacnoise. I dette klosteret skulle han også en dag bli gravlagt.

Hele livet hørte han de gamle tale om 'Løfteslandet' som skulle ligge langt der ute i havet mot vest. Trangen etter å seile dit ble derfor tidlig vekket i ham. Når trangen ble for stor opplevde han at dette var Guds kall til ham. Og han la ut på den farefulle ferden. Om denne reisen vet vi lite.

Men rundt denne reisen skapes det en legende, som er fra 900-1000-tallet: Navigatio Brendani. Den forteller om Brendans eventyrlige ferd til en vidunderlig øy ute i Atlanterhavet, og alt det forunderlige han opplevde på denne reisen. Denne legenden ble umåtelig populær i Middelalderen og ble oversatt utrolig nok til blant andre fransk, tysk, flamsk, italiensk og norrønt.

I årene 1976-77 legger irlenderen Tim Severin ut på en ekspedisjon hvor han vil følge i sporene etter hellige Brendan, slik den beskrives i legenden. Hensikten er å forsøke å bevise muligheten for irske munkers tidlige reiser til Nord-Amerika.

Ekspedisjonen, som besto av fem mann, forlot den sørlige delen av Irland 17. mai 1976 med båten Brendan. Selve båten var en ni meter lang rekonstruksjon av fortidens store skinnfartøyer. Ekspedisjonen seilte om Hebridene og Færøyene og kom til Island i juli 1976. Der ble båten lagt opp for vinteren. Ferden fortsatte i mai 1977, og tross stormer og drivis nådde ekspedisjonen Newfoundland 26.juli 1977.