Den Hellige Ånds harpe

Det passer så fint at minnedagen for en av de fremste åndelige lærere og poeter i den syriske kirken, Jakob av Sarug (451-521), i år faller på en torsdag når vi feirer vår nattverdliturgi i Kristi himmelfartskapellet.

Siden vi mottok et kors i gave fra Deir Mar Musa klosteret i Syria, ber vi hver eneste gang vi er i vårt bønnekapell for de syriske kristne.

Jakob av Sarug ble kalt 'Den Hellige Ånds harpe', et navn som hans forbilde og forgjenger, Efraim Syreren, også hadde fått.

Han ble født i år 451 i byen Qurtum ved floden Eufrat, der han fikk sin utdannelse ved en berømt teologisk skole. 21 år gammel ble han munk og kort tid etter begynte han å tonsette sine meditasjoner over Skriften. Resultatet ble noen av de skjønneste hymnene som Kirken har fått del i. Av de 763 (!) hymnene han skrev, er en tredjedel av dem blitt bevart. Disse er fylt av lovsanger til skjønnheten i Guds frelsesverk gjennom historien.

Etter sin ordinasjon som prest, fikk Jakob tilsyn med den lokale kirken i Hawra. Dette gjorde at han fikk lære store deler av Syria å kjenne. Mot slutten av sitt liv, i år 518, ble han utnevnt til biskop i Batan-Surag. Og det var da han fikk tilnavnet 'Den Hellige Ånds harpe'.

Jakob av Sarug sovnet inn i Herren i år 521, 70 år gammel.

Celebert besøk hos våre venner på Vashon Island

Våre gode venner i All-Mercyful Saviour Christian Monastery beliggende i Vashon Island, 30 minutters ferjetur fra Seattle i Washington, og som ledes av den den norske abbeden, fader Thryphon, fikk celebert besøk her om dagen.

Fader Thryphon skriver: 'Vårt brorskap ble velsignet av å motta en monastisk besøkende fra en av de aller eldste monastiske kommunitetene i verden. Abba Ruwais er medlem av Hl.Antonios koptisk ortodokse kloster, som ligger der som en oase i den østlige egyptiske ørken, i den sørlige delen av Suez guvernementet. Gjemt djupt i Rødehavs-fjellene, er det lokalisert 450 kilometer sørøst for Kairo.

Hellige Antonios er et av de eldste klostrene i verden, sammen med Hl.Katharina klosteret ved foten av Sinai-fjellet. Hl.Antonios-klosteret ble etabert av disiplene til Hl.Antonios, som er ansett å være den første kristne munken. Klosteret ble bygget mellom år 361 og 362 e.Kr.

2012 ble det året da vår kommunitet fikk besøk fra to av de eldste kristne klostrene. Abba Ruwais er med i dokumentarfilmen: 'Mysteries of the Jesus Prayer'. I juni fikk vi besøk av fader Pavlos, åndelig leder for Hl.Katharia klosteret, som er lokalisert ved Den brennende busken'.

Vi gleder oss sammen med våre venner på Vashon Island.

På bildet ser du fader Thryphon, han står i midten, og Abba Ruwais til høyre.

Pave Tawadros innleder sin tid som pave med ett års faste

Det gjør inntrykk, synes jeg, når jeg leser at kopternes nye pave, Tawadros II (bildet), innleder sin tid som pave med ett års faste - kun avbrutt av de store festene.

Det sier mye om denne mannens åndelige kvalitet. Når jeg tenker etter har jeg ikke hørt om noe lignende.

Vårt vestlige samfunn er et forbrukersamfunn. Nytelsen settes i høysetet. At noen frivillig velger fasten og askesens vei forundrer oss. Kanskje denne radikale veien også ufordrer oss? Får oss til å tenke på vår egen vei? Vår egen vandring med Kristus. Hva preges den av? Kanskje den koptiske paven har noe å lære oss? Jeg vil tro det. Jeg har i hvert fall noe å lære.

Kristi etterfølgelse handler om dette: forsakelse og tro!

Jesus sa det selv, slik:

"Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Legg merke til hvordan evangelisten Lukas understreker det Jesus sier: 'hver dag'. Altså ikke nå og dag, men noe som vi gjør hver skapte dag. Hva dette korset innebærer er forskjellig avhengig av hvem vi er.

Paven tar sitt kors opp og lever i forsakelse og tro.

Mena - Amen!

Det er en av de mest elskede martyrene i Den koptisk ortodokse kirken vi feirer i dag:

Den hellige Mena (eller Mina), som levde i årene 285 til 309. Hl.Mena er også kjent som undergjøreren, på grunn av de mange under som skjedde i forbindelse med bønn for syke. Navnet sitt fikk han, etter at hans mor hadde bedt inderlig til Gud om å få en sønn. Da hørte hun en røst som sa 'Mena', som er koptisk for 'Amen', som betyr 'la det skje'.

Han ble født i byen Niceous. Hans foreldre var kristne. Faren het Eudoxios og hans mor Euphemia.

Mena er bare 14 år gammel når han mister sin far. Faren hadde før sin død hatt en ledende posisjon i hæren. Mena søkte seg også dit, og han fikk en ledende posisjon på grunn av sin fars gode rykte. Men Mena skulle ikke være der lenge. Han bar på en djup lengsel etter Gud, og ville bruke tiden sin i bønn og å leve i Guds nærvær. Han bega seg derfor ut i ørkenen for å leve der.

Etter fem år som eneboer hadde Mena et syn. Han så hvordan engler kronte martyrene med kroner på deres hoder, og en intens lengsel etter å bli lik Kristus i en død som hans begav han seg til byen for å vitne om sin tro.

I forbindelse med synet hadde han hørt en røst som sa:

'Velsignet er du, Menas, fordi du er bli kalt til et gudfryktig liv fra din barndom av. Du vil bli gitt tre evige kroner: en for ditt sølibatære liv, en for din askese og en for ditt martyrium'.

Hans frimodige vitnesbyrd inne i byen førte nettopp til det siste. Han ble martyr i år 309. Hans frimodige vitnesbyrd har gjennom alle år som fulgte gitt mot til alle som lider for Jesu navns skyld.

Den hvite duen

 Han ble kalt 'Columbàn', Den hvite due, den irske misjonæren som grunnla flere klosterfellesskap på det europeiske kontinentet fra omlag år 590 i de daværende frankiske og lombardiske kongedømmer. De mest kjente Luxeull i nåværende Frankrike, og Bobbio i nåværende Italia.

Hl.Columbanus, som vi feirer i dag, ble født i Nobber, County Meath i Irland, i det året den hellige Benedikt døde. Han dro hjemmefra for å studere under Sinell, abbeden for Cluaninis i Lough Erne. Under abbedens instruksjon skrev Columbanus en kommentar til Salmenes Bok.

Columbanus flyttet så til det berømte klosteret i Bangor, på kysten til Down, som den gangen hadde Hl.Comgail som abbed. Han tilbrakte mange år i dette klosteret før han fikk Hl. Comgail's tillatelse til å reise til kontinentet.

Columbanus satte seil sammen med 12 følgesvenner. Disse var etter det man har grunn til å tro: Hl.Attaia, Columbanus den yngre, Domgal, Eogain, Eunan, Hl.Gall, Gurgano, Libran, Lua, Sigisbert og Waldoleno. De seilte til Britannia, og ble der i en kort tid, før de reiste videre til Frankrike.

Et enkelt liv
Columbanus og hans følge kom til Gontram, de fant en overgitt romersk festning i Annegrey i Vosges-fjellene, som egnet seg godt for deres virksomhet. Her rådet stillheten. Her levde Columbanus og hans følgesvenner et enkelt liv; kosten bestod av urter og bær. Den helligheten som preget Columbanus trakk mange mennesker til dette nye klosteret. De kom fra alle lag av befolkningen. Og hit kom de syke for å bli pleiet og bli bedt for.

Columbanus selv ønsket å leve avsondret, og ofte dro han seg unna til noen huler flere kilometer unna.

Etter noen år ble de tvunget til å bygge et nytt kloster på grunn av alle de som ville slå seg ned og bli disipler. Og slik gikk det til at det ene klosterfellesskapet etter det andre ble grunnlagt. Columbanus skrev også sin egen regel.

Den er kortere enn den regelen Hl. Benedikt skrev, og består av bare 10 kapitler.

Frans av Assisi
Det siste klosteret Columbanus grunnleger er klosteret i Babbio, hvor han dør i år 615. I klosteret fortsatte de å leve etter den keltiske livsstilen, og elsket dyrene og tok godt vare på skaperverket. Columbanus pleide å si:

'Hvis du ønsker å kjenne Skaperen, må du først kjenne Hans skaperverk!'

Mange år senere skulle en ung munk ved navn Frans reise fra en by som het Assisi for å søke hvor han kunne få sin monastiske opplæring. Han endte opp i Bobbio, og forble der noen år. Det er ikke vanskelig å se at mye av det Frans senere skulle undervise om hadde han blitt inspirert av Hl.Columbanus.

Hl. Hilda så andres gaver og satte dem fri til tjeneste for Gud

I dag feirer vi en av kelternes hellige, Hl.Hilda av Whitby (614-680).

Hun tilhørte det kongelige hus i Northumbria, og ble døpt 13 år gammel. Hilda levde i de kongelige gemakker, men ettersom årene gikk vokste nonnekallet seg sterkere og sterkere.

33 år gammel bestemte hun seg for å bli en del av en kommunitet i Gaul, men Hl.Aidan fikk overtalt henne til å forbli i Northumbria. Hun ble abedisse i en kloster for både menn og kvinner i Hartlepool, som ligger sør for den hellige øya Lindisfarne. Her etablerte hun irsk praksis og brukte undervisningen fra Hl. Columbanus.

Senere skulle hun flytte enda lenger sør, til Whitby, hvor hun etablerte et nytt kloster for menn og kvinner. Et kloster som skulle få stor betydning som et senter for kunnskap og kunst.

Over alt hvor Hilda kom klarte hun å få andre til å føle seg vel, hun så og anerkjente deres gaver og oppmuntret dem til å tjene Gud og andre mennesker. Hun blir spesielt husket for å ha oppmuntret Hl.Caedmon til å skrive sanger og historier og hjalp folk til å lære Skriften å kjenne. Hilda gav også opplæring til minst fem menn som senere ble biskoper.

Hl.Hilda ble også vertskap for den etter hvert så berømte synoden i Whitby i 664, hvor ulikhetene mellom romersk og keltisk praksis skulle avklares. Hilda støttet selvsagt kelterne. Som kjent ble den romerske praksisen vedtatt å gjelde for Britannia og Irland, og Hilda aksepterte dette og oppmuntret de andre til å følge denne.

I seks år slet hun og led hun mye av en febersykdom, en sykdom hun til slutt døde av. Den siste morgenen tok hun del i nattverden, og oppmuntret sine nonner til å leve i Kristi fred. Så sovnet hun stille inn.

Gregorios Undergjøreren

Han fikk tilnavnet Thaumatourgòs eller Undergjøreren, på grunn av de mange helbredelsene som Gud gjorde gjennom ham, biskopen av Neocæsarea i Pontos.

Det vi vet om Gregorios Undergjøreren (230-270) er takket være en biografi som ble skrevet av hans samtidige, Gregorios av Nyssa. Det finnes også skrifter av ham selv som er bevart.

Gregorios vokste opp i en rikmannsfamilie. De var ikke kristne. Han var bare 14 år gammel da han reiste til Israel for studier. Da var faren død. I Cæsarea studerte han under Origenes.

Gjennom Origenes kom han til tro. Han skriver om sin åndelige far, Origenes: 'Han brant av en brennende kjærlighet til Guds ord, en kjærlighet han tente hos alle dem som lyttet til ham'.

Omlag år 238 forlater Gregorios Det hellige land og setter kursen hjemover. Her blir han etter kort tid vigslet til biskop av hjembyen. I Neocæsarea fantes det på denne tiden bare 17 troende.

I 30 år var han biskop av Neocæsarea, og fikk under denne tiden være med på en vekkelse hvor store deler av byen kom til tro!

Noe av det som vekket folks interesse var feiringen av martyrenes høytider, hvilket Gregorios la stor vekt på. Blant hans viktigste teologiske skrifter finnes det en bok om Treenigheten og en trosbekjennelse.

Hans minnedag faller på den 17. november.