Hl.Finnian av Clonard - den monastiske bevegelsens far i Irland

I dag feirer vi minnet om abbed Finnian av Clonard (470-549). De såkalte Irlands 12 apostler fikk sin opplæring av ham. Han grunnla klosteret i Clonard i vår tids County Meath. Sammen med Hl.Enda av Aran blir han ansett å være far til den monastiske bevegelsen i Irland.

Han ble født i Myshall i fylket Carlow. Hans far var Rudraigh, som var adelig, og kom fra Ulster. Hans mor var Telach fra Leinster. Allerede i tidlig alder fikk Finnian opplæring av noen av datidens kjente åndelige veiledere: Hl Fortchern, som ba ham reise til Wales, for at han der kunne stifte bekjentskap med den rike åndelige walisiske arven. Det sies at Finnian studerte under ledelse av Hl.Codac av Llancarfan, Glamorganshire. Klosteret her var et av samtidens mest kjente utdannelsessentre.

Finnian ble lenge i Wales. Det tok 30 år før han returnerte til hjemlandet. Der tok han fatt på en tid av forkynnelse. Han reiste fra sted til sted, grunnla menigheter, blant annet på steder som Skellig Michael og Great Skellig, ved kysten av County Kelly. Kirkene han lot oppføre her står på UNESCO's liste over Verdensarven.

3000 elever
Det første klosteret han bygde ble bygget ved Aghowle, County Wicklow. Omkring år 520 ble han ledet av en engel  til Cluain Eraird (Clonard, County Meath) ved elven Boyne. Her bygget han en liten munkecelle og en kirke av leire, men som senere fjernet for å bygge en steinkirke. Nå begynte en tid av bønn og studier.

Så begynte ryktene å gå om den hellige bedende mannen i den lille munkecellen. De nådde også utenlands, og en strøm av mennesker begynte å oppsøke ham. For å bli bedt for, og for å få åndelig veiledning. Hit kom lekfolk og prester, abbeder og biskoper.

Når klosteret i Clonard ble bygget sies det at ikke mindre enn 3000 studenter fikk sin undervisning her på en og samme tid! Og hva studerte de? Den Hellige Skrift!

Datoen for hans død er usikker, men han døde sannsynligvis i år 549 under den pesten som ble kalt Gulefeber.

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 7

Her følger et nytt avsnitt av Leo Tolstoj's novelle. På bildet sitter han sammen med sin kone, Sofia Andreevna Tolstaja:

Om morgenen gikk Jelisej til den rike bonden og betalte løsepengene. På vertshuset fat han en man som hadde hest og vogn til salgs. Jelisej avgjorde handelen på stedet og kjøpte også en melsekk og en ljå. Og så var det bare igjen å se seg om etter en melkeku.

Mens han går gjennom landsbyen, kommer han forbi et par bondekoner, og han hører at de snakker om ham, og alt det han hadde gjort for den fattige familien.

'Tenk at slike mennesker finnes i verden!' sier den ene av de to konene. 'Jeg vil sannelog bort og se litt nærmere på ham!'

Men på Jelisej hadde denne bemerkningen en forunderlig virkning. Han likte ikke at han ble rost for det han hadde gjort. Og plutselig hadde han ikke lenger lyst til å kjøpe ku. Han snudde tvert og gikk tilbake til vertshuset, lesset melsekken på vognen og kjørte tilbake til bondegården.

Naturligvis gjorde familien store øyne da de så Jelisej komme til gårds med hest og vogn. Og kanskje tentes det også et lite håp i dem, men ingen hadde mot til å spørre, Til slutt kunne bonden likevel ikke dy seg:

'Denne hesten, bestefar?' spurte han forsiktig.
'Jeg har kjøpt den,' svarte Jelisej, 'og jeg har foresten fått den billig. Gå og slå litt gress til den. Og her har du en sekk mel'.

Dermed steg Jelisej ned av vognen og gikk inn i huset. Han ville helst ikke ha mer snakk om dette. Bonden bar melsekken på stabburet, spente hesten fra og gikk for å hente gress. Ut på kvelden gikk alle til ro. Jelisej la seg igjen ute på gårdsplassen. Men da det led ut på natten, sto han opp, snørte skreppen og dro av gårde. Nå måtte han sette opp farten skulle han ha håp å nå igjen sin reisekamerat.

Jelisej kunne vel ha tilbakelagt fem-seks verst. Det begynte alt å lysne, og han satte seg under et tre for å hvile. Han tok opp pungen og tellet over sine reisepenger. Alt han hadde igjen, var sytten rubler og tyve kopeker.

'Med disse pengene kommer jeg nok ikke over havet,' tenkte han. 'Hva skal jeg gjøre? Hvis jeg går rundt og tigger sammen pengene til reisen, begår jeg kanskje en stor synd. Nei, så får heller Jefim reise alene til Jerusalem. Han setter nok opp et lys for meg foran helgenbildene. For ikke ser det ut som om jeg kommer dit ... Men Vårherre er nådig og vil sikkert ha overbærenhet med meg'.

Og slik endte Jelisejs pilegrimsreise. Han kom ikke lenger. Han tok skreppen over skulderen og dro samme vei tilbake igjen som han var kommet. Bare da han nærmet seg landsbyen han hadde forlatt om natten, gikk han i en stor bue utenom for at folk ikke skulle se ham,

Sammen med Jefim hadde vandringen ofte vært tung og besværlig. Men på tilbakeveien merket han ingen tretthet, det var som om Vårherre hadde gitt ham nye krefter. Han var glad og fornøyd, og enkelte dager klarte han opp til sytti verst. Og uten at det hendte ham noe særlig, kom han velberget tilbake igjen.

Hjemme var det stor glede da han kom og selvfølgelig ingen ende på spørsmålene: hvordan hadde han hatt det på turen? Hva hadde han opplevd, og hvorfor hadde han skilt lag med Jefim? Og hvorfor reiste han ikke til Jerusalem?

Jelisej svarte alltid det samme: han hadde mistet pengene på veien, derfor kom han ikke til Jerusalem. Det var nok ikke Vårherres mening at han skulle få se Den hellige stad. Og de fikk tilgi ham for Kristi skyld, han var ikke bedre mann.

Han ga konen sin de pengene han ennå hadde igjen. Ellers fikk han vite at alt sto bra til hjemme. Avlingen var kommet i hus. Hver hadde passet sitt, intet var forsømt. De levde alle i fred og forståelse med hverandre. Borte hos Jefim hade de hørt at Jelisej var kommet hjem, og de kom nå for å spørre etter sin husbond. Jelisej fortalte det samme som han hadde fortalt sine egne folk.

'Jefim lever i beste velgående,' sa han, 'vi skiltes tre dager for Hl. Peters dag. Jeg tenkte jeg skulle klare å nå ham igjen, men så mistet jeg pengene og bestemte meg for å dra hjem igjen'.

De undret seg nok over at en forstandig mann som Jelisej kunne være seg så tåpelig ad. Men snart var historien glemt, og siden tenkte heller ikke Jelisej mer på saken. Han gjenopptok sitt daglige arbeide med vedhugging, hjalp til med treskingen og stelte med biene. Etter avtale leverte han naboen de ti bikubene og de nye svermene som var kommet til, i alt var det sytten kuber. Da dette var bragt i orden, lot han sønnen ta seg arbeide i nabosognet og begynte selv med sitt vanlige vinterarbeide, flette bastsko og lage nye bikuber.

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 6

Her følger et nytt avsnitt av Leo Tolstoj's novelle:

Fjerde dagen Jelisej oppholdt seg på gården, var siste dag i fasten. Han hadde hele tiden hatt Jefim i tankene, og at han snarest burde komme seg avsted for å prøve å innhente ham. Men han ville også gjerne tilbringe denne siste dagen sammen med gårdens folk. Han hadde bestemt seg for å kjøpe gaver til dem i anledning festen og dra avgårde når det led på kvelden.

Atter gikk han til landsbyen og kjøpte melk og mel og fisk. Han hjalp bestemoren med å forberede festen, gikk til messe og spiste etterpå sammen med familien.

Når var også konen kommet på benene og tok de første famlede skritt. Bonden hadde denne dagen barbert seg og tatt på ren skjorte og hadde gått til en rik gårdbruker hos hvem han hadde pantsatt jord og redskap. Han hadde tenkt å få henstand med betalingen til den nye høsten var i hus. Men ut på ettermiddagen kom han tilbake, motløs og fortvilet. Den rike gårdbrukeren hadde ikke villet høre på ham, først og fremst ville han ha løsepengene. Så nå fikk Jelisej enda mer å tenke på.

'Hvordan skal disse menneskene klare seg? Ikke kan de få være med på slåttearbeidet, for de har jo pantsatt jorden. Og når de andre skjærer rugen - og den står jo fint i år - så kan de heller ikke være med på det,, for deres lott tilhører den rike bonden. Hvis jeg går min vei nå, kommer de snart opp i den samme eldendigheten igjen'.

Han tenkte frem og tilbake. Og da kvelden kom, utsatte han sin avreise til neste morgen.

Han pleide å sove ut på gårdsplassen, men dene natten kunne han ikke falle i søvn. Det var nå sannelig på høy tid å komme seg avgårde, han hadde brukt mange penger og kastet bort fire dager. På den annen side syntes han også synd på denne familien. Og likevel: man rekker jo ikke å hjelpe alle som er i nød!

'Jeg ville jo bare gi dem et stykke brød og hente litt vann,' tenkte han med seg selv , 'og hva blir så resultatet? Det ender vel med at jeg innløser jorden. Og hvis jeg gjør det, må jeg også kjøpe en melkeku til ungene og en hest til bonden så han kan kjøre inn avlingen! Jo, min gode Jelisej, nå har du nok stelt deg fint!'

Ut på natten sto han opp og tok seg en pris tobakk for å klarne tankene. Men tobakken hjalp ikke det minste, og han kunne umulig bli enig med seg selv om hva han skulle gjøre.

Først ut på morgenen sovnet han. Da var et plutselig som om noen vekket ham. Han så seg selv stå reiseferdig med skreppen over skulderen og stokken i hånden. Porten sto på gløtt, men da han skulle gå gjennom den, hektet skreppen seg fast. Han fikk gjort den fri, men ble i stedet hengende fast med bastskoene. Og da han ville løse dem, så han at det var småpiken som holdt fast i skreppen. Og hele tiden ropte hun: bestefar, bestefar, gi oss brød! Og nå kom også gutten og prøvde å holde ham tilbake.

Omsider våknet han.

'Nå vet jeg hva jeg har å gjøre,' sa han til seg selv. 'Jeg innløser den pantsatte jorden og kjøper hest til bonden og melkeku til barna. Og dessuten vil jeg sørge for mel så de klarer seg til neste høst. Hva gagner det vel å dra over havet og oppsøke Kristus, når jeg mister Ham i mitt eget hjerte? Nei, først må jeg hjelpe denne familien på fote!'

(fortsettes)

Biskop Ambrosius! Biskop Ambrosius!

Han var elsket av folket, men samtidig var han en uredd kirkeleder som ikke et øyeblikk unndro seg å utfordre maktens menn. Han skjerpet kravene til biskopene, og virket for en fordjupning av det åndelige livet hos de som skulle lede kirken.

Vi snakker om Ambrosius av Milano, som ble født i år 339 i den keiserlige residensbyen Trier, ikke så langt fra grensen til dagens Luxemburg. Hans far var en betydningsfull politiker med det keiserlige oppdrag å styre over Gallia.

Begge hans foreldre var kristne. Faren døde tidlig, og det førte til omveltninger i familien. De valgte å flytte til Rom. Der får Ambrosius den beste utdannelse hans samtid kan gi, og han står foran en lysende karriere. Han er ikke mer enn 30 år gammel når han utnevnes til stattholder over flere distrikter i det nordlige Italia. Han slår seg så ned i Milano, og det er her dramatiske ting skal inntreffe som fullstendig snur livet til Ambrosius på hodet.

Vi skriver år 374. Da har den arianske striden pågått i over 50 år og ført til djupe kløfter mellom kristne i Italia. Milano var på mange måter arianernes sterkeste feste i landet. Dette året dør den arianske biskopen Auxentius, og det bryter ut et opprør i Milano. Ambrosius må gripe inn. Det er han som sitter med ansvaret.

Biskop Ambrosius
Mens Ambrosius holder en tale i en av byens kirker for å roe gemyttene, er det noen i forsamlingen som roper: 'Biskop Ambrosius!'

Det oppstår et øyeblikks stillhet. Ambrosius forsøker å fortsette sin tale, men det mumles i forsamlingen. En bølge av entusiasme sprer seg blant lytterne. De vil se Ambrosius som deres nye biskop!

Men det er et problem. Ambrosius er ikke døpt! Nå skjer tingene i rask rekkefølge. Ambrosius aksepterer motvillig bispekallet, lar seg døpe, og allerede neste uke vigsles han til biskop! Et oppdrag han påtar seg med de største alvor. De nærmeste årene fordjuper han seg i den kristne troen, og han henter inspirasjon ikke minst fra Østkirkens kirkefedre.

Han blir en av Kirkens mest innflytelsesrike og betydningsfulle teologer. Ikke minst blir han en høyt elsket forkynner. Det var gjennom disse prekener at Augustin nærmet seg den kristne tro.

Ambrosius ble også en fornyer av lovsangen i gudstjenestelivet. Han døde år 397.

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 5

Her følger et nytt avsnitt av Leo Tolstoj's novelle:

Den gamle lot seg maten smake, og bonden spiste litt han også. Gutten og småpiken slikket omhyggelig av skje og tallerken, så krøp de mette opp i ovnsbenken og la seg til å sove.

Og nå fortalte bonden og den gamle konen hvordan de var kommet opp i elendigheten.

'Vi har aldri vært velstående, men da siste høsten slo feil, ble det rene nøden for oss. Til å begynne med fikk vi hjelp av naboene, men snart kom de selv på bar bake og kunne ikke hjelpe mer. Og vi skammet oss for å gå rundt og tigge. Vi skyldte noe overalt: et sted penger, et annet sted mel og brød. Jeg prøve å finne arbeid, men det nyttet heller ikke. Over alt var det fullt av arbeidsledige. Var man heldig og fikk en dags jobb, måtte man løpe rundt i to dager etterpå for å finne nytt arbeide. Likevel slo vi oss igjennom på et vis, og vi trodde vi skulle klare oss til neste høst. Men så kom sykdommen og tok de siste kreftene. Ofte måtte vi sulte i flere dager. I vår nød prøvde vi til slutt å spise gress. Og jeg vet ikke om det var grunnen, men min kone ble syk og måtte legge seg. Og siden var det min tur. Og her lå vi hjelpeløse og så ingen utvei.'

'Også jeg prøvde å holde det gående,' sa den gamle konen, 'men til slutt orket ikke jeg heller mer. Forrige dagen var en nabokone innom for å se til oss. Me da hun så elendigheten, gikk hun sin vei. Og de var jo ikke så rart, for hun har det like vanskelig selv, stakkar! Mannen er borte, hun har flere barn og ikke matsmulen i huset ... Da du kom, hadde vi gitt opp, og lå bare og ventet på døden.'

Etter alt dette bestemte Jelisej seg til å bli natten over på gåren. Kameraten skulle han saktens nå igjen neste dag.

Før morgengry var han oppe og tok fatt på arbeidet som om han var hjemme på sin egen gård. Han tente opp ild og satte brøddeig for den gamle. Så tok han småpiken med seg til naboen for å få fatt i det aller nødvendigste. Det fantes jo nesten ingenting i huset, for alt var byttet bort i mat. Siden skaffet han til veie det som ellers trengtes. Enten laget han det selv eller han kjøpte det.

Hele dagen gikk med, og før han visste ord av det gikk det nok en dag og enda en til.

Gutten var nå kommet til krefter. Han stabbet rundt og fulgte Jelisej for hvert skritt. Småpiken var også kviknet til og hjalp ham med arbeidet så godt hun kunne. Og den gamle bestemoren ble såpass kjekk at hun kunne ta seg en tur over til nabokonen. Men bonden selv var ennå så svak at han måtte støtte seg til veggen hver gang han gikk noen skritt. Verst var det med konen, men etter tre dager klarte hun endelig å ta til seg føde.

Jelisej hadde ikke tenkt at han kom til å somle bort så mye tid her. Nå mente han det var på tide å komme seg avsted og se etter kameraten.

(fortsettes)

Nicolaus av Myra - den virkelige julenissen

Visst tror jeg på julenissen! Den virkelige julenissen: Nicolaus av Myra, eller Nicholas.

Kristne tilhørende både den østlige og vestlige tradisjonen feirer i dag en av sine mest elskede hellige. Nicolaus ble født i Patara i Lykia, i det nåværende Tyrkia. Patara var en av mange havner langs Middelhavskysten.

Han ble født omkring år 270 og kom til å tjene som biskop i Myra i Midtre-Asia. På grunn av de mange undergjerningene som skjedde når han ba, ble han kalt for Nicolaus undergjøreren - Nikolaos ho Thaumaturgos.

Nicolaus var den eneste sønnen i en rik kristen familie. Faren het Epiphanius og moren Johanna. Allerede som riktig ung bar han på en sterk Gudslengsel, og ble en ivrig etterfølger av Jesus. Mens han ennå var ung døde hans foreldre i en epidemi. En onkel av ham sto derfor for oppdragelsen. Onkelen het også Nicolaus, og var biskop av Patara. Han ordinerte etter hvert Nicolaus til leser og senere til presbyter, altså prest.

Det er mange historier å fortelle om Nicolaus. Historier om hvordan han reddet barn fra den visse død, gav mat til de fattige - ja, i det hele tatt viste han stor generøsitet til de fattige og trengende. En gang kastet han en gullmynt gjennom døren til en fattig familie, og på den måten reddet han dem ut av fornedrelsen. Det fortelles at han reddet en gruppe kvinner fra prostitusjon, ved å gi dem penger.

Skikken med å gi gaver kvelden før hans festdag skal ha blitt ført videre av hollandske emigranter som dro til USA, der Hl. Nicolaus ble til Santa Claus.

La oss se litt på det historiske bakteppet til historien om Nicolaus. Vi må til tiden for kristenforfølgelsene under keiserne Diokletian (284-305) og Maximian (286-305). I den østlige delen av imperiet fortsatte forfølgelsene under keiser Galerius (305-11), medkeiser under keiser Konstantin I den Store (306-37; enekeiser fra 324). Men forfølgelsene stanset i 311 da Galerius utstedte et toleranseedikt på dødsleiet. Hans medkeiser Licinius (307-24) tolererte stort sett de kristne. Det er i denne perioden at Nikolas ble valgt til biskop av Myra.

Rundt år 310 skal Nicolaus ha blitt fengslet. Det skjedde i forbindelse med den ny forfølgelsesperiode. Han ble grusomt mishandlet i fengslet. Ennå merket av denne behandlingen skal han i år 325 ha deltatt på kirkemøtet i Nikea. Der skal han ha ført heftige diskusjoner med sin venn, biskop Theognis av Nikea, som hellet til å ville støtte Arius' lære; til slutt tilhørte Theognis dem som undertegnet den nikenske trosbekjennelsen.

Nicolaus Undergjøreren var en god mann, fylt av Den Hellige Ånd og tro. Han feires på dagen før sin dødsdag, 6.desember.

Et filmselskap er i ferd med å lage en film om Nicolaus. Du kan lese mer om dette prosjektet her:

http://www.stnicholascenter.org/pages/movie/

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 4

Her følger en ny del av Leo Tolstoj's (bildet) novelle:

Døren var ulåst. Stuen som Jelisej kom inn i, så ut som bondestuer flest: en stor ovn, langbord og benker, og i kroken rett imot inngangsdøren hang det en del helgenbilder.

En gammel kone satt  på en benk. Hun støttet hodet i armene og lente seg framover bordet. Ved siden av henne sto en liten gutt, blek og med oppblåst mage. Sutrende trakk han dem gamle i ermet. På gulvet foran ovnen lå det en yngre kvinne og stønnet og vred seg i smerte. Ellers la han særlig merke til at det var en uhyggelig stank i rommet.

Den gamle konen så opp.

'Hva vil du? Som du ser har vi ingenting,' sa hun på ukrainsk.
'Jeg ber bare om litt vann', sa Jelisej.
'Her er ingen som kan hente vann. Gå selv'.
'Er det ingen som er friske her i huset og kan ta seg av den syke der borte?'
'Nei, vi er syke alle sammen'.

Jelisej ville ha spurt om mer, men bonden kom nå sjanglende inn. Han famlet seg møysommelig fram langs veggene og holdt seg fast så godt han kunne. Men før han nådde benken, sèg han sammen på gulvet. Og mans han lå der, mumlet han noen ord om sykdom og nød, pekte skjelvende på den lille gutten og begynte å gråte.

Jelisej åpnet skreppen sin og tok fram et brød. Han skar en tykk skive og rakte den til bonden. Men mannen ville ikke ta imot, han pekte bare på gutten og en småpike som hadde gjemt seg borte ved ovnen.

Jelisej rakte brødskiven mot gutten, som begjærlig grep den med begge hender. Og nå våget også småpiken seg frem fra sitt gjemmested for å få sin del. Til slutt skar Jelisej en skive til den gamle konen.

'Om jeg nå også kunne få litt vann,' sukket hun mens hun tygde brødet. 'Jeg er så tørr i munnen. I går prøvde jeg å komme bort til brønnen, men jeg klarte det ikke...'

Jelisej hentet nå vann og ga alle å drikke. De fikk enda et stykke brød hver, bare bonden selv ville ikke ha noe, og konen lå fremdeles bevisstløs.

Siden gikk Jelisej til landsbyen og kjøpte gryn, mel, salt og smør. Kom så tilbake, hugget ved, tente opp ild og kokte suppe og grøt til familien.

(fortsettes)