Den gamle lot seg maten smake, og bonden spiste litt han også. Gutten og småpiken slikket omhyggelig av skje og tallerken, så krøp de mette opp i ovnsbenken og la seg til å sove.
Og nå fortalte bonden og den gamle konen hvordan de var kommet opp i elendigheten.
'Vi har aldri vært velstående, men da siste høsten slo feil, ble det rene nøden for oss. Til å begynne med fikk vi hjelp av naboene, men snart kom de selv på bar bake og kunne ikke hjelpe mer. Og vi skammet oss for å gå rundt og tigge. Vi skyldte noe overalt: et sted penger, et annet sted mel og brød. Jeg prøve å finne arbeid, men det nyttet heller ikke. Over alt var det fullt av arbeidsledige. Var man heldig og fikk en dags jobb, måtte man løpe rundt i to dager etterpå for å finne nytt arbeide. Likevel slo vi oss igjennom på et vis, og vi trodde vi skulle klare oss til neste høst. Men så kom sykdommen og tok de siste kreftene. Ofte måtte vi sulte i flere dager. I vår nød prøvde vi til slutt å spise gress. Og jeg vet ikke om det var grunnen, men min kone ble syk og måtte legge seg. Og siden var det min tur. Og her lå vi hjelpeløse og så ingen utvei.'
'Også jeg prøvde å holde det gående,' sa den gamle konen, 'men til slutt orket ikke jeg heller mer. Forrige dagen var en nabokone innom for å se til oss. Me da hun så elendigheten, gikk hun sin vei. Og de var jo ikke så rart, for hun har det like vanskelig selv, stakkar! Mannen er borte, hun har flere barn og ikke matsmulen i huset ... Da du kom, hadde vi gitt opp, og lå bare og ventet på døden.'
Etter alt dette bestemte Jelisej seg til å bli natten over på gåren. Kameraten skulle han saktens nå igjen neste dag.
Før morgengry var han oppe og tok fatt på arbeidet som om han var hjemme på sin egen gård. Han tente opp ild og satte brøddeig for den gamle. Så tok han småpiken med seg til naboen for å få fatt i det aller nødvendigste. Det fantes jo nesten ingenting i huset, for alt var byttet bort i mat. Siden skaffet han til veie det som ellers trengtes. Enten laget han det selv eller han kjøpte det.
Hele dagen gikk med, og før han visste ord av det gikk det nok en dag og enda en til.
Gutten var nå kommet til krefter. Han stabbet rundt og fulgte Jelisej for hvert skritt. Småpiken var også kviknet til og hjalp ham med arbeidet så godt hun kunne. Og den gamle bestemoren ble såpass kjekk at hun kunne ta seg en tur over til nabokonen. Men bonden selv var ennå så svak at han måtte støtte seg til veggen hver gang han gikk noen skritt. Verst var det med konen, men etter tre dager klarte hun endelig å ta til seg føde.
Jelisej hadde ikke tenkt at han kom til å somle bort så mye tid her. Nå mente han det var på tide å komme seg avsted og se etter kameraten.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar