Fjerde dagen Jelisej oppholdt seg på gården, var siste dag i fasten. Han hadde hele tiden hatt Jefim i tankene, og at han snarest burde komme seg avsted for å prøve å innhente ham. Men han ville også gjerne tilbringe denne siste dagen sammen med gårdens folk. Han hadde bestemt seg for å kjøpe gaver til dem i anledning festen og dra avgårde når det led på kvelden.
Atter gikk han til landsbyen og kjøpte melk og mel og fisk. Han hjalp bestemoren med å forberede festen, gikk til messe og spiste etterpå sammen med familien.
Når var også konen kommet på benene og tok de første famlede skritt. Bonden hadde denne dagen barbert seg og tatt på ren skjorte og hadde gått til en rik gårdbruker hos hvem han hadde pantsatt jord og redskap. Han hadde tenkt å få henstand med betalingen til den nye høsten var i hus. Men ut på ettermiddagen kom han tilbake, motløs og fortvilet. Den rike gårdbrukeren hadde ikke villet høre på ham, først og fremst ville han ha løsepengene. Så nå fikk Jelisej enda mer å tenke på.
'Hvordan skal disse menneskene klare seg? Ikke kan de få være med på slåttearbeidet, for de har jo pantsatt jorden. Og når de andre skjærer rugen - og den står jo fint i år - så kan de heller ikke være med på det,, for deres lott tilhører den rike bonden. Hvis jeg går min vei nå, kommer de snart opp i den samme eldendigheten igjen'.
Han tenkte frem og tilbake. Og da kvelden kom, utsatte han sin avreise til neste morgen.
Han pleide å sove ut på gårdsplassen, men dene natten kunne han ikke falle i søvn. Det var nå sannelig på høy tid å komme seg avgårde, han hadde brukt mange penger og kastet bort fire dager. På den annen side syntes han også synd på denne familien. Og likevel: man rekker jo ikke å hjelpe alle som er i nød!
'Jeg ville jo bare gi dem et stykke brød og hente litt vann,' tenkte han med seg selv , 'og hva blir så resultatet? Det ender vel med at jeg innløser jorden. Og hvis jeg gjør det, må jeg også kjøpe en melkeku til ungene og en hest til bonden så han kan kjøre inn avlingen! Jo, min gode Jelisej, nå har du nok stelt deg fint!'
Ut på natten sto han opp og tok seg en pris tobakk for å klarne tankene. Men tobakken hjalp ikke det minste, og han kunne umulig bli enig med seg selv om hva han skulle gjøre.
Først ut på morgenen sovnet han. Da var et plutselig som om noen vekket ham. Han så seg selv stå reiseferdig med skreppen over skulderen og stokken i hånden. Porten sto på gløtt, men da han skulle gå gjennom den, hektet skreppen seg fast. Han fikk gjort den fri, men ble i stedet hengende fast med bastskoene. Og da han ville løse dem, så han at det var småpiken som holdt fast i skreppen. Og hele tiden ropte hun: bestefar, bestefar, gi oss brød! Og nå kom også gutten og prøvde å holde ham tilbake.
Omsider våknet han.
'Nå vet jeg hva jeg har å gjøre,' sa han til seg selv. 'Jeg innløser den pantsatte jorden og kjøper hest til bonden og melkeku til barna. Og dessuten vil jeg sørge for mel så de klarer seg til neste høst. Hva gagner det vel å dra over havet og oppsøke Kristus, når jeg mister Ham i mitt eget hjerte? Nei, først må jeg hjelpe denne familien på fote!'
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar