Kle deg i ydmykhet

'Kle deg i ydmykhet hele tiden, slik at du vender deg selv mot Guds hvilested'.

Ordene tilhører Hl.Johannes av Saba, og stemmer godt overens med ordene fra Salme 138,6: 'Høy er Herren, men han ser den lave og kjenner den stolte på lang avstand'.

Hl.Saba var født av gudfryktige foreldre, Johannes og Sophia, fra Kappadokia.  Hans far var en høyt rangert militær offiser. Når Hl.Saba var fem år gammel ble han satt bort til en onkel, som skulle påta seg oppdrageransvaret. Farens plikter innen det militæret krevde sitt, og han og moren måtte flytte. Dit kunne de ikke ta med barnet. Da han var åtte besøkte han et kloster i nærheten, hvor han studerte Bibelen. Da hans foreldre vendte hjem, bønnfalt de ham om å forlate klosteret og gifte seg. Men Hl.Saba nektet, og 17 år gammel ble han opptatt som monk i klosteret. 

Hl.Saba henga seg til bønnen, og Gud stadfestet hans kall ved at under og tegn begynte å skje når han ba for folk. 

Han tilbrakte 10 år i dette klosteret før han reiste til Jerusalem, hvor han ble en del av brødrefellesskapet i Hl.Euthymius den stores kloster, og så til Abba Theoctistus. Her levde han frem til han var 30 år gammel. Etter at Abba Theoctistus var død, dro Hl.Saba ut i ørkenen for å leve i en hule. Han kom tilbake til klosteret hver lørdag, for å feire gudstjeneste sammen med de andre munkene, og spise. Ellers oppholdt han seg i hulen. Etter en stund fikk han tillatelse av abbeden i klosteret til å leve som eneboer. Det gjorde han i fem år. Abbed Euthymius holdt sin hånd over ham, og slo også seg i lag med ham i ødemarkene ved Rouba.

Når Hl.Euthymius døde, flyttet Hl.Saba til en hule i nærheten av klosteret Hl.Gerasimus av Jordan. Nå begynte mange å samle seg om ham for å søke det monastiske livet og et lite kloster ble etablert. Mens Hl.Saba var ute for å gå seg en tur, ledet en ildsøyle ham til en stor grotte, som senere skulle bli klosterkirken.

Hl.Saba grunnla også flere andre klostre. Mange under skjedde gjennom hans tjeneste: En kilde vellet frem ved klosteret, etter at han hadde bedt, regn falt i en tid av tørke, og mange syke ble helbredet og plagede ble satt fri. 

Hl.Saba døde i år 532.

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 9

Her følger et nytt avsnitt av Leo Tolstoj's novelle:

Men Jefim hadde ikke lett for å komme til ro den kvelden. Han lå og tenkte på pilegrimen og hans pengepung. Han kunne vanskelig tro at pungen var stjålet. Og det hadde foresten lenge vært noe mistenkelig ved mannen. Under reisen hadde Jefim alltid måtte betale for dem begge, og Jefim hadde dessuten lånt ham en rubel.

Jefim visste godt at man ikke burde være mistenksom mot andre mennesker, slikt var syndig. Men det var heller ikke så lett å komme løs fra slike tanker.

Neste dag gikk alle i  den store Oppstandelseskatedralen (bildet) og til Den hellige grav. Pilegrimen som hadde mistet sin pung, holdt seg hele tiden i nærheten av Jefim.

En stor menneskemengde var forsamlet i katedralen. Fra alle verdens land var de kommet, der var russere, grekere, armeniere, tyrkere, syriere og mange andre. De sto side om side og hørte på messen. Siden førte en munk Jefim og noen andre gjennom den hellige porten fordi den tyrkiske vakte og frem til det sted hvor Kristus ble tatt ned fra korset og salvet. Her brente lys i mange store kandelabre. Jefim ba en bønn og tente et lys foran helgenbildene. Deretter førte munken pilegrimene til Golgata og viste dem stedet hvor korset hade stått. Munken pekte på en sprekk i jorden og forklarte at etter korsfestelsen hadde jorden slått en djup revne på dette stedet.

Mange andre ting så de på sin vandrig: stenen som Frelsere hadde støttet seg til da man satte tornekronen på Ham, pelen som Frelseren var lenket til da man pisket Ham, og en annen sten med to fotspor etter Frelseren.

Hele tiden trengte mengden på, og Jefim fulgte med strømmen fra sted til sted. Til slutt var det messe igjen ved Den hellige grav. Jefim sto i den tettpakkede folkemengden og kunne komme hverken ut eller inn. Han ba sine bønner og korset seg med andakt, men selv ikke i en slik stund klarte han å fri tankene på pilegrimen og den stjålne pungen. Og rett som det var måtte han kjenne etter om hans egen pung var i behold.

Jefim står i kapellet opptatt med disse tankene og stirrer inn i lysene som skinner i krypten over Jesu grav. Da ser han plutselig en gammel mann stå framme i lysskjæret. Den gamle mannen er skallet og har mørkt, krøllet skjegg. Han ligner på Jelisej.

Jefim kan ikke tro sine egne øyne: kan det være mulig at Jelisej er kommet hit før ham? Han var viss på at han ikke hadde vært ombord i båten, for han hadde jo gått rundt og sett etter ham overalt. Og ellers gikk det bare en båt fra Odessa til Jaffa hver åttende dag. Jelisej kunne umulig ha nådd den forrige båten. Og likevel: er står han lyslevende. Det kan ikke være noen annen: øynene, nesen, hele ansiktet - jo visst er det Jelisej!

'Og han har til og med vært så heldig at han har fått plass i forreste rekke like ved graven,' tenker Jefim. 'Jeg får holde meg til ham, så kommer jeg kanskje også i forreste rekke neste gang.'

Han slapp ikke kameraten av syne, og straks messen var slutt, skyndte han seg mot utgangen. Men ute i det fri kunne ikke han ikke få øye på Jelisej. Han ventet lenge og gikk omsider tilbake til sitt herberge i håp om at Jelisej kanskje var der. Men Jelisej var som sunket i jorden.

Samme kveld forsvant også pilegrimen. Uten å ha betalt tilbake den rubelen han hadde lånt av Jefim.

Neste dag gikk Jefim atter til den store katedralen, denne gang i følge med en av de gamle mennene fra Tambov som han hadde truffet ombord. Under messen i katedralen prøvde han fler ganger å trenge seg frem mot krypten, men hadde ikke hell med seg. Og mens han sto lenet til en av søylene, fikk han atter øye på Jelisej. Jelisej sto denne gang forrest ved alteret. Han bredte ut begge armene - som en prest der velsigner menigheten. Og lyset sto som en glorie rundt det skallede hodet.

'Denne gangen skal han ikke unnslippe meg,' tenker Jefim mens han langsomt smyger seg gjennom mengden frem mot krypten. Men da han endelig er fremme, er Jelisej atter forsvunnet.

Tredje dagen er Jefim tidlig ute og stiller seg opp så nær krypten som han kan komme. Og for tredje gang ser han Jelisej stå der med utbredte armer og bliket vendt oppad som om han ser et syn.

'Nå skal han ikke komme seg unna,' tenker Jefim. Han skynder seg til utgangen og stiller seg ved porten for å holde øye med alle som kommer ut. En ustanselig strøm av mennesker glir forbi ham. Time etter time står Jefim og venter. Men Jelisej er ikke å se.

Seks uker var Jefim i Jerusalem. Siden besøkte ham Betlehem, Betania og var ved Jordan. Ved Frelserens grav fikk han satt stempel på en ny skjorte, den skule han ha til sin gravferd. Dessuten tok ha med seg en liten pose med viet jord. Og etter at han hadde holdt av en liten pengesum til hjemreisen, ofret han resten i kirker og kapeller.

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 8

Her fortsetter Leo Tolstoj's novelle:

Den formiddagen de to vennene hadde skilt lag, hadde Jefim gått forbi landsbyen og hadde så satt seg i veikanten for å vente. Time etter time satt han der. Til slutt sovnet han. Da han igjen våknet, var Jelisej ennå ikke kommet. Og slik gikk dagen. Solen dalte, men stadig ingen Jelisej.

Men Jelisej hadde kanskje gått forbi mens han lå og sov? Skjønt nei, der ute på steppen kunne man se milevidt omkring. Jelisej ville sikkert sett ham om han hadde kommet forbi.

En stund spekulerte Jefim på om han skulle gå tilbake til landsbyen og forhøre seg, men bestemte seg til slutt til å fortsette til neste overnattingssted. Det mest sannsynlige var nok at kameraten imens var kommet frem dit. Men heller ikke der fant Jefim sin reisefelle. Han spurte, men ingen hadde sett Jelisej eller visste noe om ham.

Jefim undret seg, men slo seg omsider til ro med tanken på at han ville møte vennen på båten til Odessa. I et herberge underveis støtte han på en annen pilegrim som hadde vært på berget Athos, og som nå for annen gang var på vei til Jerusalem. De kom i samtale med hverandre og ble enige om å slå følge.

Etter en ukes marsj kom begge vel frem til Odessa, hvor de måtte vente på skipsleilighet i tre dager. Det var fullt av pilegrimer fra alle kanter av landet, og Jefim spurte stadig etter kameraten, men det lykkes ikke å oppspore ham.

Så var det ikke annet å gjøre for Jefim enn å fortsette reisen alene. Han kjøpte billet til Jaffa og skaffet seg et utenlandspass. Dessuten kjøpte han brød og sild til reiseproviant. Da båten var fullastet, stakk den til sjøs. Det var fint og stille vær, men ut på kvelden blåste det opp til storm, og båten rullet kraftig. De reisende ombord ble urolige, særlig kvinnene. Også Jefim var engstelig, men ville ikke la seg merke med det. Hele reisen holdt han seg i ro på dekket i lag med noen gamle menn fra Tambov.

Omsider spaknet vinden, og femte dagen var de vel i havn i Konstantinopel. Mange av pilegrimene gikk i land for å bese Sofiamoskeen, men Jefim ble ombord og var bare ute for å kjøpe litt brød. Fra Konstantinopel gikk turen til Smyrna. Båten var innom Aleksandria, og derfra satte den kursen til Jaffa. Det var ingen enkel sak for passasjerene å komme i land i Jaffa. Det fantes ingen kai, og man måtte fies ned i småbåter som gynget sterkt i bølgene. Et par av pilegrimene falt i vannet, men til syvende og sist var alle bragt vel i land. De siste sytti verst mellom Jaffa og Jerusalem gikk pilegrimene til fots, og ut på ettermiddagen den tredje dagen var de ved reisens mål.

Pilegrimene møttes i det russiske herberget, som lå i en av Jerusalems forsteder, og gikk derfra i samlet flott til Patriarkklosteret. Der fikk de beskjed om å ta av seg skoene og stille seg i ring, mennene på den ene siden, kvinnene på den andre. En munk kom med et vannfat og et håndkle. Han knelte ned foran hver enkelt av pilegrimene, vasket deres føtter, tørret dem og kysset dem. Etter denne seremonien hørte pilegrimene på messen, tente lys foran helgenbildene og ba sine bønner.

Siden var de i Abrahamsklosteret og i Jakobskirken og besøkte også alle de andre hellige stedene under ledelse av Jefims nye reisefelle, som jo var godt kjent overalt fra før. Om kvelden var alle samlet i herberget igjen. Da de skulle gå til ro, ble det plutselig stort oppstyr. Jefims kamerat ropte opp at han var blitt frastjålet sin pung, som inneholdt tre og tyve rubler. Pilegrimen var fortvilet, for det var alt han eide. Man lette overalt, uten at det lyktes å finne pengene. Og til slutt var det ikke annet å gjøre - pilegrimen måtte finne seg i sin skjebne, og alle gikk til sengs.

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 7

Her følger et nytt avsnitt av Leo Tolstoj's novelle. På bildet sitter han sammen med sin kone, Sofia Andreevna Tolstaja:

Om morgenen gikk Jelisej til den rike bonden og betalte løsepengene. På vertshuset fat han en man som hadde hest og vogn til salgs. Jelisej avgjorde handelen på stedet og kjøpte også en melsekk og en ljå. Og så var det bare igjen å se seg om etter en melkeku.

Mens han går gjennom landsbyen, kommer han forbi et par bondekoner, og han hører at de snakker om ham, og alt det han hadde gjort for den fattige familien.

'Tenk at slike mennesker finnes i verden!' sier den ene av de to konene. 'Jeg vil sannelog bort og se litt nærmere på ham!'

Men på Jelisej hadde denne bemerkningen en forunderlig virkning. Han likte ikke at han ble rost for det han hadde gjort. Og plutselig hadde han ikke lenger lyst til å kjøpe ku. Han snudde tvert og gikk tilbake til vertshuset, lesset melsekken på vognen og kjørte tilbake til bondegården.

Naturligvis gjorde familien store øyne da de så Jelisej komme til gårds med hest og vogn. Og kanskje tentes det også et lite håp i dem, men ingen hadde mot til å spørre, Til slutt kunne bonden likevel ikke dy seg:

'Denne hesten, bestefar?' spurte han forsiktig.
'Jeg har kjøpt den,' svarte Jelisej, 'og jeg har foresten fått den billig. Gå og slå litt gress til den. Og her har du en sekk mel'.

Dermed steg Jelisej ned av vognen og gikk inn i huset. Han ville helst ikke ha mer snakk om dette. Bonden bar melsekken på stabburet, spente hesten fra og gikk for å hente gress. Ut på kvelden gikk alle til ro. Jelisej la seg igjen ute på gårdsplassen. Men da det led ut på natten, sto han opp, snørte skreppen og dro av gårde. Nå måtte han sette opp farten skulle han ha håp å nå igjen sin reisekamerat.

Jelisej kunne vel ha tilbakelagt fem-seks verst. Det begynte alt å lysne, og han satte seg under et tre for å hvile. Han tok opp pungen og tellet over sine reisepenger. Alt han hadde igjen, var sytten rubler og tyve kopeker.

'Med disse pengene kommer jeg nok ikke over havet,' tenkte han. 'Hva skal jeg gjøre? Hvis jeg går rundt og tigger sammen pengene til reisen, begår jeg kanskje en stor synd. Nei, så får heller Jefim reise alene til Jerusalem. Han setter nok opp et lys for meg foran helgenbildene. For ikke ser det ut som om jeg kommer dit ... Men Vårherre er nådig og vil sikkert ha overbærenhet med meg'.

Og slik endte Jelisejs pilegrimsreise. Han kom ikke lenger. Han tok skreppen over skulderen og dro samme vei tilbake igjen som han var kommet. Bare da han nærmet seg landsbyen han hadde forlatt om natten, gikk han i en stor bue utenom for at folk ikke skulle se ham,

Sammen med Jefim hadde vandringen ofte vært tung og besværlig. Men på tilbakeveien merket han ingen tretthet, det var som om Vårherre hadde gitt ham nye krefter. Han var glad og fornøyd, og enkelte dager klarte han opp til sytti verst. Og uten at det hendte ham noe særlig, kom han velberget tilbake igjen.

Hjemme var det stor glede da han kom og selvfølgelig ingen ende på spørsmålene: hvordan hadde han hatt det på turen? Hva hadde han opplevd, og hvorfor hadde han skilt lag med Jefim? Og hvorfor reiste han ikke til Jerusalem?

Jelisej svarte alltid det samme: han hadde mistet pengene på veien, derfor kom han ikke til Jerusalem. Det var nok ikke Vårherres mening at han skulle få se Den hellige stad. Og de fikk tilgi ham for Kristi skyld, han var ikke bedre mann.

Han ga konen sin de pengene han ennå hadde igjen. Ellers fikk han vite at alt sto bra til hjemme. Avlingen var kommet i hus. Hver hadde passet sitt, intet var forsømt. De levde alle i fred og forståelse med hverandre. Borte hos Jefim hade de hørt at Jelisej var kommet hjem, og de kom nå for å spørre etter sin husbond. Jelisej fortalte det samme som han hadde fortalt sine egne folk.

'Jefim lever i beste velgående,' sa han, 'vi skiltes tre dager for Hl. Peters dag. Jeg tenkte jeg skulle klare å nå ham igjen, men så mistet jeg pengene og bestemte meg for å dra hjem igjen'.

De undret seg nok over at en forstandig mann som Jelisej kunne være seg så tåpelig ad. Men snart var historien glemt, og siden tenkte heller ikke Jelisej mer på saken. Han gjenopptok sitt daglige arbeide med vedhugging, hjalp til med treskingen og stelte med biene. Etter avtale leverte han naboen de ti bikubene og de nye svermene som var kommet til, i alt var det sytten kuber. Da dette var bragt i orden, lot han sønnen ta seg arbeide i nabosognet og begynte selv med sitt vanlige vinterarbeide, flette bastsko og lage nye bikuber.

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 6

Her følger et nytt avsnitt av Leo Tolstoj's novelle:

Fjerde dagen Jelisej oppholdt seg på gården, var siste dag i fasten. Han hadde hele tiden hatt Jefim i tankene, og at han snarest burde komme seg avsted for å prøve å innhente ham. Men han ville også gjerne tilbringe denne siste dagen sammen med gårdens folk. Han hadde bestemt seg for å kjøpe gaver til dem i anledning festen og dra avgårde når det led på kvelden.

Atter gikk han til landsbyen og kjøpte melk og mel og fisk. Han hjalp bestemoren med å forberede festen, gikk til messe og spiste etterpå sammen med familien.

Når var også konen kommet på benene og tok de første famlede skritt. Bonden hadde denne dagen barbert seg og tatt på ren skjorte og hadde gått til en rik gårdbruker hos hvem han hadde pantsatt jord og redskap. Han hadde tenkt å få henstand med betalingen til den nye høsten var i hus. Men ut på ettermiddagen kom han tilbake, motløs og fortvilet. Den rike gårdbrukeren hadde ikke villet høre på ham, først og fremst ville han ha løsepengene. Så nå fikk Jelisej enda mer å tenke på.

'Hvordan skal disse menneskene klare seg? Ikke kan de få være med på slåttearbeidet, for de har jo pantsatt jorden. Og når de andre skjærer rugen - og den står jo fint i år - så kan de heller ikke være med på det,, for deres lott tilhører den rike bonden. Hvis jeg går min vei nå, kommer de snart opp i den samme eldendigheten igjen'.

Han tenkte frem og tilbake. Og da kvelden kom, utsatte han sin avreise til neste morgen.

Han pleide å sove ut på gårdsplassen, men dene natten kunne han ikke falle i søvn. Det var nå sannelig på høy tid å komme seg avgårde, han hadde brukt mange penger og kastet bort fire dager. På den annen side syntes han også synd på denne familien. Og likevel: man rekker jo ikke å hjelpe alle som er i nød!

'Jeg ville jo bare gi dem et stykke brød og hente litt vann,' tenkte han med seg selv , 'og hva blir så resultatet? Det ender vel med at jeg innløser jorden. Og hvis jeg gjør det, må jeg også kjøpe en melkeku til ungene og en hest til bonden så han kan kjøre inn avlingen! Jo, min gode Jelisej, nå har du nok stelt deg fint!'

Ut på natten sto han opp og tok seg en pris tobakk for å klarne tankene. Men tobakken hjalp ikke det minste, og han kunne umulig bli enig med seg selv om hva han skulle gjøre.

Først ut på morgenen sovnet han. Da var et plutselig som om noen vekket ham. Han så seg selv stå reiseferdig med skreppen over skulderen og stokken i hånden. Porten sto på gløtt, men da han skulle gå gjennom den, hektet skreppen seg fast. Han fikk gjort den fri, men ble i stedet hengende fast med bastskoene. Og da han ville løse dem, så han at det var småpiken som holdt fast i skreppen. Og hele tiden ropte hun: bestefar, bestefar, gi oss brød! Og nå kom også gutten og prøvde å holde ham tilbake.

Omsider våknet han.

'Nå vet jeg hva jeg har å gjøre,' sa han til seg selv. 'Jeg innløser den pantsatte jorden og kjøper hest til bonden og melkeku til barna. Og dessuten vil jeg sørge for mel så de klarer seg til neste høst. Hva gagner det vel å dra over havet og oppsøke Kristus, når jeg mister Ham i mitt eget hjerte? Nei, først må jeg hjelpe denne familien på fote!'

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 5

Her følger et nytt avsnitt av Leo Tolstoj's novelle:

Den gamle lot seg maten smake, og bonden spiste litt han også. Gutten og småpiken slikket omhyggelig av skje og tallerken, så krøp de mette opp i ovnsbenken og la seg til å sove.

Og nå fortalte bonden og den gamle konen hvordan de var kommet opp i elendigheten.

'Vi har aldri vært velstående, men da siste høsten slo feil, ble det rene nøden for oss. Til å begynne med fikk vi hjelp av naboene, men snart kom de selv på bar bake og kunne ikke hjelpe mer. Og vi skammet oss for å gå rundt og tigge. Vi skyldte noe overalt: et sted penger, et annet sted mel og brød. Jeg prøve å finne arbeid, men det nyttet heller ikke. Over alt var det fullt av arbeidsledige. Var man heldig og fikk en dags jobb, måtte man løpe rundt i to dager etterpå for å finne nytt arbeide. Likevel slo vi oss igjennom på et vis, og vi trodde vi skulle klare oss til neste høst. Men så kom sykdommen og tok de siste kreftene. Ofte måtte vi sulte i flere dager. I vår nød prøvde vi til slutt å spise gress. Og jeg vet ikke om det var grunnen, men min kone ble syk og måtte legge seg. Og siden var det min tur. Og her lå vi hjelpeløse og så ingen utvei.'

'Også jeg prøvde å holde det gående,' sa den gamle konen, 'men til slutt orket ikke jeg heller mer. Forrige dagen var en nabokone innom for å se til oss. Me da hun så elendigheten, gikk hun sin vei. Og de var jo ikke så rart, for hun har det like vanskelig selv, stakkar! Mannen er borte, hun har flere barn og ikke matsmulen i huset ... Da du kom, hadde vi gitt opp, og lå bare og ventet på døden.'

Etter alt dette bestemte Jelisej seg til å bli natten over på gåren. Kameraten skulle han saktens nå igjen neste dag.

Før morgengry var han oppe og tok fatt på arbeidet som om han var hjemme på sin egen gård. Han tente opp ild og satte brøddeig for den gamle. Så tok han småpiken med seg til naboen for å få fatt i det aller nødvendigste. Det fantes jo nesten ingenting i huset, for alt var byttet bort i mat. Siden skaffet han til veie det som ellers trengtes. Enten laget han det selv eller han kjøpte det.

Hele dagen gikk med, og før han visste ord av det gikk det nok en dag og enda en til.

Gutten var nå kommet til krefter. Han stabbet rundt og fulgte Jelisej for hvert skritt. Småpiken var også kviknet til og hjalp ham med arbeidet så godt hun kunne. Og den gamle bestemoren ble såpass kjekk at hun kunne ta seg en tur over til nabokonen. Men bonden selv var ennå så svak at han måtte støtte seg til veggen hver gang han gikk noen skritt. Verst var det med konen, men etter tre dager klarte hun endelig å ta til seg føde.

Jelisej hadde ikke tenkt at han kom til å somle bort så mye tid her. Nå mente han det var på tide å komme seg avsted og se etter kameraten.

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 4

Her følger en ny del av Leo Tolstoj's (bildet) novelle:

Døren var ulåst. Stuen som Jelisej kom inn i, så ut som bondestuer flest: en stor ovn, langbord og benker, og i kroken rett imot inngangsdøren hang det en del helgenbilder.

En gammel kone satt  på en benk. Hun støttet hodet i armene og lente seg framover bordet. Ved siden av henne sto en liten gutt, blek og med oppblåst mage. Sutrende trakk han dem gamle i ermet. På gulvet foran ovnen lå det en yngre kvinne og stønnet og vred seg i smerte. Ellers la han særlig merke til at det var en uhyggelig stank i rommet.

Den gamle konen så opp.

'Hva vil du? Som du ser har vi ingenting,' sa hun på ukrainsk.
'Jeg ber bare om litt vann', sa Jelisej.
'Her er ingen som kan hente vann. Gå selv'.
'Er det ingen som er friske her i huset og kan ta seg av den syke der borte?'
'Nei, vi er syke alle sammen'.

Jelisej ville ha spurt om mer, men bonden kom nå sjanglende inn. Han famlet seg møysommelig fram langs veggene og holdt seg fast så godt han kunne. Men før han nådde benken, sèg han sammen på gulvet. Og mans han lå der, mumlet han noen ord om sykdom og nød, pekte skjelvende på den lille gutten og begynte å gråte.

Jelisej åpnet skreppen sin og tok fram et brød. Han skar en tykk skive og rakte den til bonden. Men mannen ville ikke ta imot, han pekte bare på gutten og en småpike som hadde gjemt seg borte ved ovnen.

Jelisej rakte brødskiven mot gutten, som begjærlig grep den med begge hender. Og nå våget også småpiken seg frem fra sitt gjemmested for å få sin del. Til slutt skar Jelisej en skive til den gamle konen.

'Om jeg nå også kunne få litt vann,' sukket hun mens hun tygde brødet. 'Jeg er så tørr i munnen. I går prøvde jeg å komme bort til brønnen, men jeg klarte det ikke...'

Jelisej hentet nå vann og ga alle å drikke. De fikk enda et stykke brød hver, bare bonden selv ville ikke ha noe, og konen lå fremdeles bevisstløs.

Siden gikk Jelisej til landsbyen og kjøpte gryn, mel, salt og smør. Kom så tilbake, hugget ved, tente opp ild og kokte suppe og grøt til familien.

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 3

Her fortsetter novellen til Leo Tolstoj:

Etter å ha vandret i fem uker, kom de to kameratene til Ukraina. Bastskoene var det nå ikke noe igjen av, så de var nødt til å kjøpe seg nye. Hittil hadde de alltid betalt for mat og nattlosji og hva de ellers behøvde, men i Ukraina ville folk ikke ha betaling av dem. Overalt ble de gjestfritt mottatt, fikk rikelig med mat og drikke, og de fikk også niste med når de dro videre.

Omring syv hundre verst (verst = 1,067 km) hadde de nå tilbakelagt, og slik fortsatte de sin ferd til de kom til et distrikt hvor det hadde vært uår. Folk i dette distriktet tok også vennlig imot dem, de fikk alltid overnatte gratis, men det var lite mat, og enkelte steder kunne de ikke engang få kjøpt brød. De velstående var blitt fattige, og de som fra før hadde lite, fristet en kummerlig tilværelse. Og nøden og elendigheten tiltok etter hvert som de kom lenger inn i hungerdistriktet.

En formiddag da varmen lå tung og trykkende over dem, klaget Jelisej over at han følte seg trett og sliten. Jefim var seig og utholdende, og Jelisej hadde ofte vanskelig for å holde følge med ham. Nå ba han om at de måtte unne seg en ekstra hvilestund, men Jefim svarte bare at det kom til å bli varmere ut på dagen, og at det nok var best å fortsette enda et stykke før de rastet.

'Om jeg bare hadde noe å drikke,' stønnet Jelisej. Og da de en stund senere kom forbi en fattigslig liten bondestue, sa han: 'Her går jeg inn og ber om vann. Du behøver ikke å vente på meg, bare gå, jeg når deg snart igjen.'

Og dermed skiltes de. Jefim fortsatte alene, mens Jelisej stanset utenfor porten.

Huset virket ustelt og forfallent og hadde et stort hull i taket. Da Jelisej kom inn på gårdsplassen, fikk han øye på en ynnkelig, mager mann. Han lå med åpne øyne, men han rørte seg ikke. Inne fra huset hørtes barnegråt.

Jelisej banket på døren, men det kom ikke noe svar. Han banket en gang til, men hørte fremdeles ike noe. Da var det plutselig noen som stønnet derinne. 'Her må det ha hendt en ulykke,' tenkte Jelisej. 'Dette må jeg undersøke.'

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem. del 2

Her fortsetter novellen til Leo Tolstoj:

Neste morgen kom Jefim til Jelisej. 'Du har i grunnen rett, la oss gå likevel,' sa han. 'Gud Herren alene rår over liv og død, og man kan aldri vite. La oss gå mens vi ennå har krefter og helse.'

I løpet av en ukes tid skulle de to venner være reiseferdige. Jefim hadde penger nok. Han ville ta med seg hundre rubler, og to hundre rubler ville han etterlate hjemme. Jelisej hadde ordnet seg på sin måte. Han solgte ti av bikubene og fikk sytti rubler for dem. Dessuten ga hans kone ham alle sine spareskillinger, og det samme gjorde svigerdatteren.

Jefim overdro oppsynet med byggearbeidet til sønnen og ga beskjed om gårdens drift. Han tenkte på hver eneste ting og glemte intet. Jelisej derimot ordnet bare med bikubene. Resten overlot han til familien. 'De ser nok selv hva som skal gjøres og gjør det sikkert så godt de kan,' tenkte han.

På begge gårdene hadde man det travelt med å utruste de to gamle til turen. De bakte rugkaker, sydde skrepper, laget fotkluter og nye bastsko. Dessuten måtte de ha se et par bastsko i reserve.

Reisedagen kom, og de to menn tok fatt på ferden. Jelisej var i godt humør. Så snart landsbyen var ute av syne, ofret han ikke en tanke mer på stellet hjemme på gården. Han tenkte bare på en ting: å være god mot kameraten og gjøre ham til lags så de kunne nå sitt mål i fred og forståelse. Møtte han folk underveis, hadde han alltid et oppmuntrende ord til dem. Ellers kortet han tiden med å fortelle stykker fra helgenlegender som han hadde lest eller hørt.

Slik vandret Jelisej avsted, lykkelig og glad. Bare en ting plaget ham: han hadde bestemt seg for å forsake tobakken på denne pilegrimsferden, og han hadde latt snusdåsen ligge igjen hjemme. Men han savnet dem meget. Og da en mann ga ham litt tobakk en dag, kunne han ikke la være å ta seg en pris nå og da. Men han gjorde det i hemmelighet så han ikke skulle lede kameraten i fristelse.

Også Jefim var ved godt mot. Raskt og spenstig skrittet han avsted og sa ikke mange ordene. Men den rette gleden i sinnet følte han likevel ikke. Han kunne ikke glemme bekymringene for dem der hjemme. Han spekulerte på nybygget og om det var noe han hadde glemt å gi beskjed om. Gikk han forbi en potetåker eller en bonde som gjødslet marken, da lurte han straks på hvordan det var hjemme og om de gjorde alt det han hadde sagt. Han kunne ikke stole på andre. Bare når han gjorde allting selv, kunne han føle seg trygg. Så enkelte ganger hadde han mest lyst til å gå hjem igjen for å se om allting gikk riktig for seg.

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 1

Jeg vil gjerne glede mine lesere med noe godt lesestoff nå i adventstiden, og byr på en novelle av Leo Tolstoj (bildet). Selv ble jeg rent oppbygget av denne, og håper du også blir det. Følg med fra starten!

To gamle bønder hadde lenge snakket om at de ville gjøre en reise til Den hellige grav. Den ene het Jefim, han var en solid ordensmann som verken drakk eller røkte og aldri tok et ondt ord i sin munn. To ganger var han blitt valgt til bøndenes talsmann til forsamlingene og hadde alltid skjøttet sitt verv ærlig og samvittighetsfullt.

Jefim hadde stor familie, to av sønnene og en gift sønnesønn levde hjemme på gården. Av skikkelse var han rank og sterk,og det var først da han kom langt over de seksti at hans hår begynte å gråne.

Jefims nabo og venn, Jelisej, derimot, var liten av vekst. Han hadde et brunbarket ansikt og mørkt skjegg, og han var så skallet at han lignet sin skytshelgen profeten Elias. Jelisej var glad i tobakk og tømte gjerne et beger når det bød seg. Dertil kom at han var en munter og godmodig fyr som levde i fred og forståelse med alle. Meste tiden av sitt liv hadde han arbeidet som tømmer, men på sine gamle dager holdt han seg hjemme og drev med biavl.

Disse to bøndene hadde for lenge siden avlagt løfte om å gjøre en pilegrimsferd  til Jerusalem, men alltid var det kommet noe i veien. Særlig var det Jefim som aldri kunne rive seg løs. Det kunne være forretninger som hindret ham eller andre ting som ikke tålte utsettelse: et barnebarn skulle gifte seg, man ventet hjem yngste sønnen fra militærtjeneste eller det skulle bygges nytt hus. Og på denne måten gikk årene.

En søndag ut på våren satt de to naboene på en tømmerstokk og snakket med hverandre:

'Nå bør vi vel snart innfri vårt løfte?' mente Jelisej.

Jefim rynket pannen. 'Vi må nok vente en stund ennå,' svarte han. 'Det er vanskelig for meg i år. Jeg har begynt å bygge hus og trodde at jeg skulle klare det for hundre rubler. Men jeg er alt kommet opp i tre hundre, og huset er ennå ikke ferdig. Vi får utsette det til neste sommer. Men da håper jeg at vi med Guds hjelp kan komme oss avsted.'

'Vi skulle ikke utsette det lenger,' mente Jelisej. 'Nå er det vår, det er den beste tiden. Skal vi ikke heller reise så snart som mulig?'

'Tiden er den beste, det er så,' innrømmet Jefin, 'men huset er bare halvferdig, jeg kan ikke reise fra det'. 'Har du ingen som kan overta arbeidet for deg? Du har da en voksen sønn?' 'Han tar seg gjerne en tår over tørsten, så han er ikke å stole på.' 'Akk, bror, når vi engang dør, blir de nok pent nødt til å klare seg uten oss! Det kommer sønnen din også til å lære'. 

'Sant nok, men jeg ville nå helst selv holde øye med dette byggearbeidet.'

'Kjære deg, man blir likevel aldri ferdig med alt som skal gjøres. Kvinnene hjemme hos meg holdt nylig på å gjøre rent til helgen. De drev på fra tidlig morgen til langt på kveld, og det så ut som om det aldri skulle ta slutt. Men svigerdatteren min, som er et fornuftig menneske, hun sa: Gud skje lov at helligdagen er der og at den ikke venter på oss, for ellers ble vi vel aldri ferdige!'

Jefim tenkte seg om.

'Jeg har brukt mange penger på dette byggearbeidet, og man kan da ikke reise tomhendt på en slik tur.' Da lo Jelisej. 'Ikke snakk slik, bror, sa han. 'Du er mange ganger så rik som meg! Bestem deg heller og si når vi skal dra. Jeg for min del har ingen penger, men det ordner seg nok.'

'Og hvor skal så du ta pengene fra?' smilte Jefim. 'Jeg skraper sammen det jeg har. Og blir ikke det nok, selger jeg noen av bikubene. En av naboene har ofte spurt om å få kjøpe'. 'Og hvis svermene blir store, så angrer du på det etterpå?' 'Angre? Nei, bror, jeg har aldri angret annet enn syndene mine! Sjelefred er det kosteligste av alt.' 'Javisst, men man må nå likevel gjerne ha orden i sakene'. 'Hva hjelper orden i huset, hvis det ikke er orden i ditt indre? Vi har avlagt dette løftet, og vi får holde det! La oss gå!'

(fortsettes)

Biskopen som fornyet gudstjenestelivet

Det finnes vel få - om noen - som har hatt en slik betydning for gudstjenestens og ikke minst kirkeårets utforming som Kyrillos av Jerusalem, hvis minnedag det er i dag. Han var biskop i den hellige byen fra 348 og helt frem til han døde, 18.mars 386. Det var under hans tid som biskop at Jerusalem fikk tilbake sin stilling som kristenhetens viktigste pilegrimsmål.

Det er ikke så mye vi vet om oppveksten til Kyrillos. Han ble født i nærheten av Jerusalem i år 315. Når han var rundt 30 år ble han vigslet til prest. De to biskopene som vigslet ham skulle senere skape problemer for ham fordi de sto på den arianske siden under den kristologiske striden på 300-tallet. Dermed var det de som mente at Kyrillos også var arianer. Det var han slett ikke. Han skulle bli en av de store forsvarerne av den apostoliske troen i sin samtid. Tre ganger ble han på grunn av dette sendt i eksil av keisere og biskoper som forsvarte de arianske standpunktene.

Kyrillios av Jerusalem var en ivrig bibelleser. Han er berømt for sine dåpsskoler som ble holdt i tiden før påske. Så er også hans undervisning om dåpens og eukaristiens betydning.

Men mest av alt er han kjent for kirkeårets oppbyggelse. På en god pedagogisk måte knyttet han gudstjenesteferingen til hendelsene i Jesu liv til de hellige stedene til bestemte dager og tider under året.

Oppstandelseskirken - som også kalles Den hellige gravs kirke - ble bygget på 300-tallet, og denne kirken ble nå fylt med lovsang og stadig pågående bønn, og ble sentrum for gudstjenestelivet i Jerusalem på denne tiden. Trolig var det på denne tiden at man begynte å be en fullstendig tidebønnssyklus med laudes og vesper, likeså de kortere tidebønnene og nattevigiliene.

Korsopphøyelsen

Dagen i dag har vært feiret siden 300-tallet, nærmere bestemt siden 335 i forbindelse med at man fant igjen Jesu kors og dermed med byggingen av Oppstandelseskirken, eller Gravkirken som den også kalles, i Jerusalem.

Korsopphøyelsens fest eller Det hellige korsets opphøyelse kalles denne dagen.

Jeg holder for tiden på med å lese Egerias reise til Det hellige land, som er historien om en kvinnelig pilegrum som valfartet til Det hellige land en gang mot slutten av det fjerde århundre. Hun forteller "at det finnes ingen som ikke begir seg til Jerusalem denne dagen". Dagen til minne om Det hellige korsets opphøyelse ble feiret i den tidlige kirken på linje med de store høytidene, som påske og pinse og kunne bare lignes med dem i betydning. Men dagen ble ikke bare feiret i Jerusalem. Den ble snart også feiret i både Konstantinopel og Rom, og til den øvrige del av kristenheten.

Selve festen ble holdt til minne om innvielsen av Anastasia - Oppstandelseskirken. Denne kirken er blitt bygget på den plassen hvor Helena, keiser Konstantins mor, sies å ha gjenfunnet de tre korsene som ble brukt til å korsfeste Jesus og de to røverne. Hvordan kunne de så vite hvilket av de tre korsene som var Jesu kors? Det skjedde på den måten at en svært syk kvinne ble lagt på de tre korsene, et ad gangen. Da hun ble mirkuløst og øyeblikkelig helbredet etter å ha blitt lagt ned på et av dem, antok de som var der at det måtte være det korset som Jesus var blitt korfestet på.

Det hellige korsets opphøyelse kom etter hvert til å dreie seg mindre om innvielsesn av Oppstandelseskirken, og mer til minne om Jesu kors. I følge Egeria var det nettopp på denne dagen i dag, 14. september, at Jesu kors ble gjenfunnet.

La oss denne dagen ta med oss apostelens ord:

"For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18)