Om morgenen gikk Jelisej til den rike bonden og betalte løsepengene. På vertshuset fat han en man som hadde hest og vogn til salgs. Jelisej avgjorde handelen på stedet og kjøpte også en melsekk og en ljå. Og så var det bare igjen å se seg om etter en melkeku.
Mens han går gjennom landsbyen, kommer han forbi et par bondekoner, og han hører at de snakker om ham, og alt det han hadde gjort for den fattige familien.
'Tenk at slike mennesker finnes i verden!' sier den ene av de to konene. 'Jeg vil sannelog bort og se litt nærmere på ham!'
Men på Jelisej hadde denne bemerkningen en forunderlig virkning. Han likte ikke at han ble rost for det han hadde gjort. Og plutselig hadde han ikke lenger lyst til å kjøpe ku. Han snudde tvert og gikk tilbake til vertshuset, lesset melsekken på vognen og kjørte tilbake til bondegården.
Naturligvis gjorde familien store øyne da de så Jelisej komme til gårds med hest og vogn. Og kanskje tentes det også et lite håp i dem, men ingen hadde mot til å spørre, Til slutt kunne bonden likevel ikke dy seg:
'Denne hesten, bestefar?' spurte han forsiktig.
'Jeg har kjøpt den,' svarte Jelisej, 'og jeg har foresten fått den billig. Gå og slå litt gress til den. Og her har du en sekk mel'.
Dermed steg Jelisej ned av vognen og gikk inn i huset. Han ville helst ikke ha mer snakk om dette. Bonden bar melsekken på stabburet, spente hesten fra og gikk for å hente gress. Ut på kvelden gikk alle til ro. Jelisej la seg igjen ute på gårdsplassen. Men da det led ut på natten, sto han opp, snørte skreppen og dro av gårde. Nå måtte han sette opp farten skulle han ha håp å nå igjen sin reisekamerat.
Jelisej kunne vel ha tilbakelagt fem-seks verst. Det begynte alt å lysne, og han satte seg under et tre for å hvile. Han tok opp pungen og tellet over sine reisepenger. Alt han hadde igjen, var sytten rubler og tyve kopeker.
'Med disse pengene kommer jeg nok ikke over havet,' tenkte han. 'Hva skal jeg gjøre? Hvis jeg går rundt og tigger sammen pengene til reisen, begår jeg kanskje en stor synd. Nei, så får heller Jefim reise alene til Jerusalem. Han setter nok opp et lys for meg foran helgenbildene. For ikke ser det ut som om jeg kommer dit ... Men Vårherre er nådig og vil sikkert ha overbærenhet med meg'.
Og slik endte Jelisejs pilegrimsreise. Han kom ikke lenger. Han tok skreppen over skulderen og dro samme vei tilbake igjen som han var kommet. Bare da han nærmet seg landsbyen han hadde forlatt om natten, gikk han i en stor bue utenom for at folk ikke skulle se ham,
Sammen med Jefim hadde vandringen ofte vært tung og besværlig. Men på tilbakeveien merket han ingen tretthet, det var som om Vårherre hadde gitt ham nye krefter. Han var glad og fornøyd, og enkelte dager klarte han opp til sytti verst. Og uten at det hendte ham noe særlig, kom han velberget tilbake igjen.
Hjemme var det stor glede da han kom og selvfølgelig ingen ende på spørsmålene: hvordan hadde han hatt det på turen? Hva hadde han opplevd, og hvorfor hadde han skilt lag med Jefim? Og hvorfor reiste han ikke til Jerusalem?
Jelisej svarte alltid det samme: han hadde mistet pengene på veien, derfor kom han ikke til Jerusalem. Det var nok ikke Vårherres mening at han skulle få se Den hellige stad. Og de fikk tilgi ham for Kristi skyld, han var ikke bedre mann.
Han ga konen sin de pengene han ennå hadde igjen. Ellers fikk han vite at alt sto bra til hjemme. Avlingen var kommet i hus. Hver hadde passet sitt, intet var forsømt. De levde alle i fred og forståelse med hverandre. Borte hos Jefim hade de hørt at Jelisej var kommet hjem, og de kom nå for å spørre etter sin husbond. Jelisej fortalte det samme som han hadde fortalt sine egne folk.
'Jefim lever i beste velgående,' sa han, 'vi skiltes tre dager for Hl. Peters dag. Jeg tenkte jeg skulle klare å nå ham igjen, men så mistet jeg pengene og bestemte meg for å dra hjem igjen'.
De undret seg nok over at en forstandig mann som Jelisej kunne være seg så tåpelig ad. Men snart var historien glemt, og siden tenkte heller ikke Jelisej mer på saken. Han gjenopptok sitt daglige arbeide med vedhugging, hjalp til med treskingen og stelte med biene. Etter avtale leverte han naboen de ti bikubene og de nye svermene som var kommet til, i alt var det sytten kuber. Da dette var bragt i orden, lot han sønnen ta seg arbeide i nabosognet og begynte selv med sitt vanlige vinterarbeide, flette bastsko og lage nye bikuber.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar