Det vi vet om dem har vi hovedsaklig fra en av kirkefedrene, Irenaeus, som senere ble biskop i Lyon. Han taler med en særskilt ømhet om den unge slaven, Blandina, og hennes grusomme skjebne. Kirkehistorikeren Eusebios omtaler henne på denne måten:
'Til og med hedningene erkjente at de aldri hadde sett en kvinne som villig utsatte seg for en så grusom og langvarig tortur'.
Året er 177. Forfølgelsene under keiser Marcus Aurelius er harde. Forfølgerne bruker alle slags metoder. Særlig bruker man å henge de som de får tak i og torturere dem. Mange dør av mishandlingen. Blant dem som tas til fange er Blandina, hun er slave. Blandina utsettes for en grusom tortur. Hver gang torturistene stanser opp, får hun spørsmålet om hun vil fornekte Jesus. Til dette svarer hun gang på gang: 'Jeg er en kristen, og vi gjør aldri urett'. Det er hennes sterke vitnesbyrd.
Og det var smittsomt! Kristne som var vitne til mishandlingen av henne så hennes tro og hennes mot, og de steg frem og bekjente at de også var kristne!
Blandina ble fengslet sammen med sin herre. Også han var en kristen. Den spedlemmede kvinnen viste seg å være mer modig og tro enn det noen kunne ha forestilt seg av hennes venner. De var bekymret for at hun skulle gi etter og fornekte sin tro. Men det skjedde ikke.
Etter lengre tids mishandling ble hun til slutt bundet til en påle, og de ville dyrene ble sendt mot henne. Men de rørte henne ikke. Først flere dager senere ble hun henrettet av sine plageånder. Da hadde hun først sett en etter en av sine kristne venner bli drept foran hennes øyne.
I Åp 2,10 leser vi:
"Vær ikke redd for det du skal lide! Djevelen skal kaste noen av dere i fengsel for at dere skal bli satt på prøve, og i ti dager skal dere lide trengsler. Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar