Det eneste vi vet om denne mannen har vi fra en annen asket, Hl.Pafnitios, som møtte Onouphrios i den egyptiske ørken. Denne Pafnitios forteller at han hadde begitt seg ut på en ørkenvandring i den hensikt å studere eneboernes liv, for å se om denne livsformen kunne være noe for ham selv. Han kjente et kall i den retningen.
Etter å ha vandret i 17 dager møtte han på en underlig skikkelse. En mann med veldig langt skjegg, og med et lendedekke laget av blader. Skremt av det han så, løp Pafnitios opp på en fjellhylle. Men den underlige mannen ropte på ham, og sa: 'Kom hit, du Gudsmann, for jeg er også et menneske som har søkt ut i ørkenen av kjærlighet til Gud'. De to begynte så å samtale med hverandre.
Onouphrios kunne fortelle at han tidligere hadde vært munk i et stort kloster i Thelbe i Egypt. Men nå hadde han levd som eneboer - eremit - i nesten 70 år. På disse 70 årene hadde han ikke hatt besøk av et eneste menneske. Men en engel kom til ham hver søndag med nattverden til ham. Pafnitios ble med Onouphrios til en hule hvor de samtalte med hverandre til solen gikk ned. Da Pafnitios skulle til å gå oppdaget de at det sto brød og vann utenfor eneboerens hule. Det var et under. De tok brødet og vannet og delte kveldsmat sammen.
Pafnitios ble natten over hos Onouphrios. De tilbrakte den i bønn sammen. Når morgenen grydde forstod Pafnitios at Onouphrios var døende. Han spurte Onouphrios om han ville at Pafnitios skulle bosette seg i grotten når han var død? Men Onouphrios sa: 'Det er ikke ditt kall'.
- Du skal ha din tjeneste i Egypt og leve blant brødrene.
Onuophrios velsignet Pafnitios. Så døde han. Når han sovnet inn begynte hans kropp å lyse, og Pafnitios hørte engler synge.
Jorden var hard, og Pafnitios fant en hule hvor han kunne gravlegge den døde. Når han var ferdig, oppdaget han at hulen hvor Onouphrios hadde levd var rast sammen, og palmen som sto utenfor var visnet. Han forstod da at han skulle reise videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar