Henri Nouwen - den sårede helbrederen

I dag - lørdag 21.september er det 17 år siden Henri Nouwen (bildet) døde. Få - om noen (det måtte bli Jean Vanier) har betydd mer for mitt eget åndelige liv de siste årene enn ham. Noe mer bånn ærlig menneske - enn si teolog - skal en lete lenge etter.

Sårbar, åpen, spørrende, lyttende, raus - dette er ord som er beskrivende for Henri Nouwen. Han lanserte begrepet - den sårede helbreder. Og en slik var han selv. Meg har han hjulpet gjennom sitt forfatterskap til å sette ord på egne prosesser, jeg er blitt fortrolig med egne sorgopplevelser, har våget meg på et annet bønnespåk, være ærlig med meg selv og jeg håper jeg er blitt mer lyttende - til Gud, til hele meg som menneske - ånd, sjel og legeme - og til andre.

Jeg skal ikke gi deg del i hele hans biografi. Bare nevne dette: Han var den briljante ordkunstneren som fanget sine tilhørere. Professoren som ble høyt verdsatt av alle sine studenter.

Men som bar på en hudløshet, en ensomhet, et behov for å bli sett og bekreftet. Han brøt over tvert. La bak seg tiden som professor og lærer ved flere av de prestisjefylte universitetene i USA, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada og Frankrike. Her kunne han ikke briljere med sine ord, men her fant han selv legedom for sine sjelelige sår. Blant de ordløse, blant de pleietrengende, blant de som i mange menneskers øyne ingenting er.

Med årene har mange oppdaget Nouwen. Han har for dem vært en såret helbreder som har leget deres egne sår. Jeg takker Gud for hva denne mannen har vært og fremdeles er for meg. Et massivt hjerteinfarkt satte en stopper for hans tid her på jord. Nå er han hjemme hos Ham som han elsket og selv ble elsket av.