Biskopen som fornyet gudstjenestelivet

Det finnes vel få - om noen - som har hatt en slik betydning for gudstjenestens og ikke minst kirkeårets utforming som Kyrillos av Jerusalem, hvis minnedag det er i dag. Han var biskop i den hellige byen fra 348 og helt frem til han døde, 18.mars 386. Det var under hans tid som biskop at Jerusalem fikk tilbake sin stilling som kristenhetens viktigste pilegrimsmål.

Det er ikke så mye vi vet om oppveksten til Kyrillos. Han ble født i nærheten av Jerusalem i år 315. Når han var rundt 30 år ble han vigslet til prest. De to biskopene som vigslet ham skulle senere skape problemer for ham fordi de sto på den arianske siden under den kristologiske striden på 300-tallet. Dermed var det de som mente at Kyrillos også var arianer. Det var han slett ikke. Han skulle bli en av de store forsvarerne av den apostoliske troen i sin samtid. Tre ganger ble han på grunn av dette sendt i eksil av keisere og biskoper som forsvarte de arianske standpunktene.

Kyrillios av Jerusalem var en ivrig bibelleser. Han er berømt for sine dåpsskoler som ble holdt i tiden før påske. Så er også hans undervisning om dåpens og eukaristiens betydning.

Men mest av alt er han kjent for kirkeårets oppbyggelse. På en god pedagogisk måte knyttet han gudstjenesteferingen til hendelsene i Jesu liv til de hellige stedene til bestemte dager og tider under året.

Oppstandelseskirken - som også kalles Den hellige gravs kirke - ble bygget på 300-tallet, og denne kirken ble nå fylt med lovsang og stadig pågående bønn, og ble sentrum for gudstjenestelivet i Jerusalem på denne tiden. Trolig var det på denne tiden at man begynte å be en fullstendig tidebønnssyklus med laudes og vesper, likeså de kortere tidebønnene og nattevigiliene.

Hellige Patrick - sauehyrden som ble Irlands apostel

Fasten brytes i dag med en festdag til minne om Hl. Patrick, Irlands apostel (386-461). Uløselig som han er knyttet til den grønne øya, er han fortsatt en inspirasjonskilde for mange også andre steder i verden. Som her i Norge.

15 år gammel blir han kidnappet utenfor sitt hjem i Britannia, og blir ført bort som slave til Irland. Hans ulykke skulle likevel vise seg å bli hans redning. For til tross for at han hadde fått en kristen oppdragelse, så hadde han vendt Gud ryggen. Han skrev ved en anledning i sin selvbiografi:

'Jeg har vendt mitt hjerte bort fra Gud og fortjente den skjebne som rammet meg'.

I Irland blir han satt til å gjete sauer. Overgitt som han er til elementene - og de merkes i Irland (!) - så får han god tid til å tenke. I skogene i den nordvestlige delen av øya begynner den unge mannen å søke Gud. Den Hellige Ånd arbeider i ham. Han har med seg en arv hjemmefra. Ord som er blitt sagt, ord som er lest og bønner som er bedt, har sin virkning. De har falt i god jord. Og de bærer frukt, god frukt. Det han lærer blant sauene ute under himmelhvelvet skulle han senere få god bruk for som nasjonens sjelehyrde. Rikmannssønnen fra Britannia ble formet i stillheten slik mange andre profeter før ham og ble forberedt for en profetisk tjeneste som for all framtid skulle forandre Irland. I over 1000 år spredte lyset seg fra den grønne øya og nye mennesker ved andre kyster skulle få del i evangeliet.

Drevet av underlige drømmer klarer han å ta seg over til Britannia igjen. Men det er ikke lenge han er på hjemlige trakter før han opplever at Gud kaller ham til å reise tilbake til Irland. I et syn om natten ser han en mann som umiskjennelig er irsk, som kaller på ham og sier:

'Kom over hit, hellige yngling, og vandre på nytt i blant oss'.

Patrick opplever dette som Guds kall og handler deretter.

Etter opplæring ved et kloster i Gallia, får han Kirkens velsignelse til å reise til Irland som misjonær. Frem til nå har misjonsvirksomheten stort sett skjedd innenfor Romerrikets grenser. Nå utvides dette. Han begynner i nordvest der han har levd som slave. Så tar han fatt på sin vandrermisjon som fører ham overalt på øya. Forsamlinger ble grunnlagt etter hans evangelieforkynnelse, og kirker blir bygd overalt. Under hans virketid blir syv konger døpt, 3000 prester ordinert og 300 biskoper innsatt i sine embeter.

17. mars 361 dør han. Dødsåret er noe usikkert, men det er hva forskerne nå har landet på.

En Kristi slave på Patmos

I traktene rundt det berømte stedet Nikea, vokste det opp en gutt, som skulle få et navn som fører til at vi i dag minnes ham på denne dagen: Christodoulos - med tilnavnet Undergjøreren. Navnet Christodoulos betyr: Kristi slave. Ganske riktig - det var her, ikke så langt fra Konstantinopel, at det første - såkalte økumeniske - kirkemøtet ble holdt i år 325.

Men Christodoulos var et navn han skulle få senere i livet. Hans foreldre, Theodore og Anna, gav ham navnet Johannes. Vi vet ikke når han ble født, men han dør i år 1111.

Ennå mens han var ung følte Christodoulos en sterk lengsel etter Gud, og etter å gi sitt liv til en monastisk kommunitet. Det var da han tok navnet 'Kristi slave'. En tid levde han som munk på fjellet Latra i Bitynia, et sted vi kjenner igjen fra innledningen til apostelen Peter's første brev. Derfra reiser han til Kos, hvor han blir igumen, eller abbed.

I år 1089 henvender Christodoulos seg til keiseren på den tiden, Alexis Comnena, og ber denne om jord på klippeøya Patmos i Egeerhavet, til å bygge et kloster i nærheten av det stedet hvor Johannes i følge tradisjonen fikk sine åpenbaringer. Dette klosteret finnes der den dag i dag.

I år 1110 angriper arabiske sjørøvere Patmos. Munkene må flykte. De klarer å komme seg unna til øya Eubeios. Her dør Christodoulos 16. mars året etter. Navnet Undergjøreren har å gjøre med de tegn og under som fulgte hans tjeneste.

Patriark Sofronius av Jerusalem og nøklene til Oppstandelseskirken

I dag er det minnedagen til en av patriarkene i Jerusalem, Hl. Sofronius. Han var ortodoks patrark i Jerusalem fra 634 og frem til sin død, mest sannsynlig i 638. Han levde og virket dermed i en tid av store forandringer.

Sofronius, som var araber, ble født i Damaskus i år 560. Det vestromerske riket var da i oppløsning, mens Det østromerske riket og Konstantinopel holdt stillingen. Han fikk sin utdannelse i gresk, og arbeidet en tid som lærer i retrorik.

Sofronius var ikke mer enn noen og tyve år da han fikk et radikalt møte med Jesus, og livet tok en ny retning. Han trådte inn i et kloster som lå i nærheten av Betlehem. Med utgangspunkt i dette klosteret reiste han rundt i Tyrkia, Egypt og kom til slutt til Rom.

I Kirken var det teologisk uro. Sofronius var overbevist om at det khalkedonske synet på den kristne troen var rett. Han argumenterte for at Kristus måtte ha vært helt og fullt menneske om menneskene skulle kunne bli frelst. På samme måte som Kristus hadde en menneskelig kropp for at frelsen skulle innebefatte kroppen, måtte Han også ha hatt en menneskelig vilje for å kunne frelse vår vilje! Den såkalte Dyothelismen - læren om at det finnes to viljer i Kristus, en menneskelig og en guddommelig - betraktet Sofronius som en naturlig og ubestridelig konsekvens av kirkemøtet i Khalkedon i 451.

Da monoteletismen fikk innpass i kirken stod Sofronius fram som en sterk motstander av denne læren, noe som gjorde at han kom på kant med patriarken i Jerusalem. I år 634 ble Sofronius valgt til patriark av Jerusalem, og fikk med det større tyngde i sin kamp mot monoteletismen. Han prøvde å påvirke både pave Honorius I og patriarken i Konstantinopel, men begge endte opp på motsatt side i dette spørsmålet. I år 638 gjorde keiser Herakleios monoteletismen til den gjeldende kristologien i hele sitt rike. På dette tidspunktet hadde det kommet en ny pave, og monoteletismen ble etter hvert avvist og erklært som vranglære, først av pave Martin I på Laterankonsiliet i år 649 og så på det tredje konsiliet i Konstantinopel i år 680-681.

Det er også en annen side ved Sofronius som er interessante. Han er samtidig med Muhammed. Muhammed dør som kjent i år 632. To år senere ble Sofronius patriark i Jerusalem, og det tar ikke mer enn to år til før Jerusalem er hærtatt av muslimene. En ny politisk og religiøs makt hadde tatt over i øst. Under ledelse av Sofronius holdt Jerusalem stillingen i et halvt år. Når de utsultede innbyggerne av Jerusalem ikke klarte mer, ba Sofronius om et møte med kalifen Omar og tilbød seg å kapitulere. Vilkårene var at de kristne ikke skulle tvinges til å konvertere til Islam og de skulle få beholde sine kirker.

Kalifen gikk med på dette. Det er patriark Sofrony som inngikk avtalen om at nøklene til Oppstandelseskirken skal oppbevares hos to muslimske familier. Slik det er den dag i dag.

Anastasia elsket av keiseren - valgte bønnelivet i ørkenen

Man merker historiens sus når man skal beskrive den hellige Anastasia. Hun tilhørte aristokratiet i det bysantinske Konstantinopel på 500-tallet. En periode hadde hun tjeneste ved det keiserlige hoff. Der ble hun lagt merke til av keiser Justinianus. Først og fremst på av hennes åndelige utstrålning.

Anastasia var ganske ung da hun ble enke. Da bestemte hun seg for å søke seg bort fra Konstantinopel. Byen hadde så mange ting som dro henne bort fra hennes rene hengivenhet til Kristus. Hun ville bevare sin sjel. I djupeste hemmelighet forlot hun byen og dro til Aleksandria. Her grunnla hun en liten klosterkommunitet.

Men keiser Justinianus klarte ikke å glemme Anastasia. Når hans hustru mange år senere døde begynte han å lete etter Anastasia. Han ønsket å gifte seg med henne. Ryktene om dette nådde også Anasasia, og hun søkte opp abba Daniel i hans eremittbolig i ørkenen for å få hans råd. Abba Daniel sørget da for at hun fikk mannlige munkeklær og gav henne navnet Anastasios. Han viste henne så en avsidesliggende grotte i ørkenen, gav henne en bønneregel og oppmuntret henne til verken å forlate grotten eller ta i mot besøk. Det var bare en munk som kjente til gjemmestedet. Hans oppgave var å sørge for at Anastasia hadde brød og en krukke vann. Dette satte han ved inngangen til grotten en gang i uken. Slik levde Anastasia i bønn i 28 år. Alle trodde at grotten var bebodd av munken Anastasios!

Like før hennes død åpenbarte Herren seg for Anastasia. Hun skrev da en beskjed til abba Daniel på en leirtavle som hun satte utenfor grotten. Abba Daniel kom med det samme han fikk beskjeden, og tok med seg alt som trengtes til hennes begravelse. Anastasia var fremdeles i live da han kom. Sammen fikk de feire eukaristien. Etter å ha feiret det hellige måltidet da abba Daniel Anastasia om å velsigne ham, og den munken han hadde med seg.

Med ordene: 'Fader, i dine hender overgir jeg min ånd', døde hun. Dette skjedde omkring år 567.

Når hennes grav ble forberedt gav abba Daniel den kappen han bar til munken og ba ham svøpe den døde 'broderen' inn i den. Munken oppdaget da at det var en kvinne, men vegret seg for å si noe. Når de kom tilbake til klostret spurte munken sin åndelige far om han visste at 'broderen' de hadde gravlagt var en kvinne. Abba Daniel fortalte da historien om Anastasia, og historien ble så skrevet ned.

Den fullkomne loven er skjult i Kristi kors

5. mars er dagen vi minnes Markus Asketen, eller Markus Munken, en av de mest betydningsfulle av de såkalte ørkenfedrene. Han blir også kalt en av de 'Gudbærende fedre'. Markus Asketen ble født i Athen tidlig på 400-tallet, og levde i den egyptiske ørken i 40 år. Han var disippel av selveste Johannes Chrysostomos, og det var også denne som vigslet ham til munk.

Helt siden sin tidlige ungdom hadde Markus en djup kjærlighet til Den Hellige Skrift, og han leste daglig i sin Bibel. Det er blitt sagt at han kjente store deler av den utenat.

Markus asketen hadde en nådegave til å undervise, og har etterlatt seg skrifter som er flittig lest i særlig grad av munkene i Østkirken, og høyt elsket av dem. En del av hans skrifter finner man blant annet i Filokalia. Han skriver blant annet om dåpen, om åndelig edruelighet, om fristelsens natur og veien til fullkommenhet. En av hans mest kjente uttalelser er denne:

"Den fullkomne loven er skjult i Kristi kors!"

Markus døde i ørkenen 120 år gammel.

Gerasimos av Jordan og løven

I dag minnes vi Gerasimos av Jordan, en av de mange munkene som levde i ørkenen på 400-tallet. Hva er det som gjør at nettopp denne Gerasimos skiller seg ut, og gjør at vi så mange år etter hedrer hans minne? En av årsakene er at han blir omtalt i den berømte 'åndelige reiseskildringen' til Johannes Moschos, som på svensk har fått tittelen: Andliga änger.

Gerasimos ble født i provinsen Lykien på slutten av 300-tallet. Etter de opplysninger vi har synes det som om han har trådt inn i en monastisk kommunitet i svært ung alder.

Etter noen år i denne kommuniteten begav han seg i vei til Judea, hvor han lokket av det liv som eremitene lever der, søker seg til stillheten og lever et liv i stadig bønn. Det varer ikke så lenge før en gruppe disipler samler seg rundt ham. De har lagt merke til hans liv, og blir smittet av den Gudslengsel som Gerasimos bærer på. Gerasimos grunnlegger en monastisk kommunitet, øst for Jeriko, like i nærheten av Jordan elven. Etter hvert slutter mer enn 70 eremitager seg til klosterfellesskapet. Her lærte unge noviser seg å leve i enkelthet, stillhet og askese.

Men det er ikke bare dette klosterfellesskapet som Gerasimos er kjent for. Han hadde - lik mange andre asketer - en djup kjærlighet til alt det skapte. En dag vandret han langsmed Jordan hørte han en løve som skrek noe aldeles forferdelig. Det viste seg at den hadde fått en stor torne i den ene labben. Overveldiget av følelser for det skadede dyret, dro Gerasimos ut tornen av dyrets labb og forbandt såret. I stedet for å vende tilbake til ørkenen fulgte nå løven Gerasimos tilbake til klosteret og oppholdt seg i nærheten av det. Løven passet på Gerasimos helt til den døde. Brødrene i klosteret var overrasket over hvor fredsommelig løven var. De matet den med brød og grønnsaker.

Når Gerasimos døde, la løven seg oppå graven og døde den også.

Gerasimos kloster forble et vitalt åndelig senter helt fram til 1200-tallet, og den dag i dag er det mange turister som besøker det årlig.