En pilegrimsferd til Jerusalem, del 3

Her fortsetter novellen til Leo Tolstoj:

Etter å ha vandret i fem uker, kom de to kameratene til Ukraina. Bastskoene var det nå ikke noe igjen av, så de var nødt til å kjøpe seg nye. Hittil hadde de alltid betalt for mat og nattlosji og hva de ellers behøvde, men i Ukraina ville folk ikke ha betaling av dem. Overalt ble de gjestfritt mottatt, fikk rikelig med mat og drikke, og de fikk også niste med når de dro videre.

Omring syv hundre verst (verst = 1,067 km) hadde de nå tilbakelagt, og slik fortsatte de sin ferd til de kom til et distrikt hvor det hadde vært uår. Folk i dette distriktet tok også vennlig imot dem, de fikk alltid overnatte gratis, men det var lite mat, og enkelte steder kunne de ikke engang få kjøpt brød. De velstående var blitt fattige, og de som fra før hadde lite, fristet en kummerlig tilværelse. Og nøden og elendigheten tiltok etter hvert som de kom lenger inn i hungerdistriktet.

En formiddag da varmen lå tung og trykkende over dem, klaget Jelisej over at han følte seg trett og sliten. Jefim var seig og utholdende, og Jelisej hadde ofte vanskelig for å holde følge med ham. Nå ba han om at de måtte unne seg en ekstra hvilestund, men Jefim svarte bare at det kom til å bli varmere ut på dagen, og at det nok var best å fortsette enda et stykke før de rastet.

'Om jeg bare hadde noe å drikke,' stønnet Jelisej. Og da de en stund senere kom forbi en fattigslig liten bondestue, sa han: 'Her går jeg inn og ber om vann. Du behøver ikke å vente på meg, bare gå, jeg når deg snart igjen.'

Og dermed skiltes de. Jefim fortsatte alene, mens Jelisej stanset utenfor porten.

Huset virket ustelt og forfallent og hadde et stort hull i taket. Da Jelisej kom inn på gårdsplassen, fikk han øye på en ynnkelig, mager mann. Han lå med åpne øyne, men han rørte seg ikke. Inne fra huset hørtes barnegråt.

Jelisej banket på døren, men det kom ikke noe svar. Han banket en gang til, men hørte fremdeles ike noe. Da var det plutselig noen som stønnet derinne. 'Her må det ha hendt en ulykke,' tenkte Jelisej. 'Dette må jeg undersøke.'

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem. del 2

Her fortsetter novellen til Leo Tolstoj:

Neste morgen kom Jefim til Jelisej. 'Du har i grunnen rett, la oss gå likevel,' sa han. 'Gud Herren alene rår over liv og død, og man kan aldri vite. La oss gå mens vi ennå har krefter og helse.'

I løpet av en ukes tid skulle de to venner være reiseferdige. Jefim hadde penger nok. Han ville ta med seg hundre rubler, og to hundre rubler ville han etterlate hjemme. Jelisej hadde ordnet seg på sin måte. Han solgte ti av bikubene og fikk sytti rubler for dem. Dessuten ga hans kone ham alle sine spareskillinger, og det samme gjorde svigerdatteren.

Jefim overdro oppsynet med byggearbeidet til sønnen og ga beskjed om gårdens drift. Han tenkte på hver eneste ting og glemte intet. Jelisej derimot ordnet bare med bikubene. Resten overlot han til familien. 'De ser nok selv hva som skal gjøres og gjør det sikkert så godt de kan,' tenkte han.

På begge gårdene hadde man det travelt med å utruste de to gamle til turen. De bakte rugkaker, sydde skrepper, laget fotkluter og nye bastsko. Dessuten måtte de ha se et par bastsko i reserve.

Reisedagen kom, og de to menn tok fatt på ferden. Jelisej var i godt humør. Så snart landsbyen var ute av syne, ofret han ikke en tanke mer på stellet hjemme på gården. Han tenkte bare på en ting: å være god mot kameraten og gjøre ham til lags så de kunne nå sitt mål i fred og forståelse. Møtte han folk underveis, hadde han alltid et oppmuntrende ord til dem. Ellers kortet han tiden med å fortelle stykker fra helgenlegender som han hadde lest eller hørt.

Slik vandret Jelisej avsted, lykkelig og glad. Bare en ting plaget ham: han hadde bestemt seg for å forsake tobakken på denne pilegrimsferden, og han hadde latt snusdåsen ligge igjen hjemme. Men han savnet dem meget. Og da en mann ga ham litt tobakk en dag, kunne han ikke la være å ta seg en pris nå og da. Men han gjorde det i hemmelighet så han ikke skulle lede kameraten i fristelse.

Også Jefim var ved godt mot. Raskt og spenstig skrittet han avsted og sa ikke mange ordene. Men den rette gleden i sinnet følte han likevel ikke. Han kunne ikke glemme bekymringene for dem der hjemme. Han spekulerte på nybygget og om det var noe han hadde glemt å gi beskjed om. Gikk han forbi en potetåker eller en bonde som gjødslet marken, da lurte han straks på hvordan det var hjemme og om de gjorde alt det han hadde sagt. Han kunne ikke stole på andre. Bare når han gjorde allting selv, kunne han føle seg trygg. Så enkelte ganger hadde han mest lyst til å gå hjem igjen for å se om allting gikk riktig for seg.

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 1

Jeg vil gjerne glede mine lesere med noe godt lesestoff nå i adventstiden, og byr på en novelle av Leo Tolstoj (bildet). Selv ble jeg rent oppbygget av denne, og håper du også blir det. Følg med fra starten!

To gamle bønder hadde lenge snakket om at de ville gjøre en reise til Den hellige grav. Den ene het Jefim, han var en solid ordensmann som verken drakk eller røkte og aldri tok et ondt ord i sin munn. To ganger var han blitt valgt til bøndenes talsmann til forsamlingene og hadde alltid skjøttet sitt verv ærlig og samvittighetsfullt.

Jefim hadde stor familie, to av sønnene og en gift sønnesønn levde hjemme på gården. Av skikkelse var han rank og sterk,og det var først da han kom langt over de seksti at hans hår begynte å gråne.

Jefims nabo og venn, Jelisej, derimot, var liten av vekst. Han hadde et brunbarket ansikt og mørkt skjegg, og han var så skallet at han lignet sin skytshelgen profeten Elias. Jelisej var glad i tobakk og tømte gjerne et beger når det bød seg. Dertil kom at han var en munter og godmodig fyr som levde i fred og forståelse med alle. Meste tiden av sitt liv hadde han arbeidet som tømmer, men på sine gamle dager holdt han seg hjemme og drev med biavl.

Disse to bøndene hadde for lenge siden avlagt løfte om å gjøre en pilegrimsferd  til Jerusalem, men alltid var det kommet noe i veien. Særlig var det Jefim som aldri kunne rive seg løs. Det kunne være forretninger som hindret ham eller andre ting som ikke tålte utsettelse: et barnebarn skulle gifte seg, man ventet hjem yngste sønnen fra militærtjeneste eller det skulle bygges nytt hus. Og på denne måten gikk årene.

En søndag ut på våren satt de to naboene på en tømmerstokk og snakket med hverandre:

'Nå bør vi vel snart innfri vårt løfte?' mente Jelisej.

Jefim rynket pannen. 'Vi må nok vente en stund ennå,' svarte han. 'Det er vanskelig for meg i år. Jeg har begynt å bygge hus og trodde at jeg skulle klare det for hundre rubler. Men jeg er alt kommet opp i tre hundre, og huset er ennå ikke ferdig. Vi får utsette det til neste sommer. Men da håper jeg at vi med Guds hjelp kan komme oss avsted.'

'Vi skulle ikke utsette det lenger,' mente Jelisej. 'Nå er det vår, det er den beste tiden. Skal vi ikke heller reise så snart som mulig?'

'Tiden er den beste, det er så,' innrømmet Jefin, 'men huset er bare halvferdig, jeg kan ikke reise fra det'. 'Har du ingen som kan overta arbeidet for deg? Du har da en voksen sønn?' 'Han tar seg gjerne en tår over tørsten, så han er ikke å stole på.' 'Akk, bror, når vi engang dør, blir de nok pent nødt til å klare seg uten oss! Det kommer sønnen din også til å lære'. 

'Sant nok, men jeg ville nå helst selv holde øye med dette byggearbeidet.'

'Kjære deg, man blir likevel aldri ferdig med alt som skal gjøres. Kvinnene hjemme hos meg holdt nylig på å gjøre rent til helgen. De drev på fra tidlig morgen til langt på kveld, og det så ut som om det aldri skulle ta slutt. Men svigerdatteren min, som er et fornuftig menneske, hun sa: Gud skje lov at helligdagen er der og at den ikke venter på oss, for ellers ble vi vel aldri ferdige!'

Jefim tenkte seg om.

'Jeg har brukt mange penger på dette byggearbeidet, og man kan da ikke reise tomhendt på en slik tur.' Da lo Jelisej. 'Ikke snakk slik, bror, sa han. 'Du er mange ganger så rik som meg! Bestem deg heller og si når vi skal dra. Jeg for min del har ingen penger, men det ordner seg nok.'

'Og hvor skal så du ta pengene fra?' smilte Jefim. 'Jeg skraper sammen det jeg har. Og blir ikke det nok, selger jeg noen av bikubene. En av naboene har ofte spurt om å få kjøpe'. 'Og hvis svermene blir store, så angrer du på det etterpå?' 'Angre? Nei, bror, jeg har aldri angret annet enn syndene mine! Sjelefred er det kosteligste av alt.' 'Javisst, men man må nå likevel gjerne ha orden i sakene'. 'Hva hjelper orden i huset, hvis det ikke er orden i ditt indre? Vi har avlagt dette løftet, og vi får holde det! La oss gå!'

(fortsettes)

Neste års Gransstevne handler om å skjelne ånder

Kirkelig Fornyelse inviterer også neste år til Kirkedager på Gran, nærmere bestemt 11.-13. januar.

Tema er: 'Alt synlig og usynlig - engler, helgener og åndsmakter'.

Foredrag ved Reidar Hvalvik: 'Engler og demoner i NT og Oldkirken', Joachim Grün: 'Om å skjelne mellom åndene' og Eskil Skjeldal: 'Populærkulturen og det åndelige'.

Lørdag er det også messe i regi av Den nordisk katolske kirke, og søndag høymesse i regi av Den norske kirke. Tidebønner og skriftemål hører også med, og det er et eget opplegg for barna.

Hele programmet kan lastes ned her:

http://www.kirkeligfornyelse.org/Kirkelig_Fornyelse/Granstevnet_files/Program2013.pdf

Nå innledes julefasten frem til julehøytiden!

Julefaste er vel nærmest et ukjent begrep for moderne nordmenn - også kristne. Over alt annonseres det for julebord, som bugner av allskens retter. Vi spiser og spiser og spiser.

Men denne dagen - 1.desember - trer vi inn i adventfasten som fører fram til jul. Fasten slutter egentlig først 25. desember! Men de som tar del i denne fasten avslutter den i forbindelse med gudstjenesten julaften.

Nå hører ikke adventfasten med blant de strengeste fastene. Den ortodokse kirkes fasteregel lyder slik: 'Fastende personer skal mandag, onsdag og fredag avholde seg fra alt kjøtt, melkeprodukter, egg, olje, vin og andre alkoholholdige drikker. Tirsdag, torsdag og i helgene er fisk tillatt.

Så kan noen riste på hodet av dette, og kalle det lovisk og religiøst. Men før du tenker den tanken, så kan du reflektere over ordene fra Filipperbrevet:

'For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer. Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting. Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser'. (Fil 3,18-20)

Om vi ikke følger de ortodokse fastereglene, er det ingen tvil om at vi har godt av et enklere levesett, og julens budskap handler såvisst ikke om mat. Joda, jeg forstår hyggen ved de norske juletradisjonene, og skal heller ikke ta fra noen gleden de har ved å følge dem - bare få oss til å reflektere litt over om det ikke har tatt helt av?

Om vi ikke følger de ortodokse fastereglene så kan vi kanskje leve litt enklere i adventstiden? Da vil vi også kunne glede oss mer over julemiddagen og festene i forbindelse med jul.

Det er en tid for å faste, og det er en tid for fest.

Bror Charles av Jesus - et liv i bokstavelig etterfølgelse

I dag feirer vi minnet om en av mine åndelige forbilder, bror Charles av Jesus (1858-1916).

Charles de Foucauld, som var hans borgerlige navn, ble født i Strasbourg og ble i ung alder foreldreløs. Han kom derimot fra en velstående familie, som tok seg av ham. Etter en turbulent karriere i militæret, gav han seg hen til et liv i sus og dus.

Charles de Foucauld var også veldig fascinert av den arabiske verden. Han foretok flere reiser til Marokko, og lærte landets folk og kultur godt å kjenne.

28 år gammel får han et dramatisk og livsforvandlende møte med Jesus. Samtidig blir han klar over sitt livskall: 'Med det samme jeg begynte å tro at Gud finnes, forstod jeg at jeg måtte leve helt for ham', skrev han senere i livet.

Allerede fra begynnelsen av hans nye liv stod evangelienes Jesus-skikkelse i sentrum for hans interesse. Omkring Ham kretset Charles de Foucaulds tanker og han forsøkte å meisle fram hans bilde fra evangeliene, ikke av teoretisk interesse, men for å etterligne Ham. Lidelsen av å bli Kristus-lik synes å ha fylt ham helt, men det krevde sine offer.

Ligne Jesus på den nederste plassen
'Den som vil ligne Jesus, søker ikke ære og framgang men den nederste plassen', skrev han som skulle bli kjent som Bror Charles av Jesus. Så la han til: 'Jesus ble født, levde og døde i den djupeste fornedring og den ytterste litenhet, i og med at Han helt bevisst tok den nederste plassen, så ingen kunne komme lenger ned enn Ham. Det eneste som har verdi, er nærheten til Gud, i Jesu etterfølgelse'.

Det fantes, mente Charles de Foucauld, forbilder for et autentisk kristent liv.

'Den nederste plassen finner man gjennom å etterligne Jesu fattige, elendige liv som enkel arbeider i Nasaret'.

Det var ikke nok for ham å tilhøre Jesus på en indre måte og på den måte være forenet med Ham. Jesus var så levende for ham, at han også ville leve i ytre likhet, en imitatio i nesten bokstavelig mening. Fra sin omvendelse og helt frem til sin død, uansett hvordan livet gav seg uttrykk, var det denne imitatio som bestemte hvordan han handlet. Her kom fattigdommen til å spille en viktig rolle. Charles de Foucauld var bestemt overbevist om at den hadde preget Jesu tause år i Nasaretm der Han levde som venn og bror til de fattigste av de fattige. Slik tolket Han evangeliet.

Et liv i stillhet og kjærlighet til andre
Charles søkte seg til et trappistkloster i Frankrike, hvor han etter hvert avla sine monastiske løfter. Men hans lengsel var å leve som Jesus. Han dro til Nasaret, hvor han bodde en tid blant de fattigste av de fattige. Så gikk veien videre til Sahara, hvor han dro langt ut til ørkenen.

Han ble presteviet i 1901 og begynte å leve blant Tuagerne, et stammefolk i den algeriske ørkenen. Hans liv i stillhet og kjærlig omsorg gjorde et djupt inntrykk på hans omgivelser.

Både når han levde i Bènì-Abbès og Tamanrasset, befridde han slaver og forkynte evangeliet, både med ord og med sitt liv, oversatte evangeliene til de lokale språkene og knyttet vennskapsbånd med sine muslimske naboer.

Martyr
Det var i Tamanrasset, i de pågående motsetningene mellom franskmenn og arabere under 1.verdenskrig at han ble drept. En ung tuareger myrdet han 1.desember 1916.

Var hans liv og offer forgjeves? Nei, på ingen måte. Etter sin død har han fått tusentalls etterfølgere, som har valgt å omfavne korset på samme måte som han. Hans etterfølgere har grunnlagt 'Jesu lille-brødre' og 'Jesu lille-søstre', som i dag finnes over hele verden.

Sjelevinneren Andreas

I dag feirer kirkene både i Øst og Vest apostelen Andreas. Han var sønnen til Jona og bror til Simeon Peter.

Andreas vokste opp langs den vakre Genesaretsjøen, i landsbyen Betsaida. Sammen med faren og broren livnærte han seg som fisker.

Han må ha båret på en sterk Gudslengsel. Da det bryter ut vekkelse rundt ørkeneremiten Johannes, begir Andreas seg ut i Judeas ødemark for å finne ham. Han lytter til hans radikale omvendelsesbudskap, og blir en av hans disipler.

Et sentralt budskap i døperens virksomhet var budskapet om Guds Lam. Det er dette Johannes forkynner. Jeg vil tro han tok utgangspunkt i profetien om den lidende Messias i Jesaja 53:

'Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som sier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn'. (v.7)

Det er gjennom det vitnesbyrdet Døperen avlegger: 'Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!' (Joh 1,29) at Andreas får åpnet sine øyne for hvem Jesus er, og han følger etter ham for å finne ut hvor han bor:

'Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og som fulgte etter Jesus'. (Joh 1,40)

Sjelevinneren
Og Jesus ønsker ham velkommen til huset hvor han bodde. Det må ha vært forunderlig for den unge Andreas å tilbringe en hel dag sammen med Jesus! 'Og de ble hos ham den dagen'. (Joh 1,39)

Begeistret gir han seg i vei fra huset til Jesus for å fortelle sin bror de gode nyhetene! 'Han funner først sin egen bror Simon og sier til ham: Vi har funnet Messias, det betyr Kristus'. (Joh 1,41)

Andreas er en sjelevinner. Han fører sin bror til Jesus.

Syria, Hellas og Svartehavet
Etter Jesu himmelfart forkynte Andreas i følge tradisjonen evangeliet i Syria, Hellas og rundt Svartehavet. Jeg vil tro at hans hovedbudskap er budskapet om Guds Lam, Han som bærer hele verdens synd.

Men slikt vekker motsigelse og forfølgelse. Budskapet er for radikalt til ikke å gjøre det. I Patras på det nordlige Peloponnesos blir han korsfestet slik som Jesus. På det X formet kors, et kors som nettopp på grunn av martyrdøden til Andreas, deretter skulle bli kalt Andreaskorset.