En pilegrimsferd til Jerusalem. del 2

Her fortsetter novellen til Leo Tolstoj:

Neste morgen kom Jefim til Jelisej. 'Du har i grunnen rett, la oss gå likevel,' sa han. 'Gud Herren alene rår over liv og død, og man kan aldri vite. La oss gå mens vi ennå har krefter og helse.'

I løpet av en ukes tid skulle de to venner være reiseferdige. Jefim hadde penger nok. Han ville ta med seg hundre rubler, og to hundre rubler ville han etterlate hjemme. Jelisej hadde ordnet seg på sin måte. Han solgte ti av bikubene og fikk sytti rubler for dem. Dessuten ga hans kone ham alle sine spareskillinger, og det samme gjorde svigerdatteren.

Jefim overdro oppsynet med byggearbeidet til sønnen og ga beskjed om gårdens drift. Han tenkte på hver eneste ting og glemte intet. Jelisej derimot ordnet bare med bikubene. Resten overlot han til familien. 'De ser nok selv hva som skal gjøres og gjør det sikkert så godt de kan,' tenkte han.

På begge gårdene hadde man det travelt med å utruste de to gamle til turen. De bakte rugkaker, sydde skrepper, laget fotkluter og nye bastsko. Dessuten måtte de ha se et par bastsko i reserve.

Reisedagen kom, og de to menn tok fatt på ferden. Jelisej var i godt humør. Så snart landsbyen var ute av syne, ofret han ikke en tanke mer på stellet hjemme på gården. Han tenkte bare på en ting: å være god mot kameraten og gjøre ham til lags så de kunne nå sitt mål i fred og forståelse. Møtte han folk underveis, hadde han alltid et oppmuntrende ord til dem. Ellers kortet han tiden med å fortelle stykker fra helgenlegender som han hadde lest eller hørt.

Slik vandret Jelisej avsted, lykkelig og glad. Bare en ting plaget ham: han hadde bestemt seg for å forsake tobakken på denne pilegrimsferden, og han hadde latt snusdåsen ligge igjen hjemme. Men han savnet dem meget. Og da en mann ga ham litt tobakk en dag, kunne han ikke la være å ta seg en pris nå og da. Men han gjorde det i hemmelighet så han ikke skulle lede kameraten i fristelse.

Også Jefim var ved godt mot. Raskt og spenstig skrittet han avsted og sa ikke mange ordene. Men den rette gleden i sinnet følte han likevel ikke. Han kunne ikke glemme bekymringene for dem der hjemme. Han spekulerte på nybygget og om det var noe han hadde glemt å gi beskjed om. Gikk han forbi en potetåker eller en bonde som gjødslet marken, da lurte han straks på hvordan det var hjemme og om de gjorde alt det han hadde sagt. Han kunne ikke stole på andre. Bare når han gjorde allting selv, kunne han føle seg trygg. Så enkelte ganger hadde han mest lyst til å gå hjem igjen for å se om allting gikk riktig for seg.

(fortsettes)