To gamle bønder hadde lenge snakket om at de ville gjøre en reise til Den hellige grav. Den ene het Jefim, han var en solid ordensmann som verken drakk eller røkte og aldri tok et ondt ord i sin munn. To ganger var han blitt valgt til bøndenes talsmann til forsamlingene og hadde alltid skjøttet sitt verv ærlig og samvittighetsfullt.
Jefim hadde stor familie, to av sønnene og en gift sønnesønn levde hjemme på gården. Av skikkelse var han rank og sterk,og det var først da han kom langt over de seksti at hans hår begynte å gråne.
Jefims nabo og venn, Jelisej, derimot, var liten av vekst. Han hadde et brunbarket ansikt og mørkt skjegg, og han var så skallet at han lignet sin skytshelgen profeten Elias. Jelisej var glad i tobakk og tømte gjerne et beger når det bød seg. Dertil kom at han var en munter og godmodig fyr som levde i fred og forståelse med alle. Meste tiden av sitt liv hadde han arbeidet som tømmer, men på sine gamle dager holdt han seg hjemme og drev med biavl.
Disse to bøndene hadde for lenge siden avlagt løfte om å gjøre en pilegrimsferd til Jerusalem, men alltid var det kommet noe i veien. Særlig var det Jefim som aldri kunne rive seg løs. Det kunne være forretninger som hindret ham eller andre ting som ikke tålte utsettelse: et barnebarn skulle gifte seg, man ventet hjem yngste sønnen fra militærtjeneste eller det skulle bygges nytt hus. Og på denne måten gikk årene.
En søndag ut på våren satt de to naboene på en tømmerstokk og snakket med hverandre:
'Nå bør vi vel snart innfri vårt løfte?' mente Jelisej.
Jefim rynket pannen. 'Vi må nok vente en stund ennå,' svarte han. 'Det er vanskelig for meg i år. Jeg har begynt å bygge hus og trodde at jeg skulle klare det for hundre rubler. Men jeg er alt kommet opp i tre hundre, og huset er ennå ikke ferdig. Vi får utsette det til neste sommer. Men da håper jeg at vi med Guds hjelp kan komme oss avsted.'
'Vi skulle ikke utsette det lenger,' mente Jelisej. 'Nå er det vår, det er den beste tiden. Skal vi ikke heller reise så snart som mulig?'
'Tiden er den beste, det er så,' innrømmet Jefin, 'men huset er bare halvferdig, jeg kan ikke reise fra det'. 'Har du ingen som kan overta arbeidet for deg? Du har da en voksen sønn?' 'Han tar seg gjerne en tår over tørsten, så han er ikke å stole på.' 'Akk, bror, når vi engang dør, blir de nok pent nødt til å klare seg uten oss! Det kommer sønnen din også til å lære'.
'Sant nok, men jeg ville nå helst selv holde øye med dette byggearbeidet.'
'Kjære deg, man blir likevel aldri ferdig med alt som skal gjøres. Kvinnene hjemme hos meg holdt nylig på å gjøre rent til helgen. De drev på fra tidlig morgen til langt på kveld, og det så ut som om det aldri skulle ta slutt. Men svigerdatteren min, som er et fornuftig menneske, hun sa: Gud skje lov at helligdagen er der og at den ikke venter på oss, for ellers ble vi vel aldri ferdige!'
Jefim tenkte seg om.
'Jeg har brukt mange penger på dette byggearbeidet, og man kan da ikke reise tomhendt på en slik tur.' Da lo Jelisej. 'Ikke snakk slik, bror, sa han. 'Du er mange ganger så rik som meg! Bestem deg heller og si når vi skal dra. Jeg for min del har ingen penger, men det ordner seg nok.'
'Og hvor skal så du ta pengene fra?' smilte Jefim. 'Jeg skraper sammen det jeg har. Og blir ikke det nok, selger jeg noen av bikubene. En av naboene har ofte spurt om å få kjøpe'. 'Og hvis svermene blir store, så angrer du på det etterpå?' 'Angre? Nei, bror, jeg har aldri angret annet enn syndene mine! Sjelefred er det kosteligste av alt.' 'Javisst, men man må nå likevel gjerne ha orden i sakene'. 'Hva hjelper orden i huset, hvis det ikke er orden i ditt indre? Vi har avlagt dette løftet, og vi får holde det! La oss gå!'
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar