En av mine heltinner!

I år faller minnedagen for Moder Maria Skobtsova sammen med dagen vi feirer til minne om Kristi oppstandelse. Det er dagen da døden døde! Og det kunne ikke vært et bedre 'sammentreff'!

Maria Skobtsova er en av mine helter. Hun er kvinnen som, med stor fare for eget liv, skjulte jødiske barn og ble arrestert av Gestapo i februar 1943. Noen få måneder før krigens slutt ble hun henrettet i gasskammeret i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Langfredagen i 1945 hadde hun tilbudt seg å ta en jødisk medfanges plass.

Hun het egentlig Elizaveta Jur'evna Pilenko, og hennes liv er som et eventyr. Hennes åndelige reise tar henne fra revolusjonære sosialistkretser i Russland, til et monastisk liv i Paris. Hun blir født i Litauen i 1891. Som ung flyttet hun til St.Petersburg, der hun som student blir engasjert i livlige diskusjoner som føres i politiske og intellektuelle kretser i Russland tidlig på 1900-tallet. En av hennes venner fra denne tiden var poeten Marina Cvetaeva. Elizaveta sluttet seg så til den revolusjonære bevegelsen i Russland.

I 1923 emigrerte hun til Paris sammen med sin andre mann. Han var offiser i Den hvite armeen. I Paris møtte hun et særdeles spennende miljø. Ikke bare den russiske intelligensiaen som var gått i eksil, men også de ledende skikkelsene innen Den russisk-ortodokse kirke i eksil: Bulgakov, Florovskij, Berdjajev, Fedotov og metropolitten Evlogy.

Elizaveta gikk nå inn i en djup åndelig krise. Hun ba om skilsmisse, og fikk denne innvilget. I 1932 avga hun så monastiske løfter i nærvær av metropolitt Evlogy, og sammen med Lev Gillet, som går under pseudonymet 'En munk fra Østkirken', gav hun seg helt til arbeidet med å hjelpe de mest nødlidende og marginaliserte i Paris.

Et annerledes kommunitetsliv
Det er fra nå av Elizaveta blir kalt Moder Maria. Hun grunnlegger i sin samtid en svært så annerledes kommunitet, i 77 Rue de Lourmel i Paris. Her formet hun et monastisk liv som skulle være 'åpent mot verden'. Lev Gillet som delte hennes visjon bodde i dette huset og var kommunitetens kapellan i flere år. Noen har kalt dette for en 'bohemisk evangelisk' kommunitet!

Her var det suppekjøkken, herberge og et åndelig sentrum hvor den ortodokse liturgien ble feiret hver eneste dag. Hit kom tidligere prostituerte, arbeidsløse, hjemløse, russiske emigranter. Her var det en møteplass for malere, lyrikere, forfattere. Hit kom også de åndelige søkerne.

Det gikk ikke ubemerket hen. Moder Maria måtte tåle kritikk for måten hun drev dette stedet på, men det tålte hun. Hun hadde et kall, og gav sitt liv - bokstavelig - for andre. Hva skulle Guds rike gjort uten slike kvinner? For meg er hennes liv til inspirasjon - og utfordring!

Åndens gaver og martyrium

I går feiret vi minnet om Hl.Hillarion, en mann hvis kjennetegn var at Helligåndens gaver fløt gjennom hans liv, ikke minst nådegavene til helbredelse. Det er interessant å merke seg at når apostelen Paulus beskriver Åndens ni nådegaver i 1.Kor 12, så beskriver han en av disse nådegavene slik: 'nådegaver til å helbrede' (v.9) Ikke entall, men flertall. Men også en annen av Åndens gaver beskrives der: 'kraft til å gjøre undergjerninger' (v.10).

I forbindelse med en periode med en forferdelig tørke fikk hans bønner regnet til å falle, en annen gang fikk han se fiskernes garn fylles med fisk da de kom hjem etter en elendig fangst. Mange som var besatt av onde ånder ble satt fri, og mange alvorlig syke ble helbredet gjennom denne munkens bønnetjeneste.

Hl.Hillarion levde på 700-tallet. Helt fra sin ungdom av bar han på en sterk Gudslengsel, og han viet sitt liv til stillhet og bønn, i det han dro seg unna det hektiske livet i verden. Etter mange år som eremit, ble han utnevnt til abbed for Pelekitionklosteret ved Dardanellernes strand, ikke langt fra Konstantinopel.

Hl.Hillarion levde på en tid hvor det sto strid om de hellige bildene. Ikonene sto i bønnens tjeneste, og de som hadde gjort bønnen til sitt livskall, var de som ble hardest rammet under denne tid av forfølgelse.

Skjærtorsdag år 754 kommer soldater inn i klosterkirken midt under gudstjenesten. De er på jakt etter kristne som ærer ikonene. De avbryter gudstjenesten. River ned alle ikoner de finner. 42 munker blir arrestert, ført til Edessa og blir myrdes der. Munkene som overlevde ble torturert og ydmyket på det aller grusomste. Man til og med skar nesene av de som holdt fast ved sin bekjennelse.

Det var under denne forfølgelsen at Hillarion døde som martyr fordi han nektet å oppgi bruken av ikonene under gudstjenesten. Han etterlot seg flere åndelige skrifter med veiledning for det monastiske livet.

Maria - henne alle slekter priser salig

Det kan kanskje virke malplassert at Maria budskapsdag dukker opp 25. mars, og i år også når vi tar fatt på Den stille uken, med det som kalles Den store mandagen.                        

Maria budskapsdag feires på denne dagen av kirker både i Øst og Vest. Jeg kjenner ikke begrunnelsen for at Den norske kirke bryter med denne økumeniske tradisjonen og feirer den på 5.søndag i fastetiden, uavhengig av dato.

Men det har stått strid om den siden man begynte å feire den, fordi enkelte mente det var problematisk at en slik gledesfest skulle dukke opp midt i fastetiden. Begrunnelsen for hvorfor den kommer på denne tiden av året er likevel ganske opplagt. Det har jo sammenheng med julen! Vi befinner oss ni måneder før Jesu fødsel.

I Østkirken synger man denne dagen:

'I dag avsløres det mysterium som er fra evighet av. Gudssønnen blir Menneskesønnen'.

Men uavhengig av dag henter jeg stadig frem igjen beretningen hos Lukas hvor det fortelles om erkeengelen Gabriel som besøker den unge jødiske tenåringsjenta og meddeler henne at hun skal bli med barn og føde Guds Sønn. Historien er jo ikke bare blendende vakker, men den forteller oss også om en person som er villig til å nedlegge hele sitt liv for å utføre det hun er kalt til, hun som er Herrens tjenerinne. For alle de som vil følge Jesus i en radikal etterfølgelse, er hennes ord utfordrende:

'Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt'.

For det hadde sin høye pris å bære frem et barn på denne tiden uten å være gift.

Maria er theotokos: Gudfødersken. Noe annet kan hun ikke være. For det er Gud hun føder. Enkelte protestanter fnyser av dette. At Maria skulle være Gudføderske eller Guds mor, liker de ikke å høre, for de mener at hun dermed opphøyes til noe hun ikke er. Men hun kan ikke være noe annet enn den som føder Gud Ordet. Noen har ment at det var bedre at hun ble kalt Christotokos, altså hun som fødte Kristus. Men vi må ikke glemme at barnet hun bærer er sann Gud og sant menneske.

Så Maria er Guds mor. For dette blir hun æret:

'Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig. For store ting har Herren gjort mot meg, han, den mektige, hellig er hans navn'. (Luk 1,48-49)

Men det betyr ikke at hun var syndfri, slik enkelte hevder. Kun èn er uten synd, Han som bar alle våre synder opp på korset, Jesus Kristus.  

Vi inviterer!

KRISTI HIMMELFARTSKAPELLET I DEN STILLE UKEN OG 1.PÅSKEDAG:

Vi inviterer til nattverdfeiring slik den feires i Kristi himmelfartskapellet Skjærtorsdag kl.18.00

1.Påskedags morgen kl.07.00 feirer vi Kristi oppstandelse. Vi tenner påskeilden ute, før vi går inn i kapellet for å feire årets aller største kirkelige fest. Etter gudstjenesten inviterer vi til påskefrokost i Toten frikirke. Ta med litt å spise på som du kan dele med de andre som kommer!

Vi ønsker deg varmt velkommen til disse gudstjenestene.

Ethilwald kjempet med Gud i bønn på øya Indre Farne

Etter at Hl.Cuthbert var død, flyttet en annen munk, Ethilwald, inn i munkecellen hvor Cuthbert hadde bodd på øya Inner Farne. Det skjedde i år 687.

Øya er kjent som et sted som har fostret hellige menn. Kelterne sammenlignet den med de egyptiske og syriske ørkenområdene, som så mange kristne søkte for å finne rom for stillhet og bønn.

Bølgene var Ethilwald hovedfiende. De truet med å fordrive ham fra plassen han bodde på. Kaldt var det også. Men Ethilwald ble der i 12 år, helt frem til hans død. Mange oppsøkte ham for å få del i hans åndelige veiledning, og bli bedt for. Tre munker fra Lindisfarne var blant dem. De fikk hans velsignelse, men på vei hjem ble de overrasket av en forferdelig storm. De kjempet mot vinden og bølgene for en lang stund, da de så seg tilbake for å se om det var en mulighet til å vende tilbake til Farne.

Da så de Ethilward som hadde kommet ut av munkecellen sin for å se hvordan de klarte seg i stormen. Når Ethilward oppdaget dem i den opprørte sjøen, falt han ned på kne og ropte ut i stor nød om at Jesus måtte gi dem sin trygghet og redde dem. Når han var ferdig med å be, roet sjøen seg fullstendig, og de tre munkene kunne fortsette seilasen til var kommet seg trygt i land. Med det samme de hadde dratt båten i land, blåste det opp på nytt og stormen raste videre hele dagen. De takket Gud for at Han hadde hørt Ethilwalds bønner.

Når Ethilward døde, flyttet en annen munk inn i munkecellen: Munken Feldgild.

Og slik fortsatte bønnearbeidet på Indre Farne.

To venner som Herren hentet hjem samme dag

I går kunne du lese om Hl.Cuthbert her på bloggen. Han hadde en venn som het Herebert eller Herbert av Derwentwater, Herbert levde på en øy i sjø, som nå er kjent som St.Herbert's Island. På denne øya finnes det en rund steinformasjon, hvor Hl.Herbert sannsynligvis hadde sin munkecelle. Du ser øya midt på bildet.

En gang om året dro Hl.Herbert til Lindisfarne eller til Farne for å besøke Hl.Cuthbert, for å samtale og for å søke åndelig veiledning.

På slutten av år 686 fikk Hl. Herbert høre at Hl.Cuthbert besøkte Carlisle for å ordinere noen diakoner, og Herbert fikk ordnet det slik at de skulle møtes der. Når de møttes sa Cuthbert at det var viktig at de brukte tiden de hadde viselig, siden det ikke var mange månedene igjen før de skulle hentes hjem av Gud! Da ba Hl.Herbert om ikke Hl.Cuthbert kunne be inderlig til Gud om at de måtte hentes hjem på samme dag, slik at de kunne se Guds herlighet sammen! Han fryktet også tanken på å bli igjen alene uten sin gode venn. De bestemte seg for at de begge skulle ha dette som bønneemne, og de dro hver til sitt sted. Før de skiltes forsikret Hl Cuthbert Hl. Herbert om at det kom til å bli slik.

Noen måneder senere ble Hl.Herbert syk og de to vennene døde hver på sin øy samme dag, 20.mars 687, og kom hjem til Gud.

Cuthbert - en av de mest elskede av de keltiske hellige

I dag feirer vi en av de mest betydningsfulle av den keltiske kirkes åndelige skikkelser, Hl.Cuthbert av Lindisfarne.

Ydmykheten, kjærligheten og medfølelsen som preget denne mannen og som han delte med de som var rundt ham i den kommuniteten han grunnla, sammen med den hengivenhet som er blitt ham til del gjennom de mange århundrer som har gått etter hans død, har gjort Cuthbert til en av de mest elskede lederne innen den engelske kristenhet.

Cuthbert var født i år 634, nær Melrose. Han arbeidet som gjeter inntil han som en ung gutt så et syn. I synet så han sjelen til biskop Aidan ble hentet hjem til Gud av engler. Det var dette synet som fikk han til å tre inn i klosteret i Melrose i ung alder. Iveren og gudsfrykten til Cuthbert ble lagt merke til av klosterets abbed, Boisil. Klosteret i Melrose fikk senere ny abbed, Easta, og når denne bestemte seg for å reise til den hellige øya Lindisfarne, bestemte Cuthbert seg for å slå lag med ham.

På Lindisfarne ble Cuthbert valgt til prior for kommuniteten der. Som prior fokuserte han på å drive misjonsarbeid i Northumberland og i det sørlige Skottland.

I år 676 skjer det en endring i livet til Cuthbert. Han bestemmer seg for å leve som eneboer på øya Farne på kysten av Northumbria. På bildet ser vi hans aller første boplass på Farne. Her bodde han i ni år, og levde på en enkel diett bestående av løk og fisk. Han bygget selv en bønnehytte. Utenfor denne  fulgte han den keltiske tradisjonen med å fremsi Salmene stående ute i det kalde vannet. Det fortelles historier om at otere tørket føttene hans når han steg opp av vannet!

Hit til Farne kom mennesker for å få del i hans åndelige veiledning og få hans velsignelse.

I år 685 ble Cuthbert utnevnt til biskop av Hexham av erkebiskopen av Canterbury, Theodore av Tarsus. Han forlot øya Farne og tok igjen fatt på misjonsarbeidet. Han gikk på beina rundt hele sitt bispesete, og tjenestegjorde blant høy og lav, rik og fattig. Mange tegn og under fulgte hans tjeneste. Han ble også kjent som en som tilba Gud og takket Ham for alt Han gjorde, og som viste en djup kjærlighet overfor alle han møtte. Dette ble lagt merke til.

Cuthbert døde 20.mars 687 på øya Farne. To måneder før han døde hadde Gud fortalt ham at han skulle dø, og han ville da reise tilbake til Farne. Han ble gravlagt på Lindisfarne.

Når vikingene angrep Lindisfarne i 793 og senere i 875 bar munkene levningene etter Cuthbert bort fra øya, og disse levningene skulle ikke finne sitt endelige hvilested før 120 år senere! I år 995 ble levningene gravlagt i Durham. Det fortelles at oksekjerren som ble brukt til å frakte levningene brøt sammen, og de ble lagt i en grav sammen med korset Cuthbert bar og hans sammenleggbare alter. Stedet ble et pilegrimssted og er det fremdeles.