- Den som ikke har kirken til sin mor, kan heller ikke ha Gud som sin Far

I dag minnes vi en av kirkens martyrer, Cyprian av Karthago. Han ble født omlag år 210, og tilhørte en av Karthagos ledende familier. I år 245 snus hans liv opp ned. Han gjennomgår en dramatisk omvendelse, og blir en kristen. Det fører til at han kvitter seg med alt sitt jordiske gods, og gir eiendommen sin til de fattige.

Det går ikke mer enn tre år, så vigsles han til biskop. Det er folket som ønsker at han skal velges. Men han har ikke vært biskop lenge før forfølgelsen nok en gang blir en del av de kristnes hverdagsliv. Et år etter bispevigslen bryter forfølgelsen løs mot hele kristenheten. Det skjer under keiser Decius.

Denne gangen opplevde også kirken en indre strid rundt forfølgelsen den ble utsatt for. Hvordan skulle man reagere på de som sviktet når det gjaldt, og ville vende tilbake til kirken etterpå? Cyprian insisterte på at de frafalne måtte vise til en tydelig omvendelse. Selv nektet han å gi dem syndernes forlatelse, unntatt når de lå på dødsleiet. Han ville også at kirken skulle utsette spørsmålet om de frafalne skulle få vende tilbake til kirken.

Men han skulle også kjempe en annen kamp, kampen mot det kirken kalte 'kjetter-dåp'. Cyprian mente at utenfor kirken var det ingen sann dåp, og at dåp som ble utført av de såkalte 'kjetterne' skulle betraktes som ugyldig. De skulle derfor døpes om igjen når de ville slutte seg til kirken. Hvis det var kjettere som tidligere var døpt i kirken, og som i ettertid ønsket å vende tilbake til kirken, skulle de ikke døpes om igjen.

Cyprian var opptatt av kirkens enhet. Hos ham var det ingen plass for individualisme og privat tro! Han ville opplagt hatt problemer med mange av dagens kristne, som velger sine egne veier og vil være kristen på egenhånd.

Det er Cyprian som har sagt følgende:

'Den som ikke har kirken til sin mor, kan heller ikke ha Gud som sin Far'.

Cyprian var av den oppfatning at kirkens mest grunnleggende karaktertrekk enhet, og at tegnet for denne enheten var biskopen. Han uttrykte seg slik i sakens anledning:

'... den som ikke går med biskopen er ikke heller i kirken'.

Cyprian er ikke 50 år da han ender sitt liv som martyr i år 258.

Bederen med korset

Allerede i det første århundre fikk Georgia del i den kristne tro. Det skjedde gjennom apostlene Simon og Andreas. I dag feirer vi en av landets hellige, den velsignede abbed Josef av Alaverdi (død 570).

Georgia er en transkaukasisk stat med grenser til Russland i nord, Aserbajdsjan i sørøst, Armenia i sør, Tyrkia i sørvest, og Svartehavet i vest.

Josef av Alaverdi var en disippel og samtidig av Hl.Johannes av Zedazeni, som i det sjette århundre ankom Georgia sammen med 12 syriske asketer i den hensikt å evangelisere. Med velsignelse fra sin åndelige veileder, slo Josef seg ned i landsbyen Alaverdi i den østlige delen av landet. I følge tradisjonen bar han med seg et trekors, som var formet ut av korset Jesus hang på.

Den alavediske savannen var øde og ubefolket. Her begynte Josef et liv i bønn blant de ville dyrene. Den åndelige utstrålingen denne mannen hadde fikk til og med dyrene til å bli overrasket. Han ble aldri angrepet av noe dyr. En gang var en kjent adelsmann ute i skogen for å jakte. Når denne mannen så den bønnens ånd som hvilte over Josef, bøyde han seg foran ham, kysset hans hånd og spurte ydmykt om hvorfor Josef hadde slått seg ned på dette øde stedet?

Møtet med Josef skapte en djup Gudslengsel hos adelsmannen. Han ba Josef om å bygge en kirke på dette stedet, og lovet Josef økonomisk støtte. Adelsmannen sørget også for støtten til å bygge et kloster.

Det tok ikke lang tid før ryktene begynte å gå om den hellige mannen som levde ute i ødemarken. Mengder med troende flokket seg om ham for å se ham og høre ham. Dette ble grunnlaget for menigheten som senere vokste frem her, og klosteret. Mange av de troende ble dratt til hans hellige liv, hans djupe kjærlighet og de miraklene som skjedde gjennom ham.

Josef ble valgt til å lede klosteret. Men han gjemte seg ikke bak klostermurene. Han korset i hånden dro ut for å forkynne evangeliet. Mange tok imot evangeliet og Josef tok selv ansvaret med å undervise dem og følge dem opp.

Når tiden for oppbrudd nærmet seg trakk Josef seg tilbake for å leve den siste tiden av sitt liv i stillhet. Omkring år 570 sovnet han stille inn. Han ble begravet i den kirken han hadde bygget opp. På 800-tallet ble den erstattet av en større katedral. Der hviler Josefs kropp den dag i dag i den vestre delen av alteret. Klosteret i Alaverdi er fortsatt i virksomhet og et viktig sentrum for den Georgiske kirken.

Det hellige korsets opphøyelse

Apostelen Paulus var bekymret for en ting:

'... at Kristi kors skulle tømmes for kraft'. (1.Kor 1,17 - Oversettelsen: Bibelen Guds ord)

Hvordan er det mulig? Ved at det enkle budskapet om Jesu Kristi kors omgjøres til 'en visdomslære' - det vil si noe mystisk, eller noe intellektuelt, til ord. Det vil føre til at den kraft som ligger i Jesu død på korset nulles ut. Fordi korsets kraft er en forvandlende kraft. Den gjør syndere til hellige kvinner og menn.

I dag feirer vi sammen med mange andre 'Det hellige korsets opphøyelse' som siden 300-tallet har vært feiret den 14.september.

Pilegrimen Egeria, som gjorde en pilegrimsreise til Det hellige land i årene 381-384, er blitt kjent for en bok med reisebrev hun skrev i forbindelse med denne reisen. Hun forteller: 'Det finnes ingen som ikke begir seg til Jerusalem denne dagen'.

Festen falt sammen med en annen feiring, nemlig minnet om innvielsen av Anastasia - Oppstandelseskirken - som skjedde denne dagen i år 335. Denne kirken var bygget over det stedet der Helena, som var mor til keiser Konstantin, ifølge tradisjonen hadde funnet igjen de tre korsene fra Golgata. I følge Egeria var det nettopp denne dagen - 14.september - at man hadde funnet igjen det korset som Jesus hang på. Samme dag hvert år etterpå tok man fram Jesu Kristi kors og bar det i prosesjon. Festen ble feiret i hele åtte dager og en stor mengde pilegrimer kom til Jerusalem.

Hvor sannsynlig det var at det var Kristi kors som var gjenfunnet er det umulig å vite for sikkert. Det er heller ikke poenget, for meg. Poenget er det budskapet korset formidler. Uten Kristi kors - ingen frelse. Derfor er disse dagene viktige. De gir en gylden anledning til å se nærmere på korsets vertikale og horisontale betydning.

Apostelen Paulus skriver:

'For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst , er det en Guds kraft'. (1.Kor 1,18)

Legg merke til at apostelen skriver: 'BLIR frelst'. Ikke 'er' frelst.

I Kristi himmelfartskapellet har vi et stort kors liggende på gulvet. Der kan alle som ønsker det knele ned og øse sitt hjerte ut til Frelseren fra Golgata.

Bildet er fra Wales.

Alexander Men - bederen som ble martyr

Vi skriver søndag 9.september 1990. På vei for å feire liturgien, mens Sovjetunionen skjelvende tvinges i kne blir fader Alexander Men (bildet) drept. Han var en brysom prest for det kommunistiske regimet, og i etterdønningene av Sovjetsamveldets sammenbrudd fremdeles en farlig stemme.

Jeg arbeidet den gangen som redaktør for Ropet fra Øst. Fremdeles husker jeg de grusomme bildene av den drepte ortodokse presten. Drapsmannen brukte øks. Fader Men ble myrdet rett utenfor sitt hjem i Semkhoz i Russland. Drapet er fremdeles uoppklart. Symboltungt ble fader Alexander Men begravd på minnedagen for Døperen Johannes' martyrium.

Alexander Men ble født inn i en jødisk familie i Moskva,20.januar 1935. Syv måneder gammel døpes han sammen med moren inn i den forbudte 'katakombe-kirken' - den delen av den russisk-ortodokse kirke som hadde gått under jorden etter at kommunistene tok over Russland. 'Katakombe-kirken' nektet å samarbeide med de statlige myndighetene.

I 1960 ble Alexander Men ordinert til prest. Han var stort sett selvlært. Det var ikke lett å finne mulighet for teologiske studier i det gudløse sovjet-regimet. Ikke om man ikke ville kompromittere troen, og gå på akkord med ens overbevisning,

Over alt hvor fader Men kom ble han kjent for sitt bønneliv og sin kjærlighet til Guds ord. Og han var beryktet for sin radikale forkynnelse. Han sa for eksempel dette:

'Kristendom kan være autentisk og den kan være falsk. Den falske versjonen er alltid mer bekvem. Den passer oss bedre, og nåtidig religiøst liv ofte av en falsk kirkelighet som får mennesker til å foretrekke det som er bekvemt, fredfullt og behagelig, det som gir trøst og lykke, alt i følge deres egne forestillinger'.

 Fader Men ble stadig innkalt til forhør hos KGB. Han var i sin samtid en av Russlands mest tydelige kristne ledere. Elsket av de kristne, hatet av staten.

Han skrev mange bøker, blant annet 'Menneskesønnen', en introduksjon til den kristne tro som er lest av tusenvis av russere. Mange har funnet troen på Jesus gjennom nettopp denne boken. Men's bøker fortsetter å være til stor velsignelse for mange russere.

I dag takker vi Gud for Alexander Men og det han fikk utrette for Guds rike.

I DAG faster og ber vi for Syria

Jeg lar dette bildet fra Taize være en liten påminner omBØNNE- OG FASTEDAGEN FOR SYRIA i dag!

Sammen med tusener av andre verden over følger vi pave Frans sin oppfordring om å sette av denne lørdagen til å faste og be for alle de som lider i Syria.

I Taize vil brødrene i kommuniteten sammen med 1500 gjester, som har tilbrakt denne uken i den økumeniske kommuniteten, ta del i en enkelt måltid til middag og en bønnegudstjeneste i kveld.

Vi som ikke har samme muligheten til å samles, kan likevel spise mindre i dag eller faste helt. Og bruke tid i bønn. Våre lidende syriske venner trenger vår forbønn.

Hun gav menneskene verdigheten tilbake

Spør du folk på gata om de kan nevne navnet på en kristen som har gjort inntrykk på dem, så er det mange som never Moder Teresa. For mange står hun som et eksempel på en sann kristen og noe de forbinder noe godt med.

Jesu ord i Bergprekenen passer godt på Moder Teresa: 'Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!' (Matt 5,14-16)

Hun het opprinnelig Anjeze Gonoxhe Bojaxhiu, og ble født i Skopje i det nåværende Makedonia, 26.august 1910. Den gangen var byen en del av det ottomanske imperiet. Navnet hennes betyr 'liten blomst' på albansk, og passer i grunnen veldig godt på hennes livsgjerning. Hun ble lærerinne i India, og møtet med de fattige av de fattigste, de døende, skulle forandre hennes liv fullstendig. I en intensiv periode opplevde hun at Jesus kom til henne, ja søkte henne opp, for å be henne trøste og styrke de som ingenting er i denne verden.

Til sin skriftefar skriver hun:

'Jeg har aldri søkt åndelige opplevelser, men Han er hos meg, rører ved meg, taler til meg dag etter dag ... Han spør: Du vil vel ikke svikte meg? Han sier: Jeg tørster.'

10.september 1946 opplever Moder Teresa det hun senere beskriver som 'et kall i kallet' mens du reiser med toget fra Calcutta til en retreat i Darjeeling. Heretter skulle hun tjene de fattige. Kallet kom fra Jesus selv. Arbeidet startet opp to år senere, i 1948, under navnet 'Barmhjertighetens søstre', og består i dag av over 4500 søstre i 133 land. De har ansvaret for hjem for døende og folk med HIV/AIDS, spedalskhet og tuberkulose. De driver suppekjøkken, barnehjem og skoler, samt rådgivningsprogram for barn og familier.

Moder Teresa sa det slik ved en anledning:

'Jeg ser Gud i hvert menneske. Når jeg vasker sårene til en spedalsk, kjenner jeg det som om jeg tar hånd om Herren selv. Det er en vidunderlig opplevelse'.

Verdighet var det menneskene opplevde som kom i berøring med Moder Teresa. Mange av oss husker den vevre lille kvinnen som mottok Nobels fredspris i Oslo i 1979. Hun døde 5.september 1997.

Vi minnes henne i Kristi himmelfartskapellet under nattverdgudstjenesten vår i kveld.

Bønn- og fastedag for Syria lørdag

Vi som representerer Kristi himmelfartskapellet slutter oss oppfordringen fra pave Frans om å gjøre førstkommende lørdag - 7.september - til en bønn- og fastedag for Syria.

Det var søndag at pave Frans under den såkalte Angelus-bønnen kom med en sterk oppfordring til å skape fred i Syria. I den forbindelse utlyste han 7.september til en internasjonal bønn- og fastedag for Syrias hardt prøvede befolkning. Det skjer mens en hel verden holder pusten og frykter for at USA går til angrep på Assad-regimet, og kan kaste hele Midt-Østen inn i en forferdelig krig.

Patriarken av Antiokia for gresk-melkittene, Gregorios III, advarer mot følgene av en slikt angrep, ikke bare for Syria, men for hele regionen. Flere andre kirkeledere i området motsetter seg også planene om et militært angrep.

Nettsiden til Den katolske kirke gjengir et intervju med fader Gregorios III. Her er et utdrag:

'— Vi må lytte til pavens fredsappell for Syria. Hvis vestlige land ønsker å skape et sant demokrati, må de bygge det på forsoning, gjennom dialog mellom kristne og muslimer, ikke med våpen. Dette angrepet som nå planlegges av USA er en kriminell handling som bare vil kreve flere ofre, i tillegg til de titusenvis drepte i løpet av disse to årene med krig. Dette kommer til å ødelegge den arabiske verdens tillit til vesten, sier Gregorios III til Asia News.

Kirkelederen presiserer at et USA-ledet angrep først og fremst vil ramme den hardt prøvede syriske befolkningen, og at vestens dialog med den splittede opposisjonen har vært ineffektiv. 

— All forberedelse til Genève-konferansen har stoppet. Ordet dialog er nå glemt. Vestlige land har i flere måneder kastet bort tiden med diskusjoner, samtidig som folk døde av Assads bomber og angrep fra islamske al Qaeda-ekstremister. 

Skulle islamistene vinne, vil dette føre til et Syria oppdelt i små enklaver, hevder patriarken.

— Vårt fellesskap krymper hver dag. Unge mennesker flykter og familier forlater sine hjem og landsbyer. At kristne forsvinner representerer ikke bare en fare for Syria, men for hele Europa. Vår tilstedeværelse er en essensiell forutsetning for et moderat islam, som eksisterer takket være de kristne. Reiser vi, kan det ikke bli demokrati i Syria. Dette støttes også av muslimer selv, som frykter islamistenes galskap, avslutter Gregorios III.