Vi skriver år 312. Den koptiske gutten Pachomios blir tvangsrekrutert til den romerske hæren. På vei til et område hvor kamphandlinger pågår møter han en gruppe kristne. De viser en usedvanlig omsorg for de ille behandlede koptiske ungdommene som mot sin vilje tvinges til å gjøre militærtjeneste.
Det gjør et uutslettelig inntrykk på Pachomios. Han glemmer det aldri. Kampene tok snart slutt, og Pachomios begir seg på hjemvei. Vel hjemkommet oppsøker han den lokale kirken, hvor han blir undervist i den kristne tro og senere døpt. Kjærligheten og omsorgen fremsto for Pachomios som den kristne troens fremste kjennetegn. Han hadde sett hvordan den kristne troen kunne leves ut, og han bestemte seg for at slik skulle han selv leve. Hans liv skulle komme til å bli preget av denne sterke omsorgen og medlidenheten for andre.
Men hvordan kunne troen leves ut i et hverdagslig liv?
I hjembyen forsøkte han under noen år å forme en enkel kristen kommunitet hvor barmhjertighetsgjerninger sto i sentrum. Men Pachomios kjente også på et indre kall til et liv i bønn, avsondrethet og askese.
Han slo følge med en eldre asket, Palamon, og ble dennes disippel. Palamon hjalp Pachomios til å skape en livsrytme bestående av bønn, faste og åndelige øvelser.
Nå var Pachomios klar for en ny fase av livet. En fase som skulle berøre mange mennesker. Flere og flere kom for å søke hans åndelige råd. Så mange at han ikke klarte å ta imot alle. Han bestemte seg for å bygge et kloster. Advarslene var mange. De var de som trodde han var drevet av hovmod.
Klosteret ble bygget. I år 324 sluttet stadig flere munker seg til Pachomios. Fem år senere var plassen blitt for liten. Ikke så langt derfra, i Baw, bygget Pachomios et nytt kloster. Nå drøyde det ikke lenge før andre klostre i nærheten ville slutte seg til Pachomios og hans fellesskap. Det ble grunnlagt klostre for kvinner og lengre nord et kloster for gresktalende asketer. Når Pachomios døde var det ikke mindre enn ni klostre med flere tusen munker og nonner som var blitt en del av dette fellesskapet.
Pachomios ville forme et nytt samfunn, der alle fikk del av åndelig fostring og ble en del av en kommunitet av bønn og arbeid. En av årsakene til at så mange ville slutte seg til dette fellesskapet lå i den tydelige livsformen og ordningen som man levde etter.
Det er Pachomios som egentlig oppfant klosterregelen og han ble dermed en av kirkehistoriens mest nydannede skikkelser. Mange er gjennom årene blitt inspirert av ham. Når vi samles i Kristi himmelfartskapellet i kveld for å feire eukaristien skal vi minnes ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar