Etter at kirken ved Petsjenga-elva var bygget, og vigslet, fortsatte Mitrofan sitt misjonsarbeid. Nå under navnet Trifon, siden han ble viet til munk.
Men det var ikke noen lett misjonsmark. Enkelte samer så ham som en fiende, og Trifon ble utsatt for forfølgelse. Han ble forsøkt jaget bort, ja noen forsøkte til og med å ta hans liv. Ikke minst ble shamanene utfordret av denne munkens Kristus-forkynnelse.
I 1530-årene begynte det å danne seg et lite brorskap rundt Trifon. Dette var den spede begynnelsen til Treenighetsklosteret som skulle vokse opp rundt Treenighetskirken ved Petsjenga-elven. Grunnlaget for dette klosteret ble lagt i forbindelse med en hungersnød som rammet Russland på 1550-1560-tallet og varte en syv-åtte år. Trifon dro sammen med noen av sine menn sydover i Russland og fikk samlet inn matvarer til de nødligende.
Trifon ble en uttrettelig kirkebygger. I 1556 bygget han Boris og Glebs kirke ved Passvik-elva, som ble skoltesamenes viktigste kirke. Den brant ned til grunnen i 1944. Samtidig som han bygget Boris og Glebs kirke bygget han også det lille kapellet eller bedehuset til Hl.Georgs ære i Neiden. Som nevnt i forrige artikkel er det dette kapellet som er modellen til vårt bønnekapell: Kristi himmelfartskapellet, beliggende på Eina, i Vestre Toten kommune.
Hl.Trifon - som ikke var prest - ble aldri formelt leder av klosteret han grunnla. Men han var i realiteten klosterets åndelige far. Han trakk seg senere tilbake, og bygget seg en liten hytte - en kellia - litt sør for klosteret. Her levde han i ensomhet og bønn til sin død i 1583.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar