Profeten som forutsa den store utøselsen av Helligånden

Han er profeten som forutsier Åndens utøselse "over alle mennesker", over slaver og slavekvinner, over unge og gamle og som apostelen Peter tyr til for å forklare det forunderlige som skjer på pinsefestens dag i Jerusalem:

"Pluselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og tyden fylte hele huset der de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk ..." (Apg 2,2-4a)

Det var uhørt. Fram til nå hadde Den Hellige Ånd bare falt over konger og profeter. Nå falt Ånden over vanlige mennesker, og Peter fant at dette var en oppfyllelse av Joels forunderlige profeti.

For oss som følger synaxariumet til Den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby, så feirer vi minnet om profeten Joel i dag.

Nå betyr navnet Joel bokstavelig "Herren er Gud". Det var et ganske alminnelig navn i Israel. Han presenteres som Petunels sønn, og det er alt vi vet. Han holdt antagelig til i Juda og profeterte i Jerusalem. Profeten Joel profeterte i en tid med store ødeleggelser av hele Judas land. En fryktelig gresshoppeplage hadde rensket landet for all vegetasjon, ødelagt beitemarkene for småfe og storfe og til og med flådd barken av fikentrærne. I løpet av noen få timer var hele landskapet lagt øde. Det som skjedde dengang skjedde i en målestokk man ikke hadde sett før. Alle avlinger gikk tapt, og til og med såkornet til neste avling gikk tapt. Hele landet led under hungersnød og tørke, og både folk og dyr døde.

Det er dette som er selve bakgrunnen for den mektige Joel profetien, som forutsier ødeleggelsene og som ser disse i et profetisk lys som en beskrivelse av landets åndelige situasjon og nød. Og deretter utøses Ånden.

Joelprofetien gikk i oppfyllelse på pinsefestens dag, da ble Ånden utøst "over alt kjød", symbolisert ved de 120 som ble "ikledd kraft fra det høye", slik Jesus gav løfte om. Men Ånden blir fortsatt utøst, slik vi ser det gjennom hele Apostlenes gjerninger og gjennom hele Kirkens historie. Vi lever tross at i menighetens og Åndens tidsalder.

Profeten Joel, etter et maleri av James Tissot (1836-1902)

Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord

Jeg lar meg stadig utfordre av disse ordene til Frans av Assisi:

"Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord".

Innholdet av dem er radikalt. Vi vitner om Jesus gjennom levd liv. Det er ikke bare ordene vi bruker som gjør det, men like mye - kanskje mer - gjennom det liv vi lever. Og leves dette i strid med det som Det nye testamente beskriver, så oppfattes det budskapet vi forkynner som falskt og motstridende.

Historien om Frans av Assisi (1182-1226) er historien om rikmannssønnen som får et så radikalt møte med Jesus, at det endrer alt. Resultatet ble et liv i tjeneste for de spedalske og fattige, og med sitt liv ble han en skrikende protest mot forfallet i Den romersk-katolske kirke, som på sin side veltet seg i luksus.

Frans søkte seg til et liv i adskillelse og bønn. Etter hvert sluttet en liten gruppe brødre seg sammen med ham. En regel vokste frem hvis særpreg var hjertets fattigdom og med en livsstil uten fokus på det materielle, i en radikal etterfølgelse av Jesus.

Tiden var moden for det budskapet Frans kom med. Behovet for et vitnesbyrd som kunne føre de kristne i Vesten tilbake til en sann etterfølgelse av Jesus, var desperat. I løpet av noen få år ble de brødre som sluttet seg til Frans regnet i tusener. Nødvendigheten av en regel for dem alle vokste frem, og Fransiskanerne så dagens lys.

Den kompromissløse og svært radikale etterfølgelsen av Jesus, hans kjærlighet til alt det skapte, og den freden han fant i tilliten til Guds uendelige barmhjertighet, har gjort ham til et utfordrende tegn i kirken gjennom århundrene. Og det ikke bare i Den romersk-katolske kirke, men i alle kirketradisjoner. Frans av Assisi er på mange måter blitt felleseie.

Frans av Assisi, døde på kvelden, 3. oktober 1226, bare 44 år gammel.

Englefesten

Torsdag 29. september er i følge Primstaven Mikkelsmesse, til minne om erkeengelen Mikael. Men denne dagen feires også erkeengelen Gabriel og Rafael.

Erkeengelen Mikael er den første av erkeenglene som fikk sin egen festdag i Kirken. Så har han da også en helt spesiell plass i den hellige historien.

Vi leser om denne store englefyrsten i Daniels bok, ja det er slik profeten Daniel omtaler ham: "Da kom Mikael, en av de fremste fyrstene ..." (Dan 10,3) "På den tid skal Mikael stå fram, den store fyrsten som verner om ditt folks barn". (Dan 12,1) Og i Åpenbaringen møter vi ham som den som leder "Guds folks strid": "Det ble en strid i himmelen: Mikael og hans engler tok til å stride mot draken..." (Åp 12,7flg) Også Judas, Herrens bror, skriver om erkeengelen Mikael: "Men ikke engang overengelen Mikael våget å felle en spottende dom da han trettet med djevelen om Moses' legeme, men sa: Må Herren straffe deg!" (Jud v.9)

Hermas Hyrden, som regnes til De apostoliske fedrene, taler om erkeengelen Mikael, som beskytteren av Guds folk.

Erkeengelen Gabriel stifter vi bekjentskap med i forbindelse med at han åpenbarer seg for Gudfødersken, Jomfru Maria, med bud om at hun skal føde en sønn som er verdens Frelser, og til Sakarja, far til døperen Johannes, da han tjenestgjør i Tempelet: "Engelen svarte og sa til ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg ..." (Luk 1,19)

Men erkeengelen Gabriel møter vi også i Det gamle testamente. I Dan 8,16 leser vi at han forklarer et syn for profeten Daniel. Du kan også lese om denne mektige engelen i Dan 9,20flg.

Erkeengelen Rafael finner vi kun i det apokryfe skriftet Tobits bok, der denne erkeengelen helbreder Tobit fra dennes blindhet og følger ham på hans reise.

Det er fra 500-tallet at man begynte å feire erkeengelen Mikaels dag, men allerede på 300-400 tallet fantes det flere kirker som var innviet til ham. Det er i forbindelse med innvielsen av en slik kirke 29. september at dette kom til å bli hans minnedag.

Et liv i bønn blant ulver og bjørner i de djupe russiske skogene

I dag feirer vi dagen til minne om Hl. Sergius av Radonezh (ca 1322-1392), grunnleggeren av det berømte Treenighetsklosteret, nord for Moskva. Etter hvert som dette klosteret vokste, grunnla disiplene til den hellige Sergius over 400 andre klostre over hele Russland, mange av disse på svært avsidesliggende steder. Herfra steg bønner og lovsanger fra de djupe russiske skogene. Hl. Sergeius har en spesiel plass i mange russeres hjerte, og i sær hos dem som er glad i den monastiske bevegelsen.

Sergius Radonezhskij ble født inn i en bojar familie nær Rostov. Hans fødselsdag og år er ukjent, man antar at han kan være født i 1314, 1319 eller 1322. Tradisjonelt holder man fast ved at fødselsdatoen er 3. mai, og det navn han fikk ved fødselen var Bartholomeus. Han var den andre av tre sønner, hvis foreldre het Kyril og Maria. Stefanus var den eldste, og Peter den yngste. Hans familie var svært fattige. De flyttet til landsbyen Radonezh rundt 1328. Bartholomeus var ikke like flink som sine brødre på skolen. En dag møtte han en munk, og Bartolomeus fortalte han om sine lærevansker. Denne munken gav så Bartholomeus en liten bit av et nattverdbrød, sammen med en velsignelse: 'Ta og et dette, det er gitt deg som et tegn på Guds nåde og for å forstå Skriftene'. Etter dette var det mye lettere for Bartholomeus å lære.

I 1334, etter at hans foreldre var døde, flyttet Bartholomeus til Khotkovo, nær Moskva, sammen med sin bror Stefanus, som da var blitt enkemann. I 1337 blir han innviet til munk, og tar navnet Sergius. Han blir også ordinert til prest. Sammen med sin bror søker de til et mer avsidesliggende sted, og finner det i de djupe skogene rundt høydedraget i Marovets. Her bygger de en koie og et enkelt kapell, som de vier til Treenigheten. Dette skjedde i 1340. De to brødrene levde et avsondret liv her i villmarken. Etter hvert blir det for vanskelig for Stefanus å bo slik de to gjør, og han forlater Sergius for å bosette seg i et kloster i Moskva. Sergius lever så alene i bønn her i sin skogskoie i flere år. De ville dyrene synes å like å være sammen med ham. Han omgås ulver og bjørner. En dag kommer en bjørn til koia til Sergius, og denne deler det siste stykke brød han har igjen med bjørnen.

Nå begynner folk å høre om eneboermunken djupt inne i disse skogene, og de oppsøker ham. Han blir en åndelig veileder for mange. Etter hvert vokser en klosterkommunitet frem, som etterhvert blir kjent som Hellige Treenigheten - Hl. Sergius Lavra.

Uenighet oppstår om hvorvidt de skal fortsette å leve som eneboere eller om de skal introdusere et mer fellesskap, som Sergius nå foretrekker. Etter som motsetningene vokser, forlater Sergius stedet og begir seg til Makrish, hvor han grunnlegger et nytt kloster. Han ønsker ikke å bidra til noen strid. Etter at Sergius har forlatt det opprinnelige klosteret, forvitrer dette åndelig. Etter fire år i en slik tilstand trygler munkene ved Treenighetsklosteret Sergius om å komme tilbake.

Han gjør så, og Treenighetsklosteret begynner å vokse igjen - både åndelig og materielt. Han begynner å sende ut disipler for å spre evangeliet blant folket. Nye klostre vokser frem: Borisoglebsky, nær Rostov, Ferapontov, Kyrillo-Belozersky, Golutvin in Kolomna, og Pokrovsky nær Borovsk - 400 alt i alt.

Ryktene om Sergius sprer seg. Patriarken i Konstantinopel hører om ham. Philotheus gav sin anerkjennelse til hans klosterregel, og han blir tilbudt embetet som Metropolitt av Moskva, men takker nei. Han foretrakk å leve et asketisk liv i bønn.

25. september 1392 dør han.

Fader Silouan - en trygg åndelig veileder i en utrygg tid

Lørdag kan vi feire en av vår samtids lysende åndelige skikkelser, fader Silouan (bildet). Om denne fader Silouan, har prioren (forstanderen) for det økumeniske klosteret Bose i Italia, Enzo Bianchi, skrevet følgende: "En hellig uten grenser". Og det er sant: Fader Silouan leses i dag av såvel protestanter, romersk-katolske, som ortodokse. Dette ikke minst takket være fader Sofrony som skrev en kort biografi og samlet det fader Silouan hadde skrevet og utgav det i en bok, som også er oversatt til svensk. Denne universelle siden av fader Silouan er også blitt fremmet av patriarkatetet i Konstantinopel som helligkåret ham 26. november 1987, ikke alene som hellig i Den ortodokse kirke, men for alle kristne. Som et eksempel på dette kan nevnes at den økumeniske kommuniteten i Bose arrangerte i 1998 et internasjonalt seminar om fader Silouan. Dette inngikk i en serie med navn som Sergej af Radonesj, Nil Sorskij og Hl. Serafim av Sarov. Fader Silouan inngår dermed i rekken av store, russiske hellige. Til å forelese under seminaret medvirket en rekke fremtredende, ortodokse teologer: Metropolit Johannes (Zizioulas), biskop Kallistos (Ware), Olivier Clement og Antoine-Emile Tachiaos.

Det hele er ganske så underlig!

For han som skulle bli fader Silouan, var en fattig russisk bonde, og som sådan levde han fram til vernepliktsalderen. Simeon Ivanovitj Antonov, som var hans borgerlige navn, var født i Tombov len, i Lebedinsk distriktet, i byen Shovsk i Russland. I 1892 kom han til munkeøya Athos, hvor han i 1896 avla sitt første klosterløfte. Hans arbeidsoppgave var å arbeide ved kjernen i klosteret i Gamle Rossikon og i klosterforvaltningen. Han døde 24 september i 1938.

Hva var det som gjorde at fader Silouan skulle komme til å bety så mmye for så mange menneskers åndelige liv? For nok en gang å sitere Enzo Bianchi, som "en hellig, som er forbløffenende moderne", "en mystiker, som tilhører den evige og universelle Kirke"? Hva er det med ham, som berører mennesker så djupt og gjør ham til en av vår tids store åndelige skikkelser, en veileder i vår søken etter Gud, en ledsager i troen, en støtte i lidelsen?

Jeg tror det handler om tre ting:

1. Hans bakgrunn

Fader Silouan var et enkelt menneske. Som allerede nevnt kom han fra en russisk bondefamilie. Han var ikke lærd, og i klostreret arbeidet han med praktiske gjøremål, som klosterforvalter. Det er lettere for oss å sammenligne oss med slike, enn intellektuelle hvis kunnskaper langt overstiger normalen.

2. Hans djupe erfaring av Gud

Det andre som fascinerer oss er hans djupe Guds-erfaring. Vel var hans ytre liv ganske så ordinært, mens hans indre liv var ekstraordninært. Det var fra begynnelsen av preget av en dynamikk, som i følge ham selv var kjernen i all åndelig vekst og bevegelse.

Gjennem anger, stadig omvendelse, bønn og faste, overholdelse af Kristi bud; og ved å lære hva ydmykhet er; "Kristus-lignende" ydmykhet gitt oss som en Helligåndens gave og den personlige tilegnelsen av denne.

"Dén, som kjenner Helligånden og har lært ydmykhet av Ham, han er blitt sin Herre lik, Jesus Kristus, Guds Sønn", skriver Hl. Silouan. Og han skriver videre: "Hvis bare verden forstod, hvilken kraft, som er i Kristi ord, ‘lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet’."

3. Hans enkle og sanne vitnesbyrd

Fader Silouan vakte oppsikt også blant felles munker på Athos. De undret seg over at så mange lærde oppsøkte ham. "Han leser jo ikke bøker," sa de. Til dette svarte fader Methodios: "Han leser ikke noe, men gjør alt, mens andre leser mye, men gjør ingen ting." Som biskop Kallistos Ware understreker, forsøkte ikke fader Silouan å være "original" ved å tenke ut en ny og spesiell teologisk visjon; "han prøvde rett og slett å være et trofast vitne om den levende bønnetradisjonen, som formet ham gjennem de 46 årene, han oppholdt seg på Athos."

I denne tradisjonen hører Jesusbønnen hjemme.

Her finner du også en artikkel om fader Silouan:

http://ekumeniskakommuniteten.se/synaxarium/

Den er publisert 24.september 2011.

Korsopphøyelsen

Dagen i dag har vært feiret siden 300-tallet, nærmere bestemt siden 335 i forbindelse med at man fant igjen Jesu kors og dermed med byggingen av Oppstandelseskirken, eller Gravkirken som den også kalles, i Jerusalem.

Korsopphøyelsens fest eller Det hellige korsets opphøyelse kalles denne dagen.

Jeg holder for tiden på med å lese Egerias reise til Det hellige land, som er historien om en kvinnelig pilegrum som valfartet til Det hellige land en gang mot slutten av det fjerde århundre. Hun forteller "at det finnes ingen som ikke begir seg til Jerusalem denne dagen". Dagen til minne om Det hellige korsets opphøyelse ble feiret i den tidlige kirken på linje med de store høytidene, som påske og pinse og kunne bare lignes med dem i betydning. Men dagen ble ikke bare feiret i Jerusalem. Den ble snart også feiret i både Konstantinopel og Rom, og til den øvrige del av kristenheten.

Selve festen ble holdt til minne om innvielsen av Anastasia - Oppstandelseskirken. Denne kirken er blitt bygget på den plassen hvor Helena, keiser Konstantins mor, sies å ha gjenfunnet de tre korsene som ble brukt til å korsfeste Jesus og de to røverne. Hvordan kunne de så vite hvilket av de tre korsene som var Jesu kors? Det skjedde på den måten at en svært syk kvinne ble lagt på de tre korsene, et ad gangen. Da hun ble mirkuløst og øyeblikkelig helbredet etter å ha blitt lagt ned på et av dem, antok de som var der at det måtte være det korset som Jesus var blitt korfestet på.

Det hellige korsets opphøyelse kom etter hvert til å dreie seg mindre om innvielsesn av Oppstandelseskirken, og mer til minne om Jesu kors. I følge Egeria var det nettopp på denne dagen i dag, 14. september, at Jesu kors ble gjenfunnet.

La oss denne dagen ta med oss apostelens ord:

"For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18)

Lev slik at andre ser Jesus i deg

Det er interessant å merke seg at når noen blir spurt om hvem de anser å være en "skikkelig kristen", så svarer svært mange: Moder Teresa! Hele hennes liv vitner om Kristus. Joda, hun har også sagt vektige og minnerike ord, men det er ikke ordene som først og fremst fascinerer folk, det er hennes liv. Frans av Assisi har sagt: "Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord", og Mor Teresa hadde forstått dette. Hennes liv var preget av en total og svært radikal overgivelse til Jesus, og ble levd blant de døende, de margnaliserte, de undertrykte - i djup kjærlighet.

"Jeg ser Gud i hvert menneske. Når jeg steller sårene til de spedalske, kjenner jeg det som om jeg tar hånd om Herren selv. Er ikke det en underbar opplevelse," kunne hun si.

Og her ligger nok mye av hennes hemmelighet. Hun hadde evnen til å se at alle mennesker er skapt i Guds bilde, og at de dermed bærer noe av Gud med seg. Det gjelder å gjenkjenne dette i vår neste. I den fattige, syke, den som sitter fengslet - møter vi Jesus.

Moder Teresa ble født 26. august 1910 i Skopje, det nåværende Makedonia, den gangen en del av det ottomanske riket. Hun døde 5. september i 1997 blant de fattigste av de fattige i Calcutta, India.

Nobelfredprisvinneren fra 1979 grunnla Missionaries of Charity (Barmhjertighetens søstre), hvis oppgave er å arbeide blant verdens aller fattigste. Ordenen, som ble stiftet i 1950 finnes nå på 610 steder i 123 land. De driver suppekjøkken, hjem for døende, for AIDS syke, spedalske, turberkuløse, barn- og familierådgivningsprogram, barnehjem og skoler.

Oppdraget fikk hun fra Herren selv.

Hun skriver til sin sjelesørger:

"Jeg har aldri søkt åndelige opplevelser, men Han er hos meg, rører ved meg, taler til meg hver dag... Han spør: Du vil vil ikke svikte meg? Han sier: Jeg tørster. Han lover at Han skal være med meg i alle ting. Jeg er ikke redd."

Den vevre, lille skikkelsen, levde slik at hun ikke skygget for Jesus, men Jesus ble stor gjennom henne. Må det bli vår lengsel og vår bønn.