La det skje meg etter Ditt ord

På denne dagen minnes vi jomfru Marias besøk hos Elisabeth. Du finner beretningen i Luk 1,39-56.

Det er en ting i denne beretningen jeg vil stanse ved. Du finner det i vers 38:

"Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenestekvinne! La det skje meg etter Ditt ord."

Jeg ber om å få ha denne innstillingen som Maria her gir uttrykk for: Å se seg selv som en tjener som legger ned sitt liv, og som har bare ett ønske: At det som skjer med og i ens liv er i tråd med Guds vilje, slik at Gud på den måten blir forherliget. I all min ufullkommenhet og tilkortkommenhet er dette min bønn. Herre, forbarm Deg over meg!

Det er så mye vi ikke forstår, men i alt dette ber jeg om hjelp til å be: Skje Din vilje!

Verset jeg har sitert var et av favorittversene til en mann jeg gikk i åndelig veiledning hos i flere år. Han var en pinsepredikant i 90-årene, og var opptatt av den radikale overgivelsen til Jesu mor! Han snakket mye om henne, noe en må si er uvanlig hos pinsevenner! Han hjalp meg til å se Maria med nye øyne: den unge jødiske jenta som fikk det utrolige kallet å bli mor til Frelseren, Gud kommet i kjød.

Moses Etiopieren - åndelig veileder og martyr

I dag feirer vi minnet om Moses Etiopieren eller Moses den sorte (330-405), som var en asketisk monk og prest i Egypt i det fjerde århundre.

Som sin navnebror var Moses en slave som tilhørte en myndighetsperson. Han ble sendt bort etter å ha blitt mistenkt for tyveri og mord. En tid etter ble han leder for en gjeng med kriminelle som opererte i Nil-dalen og spredte frykt rundt seg. Ved en anledning hindret en bjeffende hund Moses i å utføre et innbrudd. Han svor hevn over eieren av hunden. Eieren ble advart, og gjemte seg, og Moses drepte noen sauer for å hevne seg. Under en flukt fra myndighetene gjemte han seg hos noen munker som bodde i Wadi El Natrun, på den tiden kalt Sketis, nær Aleksandria. Munkenes hengivelse, fred og ro grep Moses veldig. Det førte til at han omvendte seg, ble døpt og medlem av kommuniteten i Sketis.

Men det var ikke lett for en mann med hans bakgrunn å føye seg etter det livet som ble levd i kommuniteten. En dag ble han angrepet av en gruppe tyver mens han oppholdt seg i sin munkecelle. Han slo tilbake, overmannet dem og dro dem inn i kapellet hvor de andre munkene var for å be. Han fortalte de andre munkene at han synes ikke det var rett av en kristen å skade tyvene, så han spurte hva han skulle gjøre med dem. Tyvene på sin side ble så overveldet av det som skjedde at de omvendte seg, og ble selv en del av kommuniteten!

Moses var ivrig i alt han gjorde, og ble mismodig fordi han ikke var nok perfekt. Tidlig en morgen tok abbeden i kommuniteten, fader Isidore, Moses med ut på et tak og sammen sto de for å se på soloppgangen. Da sa Isidore til Moses: "Kun ganske sakte driver solstrålene natten bort og det gryr av dag, og på samme måte blir man en fullkommen kontemplativ."

En dag gav abbeden beskjed om at de skulle faste noen bestemte dager. Noen brødre kom til Moses, og han forberedte et måltid mat til dem. Noen munker i nærheten gav da beskjed til abbeden at Moses hadde brutt fasten. Da de kom for å konfrontere Moses med dette, endret de plutselig på det de skulle si til ham. De sa: "Du adlød ikke en menneskelig befalning, men det var fordi du adød den guddommelige befaling om gjestfrihet."

Enkelte ser i denne hendelsen de tidligste hentydningene til påskefasten, som utviklet seg på denne tiden.

Når en bror en dag hadde begått en grov synd ble Moses invitert til et møte for å samtale om en passende straff, nektet Moses å deta. Når han nok en gang ble anmodet om å delta, kom han bærende med en krukke på skuldren full av sand. Krukken hadde mange hull og sanden lekket ut. Da de andre spurte hvorfor han kom bærende med denne, sa Moses: "Mine synder renner ut bak meg og jeg kan ikke se dem, men i dag er jeg kommet for å dømme en annens feil." Da de hørte dette tilgav de broderen som hadde syndet.

Moses ble en åndelig veileder for kommuniteten av munker i den vestlige egyptiske ørken. Senere ble han ordinert til prest.

Da Moses var 75 år, ryktes det at en gruppe berbere skulle angripe klosteret. Munkene ville forsvare seg selv, men Moses forbød dette. Han bad dem om å trekke seg tilbake, i stedet for å forsvare seg. Han og syv andre og tok i mot inntrengerne med åpne armer. Alle åtte ble myrdet av bandittene den 1. juli 404.

Til minne om en betydningsfull teolog fra den tidlige kirken

I dag feires minnedagen til Ireneus av Lyon, en av de tidlige kristne martyrene. Han var født i Smyrna, nå Izmir, i Tyrkia ca år 125 e.Kr. I sine tidlige ungdomsår ble han sterkt påvirket av en annen sentral skikkelse i den tidlige kirkens historie, nemlig biskop Polykarp av Smyrna, som igjen var disippel av apostelen Johannes og som døde som martyr i 155 e.Kr. Ireneus studerte teologi og filosofi i Rom under ledelse av Justin Martyr. Så det er med andre ord en meget sentral skikkelse i den tidlige kirken vi i dag feirer.

Evangeliet nådde tidlig til Lyon. Den hadde gode forbindelser til Lille-Asia ikke minst på grunn av havnen i Marseille. Byen utviklet seg til en av Vest-Europas viktigste markedsplasser og Gallias mest forerike by og landets viktigste bispesete. I år 170 ble Ireneus kalt hit av den daværende biskopen i Lyon, Pothinus, for å virke her som prest.

Under keiser Markus Aurelius brøt det ut en kraftig forfølgelse, og de kristne i Lyon ble utsatt for en rekke overgrep. Biskop Pothinus sendte Ireneus til Rom på grunn av striden med montanistene. Da han kom tilbake derfra i 177 eller 178 var menigheten i Lyon uten prest og biskop. Den 90 årige biskop Pothinus hadde lidd martyrdøden, sammen med en rekke andre kristne. Menigheten valgte Ireneus til sin nye biskop. Forfølgelsen hadde da roet seg ned noe, og Ireneus var svært opptatt av å nå resten av Gallia med evangeliet. I de 20 årene han virket som biskop var det stort sett fredelig.

Ireneus av Lyon var en av de mest betydningsfulle teologene i det 2. århundre. Han formet flere av de kristne dogmene. Et av de viktigste skriftene hans "Bevis for den apostoliske forkynnelsen" er bevart, og finnes oversatt til svensk. Den ble utgitt på Artos i 2007, og anbefales på det varmeste til alle som er interessert i å få kunnskap til hva den tidlige kirken lærte. Et annet betydningsfullt verk av Ireneus er Adversus Haereses (Mot heresier).

Ireneus av Lyon døde omkring år 200.

Apostelfasten

Vi er nå inne i den såkalte Apostelfasten, som i følge den kalenderen jeg bruker, ble innledet mandag og som avsluttes på neste onsdag, den 29. juni.

Apostelfasten har forskjellige navn. Den kalles også De hellige apostlers faste og Fasten til Peter og Paulus. Den begynner på den andre mandagen etter pinse og fortsetter frem til festdagen for Peter og Paulus.

Etter å ha gledet seg over påskeunderet, Kristi oppstandelse og Åndens komme, gikk apostlene inn i en tid av forberedelser før de dro ut på sine misjonsoppdrag. I denne perioden fastet de.

Apostelfasten er ikke så streng som f.eks Den store fasten, men innebærer faste fra rødt kjøtt, kjøttprodukter, egg, melkeprodukter, fisk, olje, og vin. Fisk, vin og olje er tillatt på lørdager og søndager og olje og vin på tirsdag og torsdag. Disse fastereglene er ganske lik de som gjelder for fasten ved Kristi fødsel. Mange kirker og klostre i den russisk-ortodokse tradisjonen vil benytte fasteliturgien i hvert fall i første del av apostelfasten.

Ydmykhet er nøkkelen

Gjennom en hilsen fra sekretæren til pave Shenouda III, biskop Anba Ermia, som jeg mottok i dag møtes jeg av noen ord av Hl. Antonius den store, også kalt ørkenens stjerne eller alle munkers far:

"Jeg så de snarene som fienden har satt opp over den ganske jord og jeg sa stønnende: Hvordan jeg unngå disse snarene? Da hørte jeg en stemme som sa til meg: Den ydmyke!"

Dette samsvarer godt med Den Hellige Skrift:

"På samme måte skal dere unge underordne dere de eldste! Ja, dere skal alle underordne dere hverandre, og ikle dere ydmykhet! For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde. La dere derfor ydmyke under Guds mektige hånd ..." (1.Pet 5,5-6)

Hvordan skal vi forstå Matt 23,9 - hvor Jesus sier at vi ikke skal kalle noen far?

Jeg har fått flere spørsmål om hvorfor ortodokse titulerer sine prester med "fader". De som spør mener å finne at dette feil fordi Jesus i Matt 23,9 sier: "Kall ikke noen på jorden deres far. For Èn er deres Far, Han som er i Himmelen."

Forleden dag fant jeg en veldig god artikel av fader Steven Tsichlis, som er prest i St. Pauls Greek Orthodox Church, som gir et veldig godt svar på dette spørsmålet:

For det første: Spørsmålet som stilles later til at det forutsettes, at dette skriftstedet må tas bokstavelig, som et absolutt forbud, slik at vi ikke kan kalle noe menneske far. Med andre ord, hvis vi skulle tolke Matt 23,9 bokstavelig, så kunne ingen kalles far, heller ikke våre biologiske fedre. Kristne ville ikke da ha mulighet til å feire 'farsdag' eller kalle noen for 'landsfader'. Er dette det Jesus sikter til? Naturligvis ikke! Hører vi ikke Jesus formane den rike, unge mann til å holde budene, inklusive dèt, som heter: 'Du skal hedre din far og din mor' (Matt 19,19)? Og da jødene spør Jesus om Hans lære, at Han er 'Livets brød', svarer Han dem da ikke med ordene: 'Jeg er livets brød. Deres fedre åt manna i ørkenen.' (Joh 6,48-49)?

For det andre: Hva skal vi da si til apostelen Paulus? Når han omtaler flukten fra Egypt, omtaler han da ikke, på samme måte som Jesus, forgjengerne for det samtidige Israel som 'våre fedre'. (1.Kor 10,1) Og når han taler om oppdragelse i den kristne familie, sier Han sa ikke: 'Dere fedre, gjør ikke barna deres bitre, så de ikke blir motløse.' (Kol 3,21)

Og videre, skrev ikke Paulus, om åndelige fedre i den kristne menighet, til kirken i Korint: 'Jeg skriver ikke dette for å gjøre skam på dere, men som mine elskede barn formaner jeg dere. For selv om dere måtte ta ti tusen veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet.' (1.Kor 4,14-15) Og han beskriver sitt forhold til de kristne i menigheten i Tessaloniki som 'slik en far gjør mot sine egne barn.' (1.Tess 2,11) Gjør ikke Paulus i de nevnte skriftavsnittene krav på å være åndelig far for menighetene i Korint og Tessaloniki? Fader Paulus, om man vil.

For det tredje: Når vi tolker Matt 23,9 er det knyttig å lese hele kapitel 23 for å få den rette forståelsen av dette skriftstedets kontekst. Kapitel 23 inneholder Herrens anklage mot de skriftlærde og fariseerne for deres hykleri, for deres fokus på den ytre religionsutøvelsen, uten den ekte anger og uten hjertets omvendelse. Ikke bare dømmer Jesus de skriftlærde og fariseerne for deres tomme og forgjeves bruk av tiltalen 'fader', men i det verset som umiddelbart følger, sier Han: 'Og la dere ikke kalle lærere. For Èn er deres lærer, Kristus.' (Matt 23,10) Og likevel kaller mange 'ikke-konfesjonelle' predikanter seg for 'bibellærere', og ingen har noensinne, med grunnlag i dette skriftsted argumentert for, at Kirken ikke skulle være søndagsskolelærere. Jesus selv anerkjenner Nikodemus som en lærer i Israel (Joh 3,10), og i Apostlenes gjerninger ser vi, at visse menn kaller seg lærere. (Apg 13,1), bare for å gi to eksempler.

Det står således klart, når vi leser kapitel 23 hos Matteus i sin helhet, at dèt, Jesus taler om ikke er de påhengte titler og roller i og for seg, men derimot den selvforherligelse, de skriftlærde og fariseerne misbruker dem til.

For det fjerde: Når ordet 'far' brukes, når man henvender seg til presten, er det ikke bare en bekreftelse av deres 'høyere' status i de troende fellesskap; det er snarere et uttrykt for kjærlighet og nærhet, slik som også apostelen Paulus bruker det i avsnittet fra 1.Kor og 1.Tess. Hos grekerne tituleres presten som 'papa', hos russerne for 'batiushka', og begge tiltaleformer er tegn på kjærlighet og fortrolighet. Prestens åndelige farskap er ment som et tegn på, hvor djupt nærheten og forholdet er mellom Kirkens folk og dens ledere, et forhold, som er basert på prestens rolle i vår gjenfødelse, vår fødsel i Evangeliet - vår dåp. Likesom vår biologiske far har en viktig rolle i vår fødsel og fortsatte pleie, slik har også presten, som han som døper oss, en viktig rolle i vår gjenfødelse, vår fødsel fra det høye - av vann og ånd. (Joh 3,3-5)

Når den åndelige veilederen blir lik Kristus

På Athos bodde det en åndelig veileder som Thomas Merton i sin tid kalte "1900-tallets mest autentiske munk". Han var opprinnelig en russisk bonde. Etter avsluttet militærtjeneste høsten 1892, begav han seg til Athos, der han ble en del av det russiske Hl. Panteleimon-klosteret. Han hadde bare "to vintres byskole" bak seg. Men lange år av utrettelig, indre kamp gav ham en personlig erfaring av det kristne livet, identisk med mange av de hellige fedrenes - "kristendommen er ikke en lære, men liv."

Fader Sofrony skrev en bok om Starets Silouan. Fra denne biografien har jeg hentet følgende:

"Under Den store fasten, ved en kveldsgudstjeneste i Rossikon, lot Herren en viss munk se prestmunken Abraham forkledd som Kristus. Den verdige skriftefaderen stod iført sin prestestola og hørte på et skriftemål. Når munken nærmet seg så han at den gråhårede skriftefaderens ansikt var som ung gutts, og hele hans skikkelse var omsluttet av et lys, som Kristus. Da forsto denne munken at en skriftefar utfører sin tjeneste i Den Hellige Ånd, og at den angerfulle får tilgivelse for sine synder gjennom Den Hellige Ånd.

Om mennesker kunne se den herlighet som en prest som forretter liturgien omgis med, skulle de falle til jorden ved dette syn. Og om presten kunne se seg selv, kunne se det himmelske lys som han omgis av når han forretter, skulle han begynne å leve i streng askese slik at han på ingen måte skulle synde mot Den Hellige Ånds nåde som bor i ham.

Når jeg skriver disse linjer gleder min ånd seg over at våre hyrder er lik Herren Jesus Kristus. Men også vi, Hans hjord, er lik Herren selv om den nåde vi har fått ikke er like stor. Dette er en hemmelighet for menneskene, men Johannes Teologen sa uttrykkelig: 'Vi skal bli Ham lik,' og ikke bare etter døden, men allerede her og nå, for Herren har i sin barmhjertighet Den Hellige Ånd til jorden, og Den Hellige Ånd bor i vår Kirke. Han bor i alle dydige hyrder, Han bor i de troendes hjerter. Den Hellige Ånd lar sjelen få kjempe den gode kampen; Han gir oss kraft til å holde Herrens befalninger. Han leder oss fram til hele sannheten. Han har gjort menneskene så skjønne at de er blitt lik Herren."

Ikonet viser en bedende starets Silouan i sin klostercelle på Athos.