Hl.Gall rev ned avgudsbilder og ba folk vende seg til Den levende Gud

I dag feirer vi minnet om en av våre keltiske hellige, Hl.Gall eller Gallen, den irske apostelen til Sveits. Han var født omlag år 550, bare åtte år før Hl.Comgall grunnla det berømte klosteret i Bangor. Vi vet lite om hans barndom, ikke mer enn at han var en gudfryktig ung mann og studerte ved klosteret i Bangor. Dette klosteret skulle bli beryktet over hele Europa som et svært viktig lærested for den kristne tro.

En som studerte samtidig med Hl.Gall var Columbanus. Disse to skulle senere legge ut på reisen til Sveits, og de slo seg ned ved sjøen Constanse. Reisen fant sted i år 589. Etter en stund følte Columbanus seg ledet til å reise til Italia. Det skjedde mens Gall ble febersyk, og kunne ikke reise sammen med ham. Gall kjente også på et kall til å leve livet i avskilthet. I det han kom seg fra sin sykdom, laget Gall til et sted for stillhet ved elva Steinach. Han begynte med tre dagers faste, og bygget en liten steinhytte som bønnested, slik det var vanlig å gjøre hjemme i Irland. Dette var den ringe begynnelsen til det som skulle bli et stort kloster og til byen St.Gallen! Nye munkeceller ble bygget for 12 munker, som fikk åndelig veiledning av Hl.Gall.

Rev ned avgudsbilder
Hl.Gall ble kjent som en i Sveits som en kraftfull forkynner. Det sies at han rev ned avgudsbilder, og oppmuntret de som drev med avgudsdyrkelse til å vende seg til Den levende Gud. Over alt vendte folk seg til Kristus.

Forsoning
Hl.Gall var en ivrig etterfølger av Hl.Columbanus, men de røk uklar. Hl. Gall skal ha såret Hl.Columbanus på en slik måte at de ikke lenger kunne dele nattverden sammen. Men når Columbanus døde, sendte han hyrdestav til Gall som et tegn på at han hadde forsonet seg med Hl.Gall.

Hl.Gall døde den 16.oktober år 645, 95 år gammel.

Stridbar abbed og biskop

Hellige Wilfrid (633-709), som vi feirer i dag, var en adelsmann, født i Northumbria. 14 år gammel kom han til Lindisfarne, hvor han gikk på skole for lærte å lese, skrive, latin og viktigst av at: grunnsannhetene i den kristne troen. Aidan, kalt Northumbrias apostel, og grunnleggeren av klosteret på denne hellige øya, levde fremdeles da Wilfrid kom til Lindisfarne. Han levde ytterligere to år.

Fra Lindisfarne dro Wilfrid til Rom og ble helt betatt av byens skjønnhet. Han kom tilbake til Northumbria rundt år 660. Han ble abbed for klosteret i Ripon, som nettopp var grunnlagt. Ved den ulykksalige synoden i Whitby (år 664) hvor motsetningene som da hersket mellom romerske og keltiske skikker ble 'løst' ved å tvangsinnføre romerske regler, som foreksempel dateringen av påsken, støttet Wilfrid dette. Innflytelsen han hadde fått i Rom styrket ham i hans overbevisning. De som hadde gitt ham undervisning og støttet ham mens han oppholdt seg på Lindisfarne følte seg sveket, og var veldig skuffet.

I denne perioden opptrådte Wilfrid svært uforsonlig. Han talte om keltiske kristnes uvitenhet, han talte nedsettende om Columba, den store galliske misjonæren, en av de såkalte 12 irske apostlene. Ja, han rakket ned på hele den keltiske tradisjonen.

Et resultat av dette var at misjonærene fra Iona trakk seg tilbake fra England, og tok mange engelske misjonærer med seg. Mye av det Aidan og Oswald hadde bygget opp ble nå revet ned, og mange ledende skikkelser i det kirkelige liv i Northumbria kom nå i opposisjon til Wilfrid.

Døpte store mengder mennesker
Ved flere anledninger ble Wilfrid avsatt som biskop, han ble sendt i eksil og fengslet. Ved flere av disse tilfellene skyldes det at han rotet det til for seg selv. Det er på langt nær noen fullkommen mann vi feirer minnet om i dag! En gang led han skibbrudd i Frisia, som nå er den nordlige delen av Nederland. Her vant han lokalbefolkningens kjærlighet ved å vise dem sine kunnskaper i fiske, noe han hadde lært på Lindisfarne. Mange kom til tro, og han døpte et stort antall mennesker.

Wilfrid døde i år 709. Noen mener det var i 710.

Danseren som fikk et radikalt møte med Jesus

I dag gleder vi oss over det sterke vitnesbyrdet til Hl. Pelagia, en kvinnelig danser som fikk et radikalt møte med Jesus gjennom forkynnelsen til Nonnos, biskopen av Edessa.

En dag passerte denne kvinnen, som tilhørte en dansegruppe fra Antiokia, den åpne døren til kirken hvor biskop Nonnos talte. På grunn av hennes utsvevende liv snudde menigheten seg bort fra henne, i det hun passerte. Men biskop Nonnos så henne. Når han kom tilbake til sin munkecelle ba han inderlig til Gud for denne kvinnen. Han så ikke til hennes ytre, men så hvem hun kunne bli om Kristus fikk forvandle hennes liv.

Neste dag kom Pelagia tilbake til kirken. Denne gangen gikk hun inn. Biskop Nonnos talte akkurat da om den ytterste dommen. Pelagia ble så grepet av det hun fikk høre, at det stakk henne i hjertet. Under tårer og sterkt grepet av gudsfrykt ba hun biskopen om å bli døpt. Når så biskop Nonnos så hennes anger og djupe omvendelse kunne han ikke annet enn å døpe henne.

Når natten kom viste djevelen seg for henne og forsøkte å lokke henne tilbake til sitt gamle liv. Men Pelagia ba inderlig til Gud, og i det hun tegnet seg med korsets tegn over sin panne og sitt bryst, forlot djevelen henne.

Etter at hun var døpt kom hun til biskop Nonnos med alle sine kostbare klær, og biskopen delte dem ut blant de fattige. Så reiste hun til Jerusalem hvor hun levde i avsondret oppe på Oljeberget resten av sitt liv.

Pelagia døde i år 457.

Kristen ydmykhet og kenose i følge den hellige Silouan, del 4

Her er fjerde del av foredraget til biskop Kallistos Ware om Hl.Silouan av Athos (bildet):

Det finnes en spesiell måte å nærme oss Frelserens person på: Kristus må elskes og etterfølges i sin kenose; i Hans avståelse fra seg selv og i sin ydmykelse. Her finner vi kanskje årsaken til, at V. Lossky ikke kunne se verdien i Hl. Siluans skrifter. I sin egen undervisning gir V. Lossky svært liten plass til erfaringen av å være forlatt av Gud, av ringhet og av nedfarten til helvete sammen med Kristus.

'Vi må heve oss over disse tilstandene', skriver Lossky, 'en fare som vi utsettes for under vandringen er tørrheten; men den er en tilfeldig overgang, den må ikke bli en permanent holdning'. (The Mysti­cal The­o­logy of the Eastern Church, Lon­don 1957). Når Silouan imidertid sa: 'Tenk uopphørlig på helvete, og fortvil ikke', så talte han så visst ikke om en 'tilfeldig overgang'. Lossky overdriver forskjellen mellom Vest og Øst, når han i samme avsnitt skriver: 'Den ene (Vesten) viser sin troskap mot Kristus i ensomheten og forlattheten i Getsemane, den andre (Østen) oppnår visshet om foreningen med Gud i lyset av Kristi forklarelse'. Disse avsnittene er de svakeste i Lossky's bok, som ut over det er et uforlignelig verk. Der, hvor Lossky tenker i 'enten/eller', der understreker Silouan og fader Sofrony nettopp det komplementære forholdet mellom Taborfjellet og Getsemane.

Når det gjelder dette tema, har Hl.Silouan utvilsomt mange forgjengere i den russiske tradisjon. Men det er lite sannsynlig, at staretsen kjente til deres verker. Hl. Silouan utledet sin kenose (å utømme seg, fornedrelse) direkte fra Evangeliet og fra sin egen erfaring med et liv i bønn. Faktisk er ikke bare hans skrifter, men hele hans liv preget av kenose. Han ble aldri presteviet, og selv om han hadde med klosterets økonomi, ble han aldri satt til å ivareta noen av fellesskapets høyere funksjoner.

'Mens han levde, forble han ukjent', skriver fader Sofrony. 'Det er underlig ... at hans liv, som var helt usedvanlig, så å si forble ukjent for de fleste mennesker, og først etter hans død ble klar over hans hellighet.' Hans liv var 'ubegripelig på grunn av dets enkelheẗ́.

(fortsettes)

Til minne om Frans - trubadur og profet

I forbindelse med eukaristien i Kristi himmelfartskapellet i kveld, feiret vi minnet om Frans av Assisi. Frans døde på kvelden 3.oktober 1226, 44 år gammel, men minnedagen er 4.oktober. Det kjentes godt å kunne minnes bror Frans denne kvelden. Rett før gudstjenesten var hørte vi Grågåsa over kapelltaket. Med tanke på den store kjærligheten den hellige Frans hadde til skaperverket så var det en veldig spesiell opplevelse.

Jeg fortalte de som feiret gudstjenesten sammen med oss i kveld, at jeg stadig lar meg utfordre av ordene til Frans: 'Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord!'

Frans var på samme tid en mild pust fra himmelen, som kunne synge Solsangen, og en profetisk røst som tok tak i en kirke som i hans samtid var preget av griskhet og Mammon. Han ble det radikale korrektivet. En samtidens profet, som fortsatt taler til oss gjennom sitt levde liv, og gjennom sine tekster. Og det var slik vi minnet ham i kveld.

Vi trenger desperat slike profetrøster i vår tid. En profet som tar oppgjør med materialismen og dyrkingen av Mammon som veien til lykke.

Kristen ydmykhet og kenose i følge den hellige Silouan, del 3

Her følger tredje del av foredraget til biskop Kallistos Ware om den hellige Silouan av Athos:

På samme måte som alle troende som gjenlever tradisjonen som personlig erfaring, valgte Hl.Silouan visse teamer fra alt det, han hadde mottatt. Det er tre temaer som er særlig fremtredende i hans skrifter:

1) Bønnen for hele verden, som er knyttet til en intens bevissthet om, at vi mennesker er i 'Adam'. Det er den tanke, Hl. Silouan har konsentrert i setningen: 'Vår bror er vårt liv'.

2) Kjærligheten til fiender. Uten denne formen for kjærlighet, understreket Hl.Silouan, er det ingen nåde. 'Guds nåde er ikke i det menneske, som ikke elsker sine fiender'. Starets Silouan ga denne tanken en sentral og mer avgjørende posisjon, enn noen annen i den patristiske tradisjonen.

3) Kristuslignende ydmykhet; er et uttrykk som kommer igjen og igjen i hans skrifter. Dette innebærer Kristi nedstigning i helvete: 'Tenk uopphørlig på helvete, og fortvil ikke'.

Det er det tredje tema jeg vil konsentrere meg om.

(fortsettes)

Hele kirkens hymnedikter

I går, på ukens første dag feiret vi vigslingen av Kristi himmelfartskapellet. I dag feirer vi en av kristenhetens fremste hymne forfattere: Romanos Meloden, som levde på 500-tallet.                        

Jeg kjenner på en djup rikdom ved å stå i en sammenheng med historisk kontinuitet. I Kristi himmelfartskapellet tar vi vare på, og bruker, Kirkens gamle hymneskatt. Romanos fikk tilnavnet Metoden fordi han skrev både tekst og musikk, til forskjell for en hymnograf som bare skriver tekster. Han skrev sine alle sine hymner i den sjanger som kalles kontakion. Dette greske ordet betegner den staven som en bokrull rulles rundt. Alle strofer uten om den første følger samme metriske mønster og synges til samme melodi. I gudstjenesten fungerer en kontakion omtrent som en preken som forkynner evangeliet. Romanos har skrevet over 1000 hymner.

Det er ikke mye vi vet om ham, men han var syrer og født i byen Emesa, den byen vi kjenner som Homs, og som har vært utsatt for forferdelige krigshandlinger i disse dager.

Romanos ble vigslet til diakon i Oppstandelseskirken i Berytus, våre dagers Beirut. En gang mellom 491-518 kom han til Konstantinopel. I Gudføderskens kirke beliggende i Kyroskvartalet i Konstantinopel, og det på en tid hvor det bysantinske riket opplevde en av sine blomstringstider.

En gave
Evnen til å skrive hymner fikk Romanos av Jomfru Maria. Mens han ba en dag viste Gudfødersken seg for ham i et syn. I synet rekker hun Romanos en bokrull, og han får beskjed om å svelge den. Romano gjør så. Når han våkner står han opp og synger det som er blitt hans mest berømte hymne, som på svensk har fått tittelen: ”En jungfru föder i dag den Översinnlige.” Hele denne julehymnen er blitt oversatt til svensk av Hjalmar Gullberg.