Men Jefim hadde ikke lett for å komme til ro den kvelden. Han lå og tenkte på pilegrimen og hans pengepung. Han kunne vanskelig tro at pungen var stjålet. Og det hadde foresten lenge vært noe mistenkelig ved mannen. Under reisen hadde Jefim alltid måtte betale for dem begge, og Jefim hadde dessuten lånt ham en rubel.
Jefim visste godt at man ikke burde være mistenksom mot andre mennesker, slikt var syndig. Men det var heller ikke så lett å komme løs fra slike tanker.
Neste dag gikk alle i den store Oppstandelseskatedralen (bildet) og til Den hellige grav. Pilegrimen som hadde mistet sin pung, holdt seg hele tiden i nærheten av Jefim.
En stor menneskemengde var forsamlet i katedralen. Fra alle verdens land var de kommet, der var russere, grekere, armeniere, tyrkere, syriere og mange andre. De sto side om side og hørte på messen. Siden førte en munk Jefim og noen andre gjennom den hellige porten fordi den tyrkiske vakte og frem til det sted hvor Kristus ble tatt ned fra korset og salvet. Her brente lys i mange store kandelabre. Jefim ba en bønn og tente et lys foran helgenbildene. Deretter førte munken pilegrimene til Golgata og viste dem stedet hvor korset hade stått. Munken pekte på en sprekk i jorden og forklarte at etter korsfestelsen hadde jorden slått en djup revne på dette stedet.
Mange andre ting så de på sin vandrig: stenen som Frelsere hadde støttet seg til da man satte tornekronen på Ham, pelen som Frelseren var lenket til da man pisket Ham, og en annen sten med to fotspor etter Frelseren.
Hele tiden trengte mengden på, og Jefim fulgte med strømmen fra sted til sted. Til slutt var det messe igjen ved Den hellige grav. Jefim sto i den tettpakkede folkemengden og kunne komme hverken ut eller inn. Han ba sine bønner og korset seg med andakt, men selv ikke i en slik stund klarte han å fri tankene på pilegrimen og den stjålne pungen. Og rett som det var måtte han kjenne etter om hans egen pung var i behold.
Jefim står i kapellet opptatt med disse tankene og stirrer inn i lysene som skinner i krypten over Jesu grav. Da ser han plutselig en gammel mann stå framme i lysskjæret. Den gamle mannen er skallet og har mørkt, krøllet skjegg. Han ligner på Jelisej.
Jefim kan ikke tro sine egne øyne: kan det være mulig at Jelisej er kommet hit før ham? Han var viss på at han ikke hadde vært ombord i båten, for han hadde jo gått rundt og sett etter ham overalt. Og ellers gikk det bare en båt fra Odessa til Jaffa hver åttende dag. Jelisej kunne umulig ha nådd den forrige båten. Og likevel: er står han lyslevende. Det kan ikke være noen annen: øynene, nesen, hele ansiktet - jo visst er det Jelisej!
'Og han har til og med vært så heldig at han har fått plass i forreste rekke like ved graven,' tenker Jefim. 'Jeg får holde meg til ham, så kommer jeg kanskje også i forreste rekke neste gang.'
Han slapp ikke kameraten av syne, og straks messen var slutt, skyndte han seg mot utgangen. Men ute i det fri kunne ikke han ikke få øye på Jelisej. Han ventet lenge og gikk omsider tilbake til sitt herberge i håp om at Jelisej kanskje var der. Men Jelisej var som sunket i jorden.
Samme kveld forsvant også pilegrimen. Uten å ha betalt tilbake den rubelen han hadde lånt av Jefim.
Neste dag gikk Jefim atter til den store katedralen, denne gang i følge med en av de gamle mennene fra Tambov som han hadde truffet ombord. Under messen i katedralen prøvde han fler ganger å trenge seg frem mot krypten, men hadde ikke hell med seg. Og mens han sto lenet til en av søylene, fikk han atter øye på Jelisej. Jelisej sto denne gang forrest ved alteret. Han bredte ut begge armene - som en prest der velsigner menigheten. Og lyset sto som en glorie rundt det skallede hodet.
'Denne gangen skal han ikke unnslippe meg,' tenker Jefim mens han langsomt smyger seg gjennom mengden frem mot krypten. Men da han endelig er fremme, er Jelisej atter forsvunnet.
Tredje dagen er Jefim tidlig ute og stiller seg opp så nær krypten som han kan komme. Og for tredje gang ser han Jelisej stå der med utbredte armer og bliket vendt oppad som om han ser et syn.
'Nå skal han ikke komme seg unna,' tenker Jefim. Han skynder seg til utgangen og stiller seg ved porten for å holde øye med alle som kommer ut. En ustanselig strøm av mennesker glir forbi ham. Time etter time står Jefim og venter. Men Jelisej er ikke å se.
Seks uker var Jefim i Jerusalem. Siden besøkte ham Betlehem, Betania og var ved Jordan. Ved Frelserens grav fikk han satt stempel på en ny skjorte, den skule han ha til sin gravferd. Dessuten tok ha med seg en liten pose med viet jord. Og etter at han hadde holdt av en liten pengesum til hjemreisen, ofret han resten i kirker og kapeller.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar