Den formiddagen de to vennene hadde skilt lag, hadde Jefim gått forbi landsbyen og hadde så satt seg i veikanten for å vente. Time etter time satt han der. Til slutt sovnet han. Da han igjen våknet, var Jelisej ennå ikke kommet. Og slik gikk dagen. Solen dalte, men stadig ingen Jelisej.
Men Jelisej hadde kanskje gått forbi mens han lå og sov? Skjønt nei, der ute på steppen kunne man se milevidt omkring. Jelisej ville sikkert sett ham om han hadde kommet forbi.
En stund spekulerte Jefim på om han skulle gå tilbake til landsbyen og forhøre seg, men bestemte seg til slutt til å fortsette til neste overnattingssted. Det mest sannsynlige var nok at kameraten imens var kommet frem dit. Men heller ikke der fant Jefim sin reisefelle. Han spurte, men ingen hadde sett Jelisej eller visste noe om ham.
Jefim undret seg, men slo seg omsider til ro med tanken på at han ville møte vennen på båten til Odessa. I et herberge underveis støtte han på en annen pilegrim som hadde vært på berget Athos, og som nå for annen gang var på vei til Jerusalem. De kom i samtale med hverandre og ble enige om å slå følge.
Etter en ukes marsj kom begge vel frem til Odessa, hvor de måtte vente på skipsleilighet i tre dager. Det var fullt av pilegrimer fra alle kanter av landet, og Jefim spurte stadig etter kameraten, men det lykkes ikke å oppspore ham.
Så var det ikke annet å gjøre for Jefim enn å fortsette reisen alene. Han kjøpte billet til Jaffa og skaffet seg et utenlandspass. Dessuten kjøpte han brød og sild til reiseproviant. Da båten var fullastet, stakk den til sjøs. Det var fint og stille vær, men ut på kvelden blåste det opp til storm, og båten rullet kraftig. De reisende ombord ble urolige, særlig kvinnene. Også Jefim var engstelig, men ville ikke la seg merke med det. Hele reisen holdt han seg i ro på dekket i lag med noen gamle menn fra Tambov.
Omsider spaknet vinden, og femte dagen var de vel i havn i Konstantinopel. Mange av pilegrimene gikk i land for å bese Sofiamoskeen, men Jefim ble ombord og var bare ute for å kjøpe litt brød. Fra Konstantinopel gikk turen til Smyrna. Båten var innom Aleksandria, og derfra satte den kursen til Jaffa. Det var ingen enkel sak for passasjerene å komme i land i Jaffa. Det fantes ingen kai, og man måtte fies ned i småbåter som gynget sterkt i bølgene. Et par av pilegrimene falt i vannet, men til syvende og sist var alle bragt vel i land. De siste sytti verst mellom Jaffa og Jerusalem gikk pilegrimene til fots, og ut på ettermiddagen den tredje dagen var de ved reisens mål.
Pilegrimene møttes i det russiske herberget, som lå i en av Jerusalems forsteder, og gikk derfra i samlet flott til Patriarkklosteret. Der fikk de beskjed om å ta av seg skoene og stille seg i ring, mennene på den ene siden, kvinnene på den andre. En munk kom med et vannfat og et håndkle. Han knelte ned foran hver enkelt av pilegrimene, vasket deres føtter, tørret dem og kysset dem. Etter denne seremonien hørte pilegrimene på messen, tente lys foran helgenbildene og ba sine bønner.
Siden var de i Abrahamsklosteret og i Jakobskirken og besøkte også alle de andre hellige stedene under ledelse av Jefims nye reisefelle, som jo var godt kjent overalt fra før. Om kvelden var alle samlet i herberget igjen. Da de skulle gå til ro, ble det plutselig stort oppstyr. Jefims kamerat ropte opp at han var blitt frastjålet sin pung, som inneholdt tre og tyve rubler. Pilegrimen var fortvilet, for det var alt han eide. Man lette overalt, uten at det lyktes å finne pengene. Og til slutt var det ikke annet å gjøre - pilegrimen måtte finne seg i sin skjebne, og alle gikk til sengs.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar