På reisen hjemover fulgte han den samme ruten som han var kommet. Men etter hvert som han nærmet seg hjemmet, dukket bekymringene frem igjen. Mangt kunne ha hendt dette året han hadde vært borte, tenkte han. Hele livet hadde han strevd med å opparbeide gården. Men er ulykken ute, behøver den ikke lang tid for å ødelegge et livsverk. Hvordan hadde så sønnen greidd alle gjøremål? Og var huset ferdig? Og besetningen, hadde den klart seg gjennom vinteren?
Da han kom til landsbyen hvor han og Jelisej hadde skilt lag, kom han til å tenke på at det akkurat var ett år siden de kom fra hverandre.
Sporene etter hungersnøden var nå utslettet, høsten hadde vært fin, og folk hadde kommet seg på fote igjen. Fra et av husene kom plutselig en liten pike springene og ba ham om å bli med. Han aktet ikke større på henne og ville gå videre, men piken ga seg ikke. Og en ung kvinne med et barn på armen kom også å ba ham:
'Kom inn, bestefar, og få litt mat sammen med oss,' sa hun. 'Og du kan godt overnatte hos oss.'
Jefim takket og fulgte henne. Og plutselig kjente han igjen huset. Det var jo her Jelisej hadde gått inn for å be om vann.
Konen tok skreppen hans og satte den bort i kroken og lot ham få vann til å vaske seg i. Så satte hun frem melk og grøt og ostekake og ba ham sette seg til bords. Og han takket igjen og roste hennes gjestfrihet.
'Vi må være snille og ta oss av pilegrimene,' mente konen, 'for det var engang en pilegrim som lærte oss hvordan vi skal leve. Vi levde bare for dagen. Gud hadde vi glemt, og så ble vi straffet. I fjor sommer var her hungersnød og sykdom, til slutt hadde vi oppgitt håpet, og vi var sikkert døde alle sammen om ikke Vårherre hadde sendt oss en gammel pilegrim, en gammel vandringsmann slik som du. Han kom en dag for å be om litt vann, men da han så hvor elendig vi hadde det, syntes han synd på oss og ble her i flere dager. Han sørget for mat og drikke, han innløste vår jord, kjøpte hest og vogn til oss og ordnet alt så vi kunne komme oss på fote igjen.'
'Ja, ikke vet jeg om det var et menneske eller en Guds engel,' tilføyde en gammel kone som satt på en benk i ovnskroken. 'Han var god og hjelpsom mot alle, og siden gikk han sin vei uten å si et ord. Vi vet ikke engang hans navn. Jeg ser ham så tydelig for meg, den gamle skallede mannen, han kom inn her og satte skreppen fra seg der på gulvet ...'
'Nei, bestemor,' avbryter den lille piken, 'skreppen satte han fra seg på benken'.
Og mens de snakker om alt Jelisej hadde sagt og gjort, kommer bonden inn fra arbeidet og blander seg i samtalen.
'Hadde ikke han kommet, ville vi gått til grunne alle sammen. Han ga oss tilbake troen på Gud og på det gode i mennesket. Gud velsigne ham for hva han har gjort mot oss!' sluttet han og gjorde korsets tegn.
Heller ikke denne natten fikk Jefim sove. Hele tiden kretset tankene om Jelisej.
'Han bragte sitt offer i denne fattige hytten, og Herren tok imot det. Men det er uvisst om Herren tok imot mitt offer,' tenkte han. Og nå forstår jeg hvorfor jeg så Jelisej stå lys levende ved Den hellige grav og i forreste rekke blant pilegrimene'.
------
En kveld ut på våren var Jefim endelig hjemme igjen. Sønnen var ute og kom ikke hjem før ut på natten. Og han var da temmelig beruset. Faren begynte å spørre ham om gårdens drift, men merket snart at den unge mannen hadde vanskjøttet arbeidet, og dessuten hadde han ranglet bort pengene. Jefim bebreiet sønnen, og denne brukte grov munn:
'Du kunne ha vært hjemme og passet sakene dine selv', mente han. 'Istedet tok du alle pengene og dro verden rundt, men av meg forlanger du regnskap.'
Og så endte det med at Jefim i harme slo sin sønn.
Neste morgen gikk Jefim til Jelisej for å lette sitt hjerte. Utenfor porten traff han Jelisejs kone. Den gamle kvinnen likte å prate, hun ønsket ham velkommen med mange ord og fortalte at hennes mann var kommet tilbake for lenge siden.
'Vi var så inderlig glade for å få ham hjem igjen så snart, det var så trist uten ham,' sa hun. 'For selv om han ikke kan arbeide så mye - han begynner jo å dra på årene - så er han vår husbond, og vi savnet ham alle sammen ...'
'Er han hjemme nå?' spurte Jefim.
'Visst er han hjemme, han er i haven og steller med biene ... Kom bare inn'.
Der stod Jelisej i en grå kaftan, uten hansker og barhodet. Biene surret rundt ham i tette svermer, men uten å stikke ham. Og gjennom bjerkeløvet skinte solen ned på hans skallede isse og svøpte hele skikkelsen inn i en stråleglans. Nettopp slik synes Jefim han hadde sett ham den gangen ved Frelserens grav i Jerusalem.
Jelisej ble glad over å se sin gamle venn, hilste ham velkommen og spurte om han var kommet vel frem til Den hellige stad.
'Med mitt legeme har jeg nok vært der. Men om Herren tok imot mitt offer i nåde, vet jeg ikke ...'
'Du kom jo til Jerusalem, så du får takke Gud for det,' mente Jelisej.
'Som jeg sier - med mitt legeme var jeg der, men om jeg var der med mitt hjerte ...'
'Det er Guds sak, det ligger i Hans hånd.'
'Jeg har tatt med meg en flaske vann til deg fra Jordanfloden, Jelisej, du får komme bort og hente den. Og på hjemveien var jeg bortom den hytten der du ble igjen'.
'Også det er Guds sak,' avbrøt Jelisej hastig, 'bli med inn og smak på honningen'.
Og hver gang Jefim prøvde å komme inn på hva han hadde opplevd ved Den hellige grav eller hva han hadde gjort i den fattige landsbyen, avbrøt Jelisej ham og snakket om dagligdagse ting.
Da forstod Jefim at Gud hadde lagt en forpliktelse på hvert menneske, og at man bare kan oppfylle denne forpliktelsen gjennom kjærlighet til sin neste.
Bildet: En kunstners fremstilling av det gamle Russland.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar