Til minne om en betydningsfull teolog fra den tidlige kirken

I dag feires minnedagen til Ireneus av Lyon, en av de tidlige kristne martyrene. Han var født i Smyrna, nå Izmir, i Tyrkia ca år 125 e.Kr. I sine tidlige ungdomsår ble han sterkt påvirket av en annen sentral skikkelse i den tidlige kirkens historie, nemlig biskop Polykarp av Smyrna, som igjen var disippel av apostelen Johannes og som døde som martyr i 155 e.Kr. Ireneus studerte teologi og filosofi i Rom under ledelse av Justin Martyr. Så det er med andre ord en meget sentral skikkelse i den tidlige kirken vi i dag feirer.

Evangeliet nådde tidlig til Lyon. Den hadde gode forbindelser til Lille-Asia ikke minst på grunn av havnen i Marseille. Byen utviklet seg til en av Vest-Europas viktigste markedsplasser og Gallias mest forerike by og landets viktigste bispesete. I år 170 ble Ireneus kalt hit av den daværende biskopen i Lyon, Pothinus, for å virke her som prest.

Under keiser Markus Aurelius brøt det ut en kraftig forfølgelse, og de kristne i Lyon ble utsatt for en rekke overgrep. Biskop Pothinus sendte Ireneus til Rom på grunn av striden med montanistene. Da han kom tilbake derfra i 177 eller 178 var menigheten i Lyon uten prest og biskop. Den 90 årige biskop Pothinus hadde lidd martyrdøden, sammen med en rekke andre kristne. Menigheten valgte Ireneus til sin nye biskop. Forfølgelsen hadde da roet seg ned noe, og Ireneus var svært opptatt av å nå resten av Gallia med evangeliet. I de 20 årene han virket som biskop var det stort sett fredelig.

Ireneus av Lyon var en av de mest betydningsfulle teologene i det 2. århundre. Han formet flere av de kristne dogmene. Et av de viktigste skriftene hans "Bevis for den apostoliske forkynnelsen" er bevart, og finnes oversatt til svensk. Den ble utgitt på Artos i 2007, og anbefales på det varmeste til alle som er interessert i å få kunnskap til hva den tidlige kirken lærte. Et annet betydningsfullt verk av Ireneus er Adversus Haereses (Mot heresier).

Ireneus av Lyon døde omkring år 200.

Apostelfasten

Vi er nå inne i den såkalte Apostelfasten, som i følge den kalenderen jeg bruker, ble innledet mandag og som avsluttes på neste onsdag, den 29. juni.

Apostelfasten har forskjellige navn. Den kalles også De hellige apostlers faste og Fasten til Peter og Paulus. Den begynner på den andre mandagen etter pinse og fortsetter frem til festdagen for Peter og Paulus.

Etter å ha gledet seg over påskeunderet, Kristi oppstandelse og Åndens komme, gikk apostlene inn i en tid av forberedelser før de dro ut på sine misjonsoppdrag. I denne perioden fastet de.

Apostelfasten er ikke så streng som f.eks Den store fasten, men innebærer faste fra rødt kjøtt, kjøttprodukter, egg, melkeprodukter, fisk, olje, og vin. Fisk, vin og olje er tillatt på lørdager og søndager og olje og vin på tirsdag og torsdag. Disse fastereglene er ganske lik de som gjelder for fasten ved Kristi fødsel. Mange kirker og klostre i den russisk-ortodokse tradisjonen vil benytte fasteliturgien i hvert fall i første del av apostelfasten.

Ydmykhet er nøkkelen

Gjennom en hilsen fra sekretæren til pave Shenouda III, biskop Anba Ermia, som jeg mottok i dag møtes jeg av noen ord av Hl. Antonius den store, også kalt ørkenens stjerne eller alle munkers far:

"Jeg så de snarene som fienden har satt opp over den ganske jord og jeg sa stønnende: Hvordan jeg unngå disse snarene? Da hørte jeg en stemme som sa til meg: Den ydmyke!"

Dette samsvarer godt med Den Hellige Skrift:

"På samme måte skal dere unge underordne dere de eldste! Ja, dere skal alle underordne dere hverandre, og ikle dere ydmykhet! For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde. La dere derfor ydmyke under Guds mektige hånd ..." (1.Pet 5,5-6)

Hvordan skal vi forstå Matt 23,9 - hvor Jesus sier at vi ikke skal kalle noen far?

Jeg har fått flere spørsmål om hvorfor ortodokse titulerer sine prester med "fader". De som spør mener å finne at dette feil fordi Jesus i Matt 23,9 sier: "Kall ikke noen på jorden deres far. For Èn er deres Far, Han som er i Himmelen."

Forleden dag fant jeg en veldig god artikel av fader Steven Tsichlis, som er prest i St. Pauls Greek Orthodox Church, som gir et veldig godt svar på dette spørsmålet:

For det første: Spørsmålet som stilles later til at det forutsettes, at dette skriftstedet må tas bokstavelig, som et absolutt forbud, slik at vi ikke kan kalle noe menneske far. Med andre ord, hvis vi skulle tolke Matt 23,9 bokstavelig, så kunne ingen kalles far, heller ikke våre biologiske fedre. Kristne ville ikke da ha mulighet til å feire 'farsdag' eller kalle noen for 'landsfader'. Er dette det Jesus sikter til? Naturligvis ikke! Hører vi ikke Jesus formane den rike, unge mann til å holde budene, inklusive dèt, som heter: 'Du skal hedre din far og din mor' (Matt 19,19)? Og da jødene spør Jesus om Hans lære, at Han er 'Livets brød', svarer Han dem da ikke med ordene: 'Jeg er livets brød. Deres fedre åt manna i ørkenen.' (Joh 6,48-49)?

For det andre: Hva skal vi da si til apostelen Paulus? Når han omtaler flukten fra Egypt, omtaler han da ikke, på samme måte som Jesus, forgjengerne for det samtidige Israel som 'våre fedre'. (1.Kor 10,1) Og når han taler om oppdragelse i den kristne familie, sier Han sa ikke: 'Dere fedre, gjør ikke barna deres bitre, så de ikke blir motløse.' (Kol 3,21)

Og videre, skrev ikke Paulus, om åndelige fedre i den kristne menighet, til kirken i Korint: 'Jeg skriver ikke dette for å gjøre skam på dere, men som mine elskede barn formaner jeg dere. For selv om dere måtte ta ti tusen veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet.' (1.Kor 4,14-15) Og han beskriver sitt forhold til de kristne i menigheten i Tessaloniki som 'slik en far gjør mot sine egne barn.' (1.Tess 2,11) Gjør ikke Paulus i de nevnte skriftavsnittene krav på å være åndelig far for menighetene i Korint og Tessaloniki? Fader Paulus, om man vil.

For det tredje: Når vi tolker Matt 23,9 er det knyttig å lese hele kapitel 23 for å få den rette forståelsen av dette skriftstedets kontekst. Kapitel 23 inneholder Herrens anklage mot de skriftlærde og fariseerne for deres hykleri, for deres fokus på den ytre religionsutøvelsen, uten den ekte anger og uten hjertets omvendelse. Ikke bare dømmer Jesus de skriftlærde og fariseerne for deres tomme og forgjeves bruk av tiltalen 'fader', men i det verset som umiddelbart følger, sier Han: 'Og la dere ikke kalle lærere. For Èn er deres lærer, Kristus.' (Matt 23,10) Og likevel kaller mange 'ikke-konfesjonelle' predikanter seg for 'bibellærere', og ingen har noensinne, med grunnlag i dette skriftsted argumentert for, at Kirken ikke skulle være søndagsskolelærere. Jesus selv anerkjenner Nikodemus som en lærer i Israel (Joh 3,10), og i Apostlenes gjerninger ser vi, at visse menn kaller seg lærere. (Apg 13,1), bare for å gi to eksempler.

Det står således klart, når vi leser kapitel 23 hos Matteus i sin helhet, at dèt, Jesus taler om ikke er de påhengte titler og roller i og for seg, men derimot den selvforherligelse, de skriftlærde og fariseerne misbruker dem til.

For det fjerde: Når ordet 'far' brukes, når man henvender seg til presten, er det ikke bare en bekreftelse av deres 'høyere' status i de troende fellesskap; det er snarere et uttrykt for kjærlighet og nærhet, slik som også apostelen Paulus bruker det i avsnittet fra 1.Kor og 1.Tess. Hos grekerne tituleres presten som 'papa', hos russerne for 'batiushka', og begge tiltaleformer er tegn på kjærlighet og fortrolighet. Prestens åndelige farskap er ment som et tegn på, hvor djupt nærheten og forholdet er mellom Kirkens folk og dens ledere, et forhold, som er basert på prestens rolle i vår gjenfødelse, vår fødsel i Evangeliet - vår dåp. Likesom vår biologiske far har en viktig rolle i vår fødsel og fortsatte pleie, slik har også presten, som han som døper oss, en viktig rolle i vår gjenfødelse, vår fødsel fra det høye - av vann og ånd. (Joh 3,3-5)

Når den åndelige veilederen blir lik Kristus

På Athos bodde det en åndelig veileder som Thomas Merton i sin tid kalte "1900-tallets mest autentiske munk". Han var opprinnelig en russisk bonde. Etter avsluttet militærtjeneste høsten 1892, begav han seg til Athos, der han ble en del av det russiske Hl. Panteleimon-klosteret. Han hadde bare "to vintres byskole" bak seg. Men lange år av utrettelig, indre kamp gav ham en personlig erfaring av det kristne livet, identisk med mange av de hellige fedrenes - "kristendommen er ikke en lære, men liv."

Fader Sofrony skrev en bok om Starets Silouan. Fra denne biografien har jeg hentet følgende:

"Under Den store fasten, ved en kveldsgudstjeneste i Rossikon, lot Herren en viss munk se prestmunken Abraham forkledd som Kristus. Den verdige skriftefaderen stod iført sin prestestola og hørte på et skriftemål. Når munken nærmet seg så han at den gråhårede skriftefaderens ansikt var som ung gutts, og hele hans skikkelse var omsluttet av et lys, som Kristus. Da forsto denne munken at en skriftefar utfører sin tjeneste i Den Hellige Ånd, og at den angerfulle får tilgivelse for sine synder gjennom Den Hellige Ånd.

Om mennesker kunne se den herlighet som en prest som forretter liturgien omgis med, skulle de falle til jorden ved dette syn. Og om presten kunne se seg selv, kunne se det himmelske lys som han omgis av når han forretter, skulle han begynne å leve i streng askese slik at han på ingen måte skulle synde mot Den Hellige Ånds nåde som bor i ham.

Når jeg skriver disse linjer gleder min ånd seg over at våre hyrder er lik Herren Jesus Kristus. Men også vi, Hans hjord, er lik Herren selv om den nåde vi har fått ikke er like stor. Dette er en hemmelighet for menneskene, men Johannes Teologen sa uttrykkelig: 'Vi skal bli Ham lik,' og ikke bare etter døden, men allerede her og nå, for Herren har i sin barmhjertighet Den Hellige Ånd til jorden, og Den Hellige Ånd bor i vår Kirke. Han bor i alle dydige hyrder, Han bor i de troendes hjerter. Den Hellige Ånd lar sjelen få kjempe den gode kampen; Han gir oss kraft til å holde Herrens befalninger. Han leder oss fram til hele sannheten. Han har gjort menneskene så skjønne at de er blitt lik Herren."

Ikonet viser en bedende starets Silouan i sin klostercelle på Athos.

Du tilfangetok Hades

På bloggen http://www.bjornolav.blogspot.com skriver jeg i dag om det Hebreerbrevets forfatter kaller "den grunnleggende læren om Kristus". Til den hører troen på oppstandelsen. Vi bekjenner med alle sanne troende: "Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden." (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381)

I tekstene som omfatter Åttetoneboken fra Den ortodokse kirkens liturgi finner vi denne teksten, som utdyper innholdet i det jeg har skrevet i bloggartikkelen:

Aften til søndag - 5. tone:

Stikirer til 'Herre, jeg roper ...'
Ditt herlige kors, Kristus, gjorde djevelen til skamme, og Din oppstandelse fjernet dødens brodd og reddet alle ut av dødens port, derfor lovpriser vi Deg, Guds enbårne Sønn.

Oppstandelse skjenket Han menneskeslekten da Han førtes lik et lam til slakt; frykt for Ham grep dødsrikets fyrster, og sorgens porter åpnet seg; da Kristus steg inn som Ærens konge, og sa til dem i fangenskap: Stig ut! og til dem i mørket: Åpne dere!

Veldige under: Han som skapte åndene, led selv i kjødet av kjærlighet til menneskene, og stod opp i udødelighet. Kom, la oss tilbe Ham. For ved Hans barmhjertighet ble vi reddet ut av bedraget og har lært å prise den ene sanne Gud i tre personer.

Aftentilbedelse bringer vi Deg, evige Lys, som i den siste tid legemlig strålte fram som et speil for verden, og steg like ned i dødsriket for å sprede mørket der ved å la oppstandelsens lys skinne for hedningene: Herre, ære være Deg som gav oss lyset.

Vi lovpriser Kristus som la grunnen for vår frelse, for Han stod opp fra de døde og reddet verden fra bedraget. Derfor fryder seg englenes kor og derfor flykter demonene med sitt bedrag, mens Adam reises opp fra fallet da djevelen ble styrtet ned.

Vokterne lærte av foræderen: Skjul Kristi oppstandelse. Se, her er noen sølvpenger, og si: Noen stjal den døde fra graven mens vi sov. Men hvem har vel sett eller hørt noen som stjeler et salvet og nakent lik, for linsvøpet er jo etterlatt i graven! La dere ikke lure, jøder, hør heller profetens ord og forstå at Han i sannhet er verdens Frelser og Allmektig Gud.

Du tilfangetok Hades, o Herre, og tilintetgjorde døden, Frelser vår, da Du opplyste verden med Ditt dyrebare kors: Forbarm Deg over oss.

(Fra: Ortodoks bønnebok. Solum forlag 2002, side 86-87)

Bildet av Kristi oppstandelse er hentet fra den nye og vakre klosterkirken tilhørende Hl.Trifons kloster i Hurdal.

Efraim Syrerens ord om anger og bønn

I dag møter du Efraim Syrerens (bildet) egne ord om angeren:

Like forarget som du er på din neste, er Gud forarget på deg. Om du har forsonet deg med din neste, har du forsonet deg med din Herre i himmelen. Hver og en som bærer på hat i sitt hjerte og bevarer vrede mot sin neste, han skal verken be eller ta imot eukaristin.

Den som våger å be og ta imot vår Frelsers kropp, når han bærer på hat mot sin neste, hans lemmer kommer til å bli tilbudt ilden.

Om du ikke har tilgitt den som har gjort deg ille, har heller ikke Herren tilgitt deg. Om du ikke dømmer noen annen, kommer Gud til å dømme for deg.

Vær ikke trege til å be, for bønnen frelser dere fra vreden. Den rene og stadige bønnen behager Gud. Den rene bønnen fra overtrederen omvender ham fra døden til livet. Om dette vitner kong Hiskia, som omvendte seg fra døden til livet. Gjennom bønn og klage, gjennom mildhet og ydmykhet ble alle de rettferdige opphøyde og alle fromme kronet. Den rene og stadige bønnen forener oss med Gud og bønnen frelser oss fra djevelen og hans hærskarer." (Fra diktet om anger)

Minnedagen for Evagrios av Pontos

På andre pinsedag minnes vi Evagrios av Pontos (345-399), som forlot en lovende karriere i Konstantinopel, reiste til Jerusalem og ble i 383 munk i et kloster der. I et klosterbibliotek her forelsket han seg i skriftene til Origines. Derfra dro han til Egypt og tilbrakte resten av livet i Nitra og Kellia, år merket av et asketisk liv i bønn som eneboer. Han var disippel av flere av samtidigens betydelige kirkefedre: Basileios av Cæsarea, Gregor av Nazianz og Makarios av Egypt.

Evagrios var født inn i en kristen familie i den lille byen Ibora i den romerske provinsen Pontos. Han ble utdannet i Neocaesarea, hvor han begynte på sin karriere som leser under Basileios. Rundt 380 slår han seg sammen med Gregoros av Nazianz i Konstantinopel, hvor han blir valgt til diakon og senere erkediakon. Når keiser Theodosios I sammenkalte til det det andre økumeniske kirkemøtet var Evagrios til stede. De 14 siste årene sine som eneboer studerte han under veiledning av Makarios den store og Makarios av Aleksandria.

Mens flesteparten av de egyptiske ørkenfedrene ikke hadde noen utdannelse, var Evagrios velutdannet. Forskerne mener at han er blant de aller første som begynner å systematisere utsagnene frade monastiske forfatterne som gjerne blir kalt for ørkenfedrene. Etter hvert ble han selv regnet blant dem. Flere av hans utsagn finnes i Vitae Patrum, en samling av de eldste utsagnene.

Evagrios av Pontos blir kanskje mest husket for hans sterke understrekning av tårenes betydning. Han mente at tårene var det fremste beviset for en sann omvendelse.

La oss lytte til Evagrios sine egne ord:

"Moses ble hindret i å nærme seg Gud til han hadde tatt av seg sine sko. Du lengter å stå i nærheten av den som er større enn alle tanker og alle lidelser. Hvordan kan du da nekte å gi opp enhver lidelsesfull tanke? Bønn er avvisning av forlystelser og forvisning av vrede. Lukk ikke opp ditt hjerte for kjødets lyster. De vekker følelser som forstyrrer sinnets øye og ødelegger bønnen.

Din bønn må være utholdende og brennende. Jag på flukt alle distraksjoner og tanker som er på vidvanke i samme øyeblikk som de dukker opp. De forstyrrer og gjør deg urolig og får din ild til å kjølne.

Prøv under bønnen å holde tanken døv og stum. Bare da vil du kunne be. Nøy deg ikke med ytre bønnestillinger. Vend ditt hjerte til bønnens Ånd med frykt og beven."

Efraim Syreren - en viktig link mellom asiatisk og vestlig kristendom

Det passer godt å lese Efraim Syreren ved pinsetider! Han som Johannes Chrysostomos med rette kaller "Den Hellige Ånds harpe".

Når man leser Efraim Syreren så ser man betydningen - ikke bare av å lese Bibelen - men også leve ut Bibelens budskap i praktisk handling. Noe annet man merker seg er at Efraim gjennom sine hymner lærer oss til å forstå at Gud og troen på Gud er og blir et mysterium. Vi kan ikke fullt ut forstå og fatte mysteriet, men vi kan omfavne det i tro.

Og her er vi inne på noe av det som kanskje er Efraims største bidrag til vår tid, ikke minst vi som lever her i Vesten. La meg begrunne dette litt nærmere:

Årsaken har å gjøre med noe så enkelt som at Efraim skrev på syrisk. Selv om den tidlige syriske kirken benyttet seg av de nedskrevne evangeliene på gresk, ble de oversatt til syrisk. Det syriske samfunnet var i en stor grad upåvirket av greske ideer. Fra og med år 400 ble den greske verden, den greske tankemåten og den greske teologiens prestisje så stor at den trengte unna alle andre. Det finnes derfor ingen syrisk forfatter under eller etter denne perioden som ikke var påvirket av den greske sfære.

Men - og her er poenget: Efraim Syreren levde og virket under den tidligere og minst gresk påvirkede perioden i den syriske kristenhetens historie. Dermed er han - ved siden av en eldre samtidig åndelig veileder - Afrahat - praktisk talt det eneste beviset vi har for en litteratur sprunget ut av en virkelig semittisk form for kristendom. Det finner jeg særdeles spennende!

Her møter vi nemlig en genuint asiatisk kristendom, fri fra den typisk europeiske kulturen, og de historiske og intelektuelle innslagene som vi kjenner så godt i dag. Å lese Efraim Syreren kan derfor oppleves som befriende - som en frisk vår med alle dens dufter! Efraim Syreren kan derfor fungere som en link mellom den europeiske kristenheten på den ene siden og den afrikanske og asiatiske på den andre siden. På mange måter er Efraim en svært nødvendig motvekt til den overintelektualiserte teologi som finnes her i Vesten. Her har vi våre systemer! Men man trenger ingen forkunnskaper i den gresk filosofiske terminologien eller tradisjonen for å kunne lese den hellige Efraims hymner.

I den syrisk ortodokse kirkens bønnebok - Shimo - finnes det en bønn av Efraim Syreren. Den lyder slik:

Jeg har meditert over alt og ikke sett noe nyttigere enn å frykte Herren.
Salig er den som elsker (gudsfrykten).
Den rettferdige Josef elsket den og ble konge i Egypten.
Den store Moses elsket den og med sin stav delte han Rødehavet.
Huset til Ananias elsket den og ble reddet fra ilden.
Den er mye mer attråverdig enn gull
og søtere enn honningkaken.
Gudsfrykten, salig er den som elsker den.

Efraim Syreren - Den Hellige Ånds harpe

I dag minnes vi Efraim Syreren (306-373) eller Mor Afrem Suryaya på syrisk. Han kalles ved mange navn. Johannes Chrysostomos kalte ham for "Den Hellige Ånds harpe" eller "syrernes sol". Andre har kalt ham "kirkens lærer" eller "undervisningens sol". Fremfor alt er han den store hymnedikteren.

Han ble født på begynnelsen av 300 tallet i Mesopotamia. En biografi fra 500-tallet hevder at faren var en hedensk prest, noe som også flere andre har hevdet. Men den tidligere syrisk-ortodokse patriarken H.H Efrem I Barsaoum mener at han vokste opp i en kristen familie, og at det ikke finnes noen spor i hans hymner som skulle tilsi at faren var hedensk prest.

Det vi vet om hans bakgrunn er at han tidlig i sin ungdom forkastet verden og slo seg i lag med den hellige Jakob, biskop av Nisibis som var velkjent for sin renhet og hellighet. Nisibis var på denne tiden den romerske rikets utpost i øst. I følge tradisjonen fikk han følge med sin biskop til kirkemøtet i Nikea i 325.

En annen kjent person som var tilstede på dette kirkemøtet var den hellige Athanasios av Aleksandria, en av den tidlige kirkens mest innflytelsesrike teologer. Både Efraim og Athanasios ble senere søyler i den syrisk-ortodokse kirkens tro.

Av biskop Jakob av Nisibis lærte Efraim seg å leve et asketisk liv. Efraim representerer den opprinnelige munken, eneboeren. På syrisk heter det ihidoyotho som betyr enslig eller eremitt. En ihidoyo er en person som lever ensom med Gud og gir hele sitt liv og all sin kraft til Gud.

Selv om Efraim levde et monastisk liv hindret det ham ikke å utføre sine oppgaver som diakon og påbegynne sitt liv som hymnedikter. I 38 år underviste han ved skolen i Nisibis, som var grunnlagt av den hellige Jakob.

År 359 hadde Efraim blitt berømt i vide kretser. Fire år senere forlot han Nisibis på grunn av den persiske invasjonen hvor han flyttet til Edessa. Her slo han seg ned på byens hellige fjell, og ble mottatt av asketene som bodde der. Han virket ved den teologiske skolen i Edessa, som takket være Efraim ble en svært berømt skole. Det var her han skrev sine kommentarer på syrisk til både Det gamle- og Det nye testamente. Dessuten skrev han mange dikt og en mengde hymner.

Efraim var en måteholden og aksektisk person, var kjent for å være kunnskapsrik, utviste stor ro og var en original. Patriarken Efrem I Barsaoum sammenfattet hans liv med disse ordene:

"en flammende ild som brant de misledede heretikernes ugress, en briljant og tro soldat som holdt vakt om ortodoksiens lære."

Tradisjonen forteller at Efraim Syreren en dag skulle vigles til biskop eller prest etter begjæring av den hellige Basileios av Cæsarea, men når diakonene til Basileios skulle hente ham spilte han dum. Dette gjorde han fordi han ikke anså seg verdig til et slikt embete.

Minneartikkel om Matta El-Meskeen

I dag er det fem år siden Matteus den fattige eller Matta El-Meskeen (bildet), døde. Han døde etter fire ukers sykeleie på et sykehus 87 år gammel.

På bloggen:

http://www.bjornolav.blogspot.com

finner du en bakgrunnsartikkel om hvem han var, og hvordan han ikke bare har påvirket den koptiske kirke, men også tusenvis av mennesker verden over.

På denne bloggen vil vi senere produsere utvalgte tekster av Matta El-Meskeen.

På Kristi tronbestigningsdag

Tropar i 4.tone
Du fòr opp i herlighet, Kristus, vår Gud, og disiplene gledet. Du med løftet om Den Hellige Ånd, og med velsignelse styrker Du dem i troen på at Du er Guds Sønn og verdens Frelser.

Både dere lave og høye, rike og fattige, alle til sammen.

Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanke er forstand.

Jeg vil bøye mitt øre til tankespråk, jeg vil fremføre min gåtefulle tale til citar.

Gud fòr opp under jubelrop, Herren under basuners lyd.

Ære være Faderen, og Sønnen og Helligånden nå og alltid og i all evigheters evighet.

Kondak i 6.tone
Da Du hadde oppfylt alt som var beredt for oss, og hadde forènet det jordiske med det himmelske, fòr Du opp i herlighet, Kristus, vår Gud, uten å forlate oss, for Du forblir uavlatelig med oss, og dem Du elsker Deg, lover Du: Jeg er med dere og ingen skal skade dere.

Prokimen i 7.tone
Vis Deg høy over himmelen, Gud, Din ære over all jorden.

V:Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.

Hallelujaer i 2.tone
Gud fòr opp under jubelrop, Herren under basuners lyd.

V: Klapp i hender, alle folk, juble for Gud med fryderop.

Megalyner:
Klapp i hender, alle folk, syng for Gud med fryderop. - Vi høylover Deg, Kristus Livgiver, og vi ærer Din legemlige og guddommelige oppstigning til himmelen.

Avslutningsvelsignelse
Må Kristus, vår sanne Gud, som i herlighet fòr fra oss opp til himmelen, og nå sitter ved Gud Faders høyre hånd, høre bønnene ...

(Fra Den Ortodokse Kirkes Gudommelige Liturgier. Solum forlag, side 140-141