Origenes - den bedende bibelleseren

Han er bare 17 år gammel, Origenes (185-254), da han er vitne til at hans far, Leonides, lider martyrdøden. Hans foreldre var  kristne, og det å se sin far dø på grunn av troen på Jesus, satte djupe og avgjørende spor i den unge guttens liv. Han ville selv følge Jesus i en hel og full overgivelse på liv og død. Ja, så bokstavelig at han ønsker å følge sin far i døden. Historien vet å fortelle at hans mor måtte gjemme hans klær, så han ikke kom seg hjemmefra. Det reddet hans liv.

Origenes ble født i Aleksandria i Egypt. I år 202 bryter en blodig forfølgelse ut mot Kirken under keiser Septimus Servus (193-211) Origenes var på denne tiden elev av den hellige Klemens av Aleksandria, og i forbindelse med forfølgelsen drives Klemens ut av Aleksandria. Det er i denne sammenhengen at faren fengsles og senere dør som martyr. Origenes skriver et brev til faren mens han sitter fengslet, og oppmuntrer ham til å holde ut og være tro mot Kristus.

Myndighetene inndro farens formue etter dennes død, og dermed må Origenes klare seg selv. I tillegg må han forsørge sin mor og sine seks yngre brødre. Det gjør han blant annet ved å undervise i gramatikk, selge manuskripter og ved økonomisk hjelp fra en rik kvinne som beundret han taleter. På eget initiativ overtok Origenes ledelsen av den kateketiske skolen i Alexandria etter Klemens, og i 203 ble han stadfestet i dette embetet av patriark Demetrius. Origenes ledet den kateketiske skolen i 28 år og underviste både kristne og hedninger.

Vi kan ikke nevne Origenes uten å nevne hans bedende lesning av Bibelen!

I en tid før den monastiske bevegelsen hadde sett dagens lys så levde Origenes et liv lik munkene senere skulle gjøre: adskilt og bedende leste han sin Bibel. Så hører da også hans prekener og tolkninger av Den Hellige Skrift til de mest originale og djuptpløyende i Den tidlige kirken og har gjort ham til en av alle tiders fremste bibelutleggere. Vi kan føre sporene til Lectio Divina-tradisjonen - den bedende lesningen av Skriften, hvor vår søken etter Ordets djupere innhold er en drivkraft, tilbake til ham. Så dro han da også andre til å lese Bibelen på samme måte.

Ryktet om ham fikk flere biskoper til å invitere Origenes til deres forsamlinger for å undervise. Origenes gjorde flere lange prekenreiser. Han besøkte blant annet Rom og Antiokia. Det var her han gav privatundervisning til keiserens mor i kristen tro.

Men ikke alle likte hans reisevirksomhet. En av dem som reagerte var hans egen biskop. Han forbød ham å preke, og omgjorde også den prestevigselen som Origenes hadde fått i Israel. Men i stedet for å sette seg opp mot biskopen av Aleksandria, og gjøre opprør, fulgte han den bibelske veien ved å underordne seg den myndighet som var satt over ham. Origenes aksepterte biskopens avgjørelse og trakk seg tilbake mens han ventet på at hans presteordinasjon skulle godkjennes på nytt.

Etter en tid fikk han lov til å gjenoppta sin virksomhet. Den siste delen av sitt liv bosatte han seg i Cæsarea der han bygde opp en teologisk skole som ble et viktig utdannelsesmiljø for mange av de kommende lederne innen Kirken.

I forbindelse med en forfølgelse som brøt ut under keiser Decius på 250-tallet ble Origenes og en god del andre kristne ledere fengslet og torturert. Origenes overlevde, men døde senere av skadene han hadde pådratt seg under torturen.

Det stod strid om flere av Origenes skrifter i Den tidlige kirken. Likevel kom Origenes til å bli ørkenvekkelsens fremste teolog og inspirasjonskilde for de mange som fulgte Jesus på denne radikale veien.

Evangelisten Markus - oppvokst i en sterk bønnens atmosfære i Marias hus

I dag feirer vi minnet om evangelisten Markus! Han vokste opp i Jerusalem, og under en sterk bønneatmosfære.  For det var blant annet i hans mors hus, det hus som i Apostlenes gjerninger omtales som Marias hus, at de første kristne kom sammen for å be. Vi leser om dette i Apg 12. Hans fullstendige navn var Johannes Markus, og han var søskenbarnet til Barnabas (Kol 4,10).

Enkelte bibeltolkere mener at Markus omtaler seg selv i sitt evangelium. Det de sikter til er en episode som finner sted i forbindelse med at Jesus arresteres i Getsemane. 'En ung mann var i følge med Jesus; han hadde bare et linklede om seg. De grep ham, men han slapp linkledet og flyktet naken bort'. (Mark 14,51-52)

Om det stemmer var han en av de ungdommene som var i disippelkretsen rundt Jesus.

Det er sannsynligvis omlag år 44 at Markus følger med Paulus og Barnabas, fra Jerusalem til Antiokia. Det skjedde etter at de to apostlene hadde overbrakt en gave fra de kristne i Syria til de fattige i Jerusalem. Når så Paulus og Barnabas legger ut på sin første misjonsreise blir Markus med, og blir dermed en del av det apostoliske teamet. De reiser til Kypros og Pamfylia.

I Pamfylia blir det uoverensstemmelser mellom de som utgjør det apostoliske teamet. Markus vil ikke fortsette reisen, og reiser tilbake til Jerusalem. Senere skulle Paulus bli forsonet med Markus, og Markus er en av de få som er sammen med Paulus ved apostelens fangenskap i Rom.

Men Markus var ikke bare en disippel av Paulus. Det var han også av Peter, ja, Peter kaller ham 'min sønn' (1.Pet 5,13). Det er flere ting som taler for at det var de kristne i Rom som oppfordret Markus til å skrive ned Peters erindinger om hva Jesus hadde gjort og sagt. Dermed skapte Markus en helt ny litterær genre: evangelier. Peters muntlige undervisning, inspirert som den var av Den Hellige Ånd, ble til Evangeliet etter Markus!

I den kirkehistorien som Eusebios skriver på 300-tallet så forteller Eusebios med gode kilder at Markus mot slutten av sitt liv reiste til Egypt, og her grunnla de aller første forsamlingen i Egypt, i Aleksandria.

Bønnesenteret ved fjellet Izla's fot

Det er spennende å lese om den syrisk-ortodokse kirkefamilien! Lite av deres historie er kjent eller tilgjengelig på norsk - dessverre. Derfor er vel navnet Awgen ukjent for oss.

Men denne Awgen bestemte seg for å følge Jesus i en alder av 25 år. Da hadde han hatt bakgrunn som perlefisker. Men han hadde funnet en større perle, enn den han kunne dykke etter i havet. Den kosteligste av dem alle: Kristus. Som en frukt av sin omvendelse bestemmer han seg for å bli munk, og trer inn i klostret som ble grunnlagt av Pachomios i Øvre Egypt på 300-tallet. Han ble i dette klostret en tid, men så forlater han Egypt og legger reisen østover med en gruppe disipler. Noen mener at denne gruppen bestod av 28, andre så mange som 70.

De kom frem til et sted som het Nisbis, det nåværende Nusaybin i den sørøstlige delen av Tyrkia. Her slår de seg ned ved fjellet Izla, hvor det på denne tiden fantes en gruppe syrisktalende kristne.

Her ved fjellets fot skulle det vokse frem en sterk klosterkommunitet, preget av bønn. Det finnes sterke historiske bevis på at det fantes monastiske kommuniteter som hadde sin opprinnelse i Egypt i områdene rundt Nisbis allerede på 300-tallet.

Klostret ved fjellet Izla (bildet) var det aller første i denne delen av kristenheten. Flere av de som var i kretsen rundt fader Awgen finner man igjen i tidlige helgenbiografier. De hadde da grunnlagt klostre i Persia, Armenia, Georgia - ja, så langt unna som India og Kina! Tenk hvilken kraft som fantes i det bønnens liv som preget dette klostret som fader Awgen grunnla!

Det var i dette klostret Efraim Syreren vokste opp. Efraim Syreren (306-373) var det som Johannes Chrysostomos kalte 'Helligåndens harpe'.

Isak av Kellia - en radikal disippel av Jesus

 

I går kunne den koptiske kirken feire minnet om Isak av Kellia. Da var jeg sammen med medlemmer, noviser og interesserte av den økumeniske kommuniteten Bjärka Säby, på en samling i Oslo, så jeg hadde ikke anledning til å skrive på selve minnedagen. Vi hadde en fin samling med tidebønn, nattverdfeiring og måltidsfellesskap.

Isak av Kellia var en av de egyptiske ørkenfedrene fra 400-tallet som opprettholdt tradisjonen fra de første som søkte ut i ørkenen som eneboere. Han fulgte seg samme veien som pionerene: Antonios den store og Makarios. Isak har vært disippel av Kronios og etterfulgte ham som presbyter i Nitria i år 395. Men det skjedde ikke uten motstand fra Isak selv.

Når han får høre om disse planene flykter Isak lenger ut i ørkenen. Men de som hadde valgt ham fulgte etter, og de kom til den engen han hadde gjemt seg i gresset, uten at de oppdaget ham. Det var kveld, og de bestemte seg for å overnatte. De slapp eslene de hadde med seg, for at de skulle gå fritt og beite. De gikk rett bort til det stedet hvor Isak gjemte seg. Neste morgen, da de skulle hente eslene inn igjen, fant de til sin overraskelse også Isak. De ville tvinge ham med seg. Isak sa:

- Det trenger ikke tvinge meg. Jeg går med dere. For jeg forstår at dette er Guds vilje, og uansett hvor jeg enn flykter, så vil jeg aldri flykte fra den.

De siste årene av sitt liv dro Isak seg tilbake til ørkenen igjen. Her levde han som eneboer. Når Isak lå for døden samles brødrene seg om ham.

- Hva skal vi gjøre når du er borte, spurte de sorgtungt.

- Se hvordan jeg har gått veien før dere. Om dere også vil følge etter og holde Guds bud, så sender Gud sin nåde og beskytter denne plassen. Men om dere ikke holder dem, kan dere ikke bli her, svarte Isak.

100 biskoper, prester og diakoner myrdet

Det er et ukjent kapitel i kirkehistorien vi blir minnet om denne dagen:

I år 341 - da de syriske kristne skulle feire Langfredag - ble 100 biskoper, prester og diakoner i den øst-syriske kirken myrdet sammen med sin øverste leder, katholikos Simeon Bar Sabbac. Det var den persiske kongen Sapor II, som på denne måten øket himmelens martyrskare. Årsaken var at han på denne bestialske måten ville få slutt på de kristnes motstand mot den krig som pågikk på denne tiden.

Simeon Bar Sabbac ble valgt til den øst-syriske kirkens øverste leder i Seleukia-Ctesifont, i en svært vanskelig tid for kirken. Hans forgjenger var blitt avsatt, det var press fra myndighetene, og Simeon Bar Sabbac kunne ikke tre inn i tjenesten før hans forgjenger var død. Mange av kirkens medlemmer led etter at perserkongen hadde fordoblet skattene. De var i utgangspunktet svært fattige. Og fordi de ikke ville lyde kongen, begynte en tid med svære forfølgelser. Mange kirkebygg ble ødelagt, og man forsøkte å presse de kristne til å frasi seg troen.

Katholikos Simeon Bar Sabbac ble til slutt arrestert. Kong Sapor II forsøkte å få ham til å frasi seg troen, ved å tilbe solen og de hedenske gudene, men Simeon Bar Sabbac bøyde ikke kne.

Når så kong Sapor spurte Bar Sabbac hvorfor han ikke ville vise kongen samme ærbødighet som han hadde vist tidligere, svarte kirkelederen frimodig:

'Tidligere gav jeg deg min ærbødighet, men nå når du krever at jeg frasier meg min tro, skulle det aldri falle meg inn å bøye meg for deg'.

De ordene skulle føre til hans død. Etter å ha vært vitne til at 100 av hans biskoper, prester og diakoner ble myrdet, ble han selv halshugget.

Den unge martyren Crescens av Myra

Blant den store skaren av martyrer i den tidlige kirkens historie finner vi Crescens av Myra. Vi skriver 200-tallet.

Crescens kom fra en velkjent familie i provinsen Lykia i Lille-Asia. Den unge mannen kom tidlig til tro på den oppstandne Kristus, og en dag som stor mengde mennesker i hjembyen var på vei for å tilbe ved det hedenske templet, stanset han dem og preket for dem om Kristus og ba dem innstendig om å vende om.

Hendelsen ble kjent for byens romerske prefekt. Crescens ble innkalt til forhør, og ble spurt om sin bakgrunn. Crescens fortalte at han var en kristen. Ikke noe mer. Crescens ville beskytte sine foreldre. Men det Crescens ikke visste var at den romerske prefekten kjente hans far, og han ville dermed forsøke å redde den unge mannen. Derfor foreslo han for Crescens at han skulle gi et offer på kultplassen, og så kunne han fortsette med å være en kristen.

Da svarer Crescens:

'Det er utenkelig for kroppen ikke å svare i samsvar med sjelen, ettersom det er sjelen som styrer og veileder kroppen'.

Dermed beseglet den unge kristne mannen sin skjebne. Han ble slått og mishandlet, satt på jernlenker og deretter brent på bålet.

Vår kunnskap om Crescens kommer fra en preken av Andreas av Kreta som forteller i den forteller om den unge martyren. Det skjer på festdagen for Hl. Nikolaus, også han fra byen Myra.

Maria av Egypt - eller Maria synderinnen - fant nåde hos Gud

Denne lørdagen minnes vi Maria av Egypt, eller Synderinnen, som hun også ble kalt. Tilnavnet hadde hun fått på grunn av det utsvevende livet hun levde før hun fikk et møte med Den oppstandne.

I 47 år etter dette levde hun et asketisk liv i ørkenen i bønn en gang på 300-tallet. Når Zosima, som var prior for et kloster, en gang seilte på Jordan elva for å besøke en munk som var kommet opp i høy alder, så han plutselig en skikkelse som vandret i ørkenen svartbrent av solen. Han fikk stanset båten, ropt henne inn til bredden, og snakket med henne. Det var Maria. Til fader Zosima fortalte hun om sitt liv, og historien om hennes liv er svært gripende:

'Jeg er født i Egypt. 12 år gammel kom jeg til Aleksandria. Der levde jeg i 17 år et utsvevende liv. Jeg nektet ingen min kropp. Når menneskene i traktene der jeg bodde begynte å dra opp til Jerusalem for å tilbe det hellige korset, ba jeg noen sjømenn om å ta meg med.

Vi ankom Jerusalem, og sammen med de andre pilegrimene skulle jeg gå inn gjennom kirkeporten for å tilbe det hellige korset. Da var det som om en usynlig kraft holdt meg tilbake. Jeg kunne ikke gå inn. Gang på gang forsøkte jeg å gå over dørterskelen, men kom ikke lenger inn enn som så. Når jeg ransaket mitt hjerte begynte jeg å gråte bittert, rammet som jeg var av min synd. Da så jeg et ikon av Gudfødersken Maria. Jeg vendte meg mot henne og ba om hjelp til å tre inn i kirken. Samtidig lovte jeg å frasi meg verden og fra denne stund leve i avholdenhet.

Etter bønnen forsøkte jeg på nytt å gå inn i kirken, og nå kunne jeg gjøre dette uten problemer. I djup takknemlighet tilba jeg innfor det hellige korset. Da hørte jeg en røst som sa: 'Gå over Jordan, så skal du bli frelst'. Så gikk jeg over Jordan og kom til denne ørken. Her har jeg levd i 47 år uten å treffe et eneste menneske. 17 av mine år levde jeg etter kjødets begjær, men men Guds hjelp har jeg beseiret det. Dette er min historie. Be for meg'.

Når Zosima hadde hørt hennes vitnesbyrd falt han ned og lovpriste Gud for hvordan Herren hadde virket i sin tjenerinne. Maria ba ham komme tilbake til Jordan neste gang han skulle feire eukaristien, slik at hun kunne få del i den. Det gjorde han, og Maria ba om at han måtte komme tilbake neste år slik at hun også da kunne få del i eukaristien.

Når fader Zosima vendte tilbake neste år, fant han Maria død på denne plassen. Han begravde henne der i ørkenen, og dro tilbake til det kloster han var prior for, og lovpriste Gud.

I den ortodokse kirke feirer man minnet om Maria av Egypt, den femte søndagen i fasten, mens Den koptiske kirken feirer henne den 14. april, slik også kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg tilhører, gjør.

Hl. Aphrahat - en mann som elsket Skriften

På 1.påskedag - en dag som for våre syriske venner er en svær prøvelsens dag - er det godt å kunne minnes en av den syriske kirkens store åndelige veiledere, Hl. Aphrahat (2790-345). Han er gjengitt her på ikonet til høyre. Fra den syriske kirkens tradisjon kommer det nemlig en rik åndelig skatt, som foreksempel som her representert ved Hl. Efraim og Hl. Isak - og altså Aphrahat. De to førstnevnte mer kjent enn den sistnevnte.

Hl. Aphrahat fikk tilnavnet 'hakkima pharsaya' eller 'den vise perseren'. Denne Aphrahat ble født under siste delen av 200-tallet, og mest sannsynlig i Ninive, byen som omtales i Jona-boken, og som tilsvarer våre dagers Mosul i Irak. Han må tidlig ha blitt påvirket av jøder, for hans måte å legge ut Bibelen på viser at han har vært påvirket av en jødisk tolkningstradisjon.

Hl. Aphrahat tilhørte en bevegelse i den syriske kirken som kalte seg selv for 'nay qyama', som best kan oversettes: 'Paktens sønner'. Denne gruppen er et eksempel på et tidlig klosterlignende fellesskap før den monastiske bevegelsen hadde fått slå ordentlige røtter. I denne sammenhengen sto bibelundervisning og bønn i sentrum, og fellesskapet utgjorde en en vital åndelig gruppe innad i kirken. Men til forskjell fra andre lignende grupper trakk denne kommuniteten ikke seg bort fra det hverdagslige liv, men levde midt i samfunnet.

Hl. Apgrahat ble også prior for klostret Mar Mattai, og ble senere biskop. Han uttrykte selv at hans største ønske var å være en som levde etter Skriften. Hans forfatterskap gir oss et innsyn i den djupe åndelige visdommen som fantes i den tidlige syriske kirken.