En sjel som vendte hjem til Gud

Det passer i grunnen veldig godt å feire minnet om hellige Begu nå foran Allehelgens søndag.

Begu var nonne i Hackness, nær Scarborough, som var en datter-kommunitet til kommuniteten i Whitby. Hun levde i det syvende århundre.

En dag hun hvilte hørte hun klokkene i kapellet kime. De kalte søstrene sammen til bønn for en sjel som var i ferd med å dø. Plutselig så hun kapelltaket rullet til side og lyset flommet inn. Da så hun hellige Hilda bli fulgt til himmelen av mange engler. Hun åpnet øynene og forstod at hun satt sammen med de andre søstrene, og forstod at hun hadde hatt et syn. Hellige Hilda var som kjent priorinne for det berømte klosteret i Whitby.

Hun løp så bort til priorinnen, Frigyth, og fortalte at Hilda nå hadde forlatt dem. Søstrene skyndte seg til kapellet og sang salmer helt til en budbringer fra Whitby banket på døra for å overbringe dem dødsbudskapet. Til budbringerens store overraskelse kjente nonnene i Hackness allerede til dette.

Sorg og glede fylte nonnenes bønner. Sorg over å ha mistet en kjær klosterleder, og gleden over at hun var hjemme hos Gud.

Clarence Jordan - baptistpastoren som levde ut Bergprekenen

I dag er det på dagen 45 år siden Clarence Jordan (bildet), ble hentet hjem til Herren. Han døde plutselig av et hjerteinfarkt.

Her er hva jeg skrev om Clarence Jordan i forbindelse med at det var 100 år siden han ble født, 29. juli 2012:

I sin samtid en røst for de undertrykte, en uredd motstander av rasismen slik den kom til uttrykk i det segererte USA, og gjennom hatet som KuKluxKlan representerte, en ivrig forkjemper for rettferd og fred, med Bergprekenen som inspirasjonskilde og som bar på en inderlig lengsel etter å se Guds rike bli levd ut i praktisk kristenliv. Sammen med et annet ektepar grunnla han Koinonia Farm, som er et lite stykke himmel på jord, hvor mennesker av ulike nasjonaliteter lever og arbeider sammen. Koinonia ble så inspirasjonskilden til at en organisasjon som Habitat for Humanity så dagens lys, og gjennom den har tusenvis av mennesker fått sitt eget hjem.

Clarence Jordan er baptistpastoren og teologen som laget en parafrase av Det nye testamente, hvor handlingen ikke skjedde i Israel, men i Georgia i USA. Han valgte lokale uttrykk som skulle få vanlige mennesker til å forstå evangeliet bedre.

100 år etter er han fortsatt en stor inspirasjonskilde for kristne som vil ta Bergprekenen på ramme alvor, og som ønsker å leve radikalt for Jesus, ved å hjelpe de fattige, hjemløse, de som er utstøtt, som vil leve side ved side med mennesker uansett hudfarge, og som bærer på en djup lengsel etter å se Guds rike komme i blant oss. Mange av dagens nye kommuniteter henter inspirasjon fra Clarence Jordan, ikke bare fra hans bøker og taler, men også gjennom det livet han levde.

Staretsen Ambrosios av Optina

Når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet i kveld skal vi minnes staretsen, Ambrosios av Optina (bildet).

En starets i russisk tradisjon er en person som på en særlig måte er utrustet med Åndens gaver, særlig gaven til å skjelne ånder og den profetiske gaven. Staretsene er åndelige veiledere, hvis integritet og åndelige kunnskap gjør at mennesker oppsøker dem for å få deres råd. De er bedere i ordets sanne betydning. Mange av disse staretsene har brukt mesteparten av sine liv med å leve i Guds nærhet, og bærer ofte med seg en slik mettet Guds-atmosfære, at de etterlater seg djupe inntrykk hos de som møter dem.

En slik mann var Ambrosios av Optina (1812-1891). Han hørte til Optina-klosteret - dette klosteret, beliggende omlag 30 mil sør for Moskva, har fostret noen av de mest fremstående staretsene i den russiske tradisjonen.

Det er en spesiell årsak til at nettopp Ambrosios av Optina er blitt husket. Selveste Fjodor M. Dostojevskij udødeliggjorde ham i mesterverket 'Brødrene Karamasov'. Her møter vi ham som staretsen Sosima.

Det finnes en scene i Brødrene Karamasov der vi møter staretsen Sosima i et russisk kloster hvor han tar imot bekymrede mennesker som søker hans hjelp. Dit kommer en kvinne som sørger over sin sønn som var død bare tre år gammel. Hun gråter veldig. Starets Sosima viser stor innlevelse i denne kvinnens sorg og han sier blant annet til henne:

'Vær utrøstelig, du behøver ikke la deg trøste, vær utrøstelig og gråt... Lenge skal du felle tårer av opphøyd morssorg, til til slutt skal denne sorg forvandles til stille glede, og din bitre gråt skal byttes ut av tårer i stille bevegelse'. Så fortsetter staretsen Sosima: 'I mine bønner skal jeg minnes deg og i din sorg, og jeg skal be for din ektemann at han forblir sunn og frisk'.

Fortellingen har sin rot i virkeligheten. Ekteparet Dostojevskij mistet en sønn i 1878, Aljosa, han ble også bare tre år, og var høyt elsket. Fjodor Dostojevskij ble overtalt til å reise til Optinaklosteret sammen med en venn for å snakke med den berømte staretsen, fader Ambrosios, om sin og familiens sorg. Når han kom hjem var han på en måte mer forsonet og mye roligere. Ved tre tilfeller hadde han fått samtale med staretsen, en gang sammen med to andre, og to ganger alene med ham. Akkurat de ordene som Sosima i romanen sier til den sørgende moren har Dostojevskij hilset sin Anna Dostojevskaja med, og hun skriver om dette i sin bok: Mitt liv med Dostojevskij.

Men Dostojevskij var ikke alene om å føle seg tiltrukket av den hellighet som fader Ambrosios utstrålte. En annen av de ruvende russiske forfatterne som opplevde dette var, Leo Tolstoj.

Slet med sykdom hele livet

Ambrosios av Optina het opprinnelig Aleksandr Michailovitsj Grenkov. Helt fra barndom og ungdom slet han med dårlig helse. Det førte til at han ble begrenset på flere områder. Han var bare en tenåringsgutt da hans åndelige far rådet ham til å gå den monastiske veien. Bare 12 år gammel begynner han på en presteskole i Tambov, og senere studerte han på det teologiske seminaret samme sted.

I 1835, rett før han skulle ta sine endelige eksamener, ble han svært syk. Han gav da Gud det løftet at om han ble frisk skulle han bli munk. Han ble frisk, og fulgte ikke opp sitt løfte. Han ble privatlærer for en godseier, og senere på en presteskole i Lipetsk.

I sommerferien møtte Aleksandr en av samtidens mest kjente staretser, fader Hilarion. Denne rådet ham til å reise til Optina, for 'å få erfaring'. Fader Hilarion mente også at Aleksandr kunne ha reist til Sarov, men, sa han, 'det er ingen der lenger som har erfaring'. På dette tidspunktet var den legendariske staretsen, Serafim av Sarov, død.

Aleksandr fulgte det gode rådet han fikk. Han trådte inn som novise i Optinaklosteret i guvernementet Kaluga i 1839, når Optinaklosteret opplevde en rik blomstringstid. Hans første veileder var staretsen Leonid og senere staretsen Makary, som Aleksandr delte celle med. De ble til stor hjelp for hans åndelige utvikling.

De mange sykdomsperiodene ga Ambrosios en helt spesiell innsikt i det menneskelige sinn. Han ble opptatt som munk allerede etter tre år. Det skjedde i 1842. Han ble gitt navnet Ambrosios, til minne om Ambrosios av Milano. I løpet av de neste tre årene ble han viet til munkeprest. Da han var underveis til Kaluga, ble han så forkjølet. Etter det ble helsa hans så dårlig at han nesten ikke kunne klare å tjene som prest.

Den dårlige helsesituasjonen førte til at Ambrosios måtte trekke seg tilbake. Dette førte til at han konsentrerte seg om å be Jesusbønnen. Han fortsatte også arbeidet med å oversette de hellige fedrene, han korresponderte også med pilegrimene som skrev til klosteret og ble deres sjelesørger. Det er i denne perioden av livet han trer inn i tjenesten som starets.

Han grunnla også Shamordino-klosteret, som lå nær Optina, og som åpnet sine dører for fattige kvinner, syke og blinde. Det var her han selv skulle dø, 23. oktober 1891. Han ble ført til Optina-klosteret hvor han så ble begravet.

I Brødrene Karamasov blir Ambrosios kalt 'en jordisk engel og en himmelsk mann' av staretsen Nektari. Det stemmer godt.

Staretsens daglige bønn

Her følger en bønn Ambrosios av Optina ba daglig:

Herre, la meg med sjelens ro møte alt som denne dag bringer meg. La meg helt hengi meg til Din hellige vilje. Undervis meg og hold meg oppe hver time denne dagen.

Hva jeg enn får lide denne dagen, lær meg å ta imot det med ro i sjelen og i en fast forvissning om at alt beror på Din Hellige Ånd.

Led mine tanker og følelser når jeg handler og taler. Under alle uforutsette hendelser, la meg aldri glemme at alt er sendt av Deg.

Herre, gi meg kraft til å bære de begynnende dagers tretthet og alt som skjer i forbindelse med dem. Led min vilje og lær meg å be, tro, lide, forlate og elske. Amen.

Den kjære legen

Det er med hengivenhet at apostelen Paulus omtaler et av medlemmene av hans apostoliske team: 'Lukas, den kjære legen ...' (Kol 4,14)

For apostelen Paulus var det altså ingen motsetning mellom et liv i tro, og legevitenskapen. Det synes jeg er godt å ta med seg når enkelte forsøker å sette et kunstig skille mellom det å be for syke og samtidig få hjelp av leger og medisiner. Jeg vil tro det var godt å ha med seg en lege på de misjonsreisene apostelen Paulus foretok. Det er jo tydelig - ikke minst i hans mest selvbiografiske brev, 2.Korinterbrev - at han og hans medarbeidere gikk igjennom litt av hvert.

I dag feirer vi minnet om denne legen, som ikke bare var lege, men han var også den unge kirkens første historiker. Han er forfatteren av både evangeliet som bærer hans navn, men også av Apostlenes gjerninger, menighetens første kirkehistorie.

I følge en annen kirkehistoriker, Eusebios av Cæsarea (ca 260-340) og Hieronymus (ca 342-420) var Lukas greker, muligens født i en vel ansett familie i Antiokia ved Orotes i Syria - i dag Antakya i Tyrkia. Tradisjonen vil også ha det til at han ble døpt i Antiokia rundt år 43 e.Kr.

Det er rundt år 50/51 at Lukas slutter seg til apostelen Paulus i Troas. Etter det følger han Paulus på alle hans reiser. Det er interessant å merke seg 'vi'-formen i Apostlenes gjerninger. Historieskriveren Lukas, som 'nøye har gått gjennom alt fra begynnelsen av' (Luk 1,3) når han skriver sitt evangelium, og viser med all tydelighet at han skriver historie med forskerens blikk, er tidsvitne i deler av Apostlenes gjerninger. Han beskriver ikke bare ting som har skjedd som han har hørt av andre, men han skriver hva han selv opplever. Lukas var med apostelen Paulus på hans andre og tredje misjonsreise, og på reisen til Rom, hvor de lider skibbrudd på Malta.

Tradisjonen vil også ha det til at mellom den andre og den tredje misjonsreisen til Paulus, befant Lukas seg i Filippi og var presbyter for menigheten frem til ca år 57 e.Kr.

Tre ganger i sine brev nevner apostelen Paulus at Lukas var med ham i Rom. Et av disse stedene er 2.Tim 4,11: 'Bare Lukas er hos meg'. Lukas viser seg å være trofast og pålitelig, en tjener helt til det siste.

Vi vet ikke hva som skjedde med Lukas etter at apostelen Paulus led martyrdøden. En tradisjon hevder at han reiste tilbake til Antiokia og ledet den kristne forsamlingen der frem til sin død, mens andre forteller at Lukas skal ha virket i Akaia på Peloponnes i Hellas.

Tradisjonen forteller også at Lukas ikke bare var flink til å ordlegge seg, men at det skal være ham som malte det aller første ikonet av Maria med Jesusbarnet.

Festen til minne om Lukas, 18. oktober, ble tidlig feiret i de bysantinske og syriske kirkene. I vest ble den innført på 800-tallet.

Billedtekst: Evangelisten Lukas malt av Edward Mitchell Bannister. Maleriet befinner seg i Smithsonian American Art Museum i Washington DC.

Teresa av Avila - en god åndelig veileder

For mange år siden bet jeg meg merke i noen ord en eldre forkynner siterte fra talerstolen på et bedehus et sted i bygde-Norge:

'Når du ber skal du huske at det er Giveren som er gaven!'

Jeg skrev det ned i en liten rød bok jeg alltid bærer med meg i ryggsekken. I den boken boken har jeg samlet sitater i mange år. I en annen bok samler jeg på bønner jeg kommer over. Det er min hobby.

Den gode lutheraneren sa ikke hvem som hadde sagt dette. Kanskje visste han det ikke, kanskje var han forsiktig med å si at sitatet stammet fra en katolsk nonne. Slikt kan det bli oppstandelse av i enkelte protestantiske sammenhenger. Det skal ikke mer til, jeg vet det, av erfaring!

Denne kvinnen - Teresa av Avila eller Teresa av Jesus - skulle få stor betydning i mitt liv. Hun skulle hjelpe meg med den beste definisjonen av bønn jeg kjenner til:

'Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med Ham som vi vet elsker oss'.

I dag er det minnedagen for nettopp Teresa av Avila. Hun er blitt kalt for vennskapets mystiker - og med rette. Her er noe jeg har skrevet om Teresa ved en annen anledning:

62 år gammel, i 1577, fem år før sin død, skriver Teresa av Avila Den indre borg.Boken handler om syv boliger, og om reisen fra den første boligen der egoismen rår grunnen, til den syvende, hvor en bor i Guds nærvær. I den indre boligen finnes en grunn så fast at jeg kan senke skuldrene og la all min streben etter anerkjennelse og lovord fare. Hvilken bolig er det Teresa av Avila snakker om? Sjelen.

Boken handler om et sentralt begrep i den kristne tro: metanoia. Det oversettes med omvendelse. Men gjennom Teresa av Avila får vi se at metanoia er mye mer enn å angre sine synder, og be om tilgivelse.

Befriende skriver Teresa av Avila om helliggjørelsens vei, en prosess i en langsom, trinnvis utvikling hvor vi ikke får alt på en gang og at det ikke kreves fullkommenhet fra begynnelsen av. Jeg tror mange med meg opplever hennes undervisning om at evangeliets krav (oj finnes de da?) ikke umiddelbart trenger å bli oppfylt i hele sitt omfang, men at man gjennom Åndens hjelp går troens vei skritt for skritt, er befriende. Og for å bli i billedbruken til Teresa av Avila: fra bolig til bolig.

Det disse boligene lærer oss er at vi må vandre videre.

Men det er et vesentlig men i denne sammenhengen. Vi må bli i de boligene hvor Ånden ber oss å bli boende, inntil det er tid til å flytte!

Dette er for meg en stadig tilbakevendende lekse.

Overfladiskheten preger nemlig vår tid.

Alt skal gå så fort, også de åndelige prosessene vi er inne i. Dermed blir slitasjen så enormt stor. Maset etter nye opplevelser, den aldri hvilende troen.

Jeg møter stadig disse med høye skuldre. Med overfladisk pust. Med kvelningsfornemmelsene.

"Den som elsker vil erfare Den Elskede," sier Teresa av Avila.

Hun peker likevel på at kjærlighet er mer enn erfaring, og at den som bare søker opplevelser kjører seg fast i seg selv og mister Den Elskede av syne. For Teresa av Avila er erfaringens funksjon å befri meg fra meg selv, slik at jeg blir mindre "jeg" og mer "Du".

Abraham - troens far og Guds venn

Når vi kommer sammen for å feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i kveld foretar vi en aldri så liten tidsreise! Vi skal 5000 år tilbake i tiden, til bredden av Eufrat, til byen Ur, antikkens første store kultursentrum.

Det er her Gud kaller en avgudsdyrker, og åpenbarer seg for ham. Et skjellsettende øyeblikk i Gudsåpenbaringens historie, hvis ringvirkninger strekker seg helt inn i vår egen tid. Denne mannen skulle senere bli kalt 'Guds venn', og 'Troens far'.

Abraham kalles til å bryte opp. Rive over alle bånd og legge ut på en for ham og hans familie helt ukjent vei. Med rette kalles han selve urbildet for pilegrimen. Hebreerbrevets forfatter uttrykker dette slik: '... han dro av sted uten å vite hvor han skulle komme'. (Hebr 11,8) Det var et oppbrudd fra alt som var kjent og kjært. Selv måtte Abraham etterlate seg en grav, sin brors grav, og gå til ukjent sted. Det eneste han kunne støtte seg til var møtet med Den Evige. Kirkens første martyr, diakonen Stefanus, beskriver dette møtet slik i Apg 7,2: 'Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham, mens han var i Mesopotamina, før han bosatte seg i Karan'.

A.W Tozer beskriver dette møtet slik: 'Abraham lå med ansiktet ned i ydmykhet og gudsfrykt, overveldet ærbødighet fordi han hadde møtt Gud. Han visste han var omgitt av verdens største mysterium, Nærværet til Den Ene som fyller alt presset seg på ham, steg over ham, overvant ham, og tok fra ham all hans naturlige selvbevissthet. Gud overveldet ham og samtidig inviterte og kalte Han ham, samtalte med ham og samtidig gav ham et løfte om en fremtid som Guds venn'.

Det som kjennetegner denne Gudsvennen fremfor noe annet er den beskrivelsen Hebreerbrevets forfatter gir oss i den første delen av det verset vi har sitert: 'Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt'.

Det første stedet Abraham og hans følge slår seg ned er i Sikem, ved Mores terebintelund. For den nytestamemtlige leser er det interessant å merke seg at dette er samme sted som Sykar, der Jesus møtte den samaritanske kvinnen.

Det første Abraham gjør når han slår seg ned er å bygge et alter for Herren. Bønnealteret har prioritet i Abrahams liv, ikke bare her, men gjennom hele hans liv. Han er egentlig den første forbederen - et menneske som trer inn i en annens liv - og ber på dennes vegne. Vi ser det når han ber for Sodoma.

Sammen med hustruen Sara lytter Abraham oppmerksomt til Guds ord og lar det lede til handling. Derfor er de begge forbilder på troens vei. Abrahams villighet til å ofre løftets sønn er et eksempel på hvor langt han  var villig til å gå troens og lydighetens vei, og tro når det ikke lenger er håp. Gud formår der det ikke lenger finnes menneskelige forhåpninger.

Abraham døde etter et langt liv, gammel og mett av dager. Han ble begravd av sine sønner Isak og Ismael.

1200-tallets radikale Jesus-etterfølger

Han ble ikke mer enn 44 år gammel, den hellige Frans av Assisi.

Men ikke bare påvirket han sin samtid på 1200-tallet på en måte som få andre har gjort, men han fortsatte å gjøre det, og vi merker ringvirkningene også på denne dag - minnedagen for hans død, 3. oktober 1226.

Fortsatt inspirerer han, fortsatt utfordrer han, til en radikal imitatio - en etterligning av Jesus. Frans hjelper oss til å ta Jesus på ordet, slik han selv gjorde. Ikke bortforklare radikaliteten i forsakelsen, troen og etterfølgelsen, men ta sitt kors opp daglig for å følge Jesus.

Frans av Assisi sentrerte hele sitt liv rundt Jesus Kristus. Han beskrev hensikten med sitt liv på følgende måte: "å gå i vår Herre Jesu fotspor og følge Hans lære."

Thomas av Celano, en av hans tidlige biografer skrev:

"Brødene som levde sammen med ham vet at daglig, ja konstant, var navnet Jesus på hans lepper. Han var alltid sammen med Jesus, Jesus var i hans hjerte, Jesus var i hans munn, Jesus var i hans ører, Jesus var i hans øyne, Jesus var i hans hender. Han bar alltid Jesus i hele sin kropp."

'Livet og vitnesbyrdet til Frans av Assisi er like relevant i dag som det var for 900 år siden," sier Shane Claiborne, en av lederne for den nymonastiske bevegelsen, og legger til: "Han var en av kapitalismens første kritikere, en av de tidlige kristne miljøforkjemperne, en frekk reformator av kirken, og en av de klassisk samvittighetsfulle motstanderne av krig'.

Claiborne legger til:

'Frans var sønn av en rik kjøpmann, født inn i et samfunn hvor gapet mellom de rike og de fattige var i sterkt økende grad uakseptabelt. Det var en tid for de religiøse korstogene, hvor kristne og muslimer drepte hverandre i Guds navn. Lyder det kjent? Frans gjorde noe enkelt og vidunderlig. Han leste evangeliene hvor Jesus sier: 'Selg dine eiendeler og gi det til de fattige'. 'Se på liljene på marken, og spurvene og bekymre deg ikke for morgendagen' og 'elsk dine fiender'. Og han bestemte seg for å leve slik Jesus mente vi skulle gjøre det. Frans snudde ryggen til materialismen og militarismen i denne verden, og sa ja til Jesus',  sa Shane Claiborne.

Shane Claiborne, som selv har tatt konsekvensen av radikaliteten i Jesu ord, og nå lever blant de fattige og marginaliserte i samfunnet for å være et levende vitnesbyrd om Jesus blant dem, utfordrer verdens kristne til å ha Frans av Assisi som et eksempel til etterfølgelse. Frans er fremdeles veldig moderne! Og svært aktuell.

La oss ikke bare minnes Frans i dag - la oss utfordres av ham!