Hjemmet i Betania som ble fristedet for Jesus

Det var godt for Jesus å komme til Betania, til hjemmet til søskenflokken Marta, Maria og Lasarus. Det var et sted hvor Han kunne føle seg hjemme, hvor Han helt sikkert kunne hvile og bare være. Uten å kjenne presset og kravene som kommer utenfra.

Vi trenger alle slike steder. Derfor er hjemmet til de tre søsknene et godt eksempel for oss alle.

Evangeliene forteller oss at Jesus var her ofte. Det er lett å forstå. Påtrykket utenfra var til å ta og føle på for Jesus. Over alt trengte menneskene seg innpå Ham, for å høre Ham eller få oppleve et under. Slikt er krevende og tapper en for krefter. Her i Betania kunne Han hente seg inn igjen. Husk at Jesus var sann Gud og sant menneske.

Ved kirkemøtet i Khalkedon sa den unge kirken: I Jesus av Nasaret har den guddommelige natur forenet seg med den menneskelige natur uten adskillelse og sammenblanding, uten forveksling eller forandring. Jesus er alt det mennesker er, verken mer eller mindre. Og Jesus er alt det Gud er, fullt ut.

Jeg forsøker å se for meg sammenkomstene i hjemmet til Marta, Maria og Lasarus: de gode samtalene, latteren, den gode maten, tid som ble tilbrakt i taushet, i bønn. I dag på minnedagen for Maria, Marta og Lasarus tenker jeg: Måtte alle våre hjem bli slike hjem hvor Jesus er velkommen gjest.

Hun berører oss alle med sine sanger

Få har vel berørt de djupeste strengene i vår indre verden,som Lina Sandell-Berg (bildet). I dag er det hennes minnedag. Hun døde 27. juli 1903. Hennes siste hørbare ord var: "Nu all sorg jag kastar". Så lød noen bønnesukk, og så dette ord: "Gud!"

Lina Sandell-Berg var født 3. oktober 1832 i Fröyeryd. Hennes far var presten Jonas Sandell. Egentlig het hun Carolina, men det navnet brukte hun ikke. Allerede i riktig ung alder oppdaget faren at hans datter var svært rikt begavet når det gjaldt å dikte. Under hele sin oppvekst var hun syk, og ofte sengeliggende. I denne tiden skrev hun. Som 13 åring hadde hun samlet 13 av sine dikt i en skrivebok. På omslaget hadde hun skrevet: "Barndomsförsök av Carolina Sandell 1845".

I 1853 ble hennes første diktsamling utgitt. Lina Sandell var da 21 år gammel. Diktsamlingen fikk navnet: "Andliga vårblommor" og inneholdt 34 dikt. De fleste av dem hadde hun skrevet fra hun var 15 til hun var 21 år gammel. Selv om Lina Sandell opplevde så mye sykdom, hadde hun en stor fortrolighet til Gud. Det ser man når man leser hennes dikt. Men diktene preges også av hennes himmellengsel:

Jag längtar hem från dessa många strider
Mot synd och värld, ack hem till evig ro!
När skall jag utan synd och sorg omsider
Uti Guds himmel med Guds änglar bo?

På slutten av 1857 kom en P.M Elmblad til Bernhard Wadström som var redaktør for Budbæreren, organ for Evangeliska Fosterlandsstiftelsen. Sangene som Elmblad la igjen i redaksjonen var fra "en smålandsk prestedatter". Da Wadström gjerne ville vite hva hun het fortalte Elmblad at hun het Lina Sandell, men at hun helst ville være anonym. Wadström foreslo da at de skulle sette initialene L.S under sangene. Slik ble de etter hvert så berømte initialene til. Lina Sandell fortsatte å sende inn sanger til Budbæreren. Vi kjenner dem igjen som:

* Blott en dag
* Är det sant att Jesus är min broder
* Tryggare kan ingen vara
* Jesus för världen
* Jesus kär, var mig när
* Bred dina vida vingar
* Jag kan icke räkna dem alla

Lina Sandell-Berg var god venn med oppbyggelses- og vekkelsesforkynneren C.O Rosenius, og var ofte gjest i hans hjem. Det fortelles at hun alltid hadde Bibelen og et nr av hans blad Pietisten i sin håndveske.

Lina Sandell-Berg ligger begravet på Solna kyrkogård i Stockholm. Når hun ble begravet ble hennes sang: "Tryggere kan ingen være" sunget.

Minnedagen for jomfru Marias foreldre

I dag feires minnet om hellige Joachim og Anna, Jomfru Marias foreldre og Jesu besteforeldre.

Joachim kom fra Juda stamme, og var en etterkommer av kong David. Anna var datter av presten Mattan, som kom fra Levi stamme. Mattan hadde tre døtre: Maria, Zoia og Anna. Maria giftet seg i Betlehem og ble mor til Salome, Zoia giftet seg også i Betlehem og ble mor til Elisabeth, som igjen ble mor til døperen Johannes og Anna giftet seg i Nasaret med Joachim.

De to hadde vært gift i 50 år og var barnløse, og levde et stille gudfryktig liv, da sorgen tok tak i Joachim. Siden han var 15 år gammel hadde han gitt en tredjedel av sin inntekt til de fattige, og en tredjedel til Templet, resten levde han og Anna på. De lengtet etter et barn. En dag, mens de var i Jerusalem for å ofre, møtte de ypperstepresten Issakar, som sa: 'Du er ikke verdig til å ofre med disse barnløse hender!' I fortvilelse leste han opptegnelsene over sin ætt, og oppdaget at alle rettferdige, uten han, hadde fått barn. Dette skapte stor sorg hos Joachim, og han og Anna gav seg hen til bønn. Joachim ba om at de - lik Abraham og Sara - måtte få barn i sin høye alder.

Joachim tok med seg saueflokken sin opp til et fjell, han nektet å reise tilbake til Nasaret i skam, mens Anna ble igjen i Jerusalem. Så sendte Gud erkeengelen Gabriel til dem begge med bud om at de skulle bli foreldre til en datter "mest velsignet. Gjennom henne vil alle jordens nasjoner bli velsignet, og gjennom henne vil frelse bli hele verden til del."

Anna ble gravid kort tid etter, og fødte hun som senere skulle føde Gud Ordet, Jesus Frelseren.

Minnedag for apostelen og martyren Jakob

I dag feirer vi minnet om Herrens apostel, Jakob. Han kom fra Betsaida i Galilea, som ligger ved munningen av Jordan i Genesaretsjøen. Jakob var sønn av Sebedeus og Salome, og bror til apostelen og evangelisten Johannes. Sammen hadde de en fiskebåt på Genesaretsjøen. Alt vi vet om ham har vi fra evangelieberetningene. Han og broren blir kalt av Jesus til å være Hans etterfølgere.

Evangelisten Matteus gjengir kallet til Jakob og Johannes slik:

"Da han gikk videre, fikk han se to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes. De satt sammen med sin far Sebedeus og bøtte garna. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham." (Matt 4,21-22)

Jesus gir disse to brødene tilnavnet Boanerges - tordensønnene, kanskje for å beskrive deres temperament? Det skjer etter en spesiell hendelse: De to ville kalle ild ned fra himmelen over troløse samaritanere.

Jakob var en av Jesu nærmeste disipler. Han hørte med til den innerste kretsen, sammen med Peter og Johannes. Han var vitne til helbredelsen av Peters svigermor (Matt 1,19-31), oppvekkelsen av datteren til Jairus (Mark 5,37-43), og sammen med Peter og Johannes var han oppe på Taborfjellet og fikk oppleve Kristi forklarelse (Matt 17,1-9). Han ble spesielt utkalt til å være et av de nærmeste vitnene til Jesu dødskamp i Getsemane (Matt 26,36-46).

Jakob var den første av apostlene som led martyrdøden. På kong Herodes Agrippa I ble han halshugget. Evangelisen Lukas forteller om dette i Apostlenes gjerninger:

"På den tiden la kong Herodes hånd på noen i menigheten og fòr hardt fram mot dem. Jakob, bror til Johannes, ble henrettet med sverd. Da Herodes merket at jødene likte dette, gikk han videre og fikk grepet Peter også." (Apg 12,1-2) Dette skjedde omkring påsken i år 44.

Tradisjonen forteller at keiserinne Helena bygde Jakobskirken på det stedet i Jerusalem hvor Jacob ble henrettet. Den ble ødelagt ved persernes angrep i 614. Korsfarerne bygget den opp igjen på 1100-tallet. I dag er den armenernes patriarkatkirke og en av de vakreste sakralbygningene i Jerusalem. Martyrens relikvier skal omkring år 70 ha blitt brakt til Sinai, hvor det ble bygd et kloster for dem, St. Jakobsklosteret - i dag St. Katarinaklosteret.

En av de myrrabærende kvinnene

I mange år har ordene fra Joh 20,13 fulgt meg:

"De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham."

Det er ikke vanskelig å gjenkjenne sårheten og fortvilelse bak de ordene. Maria Magdalena hadde mistet det kjæreste hun hadde i livet. Den personen som betydde mest for henne var borte. Alle som har opplevd tap i livet kan identifisere seg med henne som de første kristne kalte: "apostelen til apostlene".

I dag er det hennes minnedag.

Maria Magdalena er den første som ser Jesus igjen etter Hans oppstandelse. Både Markus og Johannes viser til dette i sine evangelier, jfr Mark 16,9-11 og Joh 20,11-18.

Det finnes flere med navnet Maria i Jesu følge. For å holde dem fra hverandre har evangelieforfatterne gitt denne Maria tilnavnet Magdalena. Tradisjonen vil ha det til at det er fordi hun sannsynligvis var fra Magdala, en by som lå på vestsiden av Galileasjøen. Lukas skriver også at hun hadde "tilnavnet Magdalena" (Luk 8,2).

Det er også i dette verset Lukas forteller oss at Maria Magdalena var blitt helbredet av Jesus: "De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av ..." (Luk 8,1-2)

De fire evangeliene har likevel ikke mye å si om Maria Magdalena. Men hun er likevel med i bagrunnen, som en del av disippelflokken rundt Jesus. Som vi kan se av den andre delen av vers tre her i Luk 8:"Med det de (altså kvinnene som er nevnt med navn i dette verset) eide, hjalp de Jesus og de tolv." Hun nevnes spesielt i forbindelse med korsfestelsen, Jesu gravleggelse og oppstandelse:

"Det var også noen kvinner der som sto på avstand og så på. Blant dem var Maria Magdalena, Salome og Maria, mor til Jakob den yngre og Joses. De hadde fulgt Jesus og tjent ham når han var i Galilea." (Mark 15,40)

Senere i det samme kapitlet leser vi at Maria Magdalena var vitne til gravleggelsen:

"Da han hadde fått det bekreftet (at Jesus var død) fra offiseren, lot han Josef få liket. Han kjøpte da et linklede, tok Jesus ned, svøpte ham i det og la ham i en grav som var hogd ut i bergveggen, og rullet en stein foran inngangen til graven. Maria Magdalena og Maria, mor til Joses, så hvor han ble lagt." (v.45-47)

Når så sabbaten er over, leser vi: "kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham med." (Mark 16,1)

Dette skjer tidlig om morgenen i følge Markus: "Tidlig om morgenen den første dag i uken kom de til graven da solen gikk opp." (Mark 16,1)

Søndags morgen ble oppstandelsens dag. Og i løpet av disse morgentimene endres livet til den sørgende Maria Magdalena. Jesus var oppstått fra de døde, og hun er det første vitnet til dette under av alle under.

I den ortodokse kirketradisjonen blir Maria Magdalena kalt "myrrabærer". På ikoner blir hun ofte fremstilt med utstyr for å salve. Det var jo dette hun skulle gjøre. Hun skulle salve Jesu døde kropp. Derav navnet "myrrabærer".

Selv om hun ikke nevnes med navn, var hun ganske sikkert tilstede på Øvresalen i Jeruslem i pinsen. Lukas skriver i Apostlenes gjerninger: "Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og søsknene hans." (Apg 1,14) I ordene "noen kvinner" finnes nok også Maria Magdalena.

I følge den østlige kirketradisjonen ble Maria Magdalena med Jesu mor til Efesos, hvor hun også døde.

Det er lov å være redd, mismodig og ha følelsen av å gi opp

På minnedagen for profeten Elia er det mange ting som kunne vært skrevet. Det er dramatiske ting som følger hans profettjeneste, med tegn og undergjerninger. Han er ildprofeten i både bokstavelig og overført betydning. Han stifter bekjentskap med ondskapens åndehær i himmelrommet - og seirer over dem i Herrens mektige kraft. Han opplevde at Herren forsørget ham på mirakuløs måte.

Men på denne dagen er det hans menneskelighet jeg først og fremst tenker på. Eller hans sårbarhet som menneske. Så er det ikke de som er sterke i seg selv Herren bruker, men de som ingenting er. Det er gjennom et skrøpelig menneske en kan se Herren.

Det er i 1.Kong 19 vi finner beretningen om Elia som jeg tenker på:

"Da ble han redd, han brøt opp og sprang for livet. Han dro til Be'er-Sjeba som tilhører Juda, og han lot tjeneren sin bli der. Men selv dro han en dagsreise ut i ødemarken, og han kom ut dit og satte seg under en gyvelbusk. Han ba om at han måtte få dø og sa: Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre, for jeg er ikke bedre enn mine fedre." (v.3-4)

Om du ikke kjenner bakgrunnen bør du ta deg tid til å lese kapitlene 17 og 18. Jeg vil bare stanse ved det som er mitt poeng i denne sammenheng:

1. Profeten ble redd.
2. Han ble mismodig
3. Han ville gi opp

Dette er normale reaksjoner hos alle mennesker. Vi blir alle redde, mismodige og kjenner trangen til å gi opp. Noen overveldes også av alt dette på en slik måte at de også ønsker seg døden.

Men for noens vedkommende fornekter man disse menneskelige sidene som kristne, og særlig de som står i tjeneste i en eller annen sammenheng. Da er det ikke like stuerent å snakke om at man er redd, mismodig og vil gi opp. Måtte dagen komme da alle kan våge å snakke sant om livet. For disse reaksjonene er også med i en kristens liv. For alt sant menneskelig hører oss alle til.

Makrina den yngre kom fra en gudfryktig familie med fire andre søsken som ble helgener

Familien til den hellige Makrina den yngre var litt av en familie! Hennes foreldre var Basilios den eldre og Emmelia. Basilios den eldre var sønn av Makrina den eldre. Lite er kjent om henne, men hun levde i årene før 270 til ca 340. Det vi vet er at hun bodde i Neocæserea i Pontus, og under forfølgelsen av de kristne under den romerske keiseren Galerius, har hun sannsynligvis flyktet sammen med sin mann til områdene rundt Svartehavet. Ved siden av å være mor til Basilios den eldre, var hun bestemor til Basilios den store, den hellige Gregor av Nyssa, den hellige Peter av Sebaste og altså Makrina den yngre!

Far til den hellige Makrina giftet seg inn i en velstående familie. Sammen med sin kone Emmelia slo han seg ned i Cæsarea. Der, med hjelp av sin kone og mor, oppdro de noen barn som skulle få kolossal innflytelse innen kristenheten. Av deres ni barn er fem av dem betraktet som helgener! Ved siden av Basilios den store, den hellige Gregor av Nyssa, den hellige Peter av Sebaste og Makrina den yngre, hvis minnedag det er i dag, gjelder det også den hellige Naucratius.

Gudsfrykten må ha vært stor i dette hjem!

Hennes far arrangerte et giftemål for Makarina, men den utvalgte døde rett før bryllupet. Dette førte til at Makrina innviet seg for Herren, og ville leve som nonne. Gjennom levd liv fikk hun være til hjelp for mange andre kvinner som ønsket å leve radikalt for Jesus. Hennes bror - Gregor av Nyssa - skrev en bok om hennes sterke innflytelse både på ham selv, hans brødre, og de mange som fikk stifte bekjentskap med henne.

I Østkirken blir Makrina hyllet som en av de mest fremtredende nonnene i Kirkens historie. I 379 eller 380 døde hun i familiens bolig, som hun ved hjelp av broren Peter hadde gjort om til et kloster.

"Vis nåde til alle, for de nådige har Guds miskunn».

I dag minnes vi den hellige Pambo av Egypt, født ca 303. I sin ungdom var han disippel av den hellige Antonios den store, og en av pionerene for det eremittiske livet i den nitriske ørken. Han var en av de første til å slå seg sammen med den hellige Ammon i Nitra i det Nedre Egypt. Ammon dro ut i den nitriske ørken ved Alexandria, hvor han levde som eremitt i streng askese ved Mons Nitria sør for sjøen Mareotis (i dag Mariut). Nitria ligger nord for Sketis (Wadi Natrun) og rundt 11 mil sørøst for Alexandria. På den tiden fantes det mange anakoreter (eneboere) i den nitriske ørken. Med tiden hadde Ammon ansvaret for mellom 4.000 og 5.000 munker eller eremitter. Etter råd av den hellige Antonois den store organiserte han cellene til sine disipler mer eller mindre sammen, med en felles oppsynsmann. Dette sentret lå rundt 17 km sør for Nitria ved begynnelsen av den libyske ørken og ble kjent som Kellia.

Pambo ble presteviet ca 340. Hans favorittmoto var: "Vis nåde til alle, for de nådige har Guds miskunn».

Han lærte sine disipler taushetens gave. En gang en patriark ba Pambo om å si noe oppbyggelig, snudde han seg mot sine tilhengere og sa: «Hvis han ikke blir oppbygd av min taushet, vil han ikke bli oppbygd av min tale».

På sine eldre dager kom mennesker til Pambo fra alle kanter, fra øst og fra vest. Levd liv i bønn, forsakelse og tro hadde gjort ham til en pålitelig åndelig veiviser. Blant de som besøkte ham var Athanasios av Aleksandria, Melania den eldre og Rufinus. De fattige lå Pambo sterkt på hjerte. Det fortelles at Melania hadde med seg en gave på 300 pund sølv til ham, men Pambo ville ikke ta imot gaven. Han gav det straks til en av sine disipler og ba ham gi pengene til de fattige i Libya. Melania på sin side ventet takk for en slik stor gave. Da Pambo ikke sa noe, sa hun:

«Min herre, vet du ikke hvor stor en gave 300 pund sølv er?» Pambo vendte seg mot henne og sa: «Gud som du brakte denne gaven til, trenger ikke å kjenne dens verdi. Han som veier fjellene i sin hånd, vet sikkert allerede mengden av ditt sølv. Hvis du hadde det med til meg, da kunne du ha fortalt meg hvor mye det veide. Men hvis du hadde det med til Gud, så vær stille».

Det er usikkert når den hellige Pambo døde, om det var i 390 eller senere.

Seljumesse

I dag feires Seljumesse til minne om Hellige Sunniva av Selje. Fra Wikipedia kan vi lese: "Sunniva skal ha vært en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnheten og sin rikdom. En hedensk, brutal og ivrig beiler truet henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i tre skip uten seil, ror eller årer. Skipene drev nordover og deretter østover til de kom til vestkysten av Norge. Noen av dem gikk på land øya Kinn, mens Sunniva og de fleste andre gikk i land på øya Selja, som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane.

Folk på fastlandet så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauer. Den hedenske befolkningen kom mot dem med sverd og ild, men da blåste det opp til en storm. Den hedenske Håkon ladejarl sendte folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn, men da frelste Gud Sunniva og hennes folk ved å begrave dem under store steiner. Myten vil ha det til at da Olav Tryggvason kom til Selja, fant han velluktende knokler, mens Sunniva så fortsatt ut som hun sov. Det ble bygd en kirke på stedet, og Sunnivas etterlevninger skal ha blitt skrinlagt i 996."

Benediktinermunker fra England bosatte seg senere på Selja, og bygde et kloster som de innviet til en av helgene på øya, St.Alban, som ifølge Odd Snorresson var Sunnivas bror. Olav den hellige skal ha knelt i den lille Sunnivakirken og i hulens kapell. Han landet på Selja på veien hjem fra England da han ville erobre Norge og videreføre Olav Tryggvasons misjon. De irske pilegrimene som gikk i land på øya Kinn har antagelig levd et isolert eneboerliv på stedet, i likhet med andre eneboere på øyene i ute i Atlanterhavet, inntil de døde en naturlig død.

Selja ble senere bispesete for Gulatingsområdet. I 1170 ble bispesetet flyttet til Bergen.

Jeg drømmer fortsatt om en tur til Selja, og det er et visst håp om å kunne få til reisen i år. En venn av meg og jeg har snakket om dette i mange år nå, men ulike årsaker på hver vår kant har forhindret oss fra å reise dit. For øyeblikket arrangerer Hl.Nikolai ortodokse kirke i Oslo en pilegrimsreise til Selja, og har gjort det de siste årene. Reisen er åpen for alle interesserte, så det er kanskje noe å tenke på til neste år. Våre keltiske kristne røtter er - synes jeg - svært interessante.

Pave Johannes Paul II ba om tilgivelse for behandlingen av Jan Hus

Onsdag denne uken kunne du på denne bloggen lese om Jan Hus, og den grusomme behandlingen han fikk av Den romersk-katolske kirke. Etter at bloggartikkelen var skrevet ble jeg gjort oppmerksom på noe jeg ikke kjente til, nemlig at pave Johannes Paul II (bildet) bad offentlig om tilgivelse for det som skjedde med Hus.Det skjedde 18. desember 1999 i Praha, og hører også med til historien om Hus og Den romersk katolske kirke. Pave Johanns Paul II ba om tilgivelse for "den grusomme død" han fikk og han priset ham samtidig for hans "moralske mot". I Rom ble det også arrangert et tre dagers sympositum dedikert Jan Hus.

I 2009 besøkte den nåværende paven, pave Benedikt XVI Praha, hvor han talte om "nødvendigheten av å helbrede fortidens sår".

Slike forsoningsinitiativ er viktige i alle heseender, og mest selvsagt blant mennesker som bekjenner seg til troen på Jesus, Forsoneren.

Patriark Athenagoras - brobyggeren

7. juli, er det minnedagen for patriark Athenagoras I (bildet), den 28 økumeniske patriarken av Konstantinopel, fra 1948-1972.

Patriark Athenagoras ble født 25. mars 1886 i en albansk, aromanian og gresk familie som Aristocies Spyrou i Vasiliko, i nærheten av Ioannia, Epirus i det daværende Ottomanske riket. Han var sønn av en landsbylege og hans mor døde da han bare var 13 år gammel. Han studerte ved Det patriarkiske seminaret i Haiki i Tyrkia, og ble uteksaminert i 1910. I forbindelse med at han ble uteksaminert herfra ble han ordinert som diakon og fikk navnet Athenagoras. Han gjorde tjeneste som erkediakon ved sognet i Pelagonia før han ble sekretær til erkebiskop Meletius av Athen i 1919. Han ble senere metropolitt av Korfu i 1922 mens han fremdeles var diakon.

Etter en reise til USA i 1930 foreslo metropolitt Damaskinos overfor daværende patriark Photios II at metropolitt Athenagoras burde utnevnes til erkebiskop av Nord- og Sør-Amerika da han var den beste til å kunne bringe fred og harmoni til de gresk-ortodokse menighetene der. Dette bifalt patriark Photios II. Han ble utnevnt 30. august 1930.

61 år gammel, 1. november 1948, ble han så valgt til patriark av Konstantinopel. I januar 1949 ble han beæret av å fly med det personlige flyet til den amerikanske president Harry Truman til Istanbul, for å tre inn i sin nye posisjon. Som patriark var han aktivt involvert i Kirkenes Verdensråd. Hans møte med pave Paul VI i Jerusalem i 1964 førte til et bedre forhold mellom de to kirkene etter det store skisma i 1054. En felles deklarasjon ble skrevet og lest opp 7. desember 1965 samtidig under Det andre vatikankonsilet i Rom og i forbindelse med en spesiell seremoni i Konstantinopel. Ikke alle var like begeistret for denne deklarasjonen. Metropolitt Philaret skrev et brev i 1965 hvor han utfordret patriarken og hans forbindelse med Den romersk-katolske kirke. Han var redd dette kunne føre Den ortodokse kirke inn i vranglære.

Jan Hus-dagen - til minne om den bøhmiske refomator som ble brent av Romerkirken

Onsdag 6. juli er den såkalte Jan Hus-dagen, og er offentlig helligdag i Tsjekkia. Det er dagen da vi minnes den bøhmiske reformatoren Jan Hus, eller Johannes Huss på tysk. Med John Wycliffe som mentor satte Hus i gang en religiøs bevegelse som skulle få store ringvirkninger. Den romersk-katolske kirke så på virksomheten til Hus som kjetteri. Jan Hus ble bannlyst i 1411, dømt av konsiliet i Konstanz, og brent på bålet den 6.juli 1415. Henrettelsen av Jan Hus ble en katalysator for den protestantiske bevegelsen.

De radikale skriftene til John Wycliffe ble også kjent i Bøhmen. Hus leste dem som student, både hans filosofiske og teologiske verk. Det var da han leste de teologiske skriftene til Wycliffe at Hus bestemte seg for å arbeide for reformer i Den romersk-katolske kirke. Disse teologiske skiftene fikk stor utbredelse i nettopp Bøhmen. På mange måter kan en si at den såkalte "husismen" på begynnelsen av 1400-tallet ikke er noe annet enn "wycliffisme" i Bøhmisk drakt. Det tålte ikke pavemakten. Faktisk ble universitetet i Praha grunnlagt for å danne en motvekt mot denne innflytelsen, og innflytelsen var så sterk at i 1403 forbød man diskusjoner om innholdet i verkene til Wycliffe!

Jan Hus var aktiv som taler ved ulike kirkemøter, men når han nå rettet et angrep på geistligheten ble erkebiskop Zbyněk Zajíc tvunget til å avsette ham. Hus prøvde å spre sin lære utover i Europa. Erkebiskopen, som tidligere hadde støttet Hus, begynte å skjønne at bevegelsen som Hus hadde startet, var en trussel mot kirkehierarkiet. I 1410 ble 200 wycliffske skrifter brent utenfor erkebiskoppens palass i Praha. Preknene som Hus holdt i Betlehemskapellet, ble også forbudt, og da han likevel fortsatte å preke, ble han ekskommunisert. Dette førte til store opptøyer i Praha; folk demonstrerte mot avgjørelsen og støttet Hus. Kongen grep nå inn og sørget for at Hus fikk tale fritt, og at erkebiskopen måtte betale erstatning for de brente skriftene.

Men de virkelig store problemene kom da Hus i 1412 for første gang kritiserte avlatshandelen i Bøhmen. I denne striden gikk Hus for første gang åpent mot selve autoriteten til paven. Dette bruddet med den katolske kirken førte også til et brudd i den husittiske bevegelsen. Tre menn som hadde kalt avlaten for et bedrag, ble halshugd. Studentene i Praha tok vare på likene deres og gjorde dem til martyrer.

En omfattende kjetterprosess ble satt i gang mot Jan Hus. Rådet som dømte ham, vedtok at alle hans skrifter på latin og tsjekkisk, som få av dem uansett kunne lese, skulle brennes. Etter domsavsigelsen ble hans tonsur (munker ble klipt slik at de ble barbert, og hadde bare en krans av hår rundt hodet), fjernet ved at resten av håret hans ble klippet av, og han fikk på seg en høy hatt av papir, påtegnet tre djevler som grep fatt i en ulykkelig sjel. Bøddelen og vaktene dro ham med seg til retterstedet, som lå på veien til Gottlieben, nær våre dagers gassverk. Det stinket grusomt der, siden borgerne brukte stedet til å kaste fra seg døde dyr. På veien passerte Hus kirkegården der hans bøker ble brent. Han bad, mengden stirret, bøddelen slo en rusten kjetting om halsen hans og festet ham til en påle, la to knipper ved under føttene hans og plasserte flere knipper, iblandet strå, rundt kroppen hans opp til haken. En keiserlig delegat bad igjen Hus om å angre. Hus nektet, delegaten klappet hans hånd, og veden ble påtent. Hus begynte å synge høyt, men da flammene blåste inn i ansiktet på ham, bad han stille i stedet inntil han døde. Bødlene knuste knoklene hans og skallen med klubber, fikk sin betaling fra delegaten for den dødes klær og sko (som de normalt fikk selge, men disse skulle brennes for at de ikke skulle bli relikvier for de troende), og lette deretter frem hjertet hans fra bålet. Hus' hjerte ble spiddet og stekt i flammene som var igjen. Endelig ble asken etter ham kostet opp og slengt i den nærliggende Rhinen.

Statuen av Jan Hus finnes i Praha.

Syv år gammel stum gutt ble helbredet under nattverden - ble hymnograf

Mandag 4. juli er minnedagen for Andreas av Kreta (726-740), eller Andreas av Jerusalem, som han også kalles. Han var munk, biskop, teolog og hymnograf.

Født i Damaskus av kristne foreldre. Han var født stum og var det inntil han fylte syv, da han ble mirakuløst helbredet etter å ha tatt del i nattverden.

14 år gammel ble han knyttet til kommuniteten til Hl. Sabbas utenfor Jerusalem. Theodore, vikaren til Patriarken i Jerusalem, gjorde Andreas til erkediakon og sendte ham som offisiell representant til det sjette økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel (680-681).

Rett etter at han var kommet hjem fra dette kirkemøtet var avsluttet måtte han reise tilbake til Konstantinopel. Her ble han valgt til erkediakon ved Storkirken Hagia Sophia, og senere ble han valgt til metropolitt av Gortyna, en by på Kreta.

I dag er Andreas mest kjent som hymneforfatter. Hans mesterverk er den såkalte Store Kanon, også kjent som Omvendelsens Kanon, som er den lengste kanon som er skrevet med sine 250 strofer. Den er skrevet hovedsakelig i første person og går gjennom hele Det gamle- og Det nye testamente.

På ikonet sees Andreas sammen med Hl. Maria av Egypt.

La det skje meg etter Ditt ord

På denne dagen minnes vi jomfru Marias besøk hos Elisabeth. Du finner beretningen i Luk 1,39-56.

Det er en ting i denne beretningen jeg vil stanse ved. Du finner det i vers 38:

"Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenestekvinne! La det skje meg etter Ditt ord."

Jeg ber om å få ha denne innstillingen som Maria her gir uttrykk for: Å se seg selv som en tjener som legger ned sitt liv, og som har bare ett ønske: At det som skjer med og i ens liv er i tråd med Guds vilje, slik at Gud på den måten blir forherliget. I all min ufullkommenhet og tilkortkommenhet er dette min bønn. Herre, forbarm Deg over meg!

Det er så mye vi ikke forstår, men i alt dette ber jeg om hjelp til å be: Skje Din vilje!

Verset jeg har sitert var et av favorittversene til en mann jeg gikk i åndelig veiledning hos i flere år. Han var en pinsepredikant i 90-årene, og var opptatt av den radikale overgivelsen til Jesu mor! Han snakket mye om henne, noe en må si er uvanlig hos pinsevenner! Han hjalp meg til å se Maria med nye øyne: den unge jødiske jenta som fikk det utrolige kallet å bli mor til Frelseren, Gud kommet i kjød.

Moses Etiopieren - åndelig veileder og martyr

I dag feirer vi minnet om Moses Etiopieren eller Moses den sorte (330-405), som var en asketisk monk og prest i Egypt i det fjerde århundre.

Som sin navnebror var Moses en slave som tilhørte en myndighetsperson. Han ble sendt bort etter å ha blitt mistenkt for tyveri og mord. En tid etter ble han leder for en gjeng med kriminelle som opererte i Nil-dalen og spredte frykt rundt seg. Ved en anledning hindret en bjeffende hund Moses i å utføre et innbrudd. Han svor hevn over eieren av hunden. Eieren ble advart, og gjemte seg, og Moses drepte noen sauer for å hevne seg. Under en flukt fra myndighetene gjemte han seg hos noen munker som bodde i Wadi El Natrun, på den tiden kalt Sketis, nær Aleksandria. Munkenes hengivelse, fred og ro grep Moses veldig. Det førte til at han omvendte seg, ble døpt og medlem av kommuniteten i Sketis.

Men det var ikke lett for en mann med hans bakgrunn å føye seg etter det livet som ble levd i kommuniteten. En dag ble han angrepet av en gruppe tyver mens han oppholdt seg i sin munkecelle. Han slo tilbake, overmannet dem og dro dem inn i kapellet hvor de andre munkene var for å be. Han fortalte de andre munkene at han synes ikke det var rett av en kristen å skade tyvene, så han spurte hva han skulle gjøre med dem. Tyvene på sin side ble så overveldet av det som skjedde at de omvendte seg, og ble selv en del av kommuniteten!

Moses var ivrig i alt han gjorde, og ble mismodig fordi han ikke var nok perfekt. Tidlig en morgen tok abbeden i kommuniteten, fader Isidore, Moses med ut på et tak og sammen sto de for å se på soloppgangen. Da sa Isidore til Moses: "Kun ganske sakte driver solstrålene natten bort og det gryr av dag, og på samme måte blir man en fullkommen kontemplativ."

En dag gav abbeden beskjed om at de skulle faste noen bestemte dager. Noen brødre kom til Moses, og han forberedte et måltid mat til dem. Noen munker i nærheten gav da beskjed til abbeden at Moses hadde brutt fasten. Da de kom for å konfrontere Moses med dette, endret de plutselig på det de skulle si til ham. De sa: "Du adlød ikke en menneskelig befalning, men det var fordi du adød den guddommelige befaling om gjestfrihet."

Enkelte ser i denne hendelsen de tidligste hentydningene til påskefasten, som utviklet seg på denne tiden.

Når en bror en dag hadde begått en grov synd ble Moses invitert til et møte for å samtale om en passende straff, nektet Moses å deta. Når han nok en gang ble anmodet om å delta, kom han bærende med en krukke på skuldren full av sand. Krukken hadde mange hull og sanden lekket ut. Da de andre spurte hvorfor han kom bærende med denne, sa Moses: "Mine synder renner ut bak meg og jeg kan ikke se dem, men i dag er jeg kommet for å dømme en annens feil." Da de hørte dette tilgav de broderen som hadde syndet.

Moses ble en åndelig veileder for kommuniteten av munker i den vestlige egyptiske ørken. Senere ble han ordinert til prest.

Da Moses var 75 år, ryktes det at en gruppe berbere skulle angripe klosteret. Munkene ville forsvare seg selv, men Moses forbød dette. Han bad dem om å trekke seg tilbake, i stedet for å forsvare seg. Han og syv andre og tok i mot inntrengerne med åpne armer. Alle åtte ble myrdet av bandittene den 1. juli 404.