På erkeenglenes dag

Dagen i dag - Erkeenglenes dag - er en helt spesiell dag for meg. Det var på denne dagen, 29.september 2007, at jeg trådte inn som novise i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

De åtte årene som har gått var vært så givende. Å leve med den daglige bønnerytmen, fellesskapet med andre som vandrer samme veien, fordjupningen i troens mysterier, har skapt en følelse av delaktighet i Kristi kropp på en måte jeg ikke ville vært foruten for alt i verden.

Kirken omgir seg jo med ikke bare den synlige, men også med den usynlige verden: Med de hellige som har gått foran, med den himmelske atmosfæren av tilbedelse og røkelse foran Guds trone, og med Guds engler, den himmelske hærskaren. Om englene leser vi i Bibelen: 'Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse'. (Hebr 1,14)

Vi er ikke alene. Ikke en eneste dag.

Om englene sier Jesus: 'Se til at dere ikke forakter en av disse små. For jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn'. (Matt 18,10)

Det er sterkt ord. Barna har 'engler i himmelen' og disse englene ser alltid Guds ansikt! Det gir trygghet for en kristen i alle slags tider med alle slags utfordringer. Disse englene er der for å passe på og utføre de oppdrag som Gud sender dem til.

'For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier'. (Salme 91,11)

Englene minner også om at alt skjer ikke bare i den synlige verden - det vi kan se med vårt blotte øye - men også i den usynlige verden:

'For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapenes åndelige hærskarer i himmelrommet'. (Ef 6,12)

Da er det godt å ha noen erkeengler! En Gabriel og en Mikael.

Men det er også en annen side ved englenes virksomhet, som har hatt min oppmerksomhet, de siste årene og det er den engleaktiviteten som finnes foran Guds trone! Guds trone er omgitt av disse vakre himmelske vesener. Englene tjener ikke bare de troende her på jorden, men de betjener Gud. Den himmelske tronsalen er full av engler:

'Og jeg så, og jeg hørte røsten av mange engler rundt tronen, livsvesenene og de eldste. Og tallet på dem var ti tusen ganger ti tusen, og tusen ganger tusen...' (Åp 5,11)

Dette er lovprisende og tilbedende engler. Disse tar også imot de helliges bønner og legger til dem velduftende røkelse som behager Gud.

Nå - i endens tid - vil engleaktiviteten øke i intensitet. Slik det har vært ved alle de store begivenheter i den hellige historien. Englene har bestemte oppdrag i vår tid, og snart for å utføre Guds domshandlinger på jorden. I mellomtiden la oss takke Gud for den tjenesten de utfører nå for å bevare den troende og styrke ham og henne.

Ildvitnet William Seymour

I dag minnes vi en av pinsebevegelsens pionerer, William Seymour (1870-1922). Selv om han var en av selve pionerene, skulle han likevel bli utstøtt og nesten glemt. Hva var årsaken til utstøtelsen? Sannsynligvis hans dristige visjon om enhet blant Guds folk. Tiden var ikke moden for slike visjoner.

William Seymour skrev:

'Å, mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at Han skal la hvert barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17 kapittel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om'.

I dag er det 93 år siden han døde, 52 år gammel, av et hjerteinfarkt.

Han kom fra svært enkle kår, som sønn av slaver i sørstatene. 13 år gammel blir han frelst i en Metodistkirke. Helt fra starten av bar han på en djup lengsel etter å trenge inn i Guds ord, og fra første stund lot Gud den unge mannen drømme drømmer. Og lik Josef i Det gamle testamente delte han dem. Ikke uten problemer og misforståelser! Slik Josef også opplevde det.

Når han er blitt 21 år, etter farens død, flytter han fra Centerville i Lousiana, til Mempis. Han må hjelpe til med å brødfø familien. Han skulle flytte flere ganger før han 31 år gammel kommer til Cincinatti, hvor han begynner på en bibelskole der. Det skulle bli en krevende tid. Han får kopper, og mister synet på det ene øyet. I 1904 flytter han til Houston i Texas. Året etter begynner han på Bethel Bibel College, drevet av en annen som også skulle bli en av pinsebevegelsens pionerer: Charles Parham.

Bibelskolen hadde ti ukers varighet. Hele tiden måtte han sitte på gangen. Han fikk ikke komme inn i klasserommet. Raselovene hindret afroamerikanere fra å delta på lik linje med hvite. Hvor dette må ha smertet Gud og Seymour selv! Så motstridende Guds eget ord: 'Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne. Dere er alle en i Kristus Jesus'. (Gal 3,38)

Det var ikke mangel på advarsler når William Seymour i februar 1906 dro til Los Angeles. Han begynte som pastor i en menighet knyttet til hellighetsbevegelsen. Men det varte ikke lenge. Faktisk ikke mer enn i fem dager. Da menigheten oppdaget at William Saymour trodde at tungetalen var et tegn på dåpen i Den Hellige Ånd var det brått stopp. Når han kom til kirken en dag var døren låst. Han måtte finne seg et annet sted å tjene Herren.

I Bonnie Brae Street, ganske så sentralt i Los Angeles, sto det en gammel trebygning. Her bodde ekteparet Ruth og Richard Asbery. Dette var mennesker som lengtet etter mer av Gud og de åpnet sitt hjem for Seymour. Og hit kom andre lengtende mennesker. Etter hvert mange mennesker. 9.april 1906 falt Den Hellige Ånd. Først på Edward S. Lee, senere på andre. Det fortelles at folk ble døpt i Den Hellige Ånd allerede på vei til møtene. Et underlig tegn i møtene var at enkelte kunne sette seg til pianoet og begynne å spille, uten at de noensinne hadde rørt ved et piano før!

William Seymour var selv ikke døpt i Den Hellige Ånd på denne tiden, men opplevde at andre ble det når han ba for dem. Selv opplevde han dåpen i Den Hellige Ånd 12. april 1906. Da talte han i tunger for første gang.

Huset i Bonnie Brae Street ble altfor lite, og møtene ble flyttet til 312 Azuza Street og resten er historie!  For her i Azuza Street brøt Gud ned alle skillelinjer. Her var fargede og hvite og latinamerikanere i skjønn forening. Den første som ble åndsdøpt var en katolikk fra en romersk-katolsk kirke i nærheten. Vekkelsen varte i tre og et halvt år. Det var møter syv dager i uken, tre ganger om dagen! Og vekkelsen i Azuza Street skulle påvirke en hel verden - like til i dag.

William Seymour tjente menigheten i Azuza Street trofast frem til sin død, 28. september 1922.

Et enkelt liv som eneboer

I dag feirer vi sammen med våre venner i Northumbria Communuty minnet om hellige Cadoc (ca 497-577).

Cadoc var i slekt med kongehuset i Gwent både gjennom sin mor og sin  far. Han studerte ved klosteret i Caerwent og sannsynligvis også i Irland. Når han vendte tilbake til Wales ble han sterkt påvirket av det troens liv som hans foreldre levde. Cadoc forkynte evangeliet til innbyggerne i området rundt der han bodde og reiste så vestover til Llancarfan hvor han grunnla et kloster. Llancarfan ligger vest for Cardiff.

Finnian av Clonard ble en disippel av Hl.Cadoc, og når Clonard dro tilbake til Irland var han sterkt influert av måten Cadoc levde på: hans liv med Gud i ensomhet, hans iver etter å studere og hans sterke understrekning av fellesskapet i gudstjenesten. Det synes som om Clonard også har besøkt Cornwall og Skottland. Ile de Cado (Cadoc's Island) er mest sannsynlig etablert av noen av hans disipler.

Cadoc elsket det enkle livet som eneboer. Han døde i det han feiret Herrens måltid, i det en mann fra Saxon, kom inn i kirken og drepte ham med sin lanse.

Herre, gi meg nåde og disiplin til å tilbringe mye tid sammen med Deg i ensomhet, til å tilbe Deg fra mitt hjerte, til å verdsette fellesskapet med Ditt folk, og til å være en del av Din plan om å bringe Ditt budskap om evig liv til de som trenger å høre det. Jeg ber min bønn i det hellige navnet til Kristus. Amen.

Focas hage

I dag begynte vi vår gudstjeneste i bønnehagen utenfor Kristi himmelfartskapellet. Årsaken var at vi ønsket å gi bønnehagen et navn. Fra og med i kveld heter bønnehagen: Focas hage.

På denne måten ønsker vi å minnes martyren Focas, som jeg skrev om her på bloggen tirsdag 22. september. Vi har et spesielt fokus på å be for den lidende kirke når vi møtes i Kristi himmelfartskapellet til gudstjenestefeiring på torsdager. Vi har forpliktet oss til å be for våre venner i Deir Mar Musa klosteret i Syria og Hl.Antonios klosteret i Egypt. Vi ber også for fader Paolo og fader Jacques, og alle andre kristne som blir forfulgt for sin tro verden over.

Bønnehagen er et sted for stillhet. Her finnes Getsemane, hvor det er mulig å knele ned ved en stein, og minnes Jesu bønnekamp, og selv be. Her finnes Oppstandelseshagen og ved siden av finner du Stillhetens hage hvor ingen får snakke, men lytte til bekken som klukker.

Bønnehagen kan brukes selv om det ikke er noen gudstjeneste som feires i kapellet. Det er du hjertelig velkommen til. Vi minner bare om at bønnehagen og det vi kaller Øvre Strømstad bønnetun, som Kristi himmelfartskapellet og Stabburet er en del av er et sted for stillhet og bønn. Dette er ikke et sted hvor man samles for å diskutere.

Den niende abbeden av Iona

Sammen med våre venner i Northumbria Community, feirer vi i dag minnet om Hl.Adamnan av Iona (ca 624-705) eller Eunan som han også kalles. Adamnan var abbed i klosteret på Iona, og forfatter av den viktigste boken om livet til hellige Columba. Fordi Norge har sine kristenrøtter fra den keltiske spiritualiteten, har det vært veldig naturlig for oss som møtes i Kristi himmelfartskapellet å feire de keltiske hellige, enten det er menn eller kvinner.

Adamnan ble født omlag år 624. Han var i slekt med den navngjetne Colomba, og født i Raphoe, en by i fylket Donegal i Ulster. Man antar at hans monastiske liv begynte i et kloster ved navn Druim Tuamma, og at han kom til Iona en eller annen gang etter år 669.

Før Adamnan ble abbed ved klosteret på Iona hadde han vært abbed i klosteret Skreen i det irske fylket Sligo. Stedet hvor dette klosteret har ligget kan sees den dag i dag. Det kalles Conc na Maoil eller 'sel-høyden'

I år 679 ble Adamnan den niende abbeden på Iona etter Colomba. For å følge opp tradisjonen på Iona dro han på flere reiser til England. Her møtte han abbed Coelfrid i Wearwouth, og denne skal ha overtalt ham til å følge den romersk-katolske kirkes skikker, både med hensyn til datoen for påske og selve tonsuren. Det er veldig interessant å merke seg at den keltiske kirken kan føres direkte tilbake til urkirken som en egen linje. Den var sterkt influert av Østkirken, men gradvis ble den påvirket av Vestkirken og dens tradisjoner og forsvant etterhvert opp i den. Flere av hans munker mente Adamnan var uærbødig overfor minnet om hellige Colomba når han antok skikkene til Den romersk-katolske kirken, og dette skal være en av årsakene til at Adamnan skrev sin biografi om Colomba.

Adamnan fikk oversatt deler av Bibelen til gaelic og brukt gaelic som gudstjenestespråk, hvilket han fikk mye kritikk for. Men Adamnan ville at hele folket skulle forstå Bibelen og kunne ta del i gudstjenesten. Han reiste mye som abbed og hans minne æres også på Ytre Hebridene og på Isle of Man.

Adamnan dør i år 705 og hans minne feires 23. september.

En gartner og en hage

Blant de hellige finnes det mange ordinære mennesker. Det er ingen selvmotsigelse, heller tvert om. De gjør seg ikke bemerket gjennom usedvanlige kraftgjerninger, men gjennom hverdagslivets mange, små mirakler.

En av disse er Focas, død i år 303. Han var gartner, og levde i den lille byen Sinope ved Svartehavet. Focas gledet menneskene med sin hage. For ham var bønn og arbeid ett, og han satte sin flid i å gjøre hagen så vakker som Eden og til et bønnens sted. Blant vekstene her - blant de vakre blomstene - fant han daglig inspirasjon til meditasjon over Guds forunderlige nåde.

Mange gikk forbi denne vakre hagen, og Focas delte rundhåndet ut frukt fra hagen, særlig til de fattige. Og han benyttet anledningen det gav ham til å fortelle dem om Jesus.

Focas var også kjent for sin store gjestfrihet. Hans hjem var alltid åpent - for venner og for fremmede - alle tok han imot som om det var Kristus selv.

Det var i forbindelse med den store forfølgelsen mot de kristne under keiser Decius at også den milde og stillferdige Focas ble oppsøkt av soldater og tatt til fange. Før de kom så langt bød han også dem på frukt fra hagen. Focas ble så halshugget for sin tro.

Etter hans martyrdød bygget byens kristne en kirke over stedet der Focas hadde bodd.

Utenfor Kristi himmelfartskapellet finnes det en vakker hage. Under en høytidelighet førstkommende torsdag får denne hagen navnet Focas' hage til minne om den hellige Focas Gartneren. Dette er en bønnehage, hvor det finnes et sted å knele ned i bønn ved Getsemane steinen.

Til minne om en åndelig veileder

I dag er det 19 år siden Henri Nouwen døde. Jeg kjenner fortsatt på tapet. Ved siden av Jean Vanier er det nok Henri Nouwen som har betydd mest for mitt åndelige ve og vel de siste årene. Ikke minst Henri Nouwens undervisning om å 'bli den elskede'. Det handler ikke bare om en erkjennelse eller en intellektuell øvelse, men en djup erfaring av å være den Gud elsker.

Henri Nouwen var en mann med briljante talegaver. Hans evne til å kommunisere førte til at studenter satt trollbundet ved hans forelesninger, ved noen av de mest prestisjefylte universitetene i USA.

Men selv følte ikke Henri Nouwen seg elsket. Jo, han var beundret og høyt respektert, men kjente seg ensom og forlatt. Det var først når han brøt over tvert - etter råd fra Jean Vanier - og ble prest for en gruppe intellektuelt funksjonshemmede at han opplevde seg elsket. De brydde seg katta om hans eminente forelesninger, men de så Henri, og elsket ham for det han var.

Noe annet jeg har lært av Henri Nouwen er hans store beundring for trapes-artister. Disse som svinger seg under sirkus-teltet. Henri Nouwen fulgte en slik gruppe over en periode, og skrev også bok om dem. Hvorfor var han så opptatt av trapes-artister? Fordi de lærte ham noe vesentlig om det å overgi alt i Guds hender. Den som kaster seg ut i løse luften i dette spranget fra den ene siden til den andre av det svære sirkusteltet må stole på den som tar imot!

For meg har det vært en øvelse. Jeg har lært meg til å stole på Ham som tar imot.

Henri Nouwen er kanskje mest kjent for sin bok: 'Den bortkomne sønn vender hjem', som er kommet i flere opplag på norsk. Har du ikke lest den anbefaler jeg den på det aller varmeste. Henri Nouwen satte en ny tittel på denne lignelsen av Jesus. Han kalte den: Den ventende faren! Det synes jeg er en mye bedre tittel, for lignelsen handler verken om den bortkomne eller den hjemmeværende sønnen - men om den ventende faren.

Henri Nouwen lærte meg å se Gud som en Far som springer sin sønn i møte og omfavner ham.

Henri Nouwen døde i Hilversum 21.september 1996 på vei til St.Petersburg for å spille inn en film om Rembrandts berømte maleri om Den bortkomne sønnen. En kopi av bildet henger på veggen i stua vår, kjøpt i St.Petersburg. Jeg ser på det hver dag og det er til stor velsignelse i mitt liv. Henri Nouwen døde av et massivt hjerteinfarkt.

'Guds hånd dekker våre sørgende øyne, men hånden var gjennomstunget fra verdens begynnelse'

Jeg har tenkt mye på den gamle mannen med det milde og gode ansiktet, som kjæler med pus på fanget. Det er fordi han er blitt meg til stor hjelp i mitt åndelige liv. Nei, jeg har aldri møtt ham. Han døde i 1970, to år før jeg selv ble en kristen, 67 år gammel. Faktisk minner han meg litt om min far som døde 63 år gammel. For ikke å snakke om min åndelige far, en pinsevenn som ble over 90 år gammel. Utseendemessig er de nesten prikk like.

Jeg snakker om Paul Evdokimov, en beder. Han sa det slik: 'Det holder ikke å be, man må bli bønn'.

Det er gjennom boken 'Den dåraktiga Gudskärleken' jeg er blitt kjent med Evdokimov. Han tilhørte den russiske kultureliten med djupe røtter i ortodoks teologi.

Han het opprinnelig Pavel Nikolakevitsj og ble født i St.Petersburg den 2.august 1903. Faren var kavalerioffiser men ble myrdet av en forvirret soldat. Det var den gudfryktige moren som innførte ham i teologien. Etter den russiske revolusjonen og borgerkrigen, kom han etter hvert til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Insitut Saint-Serge i Paris. Samtidig var han engasjert i økumenisk arbeid, ikke minst blant flyktninger, ofte studenter, og for dem var han på mange måter en 'startets' - en åndelig veileder.

Fransk ble hans språk. Hans stil er både meditativ, ja, nærmest som en lovsang. Han er blitt beskrevet som 'et vitne om skjønnheten', og selv beskrev denne teologen mennesket som 'et liturgisk vesen'.

Han var en original tenker. Han snakket om 'det indre klosteret', og var svært tydelig på at makt og kirke ikke hørte sammen og han var virkelig sterkt knyttet til Bibelen og til kirkefedrene. Dette var kildene han øste friskt vann fra. Han vendte stadig tilbake til denne tanken:

'Guds hånd dekker våre sørgende øyne, men hånden var gjennomstunget fra verdens begynnelse'

Under krigen engasjerte han seg for forfulgte jøder, politiske fanger og andre ofre for nazismen. Han valgte selv ikke å bli ordinert til prest, men brukte mesteparten av sitt liv i en diakonal tjeneste. Samtidig skrev han bøker. Men først og fremst levde han kristenlivet, ikke som en teori, men virkelig som levd liv. PÅ 1950-1960 tallet ledet han et hjem for flyktninger, studenter fra den tredje verden og ungdommer med problemer.

I dag minnes vi ham i Ekumeniska kommuniteten, som jeg er medlem av. Paul Evdokimov døde 16.september 1970.

Jesusbønnen

Hvordan be uavlatelig?

Jesusbønnen er den indre, uavlatelige påkallelsen av Jesu Kristi guddommelige navn med leppene, sinnet og hjertet, samtidig som en forestiller seg Hans åndelige nærvær.

Det er påkallelsen av Hans miskunn, under enhver beskjeftigelse, på alle steder og til alle tider, selv når vi sover.

Denne bønnen bringer deg inn  i Guds nærvær.

Korsopphøyelsesfesten

Dagen i dag har vært feiret siden 300-tallet! Den kalles Det hellige korsets opphøyelse eller Korsopphøyelsesfesten. Historisk har den sin bakgrunn i at man fant igjen korset i Jerusalem og bygget Oppstandelseskirken, eller Gravkirken som den også kalles.

'Vi blir aldri ferdig med korset', skriver en kjente forkynneren Lyder Engh og forklarer hvorfor:

'Vi gjør ikke en engangserfaring, en første berøring med det og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for vårt liv. Du kan ikke lese Bibelen uten å oppdage at alt i den dreier seg om korset. Uten korset ville vi ikke hatt noen Bibel. Bibelen er Guds undervisning av menneskenes barn om korset, denne vidunderligste ting på jord og det største samtaleemne endog i himmelen. Bibelen uten korset ville være som himmelen uten sol, som et hvelv uten sluttstein, som et kompass uten nål, som et ur uten fjær, som en lampe uten olje. Dersom vi kunne tenke oss å fjerne korset fra Boken, ville dens harmoni med en gang være brutt; den ville falle sammen i tusen smådeler'.

Budskapet om Jesu Kristi kors har en egen kraft i seg selv:

'For ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft' (1.Kor 1,18)

Til alle menighetene i Galatia-området, skriver apostelen Paulus:

'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. (Gal 6,14)

Korset setter skille. Det er det endelige bruddet med denne verden, og der på korstreet sonet Jesus all verdens synd. Skyldbrevet som vi har til Gud på grunn av våre synder er oppgjort og slettet. Og det er korset som setter skille mellom meg og mørkets makt og rike.

Vi trenger å forstå både korsets vertikale og horisontale betydning. Begge deler er helt avgjørende for vår tro. Korset, og bare korset, gir oss fred med Gud.

Så det er all grunn til å feire Korsopphøyelsesfesten. Korset er og må alltid forbli vårt sentrum. Uten Jesu Kristi kors, Hans soningsdød og Hans seierrike oppstandelse, ingen kristen tro.

Billedtekst: Oppstandelseskirken eller Gravkirken i Jerusalem.

Om å kjenne seg selv

'Den som kjenner sin egen synd er større enn det mennesket som står opp fra de døde på grunn av bønn. Den som er blitt skjenket gaven å se seg selv er overlegen det menneske som har sett engler'.

Isak Syreren. (Det syvende århundre)

Mor Teresa og den daglige bønnen

Som medlem av kommuniteten i Bjärka Säby feirer vi i dag minnet om Teresa av Calcutta, eller som hun bedre er kjent som, Mor Teresa (1910-1997). I den forbindelse vil jeg gjerne dele med bloggens lesere den bønnen som bes daglig i Moderhuset i Kolkata (Calcutta), hvor den orden som Mor Teresa stiftet, Barmhjertighetens søstre, holder hus:

Kjære Gud, hjelp meg til å spre en ange av Deg hvor jeg enn går. Overøs min sjel med Din Ånd. Gjennomtreng meg, så hele mitt liv blir et gjenskinn av Ditt. Skinn gjennom meg og virk slik i meg, at alle jeg kommer i forbindelse med, føler Ditt nærvær i meg.

La dem se opp og ikke lenger se meg, bare Deg, Herre! Bli hos meg, så begynner jeg å skinne slik Du skinner.              

La meg være et lys for andre. La lyset kun være Ditt, Herre. Intet av det er mitt; det er kun Du som skinner på andre gjennom meg.

La meg prise Deg slik Du helst vil, ved å la lyset skinne på menneskene rundt meg. 

La meg forkynne Deg, uten å preke, ikke med ord, men ved mitt eksempel, med en smittende styrke, med varm omsorg - alt i den kjærlighet Du har fylt mitt hjerte med'.  

Han elsket sin Bibel

Motvillig ble han valgt til biskop av Roma, og han ville absolutt ikke kalles noe annet enn 'Guds ords tjener', den godeste Gregorios den store (540-604), hvis minnedag det er i dag.

Så er det da også en Bibellesende og Bibelelskende biskop vi feirer dagen til. Hans skrifter er alle fylt av frukten av hans eget bibelstudium - av sin lectio divina. Ved siden av sine teologiske skrifter, var han også en god biograf. Det var denne Gregorios som skrev biografien, den første av dem alle, om den hellige Benedikt av Nursia. Den finnes også i en svensk oversettelse, og er absolutt verdt å bruke tid på.

Han ble født i Roma i år 540. På grunn av sin hærkomst - han var født inn i en senatorfamilie - ble han tidlig ansett for å være en god politikerkandidat. Han var ikke mer enn 30 år når han ble valgt til byprefekt, et embete som var det høyeste politiske embetet man kunne få i keiserbyen. Men stillingen til tross. Gregorios bar på en djup Gudslengsel. Det førte til at Gregorios bygget et kloster - det lille Andreasklosteret - utenfor sitt barndomshjem, men han ble aldri klosterets abbed. Han ville nemlig ikke. Han søkte ikke posisjoner i kirken. Han ville heller leve for Guds ære, og ville leve som en enkel munk.

Gregorios ble så utnevnt til pavens sendebud til Konstantinopel. Etter at pave Pelagius II døde ble så Gregorios valgt til biskop av Roma år 590. Han dør i Roma 12 mars år 604.