Reformasjonens morgenstjerne og Europa i 2016

På årets siste dag feirer vi minnet om John Wycliffe (1320-1384) sammen med våre venner i Northumbria Community, og sikkert mange andre steder også. Det passer i grunnen godt at vi avslutter året med å gjøre akkurat det, for når alt kommer til alt er det Den Hellige Skrift som er den endelige autoriteten. Det er den som er pålitelig, uforanderlig og innblest av Guds hellige Ånd. En lignende samling med autoritative skrifter finnes ikke.

31. desember er dagen Wycliffe døde. Han ble kalt for Reformasjonens morgenstjerne. I det mørke som lå så tungt over Europa, med frafall, forfall og vranglære, ble Wycliffe et brennende lys. I dag opplever vi et lignende mørke over det europeiske kontinentet, og vi trenger på nytt en stjerne som kan lyse opp i det beksvarte mørket, som viser oss til Bibelen. Den profetiske røsten til John Wycliffe ble ikke tålt. Så hatet var han blant enkelte i Den romersk-katolske kirke at 43 år etter hans død - i 1427 - sørget de for å grave opp igjen levningene etter ham og brenne det som var igjen enda en gang, og spre asken i elven.

At Wycliffe ble hatet hadde sine årsaker.

John Wycliffe ble født i Wycliffe, nær Barnhard Castle. Han fikk sin utdannelse lokalt, ved Eggleston Abbey, og så ved Oxford. Tidlig leste han sin Bibel, og det grundige bibelstudiet fører til en ramsalt kritikk av den kirken han tilhører. Han finner mye som ikke stemmer overens med det han leser, og i sterke ordelag kritiserer han pavemakten, og oppfordret kirken til å oppgi sine eiendommer og verdslige makt. Slikt blir det bråk av!

Wycliffe hevdet at Gud har all makt og det er bare den som oppfyller Guds lov som har rett til å styre. Hans lære gikk ut på at det er Bibelen som er kirkens øverste autoritet; han forkastet pavedømmet, avviste helgendyrkelsen, valfartene til helligstedene, avlaten og sjelemessene.

Det gjorde det ikke noe bedre at Wycliffe også brøt med sin kirkes nattverdlære. Han lærte det som har fått navnet 'konsubstantiasjon'. Det vil si er at det konsekrerte brødet er naturlig brød og samtidig sakramentalt Kristi kropp. Det var et mildest talt sjokkerende syn i hans samtid.

John Wycliffe så tidlig behovet for å kunne lese Bibelen på sitt eget morsmål og begynte arbeidet med å oversette den til engelsk.

Alt dette førte til at Wycliffe ble kjettererklært og måtte et par år før han døde si fra seg professoratet ved Oxford, men han fikk beskyttelse både fra det engelsk parlamentet og folket til å fortsette sitt arbeid livet ut. Mange av hans predikanter ble forfulgt, og mange av dem ble henrettet ved å brenne dem på bålet. De ble kalt lollarder.

John Wycliffe ble sammen med Jan Hus sett på som reformasjonens forløpere. Når vi starter på 2016 er det bare ett år igjen før det store reformasjonsjubileet. Kanskje burde 2016 brukes til å løfte frem nettopp Wycliffe og Hus? Europa er i desperat behov av en åndelig oppvåkning og av en gjennomgripende vekkelse. Ikke minst en Bibelvekkelse.

Vær Jesus

'Vær Jesus for de som ikke har Jesus i sine liv'.

Ørkenfedrene

De gode gjerningene

'En god gjerning går aldri tapt. Den som viser høflighet høster vennskap, og den som planter vennlighet samler kjærlighet'.

Hl.Basileios den store
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Liv og lære er ett

'De hellige er mennesker som lever på jorda av hellige, evige sannheter. Det er av den grunn livene til de hellige faktisk er anvendt dogmatikk, for i dem er alle de hellige og evige dogmatiske sannheter erfart i alle sine livs-skapende og kreative energier. 

I livene til de hellige er det på det mest åpenbare vist at dogmer ikke bare er ontologiske sannheter i seg selv og for seg selv, men at hver og en av dem er et kildevell av evig liv og en kilde til hellig åndelighet'.

Hl.Justin Popovitsj (bildet) i Introduksjon til helgenes liv.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gi meg kraft til å leve det livet du modellerte

'Herre Jesus, jeg blir beveget denne morgenen når jeg tenker på den grad av fasthet, kraft, medlidenhet og djup hengivelse til Gud ditt jordiske liv viste oss.

Jesu Ånd, bli i meg i dag. Gi meg kraft til å leve det livet du modellerte. Amen'.

(Howard Snyder)

"For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere." (Joh 13,15)

Johannes: disippel, evangelist, apostel, beder og Kristus-mystiker

Dagen etter Stefanus-dagen feirer den kristne kirke apostelen og seeren Johannes. Han som kaller seg selv 'den disippelen Jesus elsket', ikke fordi han satte seg selv over de andre, men fordi dette var hans identitet. Måtte den også bli vår: I Jesus er vi også elsket så høyt, at Gud har sin glede i oss. Noe mer meningsfylt enn dette kan ikke tenkes eller erfares.

Johannes hadde gjort seg en djup erfaring av dette.

Johannes er min 'favoritt' blant Jesu disipler, om det er mulig å si noe slikt. Jeg forundres over den store forandringen som finner sted i hans liv. Utgangspunktet er jo at Jesus kaller ham og hans bror for, 'tordensønnene'. Sikkert ikke uten grunn. Men dette bråe temperamentet omformes i omgangen med Jesus, og Johannes blir så mild, så reflektert. Han omgir seg med stillheten, og blir på mange måter sinnebildet av det vi kaller en 'Kristus-mystiker' - som først og fremst er en beder, i ordets sanneste betydning. Nå tror jeg også at det er av stor betydning at Johannes fikk i oppdrag å ta seg av Jesu mor. At hun, med sitt milde vesen, har påvirket ham er ikke vanskelig å forstå.

Johannes er disippel, evangelist, apostel, beder og seer. Mot slutten av kirkeåret er det en god tradisjon at man leser Åpenbaringsboken, og det har jeg gjort i år også. Det er en spennende reise. Det må ha vært forunderlig å oppholde seg på den forrevne klippeøya Patmos i Egeerhavet, når himmelen åpner seg for ham, og han får skue inn i himmelen og se Lammet foran tronen og alle de begivenheter som skal inntreffe i tiden før Jesu gjenkomst.

Jeg kunne ha skrevet mye om dette, men i år, på denne hans minnedag, vil jeg gjerne trekke fram noe jeg har merket meg i hans første brev, og som også sier noe om denne etterfølgeren av Jesus.

Hans første brev er skrevet omlag år 90. Det er gått omlag 33 år etter at apostelen Paulus ble halshugget, og Peter ble korsfestet. Tiden er urolig. Innad i kirken ser man tegn på forførelse. Det ser vi blant annet av de såkalte sendebrevene i Åpenbaringen, hvor vi finner syv menigheter i Lille-Asia som opplever ulike stadier av frafall fra den overleverte troen.

Det første brevet Johannes skriver er et kraftig oppgjør med en av disse avvikene fra sann kristen tro: gnostisismen. Man skal ikke lese lenge i dette brevet før denne vranglæren avsløres og sannheten blir presentert. Dette gjelder ikke minst forholdet til de som tror at de ikke synder lenger.

Men det er noe annet jeg har funnet, som jeg synes er så interessant, og som jeg gjerne vil dele med deg, og så vil jeg samtidig spørre: Hva sier dette oss om Johannes?

12 ganger bruker Johannes ordet 'far' som referanse til Gud.
1 gang som referanse til modne familiemedlemmer.
12 ganger bruker han ordet 'bror' som en referanse til kristne som slektninger
4 ganger ordet 'brødre' som en referanse til alle kristne
21 ganger bruker han ordet 'Sønnen' om Jesus.
2 ganger bruker han ordet 'sønner' som en referanse til alle kristne
12 gange bruker han ordet 'barn' som en referanse til alle kristne

Det er noe å tenke på. For dette sier ikke så rent lite om et menneske som slet med et oppfarende temperament, om hvordan Kristus har vunnet skikkelse i ham.

Kristusmystikeren og bederen Hjalmar Ekström

I dag er det en av de Edin Løvås kalte 'Kristus-mystikere', vi feirer: Hjalmar Ekström (1885-1962). Diakon, skomaker og altså mystiker, innen den luthersk-pietistiske tradisjonen. Mesteparten av livet levde og virket han i Helsingborg. Han var gift med Märta Bäfman, som var diakonisse. Sammen fikk de to døtre.

En av de store inspirasjonskildene til Hjalmar Ekström var Jacob Böhme, som selv var skomaker, født i 1575. Om Böhme, sa Ekström ved en anledning:

'Böhme var den reneste mystikken'. 

En annen sterk påvirkningskilde var vandererpresten David Petander, som igjen var påvirket av Leo Tolstoj og Jesu Bergpreken. Skomakerverkstedet til Ekström var fylt av en sterk bønnens atmosfære. Mange opplevde Guds hellige nærvær når de kom hit med skoene sine!

Jeg har skrevet om Ekström ved flere anledninger, og sakser her fra en av disse artiklene:

Hjalmar Ekström hadde flere sterke Gudsopplevelser som ung. Han var dessuten svært belest, ikke minst var han interessert i teologi. For Ekström handlet Kristi etterfølgelse om å fornekte egenviljen og la det gamle livet dø med Kristus, og i stillhet leve evangeliet ut i hverdagene.

Flodbergkretsen - som besto av en lyktetenner, en skomaker, en toller, hørte med til de vi gjerne kaller 'de stille i landet'. I bokhyllene til denne kretsen fantes bøker av Madame Guyon, Mester Eckhardt, Thomas a Kempis, Sadhu Sunder Singh, og Terese av Jesusbarnet, bare for å nevne noe.

Hjalmar Ekström skrev en del sjelesørgriske brev, som er samlet i små bøker med tittelen: 'Den fördolda verkstaden' og 'Den stilla kammaren', som har betydd svært mye for meg. Han holdt også noen bibeltimer om Salomos Høysang, som ble publisert som egen bok i 1937.

Ved siden av de teologiske bøkene, leste også Ekström med glede Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, men fremfor alt leste han Bibelen. Alltid om morgenen og alltid i sammenheng. En gang i halvåret leste han igjennom den. På tittelbladet til sin Bibel hadde han skrevet: 'Jesus Kristus alene! Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt dag og natt'.

Hjalmar Ekström døde i Helsingborg 27.desember 1962.

Ikke uten synd

'De hellige er ikke mennesker uten synd. De er mennesker som har kjempet mot synd'.

Fader Bishoy Kamel, på festdagen til Fader Yostus - den stillferdige munken.

Elisabeth Hesselblad reddet jøder under krigen - nå helgenforklares hun

Aftonbladet kan i dag fortelle at Sverige har fått en ny helgen. Den første på 624 år. Forrige gang dreide det seg om Birgitta av Vadstena. Nå kan Elisabeth Hesselblad (bildet) snart helgenforklares.

Sveriges katolske biskop, Anders Aborelius, sier i en uttalelse at Maria Hesselblad er 'virkelig et forbilde på konkret barmhjertighet. Midt under okkupasjonen av Roma gjemte hun flere jøder i klosteret på Piazza Farense'. Ja, ikke bare det. Elisabeth Hasselblad ordnet det også slik at det kunne lages til en provisorisk synagoge inne i klosteret.

Maria Elisabeth Hesselblad ble født 4.juni 1870 i Fågelvik, og døde i Roma 24.april 1957. Hun konverterte til katolisismen 32 år gammel. I følge hennes brors datter fikk hun i 1903, året etter at hun hadde konvertert, en åpenbaring. Når hun sto utenfor Hl.Birgittas gamle kloster, hørte hun en stemme som sa: 'Her skal du virke'.

Hesselblad fikk så pavens tillatelse til å grunnlegge en ny kongregasjon innen Birgittaordenen - Birgittasystrana. I 1933 kjøpte Elisabeth Hesselblad det gamle Birgittahuset ved Piazza Farense i Roma. Dette skulle bli sentrum for hennes orden. Både nazistene og kommunistene forsøkte å beslaglegge stedet, men det klarte de ikke. Ikke etter å ha truffet Elisabeth Hesselblad!

Hun døde i 1957 og ligger begravet i Birgittas hus i Roma. Gjennom henne ble Birgittaordenen fornyet, ikke minst hva angår et kontemplativt liv. Elisabeth Hesselblad ble saligkåret i år 2000. Nå har pave Frans sendt ut et dekret om at hun skal helgenkåres.

Bederen og Kristus-mystikeren Charbel av Libanon

I dag feirer vi minnet om en svært viktig skikkelse blant de såkalte maronittene: hellige Charbel Makhlouf (1828-1898). Dette er en orientalsk katolsk gruppe som finnes blant annet i Libanon. For det er her, i en fattig kristen familie i en fjellandsby i Libanon, at Charbel Makhlouf blir født 8.mai 1828. Han er kjent for sin hellighet.

Han het opprinnelig Youssef Antoun Makhlouf. Sammen med fire søsken, far Antoun Zaarour og mor, Brigitta, vokste han opp i landsbyen Bekaa Kafra, sannsynligvis den høyest liggende landsbyen i de libanesiske fjellene. Hans far, en esel-driver, døde i august 1831. Moren fikk dermed eneansvaret med å fostre og holde liv i barna og seg selv. Hun giftet seg etter en tid med en mann som ble prest i landsbyen.

Den unge Youssef ble oppdratt i et gudfryktig hjem. Allerede som ung bar han på en djup lengsel etter å leve i bønn og adskilthet. Han leste helgenbiografier og ble sterkt grepet av deres liv og tro, og ville leve som dem. At to av hans onkler levde som eneboere bidro nok også sterkt til dette. Som en liten gutt fikk han gjeteransvaret for familiens sauer og geiter, og han tok dem ofte med til en grotte i nærheten. I denne grotten kunne han tilbringe en hel dag i bønn.

23 år gammel trådte han inn i klosteret Notre Dame de Mayfouk for å begynne sin opplæring som munk. Han ble senere overført til Hl.Marons kloster i Annaya, i nærheten av Beirut og i 1853 avla han sine monastiske løfter. Han tok navnet Charbel, etter en kristen martyr fra Anitokia med samme navn, som levde i det 2. århundre.

Nå begynte han å studere filosofi og teologi. Seks år senere ble han ordinert prest. I syv år tjenestegjorde han i en menighet oppe i fjellene i Annaya.

Men hele tiden bar Charbel på en djup lengsel etter å få trekke seg tilbake for å leve i bønn og adskilthet. Etter mange år ble eremittkallet hans akseptert og han fikk kirkens tillatelse til å trekke seg tilbake til fjellene. I hele 23 år levde han i total ensomhet på et eneboersted i nærheten av Annaya.

Vi kan ikke nevne Charbel uten å nevne hans kjærlighet til Herrens måltid. I løpet av sine 39 år som prest feiret han eukaristien hver eneste dag. Hver gang forberedte han seg i timesvis og i takksigelse etterpå.

Charbel er kjent for sitt hellige liv. Han døde julaften 1898. Etter begravelsen var graven hans omgitt av et strålende lys i 45 dager. Det ble bevitnet av et stort antall mennesker, og ingen kunne gi noen forklaring på lyset.

Profetens gave

'Profetens gåva, att inte låta sig berusas av nuet men bevara visionen av slutet, ger honom ett seende alla inte har tillgång till. Han vet att när natten är som mörkast börjar dagen. Han hjälper oss att se Guds härlighet där vi inte väntat oss att finna den.

Det är en nåd att möta en profet: seendet förbättras, tanken får ljus, stegen stadga.'

Peter Halldorf (bildet)

Vær mild

'Ikke vær hard mot din bror, for alle blir vi overvunnet av onde tanker'.

Hl.Moses den sterke, også kjent som  Moses den sorte. (330-405). Asketisk munk og prest i Egypt, en av ørkenfedrene.

'Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet. Kappes om å hedre hverandre!' (Rom 12,10)

'Fremfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder'. (1.Pet 4,8)

Helligåndens kirke

I en av bokhyllene i stua vår finnes det et monumentalt verk med tittelen: 'The Church of the Holy Spirit'. Den er skrevet av den ortodokse teologen Nicholas Afanasiev (bildet). Her utlegger han sin visjonære teologi av en kirke som på samme tid er eukaristisk og karismatisk.

I dag feirer vi hans minnedag, og med stor glede og takknemlighet.

For Nicholas Afanasiev forankrer hele sin teologi og sin visjon i Det nye testamente og i de apostoliske fedrene fra 100-tallet, ikke minst hos Ignatios av Antiokia. Uten Den Hellige Ånd er det ikke snakk om noen kirke, og kirken er eukaristi - takksigelse til Gud. En evig pågående tilbedelse. Visjonen til Afanasiev er både himmelsk og jordisk. Vår jordiske gudstjeneste knyttes sammen med den himmelske.

Afanasiev, som ble født i Edessa i 1893, hadde en brennende kjærlighet til kirken. Den var hans mor. Hans motto hentet han fra Ireneus av Lyon (200-tallet) som sa: 'Der kirken er, der er Guds Ånd, og der Guds Ånd er, der er kirken med alle nådegavene'.

Hans far var advokat, men døde tidlig. Nicholas Afanasiev og hans søster vokste derfor opp sammen med sin mor og mormor. Han ble tidlig interessert i medisin og matematikk. På grunn av den russiske revolusjonen i 1917 ble han og familien tvunget til å flykte. Afanasiev tok en doktorgrad i Beograd i 1925, etter å ha giftet seg, og begynner så å undervise i Makedonia.

Så, i 1930, blir han lærer ved det nystartede ortodokse universitetet St.Serge i Paris. Her underviser han i kirkerett og kirkehistorie. 10 år senere vies han til prest og begynner sin pastorale gjerning blant de russiske emigrantene i Sør-Frankrike. Senere også i Tunis. I 1947 reiser han tilbake til Paris for å fortsette som lærer.

Ved siden av boken jeg har nevnt: 'Den Hellige Ånds kirke', skrev han også 'Trapeza Gospodnia', eller 'Herrens måltid'. Den utkom i 1952. Det finnes også en essay-samling, med John Meyendorrf som redaktør: 'The Church Which Presides in Love', som ble utgitt i 1992. Den handler om ekklesiologien i den tidlige kirken.

Nicholas Afanasiev sovnet stille inn på Herrens dag den 4. desember 1966.

Et liv i etterfølgelse

Dagen i dag er spesiell for meg. Det er nemlig minnedagen til Charles de Foucauld, eller Bror Charles av Jesus. En 'moderne' kristen martyr, men mer enn det: Et sterkt vitnesbyrd om levd liv, kroppsliggjort tro, et eksempel til etterfølgelse.

Bror Charles av Jesus har vært og er en sterk påvirkningskilde for eget levd liv.

Neste år er det 100 år siden han gav sitt liv for Jesus - i Tamanrasset i Algerie. Han levde blant tuareg-folket i Sahara. Det var et stillferdig liv, med daglig gudstjenestefeiring og i uegennyttig tjeneste for de minste av minste. For det var her, på det bror Charles kalt, 'den nederste plassen', at man fant Jesus.

1.desember 1916 ble bror Charles dratt ut av den gamle borgen han bodde i av en gruppe bevæpnede banditter under ledelse av El Mandani ag Soda, som hadde forbindelse med Senussi-beduinene. Deres intensjon var å kidnappe bror Charles, men i det bandittene ble forstyrret av to vakter ved borgen, skjøt en av dem, den 15 år gamle Sermi ag Thora, bror Charles i hodet. Han døde umiddelbart. En mann var vitne til det brutale drapet, og har senere kunnet fortelle hva som virkelig skjedde.

Her er en artikkel jeg skrev om bror Charles i 2006. Den er fortsatt aktuell:

Broder Charles, som fremstår som vår tids Frans av Assisi, endte sitt liv som martyr, drept av en 15 år gammel muslimsk gutt i Tamanrasset i Saharas ørken. En av hans leveregler lød slik: "Hvert øyeblikk leve den dag som er nå som om jeg samme kveld skulle dø som martyr. Bare en ting er nødvendig: å gjøre det som Jesus aller helst vil. Stadig forberede seg for martyrium og ta i mot det uten antydning til forsvar av seg selv, slik som Guds Lam, og gjøre det i Jesus, som Jesus og for Jesus." Broder Charles het egentlig Charles de Foucaulds, og kom fra gode kår i Frankrike. Men et radikalt møte med Jesus forvandlet hans liv så totalt, at han ikke hadde noe annet ønske enn å tilhøre og følge Jesus med hele seg. Derfor ble hans navn Broder Charles av Jesus. Ingen steder i kristenheten fant Charles de Foucaulds det han lette etter. Derfor modnet etter hvert tanken om å starte et nytt fellesskap av mennesker, en ny "orden" som var i tråd med det kall han kjente på. I september 1893 hadde han satt ned på papiret en liten skisse. Grunntanken var at han så trofast som mulig ville forsøke å etterligne Jesu liv i Nasaret. "Den største kjærligheten til vår Herre viser seg i viljen til å etterligne den elskede Mesteren," sa broder Charles. Hva disse ordene virkelig innebar, beskriver han på denne denne måten: "Man gjør det som vår Frelser gjorde under sitt liv i Nasaret, det vil si: Han arbeidet med sine egne hender. Han levde verken av innsamlede almisser eller offergaver eller andres arbeid. Man lyder de råd som vår Frelser har gitt oss. Man får ikke eie noe, ikke kjempe for sin egen sak eller klage, man skal dele alt og leve en dag, et øyeblikk ad gangen - så enkelt som det overhode er mulig å gjøre det."

Noe kloster skulle ikke bygges, for et kloster betydde at man eide noe. Charles de Foucauld og hans medbrødre skulle tvert i mot leve ute blant menneskene og under de samme vilkår som de - av kjærlighet til Herren. Og livet i dette ordensfellesskap skulle bæres oppe av brødrenes og søstrenes bønn. Og om bønnen har Broder Charles sagt, og han legger ordene i Jesu munn:

"Å be er fremfor alt å tenke på Meg og elske Meg... jo mer man elsker Meg, jo mer ber man. Bønnen det er oppmerksomheten hos den sjel som i kjærlighet konsentrerer seg om Meg; jo mer oppmerksomheten er fylt av kjærlighet, desto bedre er bønnen."

Broder Charles var opptatt av at man til stadighet skulle lese evangeliene. "For at man i Ånden alltid skal ha Jesu handlinger, ord og tanker nærværende, og på grunn av dette kunne tenke, tale og handle som Jesus." En dag opplevde han at Kristus selv kom til ham og sa: "Arbeid for verdens frelse og gjør det som min mor Maria - uten ord i all stillhet. Gå og arbeid blant dem som ikke kjenner meg og gi dem evangeliet gjennom ditt eksempel."

Broder Charles tok Jesus på ordet. Skulle han leve som Jesus, måtte han ta den plassen ingen andre ville ta. "Den nederste plassen finner man gjennom å etterligne Jesu fattige liv som enkel arbeider i Nasaret," kunne han si.

Det finnes, mente Charles de Foucauld, forbilder for et autentisk kristent liv. Det var ikke nok for ham at han på en indre måte tilhørte Jesus og var forenet med ham. Jesus var så levende for Charles, at han også ville leve et liv i ytre likhet. En imitatio i nesten bokstavelig mening. Fra sin omvendelse helt frem til sin død, uansett hvordan livet artet seg for ham, så var denne imitatio bestemmende for hans handlinger. Og her kom fattigdommen til å spille en viktig rolle- Charles de Foucauld var helt og fullt overbevist om at den hadde preget Jesu tause år i Nasaret, der han levde som venn og broder til de fattigste blant de fattige. Slik tolket han evangeliet.

"Det er mulig gjennom eksempel, gjennom godhet, bønn og fellesskap, gjennom tålmodighet og mildhet, ja mer gjennom eksempel enn ord, hjelpe mennesker som ikke tror, til et kristent liv," sa Broder Charles. Å leve som Jesus i Nasaret var og ble hans forbilde - men Nasaret, det innså han snart, fantes overalt der det fantes mennesker, som behøvde Jesu kjærlighet. Det gjaldt spesielt alle som levde på samfunnets skyggeside eller langt borte fra kristen sjeleomsorg.

Han forlot Frankrike og dro til Algerie. Målet for reisen var Beni-Abbès, en oase med en fransk garnison Her finner vi broder Charles kledd i en hvit tunika som folket i oasen. På brystet er det festet et rødt kors, hvilende på et hjerte.