Reformasjonens morgenstjerne og Europa i 2016

På årets siste dag feirer vi minnet om John Wycliffe (1320-1384) sammen med våre venner i Northumbria Community, og sikkert mange andre steder også. Det passer i grunnen godt at vi avslutter året med å gjøre akkurat det, for når alt kommer til alt er det Den Hellige Skrift som er den endelige autoriteten. Det er den som er pålitelig, uforanderlig og innblest av Guds hellige Ånd. En lignende samling med autoritative skrifter finnes ikke.

31. desember er dagen Wycliffe døde. Han ble kalt for Reformasjonens morgenstjerne. I det mørke som lå så tungt over Europa, med frafall, forfall og vranglære, ble Wycliffe et brennende lys. I dag opplever vi et lignende mørke over det europeiske kontinentet, og vi trenger på nytt en stjerne som kan lyse opp i det beksvarte mørket, som viser oss til Bibelen. Den profetiske røsten til John Wycliffe ble ikke tålt. Så hatet var han blant enkelte i Den romersk-katolske kirke at 43 år etter hans død - i 1427 - sørget de for å grave opp igjen levningene etter ham og brenne det som var igjen enda en gang, og spre asken i elven.

At Wycliffe ble hatet hadde sine årsaker.

John Wycliffe ble født i Wycliffe, nær Barnhard Castle. Han fikk sin utdannelse lokalt, ved Eggleston Abbey, og så ved Oxford. Tidlig leste han sin Bibel, og det grundige bibelstudiet fører til en ramsalt kritikk av den kirken han tilhører. Han finner mye som ikke stemmer overens med det han leser, og i sterke ordelag kritiserer han pavemakten, og oppfordret kirken til å oppgi sine eiendommer og verdslige makt. Slikt blir det bråk av!

Wycliffe hevdet at Gud har all makt og det er bare den som oppfyller Guds lov som har rett til å styre. Hans lære gikk ut på at det er Bibelen som er kirkens øverste autoritet; han forkastet pavedømmet, avviste helgendyrkelsen, valfartene til helligstedene, avlaten og sjelemessene.

Det gjorde det ikke noe bedre at Wycliffe også brøt med sin kirkes nattverdlære. Han lærte det som har fått navnet 'konsubstantiasjon'. Det vil si er at det konsekrerte brødet er naturlig brød og samtidig sakramentalt Kristi kropp. Det var et mildest talt sjokkerende syn i hans samtid.

John Wycliffe så tidlig behovet for å kunne lese Bibelen på sitt eget morsmål og begynte arbeidet med å oversette den til engelsk.

Alt dette førte til at Wycliffe ble kjettererklært og måtte et par år før han døde si fra seg professoratet ved Oxford, men han fikk beskyttelse både fra det engelsk parlamentet og folket til å fortsette sitt arbeid livet ut. Mange av hans predikanter ble forfulgt, og mange av dem ble henrettet ved å brenne dem på bålet. De ble kalt lollarder.

John Wycliffe ble sammen med Jan Hus sett på som reformasjonens forløpere. Når vi starter på 2016 er det bare ett år igjen før det store reformasjonsjubileet. Kanskje burde 2016 brukes til å løfte frem nettopp Wycliffe og Hus? Europa er i desperat behov av en åndelig oppvåkning og av en gjennomgripende vekkelse. Ikke minst en Bibelvekkelse.

Vær Jesus

'Vær Jesus for de som ikke har Jesus i sine liv'.

Ørkenfedrene

De gode gjerningene

'En god gjerning går aldri tapt. Den som viser høflighet høster vennskap, og den som planter vennlighet samler kjærlighet'.

Hl.Basileios den store
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Liv og lære er ett

'De hellige er mennesker som lever på jorda av hellige, evige sannheter. Det er av den grunn livene til de hellige faktisk er anvendt dogmatikk, for i dem er alle de hellige og evige dogmatiske sannheter erfart i alle sine livs-skapende og kreative energier. 

I livene til de hellige er det på det mest åpenbare vist at dogmer ikke bare er ontologiske sannheter i seg selv og for seg selv, men at hver og en av dem er et kildevell av evig liv og en kilde til hellig åndelighet'.

Hl.Justin Popovitsj (bildet) i Introduksjon til helgenes liv.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gi meg kraft til å leve det livet du modellerte

'Herre Jesus, jeg blir beveget denne morgenen når jeg tenker på den grad av fasthet, kraft, medlidenhet og djup hengivelse til Gud ditt jordiske liv viste oss.

Jesu Ånd, bli i meg i dag. Gi meg kraft til å leve det livet du modellerte. Amen'.

(Howard Snyder)

"For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere." (Joh 13,15)

Johannes: disippel, evangelist, apostel, beder og Kristus-mystiker

Dagen etter Stefanus-dagen feirer den kristne kirke apostelen og seeren Johannes. Han som kaller seg selv 'den disippelen Jesus elsket', ikke fordi han satte seg selv over de andre, men fordi dette var hans identitet. Måtte den også bli vår: I Jesus er vi også elsket så høyt, at Gud har sin glede i oss. Noe mer meningsfylt enn dette kan ikke tenkes eller erfares.

Johannes hadde gjort seg en djup erfaring av dette.

Johannes er min 'favoritt' blant Jesu disipler, om det er mulig å si noe slikt. Jeg forundres over den store forandringen som finner sted i hans liv. Utgangspunktet er jo at Jesus kaller ham og hans bror for, 'tordensønnene'. Sikkert ikke uten grunn. Men dette bråe temperamentet omformes i omgangen med Jesus, og Johannes blir så mild, så reflektert. Han omgir seg med stillheten, og blir på mange måter sinnebildet av det vi kaller en 'Kristus-mystiker' - som først og fremst er en beder, i ordets sanneste betydning. Nå tror jeg også at det er av stor betydning at Johannes fikk i oppdrag å ta seg av Jesu mor. At hun, med sitt milde vesen, har påvirket ham er ikke vanskelig å forstå.

Johannes er disippel, evangelist, apostel, beder og seer. Mot slutten av kirkeåret er det en god tradisjon at man leser Åpenbaringsboken, og det har jeg gjort i år også. Det er en spennende reise. Det må ha vært forunderlig å oppholde seg på den forrevne klippeøya Patmos i Egeerhavet, når himmelen åpner seg for ham, og han får skue inn i himmelen og se Lammet foran tronen og alle de begivenheter som skal inntreffe i tiden før Jesu gjenkomst.

Jeg kunne ha skrevet mye om dette, men i år, på denne hans minnedag, vil jeg gjerne trekke fram noe jeg har merket meg i hans første brev, og som også sier noe om denne etterfølgeren av Jesus.

Hans første brev er skrevet omlag år 90. Det er gått omlag 33 år etter at apostelen Paulus ble halshugget, og Peter ble korsfestet. Tiden er urolig. Innad i kirken ser man tegn på forførelse. Det ser vi blant annet av de såkalte sendebrevene i Åpenbaringen, hvor vi finner syv menigheter i Lille-Asia som opplever ulike stadier av frafall fra den overleverte troen.

Det første brevet Johannes skriver er et kraftig oppgjør med en av disse avvikene fra sann kristen tro: gnostisismen. Man skal ikke lese lenge i dette brevet før denne vranglæren avsløres og sannheten blir presentert. Dette gjelder ikke minst forholdet til de som tror at de ikke synder lenger.

Men det er noe annet jeg har funnet, som jeg synes er så interessant, og som jeg gjerne vil dele med deg, og så vil jeg samtidig spørre: Hva sier dette oss om Johannes?

12 ganger bruker Johannes ordet 'far' som referanse til Gud.
1 gang som referanse til modne familiemedlemmer.
12 ganger bruker han ordet 'bror' som en referanse til kristne som slektninger
4 ganger ordet 'brødre' som en referanse til alle kristne
21 ganger bruker han ordet 'Sønnen' om Jesus.
2 ganger bruker han ordet 'sønner' som en referanse til alle kristne
12 gange bruker han ordet 'barn' som en referanse til alle kristne

Det er noe å tenke på. For dette sier ikke så rent lite om et menneske som slet med et oppfarende temperament, om hvordan Kristus har vunnet skikkelse i ham.

Kristusmystikeren og bederen Hjalmar Ekström

I dag er det en av de Edin Løvås kalte 'Kristus-mystikere', vi feirer: Hjalmar Ekström (1885-1962). Diakon, skomaker og altså mystiker, innen den luthersk-pietistiske tradisjonen. Mesteparten av livet levde og virket han i Helsingborg. Han var gift med Märta Bäfman, som var diakonisse. Sammen fikk de to døtre.

En av de store inspirasjonskildene til Hjalmar Ekström var Jacob Böhme, som selv var skomaker, født i 1575. Om Böhme, sa Ekström ved en anledning:

'Böhme var den reneste mystikken'. 

En annen sterk påvirkningskilde var vandererpresten David Petander, som igjen var påvirket av Leo Tolstoj og Jesu Bergpreken. Skomakerverkstedet til Ekström var fylt av en sterk bønnens atmosfære. Mange opplevde Guds hellige nærvær når de kom hit med skoene sine!

Jeg har skrevet om Ekström ved flere anledninger, og sakser her fra en av disse artiklene:

Hjalmar Ekström hadde flere sterke Gudsopplevelser som ung. Han var dessuten svært belest, ikke minst var han interessert i teologi. For Ekström handlet Kristi etterfølgelse om å fornekte egenviljen og la det gamle livet dø med Kristus, og i stillhet leve evangeliet ut i hverdagene.

Flodbergkretsen - som besto av en lyktetenner, en skomaker, en toller, hørte med til de vi gjerne kaller 'de stille i landet'. I bokhyllene til denne kretsen fantes bøker av Madame Guyon, Mester Eckhardt, Thomas a Kempis, Sadhu Sunder Singh, og Terese av Jesusbarnet, bare for å nevne noe.

Hjalmar Ekström skrev en del sjelesørgriske brev, som er samlet i små bøker med tittelen: 'Den fördolda verkstaden' og 'Den stilla kammaren', som har betydd svært mye for meg. Han holdt også noen bibeltimer om Salomos Høysang, som ble publisert som egen bok i 1937.

Ved siden av de teologiske bøkene, leste også Ekström med glede Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj, men fremfor alt leste han Bibelen. Alltid om morgenen og alltid i sammenheng. En gang i halvåret leste han igjennom den. På tittelbladet til sin Bibel hadde han skrevet: 'Jesus Kristus alene! Ham helt og holdent. Innfor Hans ansikt dag og natt'.

Hjalmar Ekström døde i Helsingborg 27.desember 1962.

Ikke uten synd

'De hellige er ikke mennesker uten synd. De er mennesker som har kjempet mot synd'.

Fader Bishoy Kamel, på festdagen til Fader Yostus - den stillferdige munken.

Elisabeth Hesselblad reddet jøder under krigen - nå helgenforklares hun

Aftonbladet kan i dag fortelle at Sverige har fått en ny helgen. Den første på 624 år. Forrige gang dreide det seg om Birgitta av Vadstena. Nå kan Elisabeth Hesselblad (bildet) snart helgenforklares.

Sveriges katolske biskop, Anders Aborelius, sier i en uttalelse at Maria Hesselblad er 'virkelig et forbilde på konkret barmhjertighet. Midt under okkupasjonen av Roma gjemte hun flere jøder i klosteret på Piazza Farense'. Ja, ikke bare det. Elisabeth Hasselblad ordnet det også slik at det kunne lages til en provisorisk synagoge inne i klosteret.

Maria Elisabeth Hesselblad ble født 4.juni 1870 i Fågelvik, og døde i Roma 24.april 1957. Hun konverterte til katolisismen 32 år gammel. I følge hennes brors datter fikk hun i 1903, året etter at hun hadde konvertert, en åpenbaring. Når hun sto utenfor Hl.Birgittas gamle kloster, hørte hun en stemme som sa: 'Her skal du virke'.

Hesselblad fikk så pavens tillatelse til å grunnlegge en ny kongregasjon innen Birgittaordenen - Birgittasystrana. I 1933 kjøpte Elisabeth Hesselblad det gamle Birgittahuset ved Piazza Farense i Roma. Dette skulle bli sentrum for hennes orden. Både nazistene og kommunistene forsøkte å beslaglegge stedet, men det klarte de ikke. Ikke etter å ha truffet Elisabeth Hesselblad!

Hun døde i 1957 og ligger begravet i Birgittas hus i Roma. Gjennom henne ble Birgittaordenen fornyet, ikke minst hva angår et kontemplativt liv. Elisabeth Hesselblad ble saligkåret i år 2000. Nå har pave Frans sendt ut et dekret om at hun skal helgenkåres.

Bederen og Kristus-mystikeren Charbel av Libanon

I dag feirer vi minnet om en svært viktig skikkelse blant de såkalte maronittene: hellige Charbel Makhlouf (1828-1898). Dette er en orientalsk katolsk gruppe som finnes blant annet i Libanon. For det er her, i en fattig kristen familie i en fjellandsby i Libanon, at Charbel Makhlouf blir født 8.mai 1828. Han er kjent for sin hellighet.

Han het opprinnelig Youssef Antoun Makhlouf. Sammen med fire søsken, far Antoun Zaarour og mor, Brigitta, vokste han opp i landsbyen Bekaa Kafra, sannsynligvis den høyest liggende landsbyen i de libanesiske fjellene. Hans far, en esel-driver, døde i august 1831. Moren fikk dermed eneansvaret med å fostre og holde liv i barna og seg selv. Hun giftet seg etter en tid med en mann som ble prest i landsbyen.

Den unge Youssef ble oppdratt i et gudfryktig hjem. Allerede som ung bar han på en djup lengsel etter å leve i bønn og adskilthet. Han leste helgenbiografier og ble sterkt grepet av deres liv og tro, og ville leve som dem. At to av hans onkler levde som eneboere bidro nok også sterkt til dette. Som en liten gutt fikk han gjeteransvaret for familiens sauer og geiter, og han tok dem ofte med til en grotte i nærheten. I denne grotten kunne han tilbringe en hel dag i bønn.

23 år gammel trådte han inn i klosteret Notre Dame de Mayfouk for å begynne sin opplæring som munk. Han ble senere overført til Hl.Marons kloster i Annaya, i nærheten av Beirut og i 1853 avla han sine monastiske løfter. Han tok navnet Charbel, etter en kristen martyr fra Anitokia med samme navn, som levde i det 2. århundre.

Nå begynte han å studere filosofi og teologi. Seks år senere ble han ordinert prest. I syv år tjenestegjorde han i en menighet oppe i fjellene i Annaya.

Men hele tiden bar Charbel på en djup lengsel etter å få trekke seg tilbake for å leve i bønn og adskilthet. Etter mange år ble eremittkallet hans akseptert og han fikk kirkens tillatelse til å trekke seg tilbake til fjellene. I hele 23 år levde han i total ensomhet på et eneboersted i nærheten av Annaya.

Vi kan ikke nevne Charbel uten å nevne hans kjærlighet til Herrens måltid. I løpet av sine 39 år som prest feiret han eukaristien hver eneste dag. Hver gang forberedte han seg i timesvis og i takksigelse etterpå.

Charbel er kjent for sitt hellige liv. Han døde julaften 1898. Etter begravelsen var graven hans omgitt av et strålende lys i 45 dager. Det ble bevitnet av et stort antall mennesker, og ingen kunne gi noen forklaring på lyset.

Profetens gave

'Profetens gåva, att inte låta sig berusas av nuet men bevara visionen av slutet, ger honom ett seende alla inte har tillgång till. Han vet att när natten är som mörkast börjar dagen. Han hjälper oss att se Guds härlighet där vi inte väntat oss att finna den.

Det är en nåd att möta en profet: seendet förbättras, tanken får ljus, stegen stadga.'

Peter Halldorf (bildet)

Vær mild

'Ikke vær hard mot din bror, for alle blir vi overvunnet av onde tanker'.

Hl.Moses den sterke, også kjent som  Moses den sorte. (330-405). Asketisk munk og prest i Egypt, en av ørkenfedrene.

'Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet. Kappes om å hedre hverandre!' (Rom 12,10)

'Fremfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder'. (1.Pet 4,8)

Helligåndens kirke

I en av bokhyllene i stua vår finnes det et monumentalt verk med tittelen: 'The Church of the Holy Spirit'. Den er skrevet av den ortodokse teologen Nicholas Afanasiev (bildet). Her utlegger han sin visjonære teologi av en kirke som på samme tid er eukaristisk og karismatisk.

I dag feirer vi hans minnedag, og med stor glede og takknemlighet.

For Nicholas Afanasiev forankrer hele sin teologi og sin visjon i Det nye testamente og i de apostoliske fedrene fra 100-tallet, ikke minst hos Ignatios av Antiokia. Uten Den Hellige Ånd er det ikke snakk om noen kirke, og kirken er eukaristi - takksigelse til Gud. En evig pågående tilbedelse. Visjonen til Afanasiev er både himmelsk og jordisk. Vår jordiske gudstjeneste knyttes sammen med den himmelske.

Afanasiev, som ble født i Edessa i 1893, hadde en brennende kjærlighet til kirken. Den var hans mor. Hans motto hentet han fra Ireneus av Lyon (200-tallet) som sa: 'Der kirken er, der er Guds Ånd, og der Guds Ånd er, der er kirken med alle nådegavene'.

Hans far var advokat, men døde tidlig. Nicholas Afanasiev og hans søster vokste derfor opp sammen med sin mor og mormor. Han ble tidlig interessert i medisin og matematikk. På grunn av den russiske revolusjonen i 1917 ble han og familien tvunget til å flykte. Afanasiev tok en doktorgrad i Beograd i 1925, etter å ha giftet seg, og begynner så å undervise i Makedonia.

Så, i 1930, blir han lærer ved det nystartede ortodokse universitetet St.Serge i Paris. Her underviser han i kirkerett og kirkehistorie. 10 år senere vies han til prest og begynner sin pastorale gjerning blant de russiske emigrantene i Sør-Frankrike. Senere også i Tunis. I 1947 reiser han tilbake til Paris for å fortsette som lærer.

Ved siden av boken jeg har nevnt: 'Den Hellige Ånds kirke', skrev han også 'Trapeza Gospodnia', eller 'Herrens måltid'. Den utkom i 1952. Det finnes også en essay-samling, med John Meyendorrf som redaktør: 'The Church Which Presides in Love', som ble utgitt i 1992. Den handler om ekklesiologien i den tidlige kirken.

Nicholas Afanasiev sovnet stille inn på Herrens dag den 4. desember 1966.

Et liv i etterfølgelse

Dagen i dag er spesiell for meg. Det er nemlig minnedagen til Charles de Foucauld, eller Bror Charles av Jesus. En 'moderne' kristen martyr, men mer enn det: Et sterkt vitnesbyrd om levd liv, kroppsliggjort tro, et eksempel til etterfølgelse.

Bror Charles av Jesus har vært og er en sterk påvirkningskilde for eget levd liv.

Neste år er det 100 år siden han gav sitt liv for Jesus - i Tamanrasset i Algerie. Han levde blant tuareg-folket i Sahara. Det var et stillferdig liv, med daglig gudstjenestefeiring og i uegennyttig tjeneste for de minste av minste. For det var her, på det bror Charles kalt, 'den nederste plassen', at man fant Jesus.

1.desember 1916 ble bror Charles dratt ut av den gamle borgen han bodde i av en gruppe bevæpnede banditter under ledelse av El Mandani ag Soda, som hadde forbindelse med Senussi-beduinene. Deres intensjon var å kidnappe bror Charles, men i det bandittene ble forstyrret av to vakter ved borgen, skjøt en av dem, den 15 år gamle Sermi ag Thora, bror Charles i hodet. Han døde umiddelbart. En mann var vitne til det brutale drapet, og har senere kunnet fortelle hva som virkelig skjedde.

Her er en artikkel jeg skrev om bror Charles i 2006. Den er fortsatt aktuell:

Broder Charles, som fremstår som vår tids Frans av Assisi, endte sitt liv som martyr, drept av en 15 år gammel muslimsk gutt i Tamanrasset i Saharas ørken. En av hans leveregler lød slik: "Hvert øyeblikk leve den dag som er nå som om jeg samme kveld skulle dø som martyr. Bare en ting er nødvendig: å gjøre det som Jesus aller helst vil. Stadig forberede seg for martyrium og ta i mot det uten antydning til forsvar av seg selv, slik som Guds Lam, og gjøre det i Jesus, som Jesus og for Jesus." Broder Charles het egentlig Charles de Foucaulds, og kom fra gode kår i Frankrike. Men et radikalt møte med Jesus forvandlet hans liv så totalt, at han ikke hadde noe annet ønske enn å tilhøre og følge Jesus med hele seg. Derfor ble hans navn Broder Charles av Jesus. Ingen steder i kristenheten fant Charles de Foucaulds det han lette etter. Derfor modnet etter hvert tanken om å starte et nytt fellesskap av mennesker, en ny "orden" som var i tråd med det kall han kjente på. I september 1893 hadde han satt ned på papiret en liten skisse. Grunntanken var at han så trofast som mulig ville forsøke å etterligne Jesu liv i Nasaret. "Den største kjærligheten til vår Herre viser seg i viljen til å etterligne den elskede Mesteren," sa broder Charles. Hva disse ordene virkelig innebar, beskriver han på denne denne måten: "Man gjør det som vår Frelser gjorde under sitt liv i Nasaret, det vil si: Han arbeidet med sine egne hender. Han levde verken av innsamlede almisser eller offergaver eller andres arbeid. Man lyder de råd som vår Frelser har gitt oss. Man får ikke eie noe, ikke kjempe for sin egen sak eller klage, man skal dele alt og leve en dag, et øyeblikk ad gangen - så enkelt som det overhode er mulig å gjøre det."

Noe kloster skulle ikke bygges, for et kloster betydde at man eide noe. Charles de Foucauld og hans medbrødre skulle tvert i mot leve ute blant menneskene og under de samme vilkår som de - av kjærlighet til Herren. Og livet i dette ordensfellesskap skulle bæres oppe av brødrenes og søstrenes bønn. Og om bønnen har Broder Charles sagt, og han legger ordene i Jesu munn:

"Å be er fremfor alt å tenke på Meg og elske Meg... jo mer man elsker Meg, jo mer ber man. Bønnen det er oppmerksomheten hos den sjel som i kjærlighet konsentrerer seg om Meg; jo mer oppmerksomheten er fylt av kjærlighet, desto bedre er bønnen."

Broder Charles var opptatt av at man til stadighet skulle lese evangeliene. "For at man i Ånden alltid skal ha Jesu handlinger, ord og tanker nærværende, og på grunn av dette kunne tenke, tale og handle som Jesus." En dag opplevde han at Kristus selv kom til ham og sa: "Arbeid for verdens frelse og gjør det som min mor Maria - uten ord i all stillhet. Gå og arbeid blant dem som ikke kjenner meg og gi dem evangeliet gjennom ditt eksempel."

Broder Charles tok Jesus på ordet. Skulle han leve som Jesus, måtte han ta den plassen ingen andre ville ta. "Den nederste plassen finner man gjennom å etterligne Jesu fattige liv som enkel arbeider i Nasaret," kunne han si.

Det finnes, mente Charles de Foucauld, forbilder for et autentisk kristent liv. Det var ikke nok for ham at han på en indre måte tilhørte Jesus og var forenet med ham. Jesus var så levende for Charles, at han også ville leve et liv i ytre likhet. En imitatio i nesten bokstavelig mening. Fra sin omvendelse helt frem til sin død, uansett hvordan livet artet seg for ham, så var denne imitatio bestemmende for hans handlinger. Og her kom fattigdommen til å spille en viktig rolle- Charles de Foucauld var helt og fullt overbevist om at den hadde preget Jesu tause år i Nasaret, der han levde som venn og broder til de fattigste blant de fattige. Slik tolket han evangeliet.

"Det er mulig gjennom eksempel, gjennom godhet, bønn og fellesskap, gjennom tålmodighet og mildhet, ja mer gjennom eksempel enn ord, hjelpe mennesker som ikke tror, til et kristent liv," sa Broder Charles. Å leve som Jesus i Nasaret var og ble hans forbilde - men Nasaret, det innså han snart, fantes overalt der det fantes mennesker, som behøvde Jesu kjærlighet. Det gjaldt spesielt alle som levde på samfunnets skyggeside eller langt borte fra kristen sjeleomsorg.

Han forlot Frankrike og dro til Algerie. Målet for reisen var Beni-Abbès, en oase med en fransk garnison Her finner vi broder Charles kledd i en hvit tunika som folket i oasen. På brystet er det festet et rødt kors, hvilende på et hjerte.

Om å dømme og dens konsekvenser

'Vær forsiktig så du ikke dømmer, for da tillater Gud at nåden trekkes tilbake og lar deg falle, slik at du skal bli ydmyket og kunne se dine egne feil'.

Elder Joseph the Hesychast

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

'Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt. Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp for dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øyne, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken du av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror'. (Matt 7,1-5)

To og to

'Når Herren Jesus sendte ut sine disipler for å forkynne, sendte Han dem ut to og to. To understreker kjærlighetens uttrykk. Ved å sende dem ut to og to ønsket Herren at de skulle lykkes ved å vise broderlig kjærlighet. 

Hvis de mislykkes i å vise broderlig kjærlighet, så ville deres tjeneste, deres misjon og deres gjerning være ubrukelig'.

Pave Tawadros II

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hilda av Whitby

Det er en sterk kvinneskikkelse vi feirer sammen med Nortumbria Community i dag. Hild eller Hilda av Whitby (614-680) satte djupe spor etter seg. Hun tilhørte det kongelige hus i Northumbria, og var bare 13 år gammel når hun ble døpt til Kristus av Hl.Paulinius.

Hun levde innenfor det kongelige hoffet og forble ugift. Med årene vokste det frem et kall til å bli nonne. 33 år gammel ble hun medlem av kommuniteten i Gaul, men Hl.Aidan overtalte henne til å bli i Northumbria. Hilda ble så abbedisse for et kloster for både kvinner og menn i Hartlepool, drøyt 112 kilometer sør for Lindisfarne. Senere flyttet hun 32 kilometer enda lenger sør, til Whitby, hvor hun også grunnla et kloster for både menn og kvinner. Dette skulle få stor betydning som et senter for kunst og utdanning.

Uansett hvor Hilda befant seg lette hun frem nådegavene hos andre og oppmuntret dem til å tjene Herren med sine gaver. Hun blir spesielt husket for å ha oppmuntret Caedmon til å skrive sanger og historier for å hjelpe andre til å lære Bibelen å kjenne. Hun drev også med undervisning av minst fem menn som senere ble biskoper.

Hilda hadde også ansvaret for den nå så berømte Whitby-synoden. Det har her forskjellene mellom den keltiske og den romersk-katolske praksisen ble avgjort. Forskjellene handlet blant annet om dateringen av påsken. Hilda ble for mange et samlende midtpunkt som forsøkte å forene de motstridende synene etter beslutningene som ble fattet på denne synoden.

Morgenen Hilda døde fikk hun del i eukaristien og hun oppmuntret sine medsøstre til å holde fast ved den fred evangeliet gir.

Undergjøreren

Han ble kalt 'thaumatourgos' - 'undergjøreren' og det ikke uten grunn. På forunderlig vis brukte Gud ham på en helt spesiell måte i helbredelsenes tjeneste.

Hvem snakker vi om? Gregorios - biskopen i Neocaesarea i Pontos. Da befinner vi oss på 200-tallet.

Han ble født inn i en velstående familie i Pontos, men ikke i et kristent hjem. Foreldrene hans var ikke kristne. Etter farens død - da var Gregorios 14 år - dro han sammen med sin bror til Israel for å studere. Det var her de skulle møte Origenes og i byen Cæsarea studerte de med Origenes som lærer. Gjennom disse studiene kom de til tro.

Origenes gjorde et enormt inntrykk på Gregorios. Om denne sin åndelige far, skriver han: 'Han brant med en flammende kjærlighet til Guds ord, en kjærlighet han tente i alle oss som lyttet til ham'.

I år 238 reiser Gregorios tilbake til hjembyen og det varer ikke så lenge før han blir valgt til biskop for byens lokale kristne forsamling. På det tidspunktet var det bare 17 døpte medlemmer i denne menigheten. Men den skulle vokse seg sterk de 30 årene Gregorios tjente den som hyrde. En vekkelse med tegn og undergjerninger banet veien for det.

Men nå er det ikke bare mirakler som forbindes med biskop Gregorios. Han skrev også en bok om Treenigheten og en trosbekjennelse. Og han var opptatt av feiringen av maryrenes festdager. De dagene gav nemlig Gregorios en god mulighet til å vitne om sin tro!

Peter Halldorf til Hamar søndag

Peter Halldorf (bildet) kommer til Hamar i morgen, søndag 15. november.

Det inviteres til seminar i Ynglingen kl.18.00-19.45 med tema: 'Hvor god du er mot dine barn. Om å gjøre sitt liv til en lovsang for Gud'.

Anbefalt pris kr 100,-

Kl.20.00 blir det eukaristisk tidebønn i Hamar domkirke.

Alle er hjertelig velkommen!

Gudsfrykt og Guds nærvær

'La gudsfrykten alltid finnes i deres hjerter, og husk at Gud alltid er med dere, over alt, om dere går eller sitter'.

Hl.Gennadius av Konstantinopel.

Du kan ikke flykte fra deg selv

'Et sted kan ikke frelse deg, for det finnes ikke noe sted hvor du kan flykte fra deg selv'.

Hl.Nikon av Optina

Det lengter jeg etter

'En ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunne i hans tempel'.

(Salme 27,4)

Et år siden Edin fikk hjemlov

Jeg savner Edin Løvås. Veldig. I dag er det nøyaktig ett år siden han døde. På Allehelgensdag har jeg tenkt på han som ble kalt for 'retreatbevegelsens far', og jeg har tenkt på hvor mye han har lært meg:

Om den enkle Jesusmeditasjonen, som fullstendig endret mitt liv til å sentrere alt om Jesus, krype inn i evangelieteksten og bli en del av handlingen. Om disippelskap, bønn, hverdagslig hellighet, kjærlighetsmåltidet, om ikke å ta seg selv så høytidelig, om hvile. Underlig hvordan et menneske kan være med på å forme deg! Sette spor etter seg i livet ditt.

For dette takker jeg Gud i dag. Han gav oss Edin, som ble en åndelig far for så mange av oss.

Jeg savner telefonene fra ham. Stemmen. Smilet. Latteren. Underfundigheten.

I dag har jeg tenkt på at himmelen må være enda rikere når Edin er der! Han har nok fått lattermusklene i gang når han har delt noen av sine gode historier. Ja, det tror jeg faktisk.

Hvilket forbilde! Heldigvis har vi bøkene hans. Notater fra undervisningen han ga. Det er godt å bla i dette, minnes, men også la seg utfordre og formes av levd liv.

Foto: Misjonsforbundet

På himmelbesøk

'Forut for Den guddommelige liturgien, ville Elder Tychon (bildet), den åndelige faren til Hl.Paisios av Athos, fortelle munken som kom til ham for å tjene som sanger komme til ham om morgenen når det var lyst. Under Den guddommelige liturgien ville han be munken om å stå i den trange korridoren utenfor kapellet og synge: 'Herre, forbarm Deg' slik at han, fader Tychon, kunne føle seg helt alene og vel i sin bønn.

Når de kom til hymnen om Kjerubene, ville fader Tycoon bruke tyve til tretti minutter i kontemplasjon og sangeren ville da føle seg forpliktet til å gjenta hymnen mange ganger, helt til han hørte fotefarene hans ved Den store inngangen. Når gudstjenesten var over spurte jeg Elder Tychon hva han så. Han svarte:

- Kjerubene og serafene som forherliget Gud.

Og han fortsatte med å si:

- Etter en time bringer min beskyttende engel meg tilbake og da fortsetter jeg Den guddommelige liturgien.

Fader Paisios (1924-1994). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Korset

'Alle har et kors å bære. Hvorfor? Siden vår tros leder utholdt korset, vil vi også utholde det. På en måte er korset så lett og lyst, på den andre kan det være så bittert og tungt. Det hele avhenger av vår vilje. 

Hvis du bærer Kristi kors med kjærlighet, da vil det være veldig lett, som en svamp eller en kork. Men om du har en negativ holdning, da blir det tungt, for tungt å løfte'.

Elder Ephraim av Katounakia (bildet), død på Athos i 1998, en moderne hesychast. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Behovet for en skriftefar

Dette bildet griper meg! Det viser at uansett hvor høyt ditt kall enn er, så trenger du åndelig veiledning og gå til skrifte!

Bildet viser, Kirill, patriarken for Den russisk ortodokse kirken (til høyre), sammen med sin åndelige far, Elder Ilia.

Patriark Kirill har hovedansvaret for 150 millioner ortodokse kristne, men fremdeles har han en åndelig far han betror seg til, får råd av og skrifter for.

Trenger du en skriftefar eller klarer du deg selv?

Et mjukt hjerte og Den Hellige Ånd

'Når hjertet vårt blir mjukt vet vi at Den Hellige Ånd har vært på besøk'.

Peter Halldorf

Kommunitetsgrunnleggeren Fintan Munnu

Bildet jeg presenterer i dag er interessant av mange ulike årsaker. Det viser en kristen keltisk kommunitet i Kilmun grunnlagt av Fintan Munnu, død 635. Kilmun er et sted beliggende i Skottland. Denne Fintan ble født en gang på 500-tallet i Irland.

Han vokste opp, som så mange andre på den tiden, som gjeter. Han studerte så hos en prest ved navn Greallan som levde som eneboer. Sin opplæring i det monastiske livet fikk han under den hellige Comgall av Bangor (516-602). Deretter følger en periode på 18 år hvor han går i åndelig veiledning hos hl.Sinell av Cleenish før han flytter til et av klostrene som hl.Columba hadde etablert i Kilmore (Ceall Mhor Dhithibh). Det lå i den delen av den nordlige provinsen Ulster som ligger i republikken Irland. Her likte Fintan seg godt. Reglen som ble fulgt her passet ham, og han bestemte seg for å reise til klosterøya Iona for å slutte seg til Columba og hans kommunitet der.

Det er litt usikkert hva som skjedde videre. Det finnes to tradisjoner: Den ene vil ha det til at Fintan ønsket å reise til Iona, men før han kom så langt fikk han besøk av en gruppe munker som kunne fortelle at hl.Columba var død noen få dager tidligere. Det er snakk om søndag 9.juni 597. Fintan skal da ha reist til Iona for å spørre etterfølgeren til Columba, Baithin av Iona, om å bli opptatt som munk i kommuniteten der. Men Baithin nektet ham dette. Hl.Columba skulle nemlig rett før sin død ha profetert at Fintan en dag ville komme til Iona, men at han noen abbeds munk, men snarere en abbed selv og far til mange munker. I følge profetien skulle han grunnlegge et kloster 'i kystområdet Laighin i Leinster'.

Den andre tradisjonen vil ha det til at Fintan bodde sammen med Columba i en årrekke, og at han skal ha vendt tilbake til Irland først etter at Columba var død i 597.

Uansett hvilken av disse tradisjonene som har rett så er det et uomtvistelig faktum at Fintan vendte tilbake til Irland i 599 eller helt på begynnelsen av 600-tallet og at han grunnla det klosteret som Columba hadde profetert om. Det ble grunnlagt i Taghmon eller Tech Munnu - Munnus hus - i baroniet Shelmaliere West i grevskapet Wexford i den sørlige delen av den østlige provinsen Leinster i Irland. Dette ble begynnelsen på flere kommuniteter grunnlagt av Fintan.

Fintan la stor vekt på askesen. Han døde omkring år 635, sannsynligvis den 21. oktober - altså for ganske nøyaktig 1.380 år siden denne uken.

En bønn for dagen

'Måtte jeg leve denne dagen,
fylt av hjertets medlidenhet,
tydelig hva ord angår,
nådefullt nærværende,
modig i tanken,
sjenerøs i kjærlighet'.

John O'Donohue (bildet)
Irsk poet og filosof.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

 Foto: Will O'Leary

Bederen og barmhjertighetens engel i Kronstadt

Bildet jeg deler med dere i dag er et sjeldent bilde av fader Johannes av Kronstadt (1829-1908). Hans navn er for alltid knyttet til byen Kronstadt - kronebyen - lokalisert 30 kilometer vest for St.Petersburg nær hodet til Finskebukta. Tidlig om morgenen kunne man se fader Johannes stå i et av vinduene i sitt hus i det han tegnet korsets tegn og ba for byen.

I dag minnes vi ham.

Han het egentlig Ioann Illic Sergiev og kom fra en gammel presteslekt. Han ble født i de russiske nordområdene, nær byen Arkangelsk. Gripende forteller han følgende om sin barndom:

'Fra jeg var liten lærte foreldrene mine meg å be. Evangeliene var min barndoms følgesvenn, min lærer, veileder og trøster ...'

I 1855 gikk han ut av det åndelige akademiet i St.Petersburg med en doktorgrad i teologi. Samme år ble viet til prest og begynte sin livslange tjeneste der. En prestetjeneste som skulle sette djupe spor etter seg, og bety svært mye for mange mennesker. Ikke minst de nederst på rangstigen i samfunnet. Fader Johannes hadde en helt spesiell kjærlighet og omsorg for dem.

I 1822 åpnet han 'Arbeidets hus' hvor man drev med arbeidsformidling. Fader Johannes ønsket å hjelpe de som lå under for alkoholens forbannelse og kriminalitet og få dem til å bli gode samfunnsborgere. I 1889 startet han et nattherberge og senere et pilegrimsherberge. Arbeidets hus ble utvidet med et daghjem for barn, et hus for fattige kvinner, et hus hvor folk kunne komme å spise seg mett og et sted for utdeling av klær til de som trengte det.

For dette ble han høyt elsket av byens befolkning. Hver eneste dag holdt han byen oppe i sine brennende forbønner. Så ble han da også elsket av sin kirke og ble til slutt en den del av den hellige synoden. Han skrev en rekke bøker.

Noen år før det despotiske kommunistiske åket skulle ramme Russland profeterte han at hvis ikke det russiske folk vendte om fra sine mange synder ville Gud 'sende et plagens ris i form av uhederlige, grusomme og selvopphøyde herskere om kommer til å drukne jorden deres i blod og tårer'. Profetien gikk bokstavelig talt i oppfyllelse.

Bli som Daniel

'Se på Daniel. Ingen fant noe å klage på ham for uten de bønnene han ba til Herren hans Gud.

Bli som ham'.

Abba Poimen (340-450), en av ørkenfedrene.

Fem skatter

På samme måte som du har fem sanser har også din ånd fem skatter:

din tro, din Bibel, din kirke, din renhet og din evighet'.

Pave Tawadros II

Hl.Gall og bønnevaken i Bangor

Våre norske kristenrøtter er keltiske, derfor er det helt naturlig for oss som samles i Kristi himmelfartskapellet å minnes våre keltiske hellige, som i dag, Hl.Gall eller Gallen, den irske apostelen til Sveits. Kelterne var særdeles bevisste på to ting: bønnens store betydning og vårt misjonsansvar.

Hl.Gall var født omlag år 550, bare åtte år før Hl.Comgall grunnla det berømte klosteret i Bangor. Vi vet lite om hans barndom, ikke mer enn at han var en gudfryktig ung mann som studerte ved klosteret i Bangor. Et kloster som skulle bli kjent over hele Europa som et svært viktig lærested for den kristne tro. Navnet skrives noen ganger 'Beannchor', og stedet ble også kalt 'englenes dal', fordi Hl.Patrick har hvilt her og han så at hele dalen var full av engler. Klosteret ble kalt for 'Verdens lys', fordi så mange misjonærer fikk sin opplæring her. Klosteret i Bangor var også kjent som et bønnens og lovprisningens sted, og i år 555 startet en 24 timers bønnevake her som skulle vare ved i flere hundre år. Omlag 2000-3000 mennesker levde i dette fellesskapet og de deltok alle sammen i et vaktskifte. De baserte denne 24 timers bønnevaken på den bønn og lovprisning som fant sted i Tempelet i Jerusalem, og understreket sterkt betydningen av forbønn og tilbedelsen.

De satte opp en hovedregel som gikk ut på følgende: La mange holde seg våkne en tredjedel av alle nettene i året for å lese høyt fra Salmenes Bok, og for å synge velsignelser sammen. I hver 24 timers periode vil en tredjedel av folket be, lese Skriften og tilbe dag og natt i en turnus. Noen vil sove, mens andre vil tilbe'.

Og bønnen og lovsangen pågikk døgnet rundt. De ba for personer, om at de skulle bli frelst og helliggjort og at mennesker skulle komme ut i tjeneste. De ba for konger og de som var i høy verdighet. Dette pågikk mens det store Romerriket gikk under og Europa trådte inn i det som skulle komme til å hete 'Den mørke middelalder'. Bønnevaken i Bangor fødte frem misjonærer som skulle tråle Europa rundt med lyset fra Evangeliet. Dette ble et vekkelses- og misjonssenter av stor betydning for hele det europeiske kontinentet.

Det var i denne bønnens atmosfære Hl Gall vokste opp!

En som studerte samtidig med Hl.Gall var Columbanus. Disse to skulle senere legge ut på reisen til Sveits, og slo seg ned ved sjøen Constanse. Reisen fant sted i år 589. Etter en stund følte Columbanus seg ledet til å reise til Italia. Det skjedde mens Gall lå febersyk, og kunne ikke reise sammen med ham. Gall kjente på et kall til å leve i adskilthet. I det han kom seg fra sin sykdom, laget Gall et sted for stillhet og bønn ved elva Steinach. Han begynte med tre dagers faste, og bygget en liten steinhytte som bønnested. Dette var den ringe begynnelsen til det som skulle bli et stort kloster og til den sveitsiske byen St.Gallen! Nye munkeceller ble bygget for 12 munker, som fikk åndelig veiledning av Hl.Gall.

Hl.Gall ble kjent som en kraftfull forkynner. Det sies at han rev ned avgudsbilder, og oppmuntret de som drev med avgudsdyrkelse til å vende seg til Den levende Gud. Over alt vendte folk seg til Kristus.

Hl.Gall var selv en ivrig etterfølger av Hl.Columbanus, men de røk uklar. Hl.Gall skal ha såret Hl.Columbanus på en slik måte at de ikke kunne feire nattverd sammen. Men når Columbanus døde, sendte han sin hyrdestav til Hl.Gall som et tegn på at han hadde forsonet seg med Hl.Gall.

Hl.Gall døde 15. oktober år 645, 95 år gammel. I år er det ganske nøyaktig 1370 år siden.

Djuptfølt takk til en nonne 500 år etter at hun ble født

Jeg har lenge følt at jeg står i gjeld til Teresa av Avila, og på hennes minnedag i dag, kjennes det godt å betale litt tilbake av alle de velsignelser denne kvinnen har gitt meg.

Det var Teresa av Avila som hjalp meg til å forstå bedre bønnens innside. Hennes definisjon av bønn har jeg brukt stort sett hver eneste gang jeg har holdt en av mine seminarer om bønn:

'Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den som vi vet elsker oss'.

Jeg har ikke kommet over noen bedre definisjon på det bønnens liv Herren Jesus inviterer oss inn i som denne.

Teresa har også sagt:

'Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven'.

Mangt og mye kunne ha vært sagt og skrevet om henne på en dag som denne, for eksempel at det i år er ganske nøyaktig 500 år siden hun ble født! Hun ble nemlig født 28. mars i 1515 i Avila i Castilla i Spania og bærer sammen med Katarina av Sienna og Teresa av Lisieux ærestittelen 'kirkelærer'. Nevnes må også hennes nære forbindelse med en annen Kristusmystiker: Johannes av Korset. Bøkene: 'Boken om mitt liv' og 'Fullkommenhetens vei' kommer man ikke utenom om man vil lodde noen av djupene i et kontemplativt bønneliv.

Dragningskraftens mysterium

I dag leste jeg noe av Peter Halldorf (bildet) som gjorde meg så godt, så jeg valgte å oversette det til norsk. Det er hentet fra fastebloggen til Halldorf:

Kirkens, og dermed den kristnes fremste kjennetegn er at hun hver dag er underkastet døden og oppstandelsen. 'Men døde vi med Kristus, da tror vi også at vi skal leve med ham'. (Rom 6,8) 

Her er hemmeligheten til hva fader Matta al-Miskin kalte 'dragningskraftens mysterium'. Med Jesu ord: 'Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg'. (Joh 12,32) Kirkens kall, og dermed den kristnes, er å forene alt i Kristus. Å leve slik at alle dras til Kristus og inn i Kristus. Først da er hun tro sitt sanne vesen, hun er Kristi kropp her på jorden.

Derfor finnes det ingen annen vei å gå om kirken skal bli ett, sier fader Matta, enn svakhetens og dødens. 'Enheten kommer til å fullbyrdes og oppfylles gjennom at hver kirkes 'jeg' dør slik at Kristi 'jeg' kan leve i dem'.

For å kunne gå denne veien som vi stadig viker av fra, korsets som leder til oppstandelse, må vi feste blikket på de hellige, de utvalgte og skjulte som finnes i hver kirke, selv om de gjør alt for å unngå å bli oppdaget. Fader Matta skriver:

'Først da vi setter vårt håp til de fattige, de ydmyke, de minste, de renhjertede og de som elsker den fred som bare Kristus kan gi, blir det mulig å nå den sanne kristne enhet som gir verden liv.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen/2015

Foto: NMU

Vårt ansvar for misjonsbefalingen

'Gå derfor' er like mye en del av Evangeliet som 'Kom til meg'. Du er ingen kristen før du ærlig har stått ansikt til ansikt med ditt ansvar når det gjelder å bringe evangeliet ut til verdens ender'.

J.Stuart Holden (bildet), født i Liverpool i 1870, forkynner på de store hellighetsmøtene i Keswick, reiste til Kina i 1904, skrev flere salmer. Han døde i 1934.

Til minne om Arnfinn Haram

Av ulike årsaker som jeg ikke skal redegjøre for her, har budskapet om Kristi oppstandelse på en helt spesiell måte gitt meg livsmot de siste ukene. Underlig nok har det sammenheng med minnet om Arnfinn Haram (bildet).

I år er det tre år siden han døde. 10 juni 2012 holdt Haram sin siste preken:

'Ein dag - ein som kan vere når som helst - skal eg stå for min Skapar'.

Ordene var nærmest profetiske. Noen timer senere - på en sykkeltur i Nordmarka - satte et hjerteinfarkt punktum for levd liv her på jorda. Arnfinn Haram var hjemme hos Gud, 63 år gammel. I dag feirer vi hans minne i Ekumeniska kommuniteten og torsdag denne uken ble han minnet under gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet.

Sjeldent har vi sett et menneske mer til stede i sin samtid som Arnfinn Haram. Han var preget av en hellig uro. En dominikanermunk som var skribent i Klassekampen, vakte oppsikt. Vi som leste ham ble utfordret, oppbygget, informert. Han fikk folk til å snakke og til å lytte, og var katolikken som som ble en viktig brobygger mellom kirke og samfunn.

Vi hadde trengt Arnfinn Haram så sårt i en så uryddig tid som vår, med så mange undervannsskjær og underlige strømninger. Han hadde lang fartstid som prest, og var godt voksen når han konverterte til Den romersk-katolske kirke og ble munk. En full overgivelse til Kristus, djupt forankret i Bibelen, gjorde at han hadde et troverdig vitnesbyrd.

Jeg har dyrebare minner fra møter med Arnfinn Haram. De har jeg gjemt i mitt hjerte.

Men det var dette med Kristi seier over døden og troen på Kristi oppstandelse. I forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet, sier jeg som liturg:

'Å, grenseløse glede, gjestebud for alle, 
dødens skygger er jaget vekk
og livet gis til alle,
himmelens porter er åpnet.
Gud er blitt menneske
for at mennesket skal få del i guddommelig natur.
Han har brutt dødsrikets lenker
døde har stått opp
som en Guds forsikring til jorden
om at løftene er gått i oppfyllelse.
Og sangene er kommet tilbake til jorden'.

Kristi oppstandelse er alt. Uten den er vi absolutt ingen ting. Uten den er vår tro ingen ting verd. Alt står og faller med Kristi oppstandelse.

Foto: Katolsk.no

Kjærlighet

'Kjærlighet er passet ved hvilket et menneske går gjennom alle himmelens dører uten hindringer'.

Hl.Johannes Chrysostomis

Må Gud velsigne oss med ubehag

I forbindelse med gårsdagens minnedag for Frans av Assisi, har jeg oversatt en bønn av Christine Sine, som er inspirert av Frans. Den grep meg så sterkt:

Må Gud velsigne oss med ubehag
ved forenklede svar,
halvsannheter og overfladiske forbindelser,
slik at vi må leve på djupet av våre hjerter.
Må Gud velsigne oss med sinne over
urettferdighet, undertrykkelse
og utnyttelse av mennesker,
og av jorden,
slik at vi vil arbeide for
rettferdighet, likhet og fred.
Må Gud velsigne oss med tårer
som vi kan dele,
for de som lider,
slik at vi kan nå ut med våre hender,
for å trøste dem,
og endre deres sorg med glede.
Må Gud velsigne oss med dårskap
til å tenke at vi kan
utgjøre en forskjell i verden,
slik at vi kan gjøre tingene som andre
sier ikke kan gjøres.

Christine Sine er en komtemplativ aktivist, utdannet lege, gift med Tom, svært interessert i keltisk spiritualitet, og lidenskapelig dyrker av organiske vekster i sin hage. De driver nettstedet http://godspace-msa.com/

Lovsang for broder Sol

Det er virkelig passende at vi feirer Frans av Assisi på en dag som denne! For vår del har det vært en oktober-dag i strålende solskinn. Bror Frans var jo i første rekke så bundet til jorden, samtidig som han hadde sitt hode i himmelen! På slike dager hvor naturen er så blendende vakker med alle fargene, tenker jeg ofte på Frans.

May Sissel og jeg har tilbrakt helgen i Oslo i forbindelse med et bønneseminar og en gudstjeneste jeg har hatt i Den frie evangeliske forsamling. Før seminaret startet hadde vi litt tid og brukte tiden i en kristen bokhandel. Der kom jeg over en billedbok for barn om nettopp Frans og Klara av Assisi. Teksten er skrevet av Guido Visconti og illustrasjonene er av Bimba Landmann. Det er blitt en vakker bok. Begge to bidrar til å gi oss et bilde av Middelalderens tro som en tro med et glad ansikt. Ikke minst på grunn av Frans og Klara.

Guido Visconti forteller blant annet historien om Frans som kommer til Klara der hun befinner i San Damiano. Frans er syk. Øynene hans er vonde. Han må leve i mørke. En dag bestemmer han seg for å skrive en lovsang til Herren:

'Jeg vil skrive en lovsang til Herren for alt som er skapt'.

For å bli i den vakre teksten til Visconti:

'Han vender seg til munkene og sier: 'Vi er alle blinde. Det er Herren som lyser opp dagen ved hjelp av Solen, og natten ved hjelp av Ilden. Vi må alltid takke vår Skaper for dette og alle de andre skapningene som er oss til nytte og glede'.

Og lykkelig sier han:

'Lovet være du, Herre, for alle dine skapninger, især broder Sol'.

Frans slutter ikke her. Han framsier ikke én lovprisning, men mange: for søster Måne, for broder Vind, for søster Vann, for broder Ild og for moder Jord. Og én for dem som ikke kan leve i fred på denne Jorden. Frans får nemlig snart vite at de to mektigste mennene i Assisi, biskopen og borgermesteren, ikke lever som brødre, men som fiender. For dem og for alle mennesker, legger han til: 'Lovet være du, Herre, for dem som tilgir av kjærlighet til deg'.

Denne lovsangen, som ble skrevet i klosteret til Klara, er full av glede. Frans bestemmer seg for å kalle den Lovsang for broder Sol og komponerte en melodi til den'.

Og fremdeles synges den. Til vår glede og oppbyggelse. Som på minnedagen for Frans av Assisi - i dag.

Kristi himmelfartskapellet er tre år

I går var det tre år siden Kristi himmelfartskapellet ble vigslet. Med ett unntak har vi feiret gudstjeneste her hver eneste torsdag kl.18.00 siden den begivenhetsrike dagen. Unntaket skjedde i forbindelse med et stort snøfall som gjorde det umulig å ta seg inn til kapellet.

Og vi ber om nåde at det fortsatt blir slik. Få ting har gitt meg slik glede som å feire gudstjeneste som her. Ikke minst på grunn av feiringen av Herrens måltid.

Når disse linjene skrives har vi nettopp kommet hjem fra kapellet. Så heldige vi er som får dele fellesskap med brødre og søstre fra ulike sammenhenger! Få synge sammen, be, lytte til Guds ord som leses.

Kom gjerne på besøk. Det er det faktisk flere som gjør - noen hele veien fra Oslo og omegn. Det er imponerende at noen legger ut på en to timers kjøretur for å være sammen med oss!

Noen kommer også for å være her noen dager. I stillhet. For dette er et fredens og stillhetens sted.

På erkeenglenes dag

Dagen i dag - Erkeenglenes dag - er en helt spesiell dag for meg. Det var på denne dagen, 29.september 2007, at jeg trådte inn som novise i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

De åtte årene som har gått var vært så givende. Å leve med den daglige bønnerytmen, fellesskapet med andre som vandrer samme veien, fordjupningen i troens mysterier, har skapt en følelse av delaktighet i Kristi kropp på en måte jeg ikke ville vært foruten for alt i verden.

Kirken omgir seg jo med ikke bare den synlige, men også med den usynlige verden: Med de hellige som har gått foran, med den himmelske atmosfæren av tilbedelse og røkelse foran Guds trone, og med Guds engler, den himmelske hærskaren. Om englene leser vi i Bibelen: 'Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse'. (Hebr 1,14)

Vi er ikke alene. Ikke en eneste dag.

Om englene sier Jesus: 'Se til at dere ikke forakter en av disse små. For jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn'. (Matt 18,10)

Det er sterkt ord. Barna har 'engler i himmelen' og disse englene ser alltid Guds ansikt! Det gir trygghet for en kristen i alle slags tider med alle slags utfordringer. Disse englene er der for å passe på og utføre de oppdrag som Gud sender dem til.

'For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier'. (Salme 91,11)

Englene minner også om at alt skjer ikke bare i den synlige verden - det vi kan se med vårt blotte øye - men også i den usynlige verden:

'For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapenes åndelige hærskarer i himmelrommet'. (Ef 6,12)

Da er det godt å ha noen erkeengler! En Gabriel og en Mikael.

Men det er også en annen side ved englenes virksomhet, som har hatt min oppmerksomhet, de siste årene og det er den engleaktiviteten som finnes foran Guds trone! Guds trone er omgitt av disse vakre himmelske vesener. Englene tjener ikke bare de troende her på jorden, men de betjener Gud. Den himmelske tronsalen er full av engler:

'Og jeg så, og jeg hørte røsten av mange engler rundt tronen, livsvesenene og de eldste. Og tallet på dem var ti tusen ganger ti tusen, og tusen ganger tusen...' (Åp 5,11)

Dette er lovprisende og tilbedende engler. Disse tar også imot de helliges bønner og legger til dem velduftende røkelse som behager Gud.

Nå - i endens tid - vil engleaktiviteten øke i intensitet. Slik det har vært ved alle de store begivenheter i den hellige historien. Englene har bestemte oppdrag i vår tid, og snart for å utføre Guds domshandlinger på jorden. I mellomtiden la oss takke Gud for den tjenesten de utfører nå for å bevare den troende og styrke ham og henne.

Ildvitnet William Seymour

I dag minnes vi en av pinsebevegelsens pionerer, William Seymour (1870-1922). Selv om han var en av selve pionerene, skulle han likevel bli utstøtt og nesten glemt. Hva var årsaken til utstøtelsen? Sannsynligvis hans dristige visjon om enhet blant Guds folk. Tiden var ikke moden for slike visjoner.

William Seymour skrev:

'Å, mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at Han skal la hvert barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17 kapittel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om'.

I dag er det 93 år siden han døde, 52 år gammel, av et hjerteinfarkt.

Han kom fra svært enkle kår, som sønn av slaver i sørstatene. 13 år gammel blir han frelst i en Metodistkirke. Helt fra starten av bar han på en djup lengsel etter å trenge inn i Guds ord, og fra første stund lot Gud den unge mannen drømme drømmer. Og lik Josef i Det gamle testamente delte han dem. Ikke uten problemer og misforståelser! Slik Josef også opplevde det.

Når han er blitt 21 år, etter farens død, flytter han fra Centerville i Lousiana, til Mempis. Han må hjelpe til med å brødfø familien. Han skulle flytte flere ganger før han 31 år gammel kommer til Cincinatti, hvor han begynner på en bibelskole der. Det skulle bli en krevende tid. Han får kopper, og mister synet på det ene øyet. I 1904 flytter han til Houston i Texas. Året etter begynner han på Bethel Bibel College, drevet av en annen som også skulle bli en av pinsebevegelsens pionerer: Charles Parham.

Bibelskolen hadde ti ukers varighet. Hele tiden måtte han sitte på gangen. Han fikk ikke komme inn i klasserommet. Raselovene hindret afroamerikanere fra å delta på lik linje med hvite. Hvor dette må ha smertet Gud og Seymour selv! Så motstridende Guds eget ord: 'Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne. Dere er alle en i Kristus Jesus'. (Gal 3,38)

Det var ikke mangel på advarsler når William Seymour i februar 1906 dro til Los Angeles. Han begynte som pastor i en menighet knyttet til hellighetsbevegelsen. Men det varte ikke lenge. Faktisk ikke mer enn i fem dager. Da menigheten oppdaget at William Saymour trodde at tungetalen var et tegn på dåpen i Den Hellige Ånd var det brått stopp. Når han kom til kirken en dag var døren låst. Han måtte finne seg et annet sted å tjene Herren.

I Bonnie Brae Street, ganske så sentralt i Los Angeles, sto det en gammel trebygning. Her bodde ekteparet Ruth og Richard Asbery. Dette var mennesker som lengtet etter mer av Gud og de åpnet sitt hjem for Seymour. Og hit kom andre lengtende mennesker. Etter hvert mange mennesker. 9.april 1906 falt Den Hellige Ånd. Først på Edward S. Lee, senere på andre. Det fortelles at folk ble døpt i Den Hellige Ånd allerede på vei til møtene. Et underlig tegn i møtene var at enkelte kunne sette seg til pianoet og begynne å spille, uten at de noensinne hadde rørt ved et piano før!

William Seymour var selv ikke døpt i Den Hellige Ånd på denne tiden, men opplevde at andre ble det når han ba for dem. Selv opplevde han dåpen i Den Hellige Ånd 12. april 1906. Da talte han i tunger for første gang.

Huset i Bonnie Brae Street ble altfor lite, og møtene ble flyttet til 312 Azuza Street og resten er historie!  For her i Azuza Street brøt Gud ned alle skillelinjer. Her var fargede og hvite og latinamerikanere i skjønn forening. Den første som ble åndsdøpt var en katolikk fra en romersk-katolsk kirke i nærheten. Vekkelsen varte i tre og et halvt år. Det var møter syv dager i uken, tre ganger om dagen! Og vekkelsen i Azuza Street skulle påvirke en hel verden - like til i dag.

William Seymour tjente menigheten i Azuza Street trofast frem til sin død, 28. september 1922.

Et enkelt liv som eneboer

I dag feirer vi sammen med våre venner i Northumbria Communuty minnet om hellige Cadoc (ca 497-577).

Cadoc var i slekt med kongehuset i Gwent både gjennom sin mor og sin  far. Han studerte ved klosteret i Caerwent og sannsynligvis også i Irland. Når han vendte tilbake til Wales ble han sterkt påvirket av det troens liv som hans foreldre levde. Cadoc forkynte evangeliet til innbyggerne i området rundt der han bodde og reiste så vestover til Llancarfan hvor han grunnla et kloster. Llancarfan ligger vest for Cardiff.

Finnian av Clonard ble en disippel av Hl.Cadoc, og når Clonard dro tilbake til Irland var han sterkt influert av måten Cadoc levde på: hans liv med Gud i ensomhet, hans iver etter å studere og hans sterke understrekning av fellesskapet i gudstjenesten. Det synes som om Clonard også har besøkt Cornwall og Skottland. Ile de Cado (Cadoc's Island) er mest sannsynlig etablert av noen av hans disipler.

Cadoc elsket det enkle livet som eneboer. Han døde i det han feiret Herrens måltid, i det en mann fra Saxon, kom inn i kirken og drepte ham med sin lanse.

Herre, gi meg nåde og disiplin til å tilbringe mye tid sammen med Deg i ensomhet, til å tilbe Deg fra mitt hjerte, til å verdsette fellesskapet med Ditt folk, og til å være en del av Din plan om å bringe Ditt budskap om evig liv til de som trenger å høre det. Jeg ber min bønn i det hellige navnet til Kristus. Amen.

Focas hage

I dag begynte vi vår gudstjeneste i bønnehagen utenfor Kristi himmelfartskapellet. Årsaken var at vi ønsket å gi bønnehagen et navn. Fra og med i kveld heter bønnehagen: Focas hage.

På denne måten ønsker vi å minnes martyren Focas, som jeg skrev om her på bloggen tirsdag 22. september. Vi har et spesielt fokus på å be for den lidende kirke når vi møtes i Kristi himmelfartskapellet til gudstjenestefeiring på torsdager. Vi har forpliktet oss til å be for våre venner i Deir Mar Musa klosteret i Syria og Hl.Antonios klosteret i Egypt. Vi ber også for fader Paolo og fader Jacques, og alle andre kristne som blir forfulgt for sin tro verden over.

Bønnehagen er et sted for stillhet. Her finnes Getsemane, hvor det er mulig å knele ned ved en stein, og minnes Jesu bønnekamp, og selv be. Her finnes Oppstandelseshagen og ved siden av finner du Stillhetens hage hvor ingen får snakke, men lytte til bekken som klukker.

Bønnehagen kan brukes selv om det ikke er noen gudstjeneste som feires i kapellet. Det er du hjertelig velkommen til. Vi minner bare om at bønnehagen og det vi kaller Øvre Strømstad bønnetun, som Kristi himmelfartskapellet og Stabburet er en del av er et sted for stillhet og bønn. Dette er ikke et sted hvor man samles for å diskutere.

Den niende abbeden av Iona

Sammen med våre venner i Northumbria Community, feirer vi i dag minnet om Hl.Adamnan av Iona (ca 624-705) eller Eunan som han også kalles. Adamnan var abbed i klosteret på Iona, og forfatter av den viktigste boken om livet til hellige Columba. Fordi Norge har sine kristenrøtter fra den keltiske spiritualiteten, har det vært veldig naturlig for oss som møtes i Kristi himmelfartskapellet å feire de keltiske hellige, enten det er menn eller kvinner.

Adamnan ble født omlag år 624. Han var i slekt med den navngjetne Colomba, og født i Raphoe, en by i fylket Donegal i Ulster. Man antar at hans monastiske liv begynte i et kloster ved navn Druim Tuamma, og at han kom til Iona en eller annen gang etter år 669.

Før Adamnan ble abbed ved klosteret på Iona hadde han vært abbed i klosteret Skreen i det irske fylket Sligo. Stedet hvor dette klosteret har ligget kan sees den dag i dag. Det kalles Conc na Maoil eller 'sel-høyden'

I år 679 ble Adamnan den niende abbeden på Iona etter Colomba. For å følge opp tradisjonen på Iona dro han på flere reiser til England. Her møtte han abbed Coelfrid i Wearwouth, og denne skal ha overtalt ham til å følge den romersk-katolske kirkes skikker, både med hensyn til datoen for påske og selve tonsuren. Det er veldig interessant å merke seg at den keltiske kirken kan føres direkte tilbake til urkirken som en egen linje. Den var sterkt influert av Østkirken, men gradvis ble den påvirket av Vestkirken og dens tradisjoner og forsvant etterhvert opp i den. Flere av hans munker mente Adamnan var uærbødig overfor minnet om hellige Colomba når han antok skikkene til Den romersk-katolske kirken, og dette skal være en av årsakene til at Adamnan skrev sin biografi om Colomba.

Adamnan fikk oversatt deler av Bibelen til gaelic og brukt gaelic som gudstjenestespråk, hvilket han fikk mye kritikk for. Men Adamnan ville at hele folket skulle forstå Bibelen og kunne ta del i gudstjenesten. Han reiste mye som abbed og hans minne æres også på Ytre Hebridene og på Isle of Man.

Adamnan dør i år 705 og hans minne feires 23. september.