Gud taler til oss gjennom syner og åpenbaringer

Det passer godt å minnes Hl.Begu nå foran Allehelgens søndag.

Begu var nonne i Hackness (nær Scarborough), som var datter-kommuniteten til kommuniteten i Whitby. Hun levde i det syvende århundre.

En dag hun hvilte hørte hun klokkene i kapellet kime. De kalte søstrene sammen til bønn for en sjel som var i ferd med å dø. Plutselig så hun kapelltaket rullet til side og lyset flommet inn. Da så hun Hl.Hilda bli fulgt til himmelen av mange engler. Hun åpnet øynene og forstod at hun satt sammen med de andre søstrene, og forstod at hun hadde hatt et syn. Hl.Hilda var abedisse for klosterkommuniteten i Whitby.

Hun løp så bort til abedissen, Frigyth, og fortalte at Hilda hadde forlatt dem. Søstrene skyndte seg til kapellet hvor de sang salmer helt til en budbringer banket på døra til kapellet for å fortelle at Hl.Hilda var død. Til budbringerens store overraskelse kjente nonnene allerede til dette.

Sorg og glede fylte nonnenes bønner. Sorgen over å ha mistet en kjær klosterleder, og gleden over at hun var hjemme hos Gud.

Hvordan forsto og brukte man GT i Oldkirken?

I februar hadde jeg gleden av å holde et foredrag i Patristisk Forum om bønn i Oldkirken. Nå inviterer de til et nytt møte, lørdag 2.februar 2013 kl.10.00-14.00 i Halden frikirke. Denne gangen har de vært så heldige å få besøk av fader Asle Ambrosius Dingstad (bildet), forlagssjefen i Luther forlag, og prost i Den nordisk katolske kirke.

I invitasjonen skriver innbyderne følgenede:

'Vi hadde en veldig vellykket samling i februar om bønn i oldkirken. Det har
gitt oss frimodighet til å fortsette å invitere til denne årlige samlingen
der vi studerer livet i oldkirken. Vi har derfor gleden av å invitere til en
ny samling'.

Asle Dingstad skal innlede om:
Hvordan forsto og brukte man GT i oldkirken?

For mange kristne har Det gamle testamentet i Bibelen mer og mer blitt en
lukket bok. Man finner noen lysglimt her og der, gode ord man griper fatt i.
Men samtidig er det så mye man ikke forstår, eller kanskje tar avstand fra.
Litt satt på spissen tenker en del: Hva skal vi egentlig med GT? Men for de første kristne var det annerledes. Skriften (dvs. GT) ble lest og studert nøye. De fant at den var gjennomsyret av profetier om og forbilder på Kristus. Over alt fant de åndelige sannheter de tok med seg i sitt kristenliv. Derfor tok mye av deres forkynnelse utgangspunkt i GT. Det er altså dette vi ønsker å se nærmere på, studere og lære av.

Vi vil også denne gangen legge fram ulike patristiske bøker, til inspirasjon
for dem som ønsker å studere videre. Det blir som vanlig en enkel bevertning – og vi bidrar med kr. 50 hver til dekning av utgiftene. Fint om du gjør samlingen kjent for flere, den er åpen for alle
interesserte.

Lauritz Pettersen Dagfinn Stærk'.

Simon Kananeos og Judas Taddeus

I dag på Bots- og bededagen feirer vi minnet om to apostler, Simon Kananeos og Judas. Begge har tilnavn: Simon kalles også Seloten, og Judas går også under navnet Taddeus.

Det er ikke mye vi vet om dem. Begge ble i følge tradisjonen martyrer. At Simon Kananeos fikk tilnavnet 'seloten', betyr at han tilhørte en jødisk frihetsbevegelse som ikke nølte med å ty til vold mot okkupasjonsmakten. Men i møtet med Jesus har han lagt sverdet ned. De som gikk i Jesu fotspor fulgte ordene fra Mesteren i Bergprekenen, og det finnes det ingen mulighet for å ty til vold.

I følge tradisjonen ble Judas korsfestet i Persia etter å ha drevet misjonsarbeid i Egypt og Mauretania. Også Simon skal ha endt opp som martyr i Persia, etter at han forkynt Guds ord i Samaria, Syria, Mesopotamia og India.

En kvinnelig helgen på Balkan

I dag har jeg feiret gudstjeneste sammen med gode venner i det ortodokse klosteret i Hurdal. Vi har også feiret minnet om Paraskeva av Serbia eller Paraskeva av Balkan. Det skjedde mot slutten av gudstjenestefeiringen, hvor vi ble salvet med olje fra katedralen i Iasi i Romania hvor hennes levninger befinner seg.

Paraskeva var en asketisk kvinnelig hellig fra det 11.århundre. Hun var født i byen Epivates, ikke langt fra våre dagers Istanbul, ved bredden av Marmara havet, som forbinder Svartehavet og Egeerhavet og separerer den asiatiske delen av Tyrkia fra den europeiske.

Legenden sier at hun bare var 10 år gammel da hun hørte Jesu ord: 'Om noen vil følg etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg' (Mark 8,34) Disse ordene førte til avgjørelsen hun tok om å gi sine kostbare klær bort til de fattige, og flykte til Konstantinopel. Hennes foreldre, som slett ikke støttet henne i hennes asektiske valg, så etter henne i mange forskjellige byer.

Paraskeva flyktet til Khalkedon, og levde etter det i en kirke i Heraclea Pontika, våre dagers Karadeniz Eregil, viet til Gudfødersken. Her levde hun et spartansk liv, og hadde mange syner. Reisen førte henne videre til Jerusalem, hvor hun ønsket å tilbringe resten av livet. Etter å ha sett Jerusalem slo hun seg ned i et kloster i den jordanske ørken.

Kalt tilbake til hjemlandet
Da Paraskeva var 25 år gammel kom en engel til henne i en drøm, og ba henne om å reise tilbake til hjemlandet. Hun vendte tilbake til Konstantinopel, og slo seg så ned i landsbyen Katikratia, i De hellige apostlers kirke. Hun dør, 27 år gammel.

Fader Johannes fortalte litt om Hl.Paraseva i dag og kunne blant annet fortelle at hun var kjent for mange undergjerninger. Mange syke ble helbredet når hun ba for dem.

Hennes levninger er blitt flyttet en rekke ganger på grunn av krig. I 1238 ble de flyttet fra Katikratia til Veliko Tarnovo, hovedstaden i Det andre bulgarske imperiet, i 1393 ble de flyttet til Beograd, nærmere bestemt Ruzica kirken, Når Beograd falt på grunn av de ottomanske styrkene, ble levningene flyttet til Konstantinopel. I 1641 ble de så flyttet til Romania, først til Trei Ierarhi klosteret, og så til katedralen i Iasi.

Hl.Cedd - keltisk kirke- og klostergrunnlegger

I dag feirer vi minnet om en av de keltiske biskopene, Hl. Cedd. Det lille vi vet om ham kommer fra Eccleslatical History Of The English People.

Cedd var født i kongedømmet Northumbria, og vokste opp på Lindisfarne under veilednig av Hl.Aidan. Han var en av fire brødre. Det første vi vet om ham som kan datofestes er at han ble vigslet til prest i år 653. Det gjør at man antar at han ble født tidlig på 620-tallet. Man antar også at han var eldst av de tre brødrene, og dermed hadde ansvaret for familien. En av hans brødre skulle bli kjent som Hl.Chad.

Aidan kom til Northumbria fra Iona, og brakte med seg det som er blitt kalt for The Celtic Rite (Den keltiske regel). Denne var annerledes enn de tilsvarende reglene som betonte sognestrukturen, slik den etter hvert ble kjent som i Europa. Hos Aidan var det kirkelige liv sentrert rundt klostrene, som selve navet eller livsnerven i Kirken med sitt bønnens liv. Klostrene var også misjonssentre, som sendte ut misjonærer. I Aidans regel var det en sterk betoning av det asketiske liv, av bibelsk eksegese og av læren om de siste tider.

I denne tiden holdt Cedd seg nær han som skulle bli Aidans etterfølger, Hl.Finan.

Mercia
I år 653 ble Hl.Cedd sendt av kong Oswiu sammen med tre andre prester til Mercia i Anglia. Hensikten var å drive misjon. Mange kom til tro. Men Cedd ble snart kalt tilbake for å drive misjon i East Saxon. Det var Hl.Finan som ordinerte ham som biskop, og Hl.Cedd grunnla mange kirker og klostre. Han døde 26.oktober 664 i klosteret i Lastingham på grunn av en pest som herjet.

Abuna Zamika'el Aragawi - en av de ni hellige syrerne

I dag feirer vi sammen med våre etiopiske venner, Abuna Zamika’el Aragawi, en av de 'ni hellige syrerne', som kom til Etiopia fra Midt-Østen og fornyet den kristne troen i landet.

Disse ni syriske munkene var lærde menn som blant annet oversatte Det nye testamente fra gresk til Ge'ez, et av de etiopiske språkene, de bygget kirker og grunnla klostre på forskjellige steder i landet.

Aragawi betyr 'gammel mann', men hans opprinnelige navn var Zamika'el. Etter å ha tilbrakt tolv år ved hoffet hos kongen Elia Amida av Axum fikk han oppdraget med å grunnlegge det som er et av de mest berømte klostrene i Etiopia: Dabra Damo i den nordlige delen av landet.

Klosteret ligger på en klippe, og man kan bare ta seg dit ved å klatre og holde seg fast i et reip. I følge en gammel legende sendte Gud en stor orm som løftet Aragawi opp på klippen, mens erkeengelen Mikael holdt vakt. Dette fremstilles ofte på ikoner av ham. I det gamle Etiopia holdt man av ormen, noe som opphørte da den kristne tro kom til landet.

Guds kraft fullendes i svakhet

Det er en av de store russiske staretsene vi feirer i dag, Ambrosius av Optina (bildet) (1812-1891). Både Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj lot seg inspirere av ham. Optina klosteret, eller Optina Pustyn, er et begrep i russisk kristenliv. Klosteret representerer noe av den rikeste åndelige arven Russland har å by på. Det er et kloster i den hesykhastiske tradisjonen, altså et kloster hvor Jesusbønnen leves ut.

En starets er en person hvis liv preges av bønn og Åndens gaver. Han er en åndelig veileder, som ikke bare veileder gjennom ord, men også gjennom det liv han lever. Blant de russiske staretsene er Ambrosius en av de mest kjente, og var en åndelig far for Optina Pustyn på 1800-tallet.

Han het egentlig Aleksandr Michailovich Grenkov. Dårlig helse preget ham allerede som barn, og gav ham ulike begrensninger. Mens han var tenåring ble han oppmuntret av sin åndelige far til å gå den monastiske veien, og i Optina klosteret traff han to av de mest betydningsfulle staretsene på den tiden: Leonid (1763-1841) og Macarius (1788-1860), og ble deres disippel.

Guds kraft fullendes i svakhet
Ambrosius ble et sterkt vitnesbyrd for mange om at Guds kraft fullendes i svakhet. Som åndelig far ble han kjent for sin ømhet og barmhjertighet. Ofte fikk de besøkende med seg ordene til apostelen Paulus: 'Vet du ikke at det er Guds godhet som driver deg til omvendelse'. (Rom 2,4)

Om Ambrosius ble det sagt:

'Fra Ambrosius blir kjærlighetens bunnløse djup åpnet for hvert menneske'.

På kvelden 10.oktober 1891 sovnet han inn i Herren. På hans gravstein står det: 'For de svake, ble jeg svak, for å kunne vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for å kunne frelse alle'. 

En høyt elsket prest

For noen år siden så jeg et bilde som gjorde et så sterkt inntrykk på meg. Det var bildet av den ortodokse presten, fader Johannes av Kronstadt (bildet), som sto i vinduet i huset sitt og tegnet korsets tegn over byen han var prest i. Det var et daglig rituale. Mens han tegnet korsets tegn, ba han for byen, og velsignet den. Jeg ble så grepet av den kjærligheten fader Johannes viste til folket han var prest for.

Profeten Jeremia bringer videre fra Herren følgende budskap til de som var blitt drevet bort fra sitt land: 'Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren. For når det går den vel, så går det dere vel'. (Jer 29,7)

Det var akkurat det fader Johannes gjorde. Han søkte byens vel, og noen bedre måte å gjøre det på enn å be og velsigne, finnes ikke.

I dag er det minnedagen for fader Johannes av Kronstadt, som ble helgenforklart av Moskvapatriarkatet i 1990 og fire år senere av den russiske utenlandskirken.

Gammel presteslekt
Hans borgerlige navn var Ioann Ilíc Sergijev. Han ble født i områdene rundt Archangelsk i det nordlige Russland, 19. oktober 1829. Han kom fra en gammel presteslekt. Fra hans tidlige barndom lærte hans foreldre ham å be, og fader Johannes har selv skrevet om denne tiden: 'Evangeliene ble min barndoms følgesvenn, min lærer, leder og trøster ...'

Fra 1841 studerte han ved det åndelige akademiet i St.Petersburg. Etter at hans far var død, var han den eneste som kunne forsørge familien. Om nettene satt han oppe for å drive med oversettelsesarbeid, og på den måte skaffe inntekter til å brødfø sine.

I 1855 gikk han ut av det åndelige akademiet etter å ha fullført sin teologiske doktorgrad, samme år som han ble presteviet og fikk tjenestested Kronstadt, en befestet øy utenfor St.Petersburg.

Arbeidets hus
Fader Johannes var ikke munk, men gift. Han kastet seg inn i arbeidet for de fattige i byen. I 1882 åpnet han 'Arbeidets hus', hvor de blant annet drev med arbeidsformidling. I 1889 et nattherberge, og i 1891 et pilegrimsherberge. 'Arbeidets hus' ble utvidet med et barnehjem, et daghjem for barn, et hus for fattige kvinner, et sted for å dele ut klær til trengende og et suppekjøkken.

Det er ikke underlig at fader Johannes ble en høyt elsket prest.

Han sovnet inn 20.oktober 1908.

Lukas, vår kjære lege

Det er ikke vanskelig å merke den godhet apostelen Paulus bærer på, når han beskriver evangelisten Lukas på denne måten: 'Lukas, vår kjære lege'. (Kol 4,14)

Ja, det er mye vi føler djup takknemlighet for når vi kommer Lukas i hu på denne hans minnedag. Ikke minst hans uendelig vakre evangelium. Inspirert som han er av Helligånden gir han oss del i noen av de mest maleriske skildringene som finnes i vår Bibel. Jeg tenker på englebebudelsene til Døperens foreldre, Josef og Maria, og Frelserens fødsel. Lignelsen om Den fortapte sønn, som han er alene om å gjengi fra Jesu munn. Han er den grundige historikeren, som gir oss den store og hellige fortellingen om Jesu liv og de første kapitlene av Kirkens historie.

Og alt dette skriver han til en person han kaller 'ærede Teofilos'. Navnet betyr 'Gudsvennen'. Og Lukas er øyenvitne til mye av det som skjer. Når vi leser Apostlenes gjerninger, møter vi av og til dette 'vi'. Da regner Lukas med seg selv. Når han setter seg ned for å skrive, sier han at han har 'bestemt seg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned ... i sammenheng'. (Luk 1,3)

Det er ikke så mye vi vet om ham. Han var trolig fra den greske verdensbyen Antiokia, ved foten av de bratte Silipiosfjellene i det nordlige Syria.

Evangelisten Lukas er den av evangelieforfatterne som mest tydelig holder frem Den Hellige Ånds betydning. Jesu gjerning er et uttrykk for Åndens kraft, og Helligånden er Kirkens virkelige leder etter Jesu himmelfart.

I den kirkelige tradisjonen er Lukas også dens første ikonmaler.

Kirkens enhet utgjøres av nattverden når den feires samles om biskopen

Hl.Ignatios av Antiokia (35-107), hvis minnedag vi feirer i dag, er en svært viktig person for oss, om vi skal forstå den tidlige kirkens historie. Når vi taler om biskop Ignatios av Antiokia, så snakker vi om generasjonen etter apostlene. Så hvis noen skal forklare oss hvordan den tidlige kirken ble organisert, ledet og levde sitt liv umiddelbart etter at de siste apostlene var døde, har vi et unikt kildemateriale hos Ignatios. Han har nemlig etterlatt seg den eldste samlingen kristne brev utenfor Det nye testamente.

Det er flere ting som kan nevnes. Kanskje den viktigste er forståelsen av hva som utgjør kirkens enhet, og faktisk også definerer den: Kirkens enhet utgjøres av Eukaristien, hevder Ignatios, av nattverden, som feires når kirken samles om biskopen og kirkens presbytere, eller eldste. Deres oppdrag er å samle de troende slik at det blir en hjord og en hyrde. Og Kristus - Overhyrden - representeres i den stedelige biskopen.

Martyrium
Det andre som bør nevnes er den sterke understrekningen som finnes hos Ignatios av troskapen mot Kristus, som for veldig mange av hans samtidige betydde at de måtte gi sitt liv for sin tro.

Når Ignatios får vite at de kristne i Rom forsøker å redde ham fra keiserens hånd, skriver han til dem at hans lengsel er å bli gjort til ett med Kristus i Hans død. Så sterk var den lengsel etter Kristus som Ignatios bar på. Han kalte seg selv 'Guds hvetekorn', og tenkte nok i den forbindelse på Jesu ord i Joh 12,24:

'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt'.

I følge tradisjonen var Ignatios den første kristne som led martyrdøden i Colusseum i Rom, trolig i år 107.

Hl.Gall rev ned avgudsbilder og ba folk vende seg til Den levende Gud

I dag feirer vi minnet om en av våre keltiske hellige, Hl.Gall eller Gallen, den irske apostelen til Sveits. Han var født omlag år 550, bare åtte år før Hl.Comgall grunnla det berømte klosteret i Bangor. Vi vet lite om hans barndom, ikke mer enn at han var en gudfryktig ung mann og studerte ved klosteret i Bangor. Dette klosteret skulle bli beryktet over hele Europa som et svært viktig lærested for den kristne tro.

En som studerte samtidig med Hl.Gall var Columbanus. Disse to skulle senere legge ut på reisen til Sveits, og de slo seg ned ved sjøen Constanse. Reisen fant sted i år 589. Etter en stund følte Columbanus seg ledet til å reise til Italia. Det skjedde mens Gall ble febersyk, og kunne ikke reise sammen med ham. Gall kjente også på et kall til å leve livet i avskilthet. I det han kom seg fra sin sykdom, laget Gall til et sted for stillhet ved elva Steinach. Han begynte med tre dagers faste, og bygget en liten steinhytte som bønnested, slik det var vanlig å gjøre hjemme i Irland. Dette var den ringe begynnelsen til det som skulle bli et stort kloster og til byen St.Gallen! Nye munkeceller ble bygget for 12 munker, som fikk åndelig veiledning av Hl.Gall.

Rev ned avgudsbilder
Hl.Gall ble kjent som en i Sveits som en kraftfull forkynner. Det sies at han rev ned avgudsbilder, og oppmuntret de som drev med avgudsdyrkelse til å vende seg til Den levende Gud. Over alt vendte folk seg til Kristus.

Forsoning
Hl.Gall var en ivrig etterfølger av Hl.Columbanus, men de røk uklar. Hl. Gall skal ha såret Hl.Columbanus på en slik måte at de ikke lenger kunne dele nattverden sammen. Men når Columbanus døde, sendte han hyrdestav til Gall som et tegn på at han hadde forsonet seg med Hl.Gall.

Hl.Gall døde den 16.oktober år 645, 95 år gammel.

Stridbar abbed og biskop

Hellige Wilfrid (633-709), som vi feirer i dag, var en adelsmann, født i Northumbria. 14 år gammel kom han til Lindisfarne, hvor han gikk på skole for lærte å lese, skrive, latin og viktigst av at: grunnsannhetene i den kristne troen. Aidan, kalt Northumbrias apostel, og grunnleggeren av klosteret på denne hellige øya, levde fremdeles da Wilfrid kom til Lindisfarne. Han levde ytterligere to år.

Fra Lindisfarne dro Wilfrid til Rom og ble helt betatt av byens skjønnhet. Han kom tilbake til Northumbria rundt år 660. Han ble abbed for klosteret i Ripon, som nettopp var grunnlagt. Ved den ulykksalige synoden i Whitby (år 664) hvor motsetningene som da hersket mellom romerske og keltiske skikker ble 'løst' ved å tvangsinnføre romerske regler, som foreksempel dateringen av påsken, støttet Wilfrid dette. Innflytelsen han hadde fått i Rom styrket ham i hans overbevisning. De som hadde gitt ham undervisning og støttet ham mens han oppholdt seg på Lindisfarne følte seg sveket, og var veldig skuffet.

I denne perioden opptrådte Wilfrid svært uforsonlig. Han talte om keltiske kristnes uvitenhet, han talte nedsettende om Columba, den store galliske misjonæren, en av de såkalte 12 irske apostlene. Ja, han rakket ned på hele den keltiske tradisjonen.

Et resultat av dette var at misjonærene fra Iona trakk seg tilbake fra England, og tok mange engelske misjonærer med seg. Mye av det Aidan og Oswald hadde bygget opp ble nå revet ned, og mange ledende skikkelser i det kirkelige liv i Northumbria kom nå i opposisjon til Wilfrid.

Døpte store mengder mennesker
Ved flere anledninger ble Wilfrid avsatt som biskop, han ble sendt i eksil og fengslet. Ved flere av disse tilfellene skyldes det at han rotet det til for seg selv. Det er på langt nær noen fullkommen mann vi feirer minnet om i dag! En gang led han skibbrudd i Frisia, som nå er den nordlige delen av Nederland. Her vant han lokalbefolkningens kjærlighet ved å vise dem sine kunnskaper i fiske, noe han hadde lært på Lindisfarne. Mange kom til tro, og han døpte et stort antall mennesker.

Wilfrid døde i år 709. Noen mener det var i 710.

Danseren som fikk et radikalt møte med Jesus

I dag gleder vi oss over det sterke vitnesbyrdet til Hl. Pelagia, en kvinnelig danser som fikk et radikalt møte med Jesus gjennom forkynnelsen til Nonnos, biskopen av Edessa.

En dag passerte denne kvinnen, som tilhørte en dansegruppe fra Antiokia, den åpne døren til kirken hvor biskop Nonnos talte. På grunn av hennes utsvevende liv snudde menigheten seg bort fra henne, i det hun passerte. Men biskop Nonnos så henne. Når han kom tilbake til sin munkecelle ba han inderlig til Gud for denne kvinnen. Han så ikke til hennes ytre, men så hvem hun kunne bli om Kristus fikk forvandle hennes liv.

Neste dag kom Pelagia tilbake til kirken. Denne gangen gikk hun inn. Biskop Nonnos talte akkurat da om den ytterste dommen. Pelagia ble så grepet av det hun fikk høre, at det stakk henne i hjertet. Under tårer og sterkt grepet av gudsfrykt ba hun biskopen om å bli døpt. Når så biskop Nonnos så hennes anger og djupe omvendelse kunne han ikke annet enn å døpe henne.

Når natten kom viste djevelen seg for henne og forsøkte å lokke henne tilbake til sitt gamle liv. Men Pelagia ba inderlig til Gud, og i det hun tegnet seg med korsets tegn over sin panne og sitt bryst, forlot djevelen henne.

Etter at hun var døpt kom hun til biskop Nonnos med alle sine kostbare klær, og biskopen delte dem ut blant de fattige. Så reiste hun til Jerusalem hvor hun levde i avsondret oppe på Oljeberget resten av sitt liv.

Pelagia døde i år 457.

Kristen ydmykhet og kenose i følge den hellige Silouan, del 4

Her er fjerde del av foredraget til biskop Kallistos Ware om Hl.Silouan av Athos (bildet):

Det finnes en spesiell måte å nærme oss Frelserens person på: Kristus må elskes og etterfølges i sin kenose; i Hans avståelse fra seg selv og i sin ydmykelse. Her finner vi kanskje årsaken til, at V. Lossky ikke kunne se verdien i Hl. Siluans skrifter. I sin egen undervisning gir V. Lossky svært liten plass til erfaringen av å være forlatt av Gud, av ringhet og av nedfarten til helvete sammen med Kristus.

'Vi må heve oss over disse tilstandene', skriver Lossky, 'en fare som vi utsettes for under vandringen er tørrheten; men den er en tilfeldig overgang, den må ikke bli en permanent holdning'. (The Mysti­cal The­o­logy of the Eastern Church, Lon­don 1957). Når Silouan imidertid sa: 'Tenk uopphørlig på helvete, og fortvil ikke', så talte han så visst ikke om en 'tilfeldig overgang'. Lossky overdriver forskjellen mellom Vest og Øst, når han i samme avsnitt skriver: 'Den ene (Vesten) viser sin troskap mot Kristus i ensomheten og forlattheten i Getsemane, den andre (Østen) oppnår visshet om foreningen med Gud i lyset av Kristi forklarelse'. Disse avsnittene er de svakeste i Lossky's bok, som ut over det er et uforlignelig verk. Der, hvor Lossky tenker i 'enten/eller', der understreker Silouan og fader Sofrony nettopp det komplementære forholdet mellom Taborfjellet og Getsemane.

Når det gjelder dette tema, har Hl.Silouan utvilsomt mange forgjengere i den russiske tradisjon. Men det er lite sannsynlig, at staretsen kjente til deres verker. Hl. Silouan utledet sin kenose (å utømme seg, fornedrelse) direkte fra Evangeliet og fra sin egen erfaring med et liv i bønn. Faktisk er ikke bare hans skrifter, men hele hans liv preget av kenose. Han ble aldri presteviet, og selv om han hadde med klosterets økonomi, ble han aldri satt til å ivareta noen av fellesskapets høyere funksjoner.

'Mens han levde, forble han ukjent', skriver fader Sofrony. 'Det er underlig ... at hans liv, som var helt usedvanlig, så å si forble ukjent for de fleste mennesker, og først etter hans død ble klar over hans hellighet.' Hans liv var 'ubegripelig på grunn av dets enkelheẗ́.

(fortsettes)

Til minne om Frans - trubadur og profet

I forbindelse med eukaristien i Kristi himmelfartskapellet i kveld, feiret vi minnet om Frans av Assisi. Frans døde på kvelden 3.oktober 1226, 44 år gammel, men minnedagen er 4.oktober. Det kjentes godt å kunne minnes bror Frans denne kvelden. Rett før gudstjenesten var hørte vi Grågåsa over kapelltaket. Med tanke på den store kjærligheten den hellige Frans hadde til skaperverket så var det en veldig spesiell opplevelse.

Jeg fortalte de som feiret gudstjenesten sammen med oss i kveld, at jeg stadig lar meg utfordre av ordene til Frans: 'Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord!'

Frans var på samme tid en mild pust fra himmelen, som kunne synge Solsangen, og en profetisk røst som tok tak i en kirke som i hans samtid var preget av griskhet og Mammon. Han ble det radikale korrektivet. En samtidens profet, som fortsatt taler til oss gjennom sitt levde liv, og gjennom sine tekster. Og det var slik vi minnet ham i kveld.

Vi trenger desperat slike profetrøster i vår tid. En profet som tar oppgjør med materialismen og dyrkingen av Mammon som veien til lykke.

Kristen ydmykhet og kenose i følge den hellige Silouan, del 3

Her følger tredje del av foredraget til biskop Kallistos Ware om den hellige Silouan av Athos:

På samme måte som alle troende som gjenlever tradisjonen som personlig erfaring, valgte Hl.Silouan visse teamer fra alt det, han hadde mottatt. Det er tre temaer som er særlig fremtredende i hans skrifter:

1) Bønnen for hele verden, som er knyttet til en intens bevissthet om, at vi mennesker er i 'Adam'. Det er den tanke, Hl. Silouan har konsentrert i setningen: 'Vår bror er vårt liv'.

2) Kjærligheten til fiender. Uten denne formen for kjærlighet, understreket Hl.Silouan, er det ingen nåde. 'Guds nåde er ikke i det menneske, som ikke elsker sine fiender'. Starets Silouan ga denne tanken en sentral og mer avgjørende posisjon, enn noen annen i den patristiske tradisjonen.

3) Kristuslignende ydmykhet; er et uttrykk som kommer igjen og igjen i hans skrifter. Dette innebærer Kristi nedstigning i helvete: 'Tenk uopphørlig på helvete, og fortvil ikke'.

Det er det tredje tema jeg vil konsentrere meg om.

(fortsettes)

Hele kirkens hymnedikter

I går, på ukens første dag feiret vi vigslingen av Kristi himmelfartskapellet. I dag feirer vi en av kristenhetens fremste hymne forfattere: Romanos Meloden, som levde på 500-tallet.                        

Jeg kjenner på en djup rikdom ved å stå i en sammenheng med historisk kontinuitet. I Kristi himmelfartskapellet tar vi vare på, og bruker, Kirkens gamle hymneskatt. Romanos fikk tilnavnet Metoden fordi han skrev både tekst og musikk, til forskjell for en hymnograf som bare skriver tekster. Han skrev sine alle sine hymner i den sjanger som kalles kontakion. Dette greske ordet betegner den staven som en bokrull rulles rundt. Alle strofer uten om den første følger samme metriske mønster og synges til samme melodi. I gudstjenesten fungerer en kontakion omtrent som en preken som forkynner evangeliet. Romanos har skrevet over 1000 hymner.

Det er ikke mye vi vet om ham, men han var syrer og født i byen Emesa, den byen vi kjenner som Homs, og som har vært utsatt for forferdelige krigshandlinger i disse dager.

Romanos ble vigslet til diakon i Oppstandelseskirken i Berytus, våre dagers Beirut. En gang mellom 491-518 kom han til Konstantinopel. I Gudføderskens kirke beliggende i Kyroskvartalet i Konstantinopel, og det på en tid hvor det bysantinske riket opplevde en av sine blomstringstider.

En gave
Evnen til å skrive hymner fikk Romanos av Jomfru Maria. Mens han ba en dag viste Gudfødersken seg for ham i et syn. I synet rekker hun Romanos en bokrull, og han får beskjed om å svelge den. Romano gjør så. Når han våkner står han opp og synger det som er blitt hans mest berømte hymne, som på svensk har fått tittelen: ”En jungfru föder i dag den Översinnlige.” Hele denne julehymnen er blitt oversatt til svensk av Hjalmar Gullberg.