Nonnen som drev suppekjøkken og gjemte jødiske barn og ble henrettet i Ravensbrück

På den siste dagen i mars, rett før Den stille uken tar til, minnes vi Moder Maria Skobcova. På denne dagen, 31. mars 1945, døde hun i konsentrasjonsleiren Ravensbrük. Hun ble arrestert av Gestapo i februar 1943 for å ha skjult jødiske barn.

Hennes borgerlige navn var Elizaveta Jur’evna Pilenko. Hun ble født i Riga i 1891. Som ung flyttet hun til St.Petersburg, hvor hun som student deltok i livlige politiske og filosofiske diskusjoner tidlig på 1900-tallet. I 1923 emigrerte hun til Paris med sin andre mann, som var offiser i Den hvite armeèn. Her skulle hennes liv bli radikalt forandret. I Paris møtte hun de ledende skikkelsene innen Den russisk ortodokse kirke i eksil: Bulgakov, Florovskij, for ikke å forglemme Berdjajev, Fedotov og metropoliten Evlogy. I dette miljøet ble Elizaveta formet og ikke minst utfordret. Dette førte til at hun opplevde en djuptgåene åndelig krise.

Krisen førte til at ekteskapet gikk i stykker, og hun ba da om å bli skilt, noe Den ortodokse kirken innvilget henne. I denne perioden av hennes liv fikk hun et radikalt møte med Jesus, og i 1932 avla hun sine monastiske løfter i nærvær av metropoliten Evlogy. Etter dette ble hun kalt Moder Maria.

77 Rue de Lourmel skulle en helt spesiell adresse i Paris. Her grunnla Moder Maria det man kan kalle en ukonvensjonell kommunitet. Moder Maria ville forme et monastisk liv 'åpent mot verden'.

77 Rue de Lourmel var både suppekjøkken, herberge og et åndelig sentrum der liturgien ble feiret hver dag. Hit kom fattige og arbeidsløse, russiske emigranter, prostituerte, kunstnere, filosofer og åndelig søkere. Midt oppe i dette levde Maria og tjente Gud og mennesker.

Når krigen kom gjemte hun jødiske barn. Så kom Gestapo. Bare noen måneder før krigens slutt endte hun sitt liv i konsentrasjonsleirens gasskammer.

Johannes Klimakos betjente folk med helbredelsens nådegave og ved kunnskapsord ved Ånden

'På samme måte som ild brenner og ødelegger veden, tørker tårene bort all urenhet, både den ytre og den indre'.

Ordene tilhører Johannes Klimakos hvis minnedag det er i dag. Han blir født omkring år 570, sønn til Xenophones og Maria, og var ikke mer enn 16 år gammel når han blir en del av klosterfellesskapet ved Sinai-fjellet. Her tilbrakte han 19 år, før han drar seg tilbake for å leve som eneboer.

Johannes flytter til Tholos, et øde sted. Her tilbringer han så 40 (!) år i stillhet og bønn. Det er her i ødemarken han opplever at Herren kommer han så nær, og det er her han ser behovet for å leve i en daglig omvendelse. Og tårene blir hans gave.

Johannes Klimakos har fått navnet sitt etter sitt berømte verk 'Paradisstigen'. Klimakos betyr nettopp det: en stige. I denne boken, som han skriver mot slutten av sitt liv, sammenfatter han sine erfaringer med Gud og de erfaringer han gjør i forsakelse og tro.

Hans asketiske ideal var måteholdet.

'Jeg faster ikke for mye,' skriver han. 'Jeg overgir meg ikke til for harde vàker, sover ikke rett på bakken, men jeg lever måteholdent, og Herren er snar til å redde meg'.

Johannes Klimakos levde i en grotte, men det forhindret ikke at vitnesbyrdet om hans hellighet spredte seg vidt omkring. Og folk kjente sin besøkelsestid. De kom i strie strømmer for å få del i hans åndelige veiledning.

75 år gammel får Johannes Klimakos ansvar for Sinaiklostret. Han ledet klostret i fire år og i forbindelse med hans siste leveår fikk han del i helbredelsens nådegave, og han betjente mange med kunnskapsord ved Ånden.

Johannes Klimakos døde i år 649.

En fastebønn av Johannes av Dalyatha

I dag feirer vi minnet om den hellige Johannes av Dalyatha, og jeg har forsøkt å oversette en fastebønn av ham. Men først noen ord om Johannes selv.

Han går også under navnet Johannes av Saba eller 'den gamle'. Vi vet ikke akkurat når han ble født, men det skjedde en gang under den senere delen av 600-tallet, mest sannsynlig i år 690 i byen Ardamust, som ligger nordvest for byen Mosul i dagens Irak.

Tidlig lærte han Bibelen å kjenne, og som en ung gutt besøkte han ofte klostret Apnimaran som lå i nærheten av han hjemsted. Omkring år 710 trådte han inn i klostret Mar Zozadaq. Der var han ikke mer enn i syv år før han begynte en tilværelse som eneboer på fjellet Dalyatha, trolig i nærheten av Ararat. Her ble han værende store deler av sitt liv.

Stedet hvor Johannes levde som eneboer er interessant fordi det ligger i de samme traktene som Isak Syreren hadde levd en generasjon tidligere. Så siterer da også Johannes fra skriftene til Isak Syreren, som nok må ha vært et av hans åndelige forbilder.

I ensomheten og stillheten oppe i fjellene lever Johannes et liv i bønn og kontemplasjon, og utvikler gjennom årene et djupt vennskap med Gud. Hans skifter viser at han ikke rømte vekk fra livet, men kom til å elske alt det skapte. Han var, foruten Isak Syreren, også påvirket av Evagrios av Pontos, Makarios, Dionysios Areopagiten og Gregorios av Nyssa.

Mot slutten av sitt liv bryter Johannes opp fra Dalyatha og begir seg til sørøstlige delen av Tyrkia der han sammen med andre munker restauterte det overgitte klostret Mar Yakub. Han ble abbed for dette klostret. Før han døde i høy alder overgav han klostrets munker den livsregel som de skulle følge. Han dør sannsynligvis i år 780. Den østsyriske kirken feirer ham den fjerde søndagen i fasten.

Her er en fastebønn av Johannes av Dalyatha:

Herre Jesus Kristus, vår Gud,
som gråt over Lasarus,
og utøste tristhetens og medfølelsens tårer over ham,
ta imot mine tårer av bitterhet.
Gjennom Din lidenskap helbred
mine lidenskaper, gjennom Dine sår
bring det som trengs for mine sår,
gjennom Ditt blod rens mitt blod
og bland det sammen med parfymen
fra Din kropp som gir liv.

Må gallen som Dine fiender gav Deg å drikke,
gjøre min sjel søt og jage bort
bitterheten som er øst over den av motstanderen.

Må Din kropp, strakt ut mot korsets tre,
tiltrekke seg mitt sinn,
så dratt ned som det er av demoner.

Må Ditt hode, som Du la ned på korset,
løfte mitt hode opp igjen,
slått som det er av mine fiender.

Må Dine hender, naglet til korset av ugudelige,
reise meg opp fra fortapelsens kløft som skiller oss,
som Dine hellige lepper lovte (Joh 12,32)

Må Ditt ansikt, som mottok spytt fra onde menn,
få mitt ansikt til å skinne, ødelagt som det er av misgjerninger.

Må Din sjel, som Du oppgav til Din Far på korset,
lede meg til Deg ved Din nåde.

Jeg har ikke noe hjerte som sørger, til å søke Deg med,
det finnes heller ingen omvendelse
som kan bringe barna tilbake til deres arv.
Herre, jeg har ingen tårer.
Mitt sinn er tåkelagt av jordiske bekymringer,
og jeg klarer ikke å løfte blikket for å se på Deg i sorg.
Mitt hjerte er blitt kaldt av allskens fristelser
og kan ikke varmes av tårene fra Din kjærlighet.

Men Du, Herre Jesus Kristus,
selve rikdommens skatt
gi meg en sann omvendelse
og et sørgende hjerte,
slik at jeg kan søke Deg av hele mitt hjerte,
for uten Deg har jeg ingen rikdom.
Gi meg derfor, Du Gode, Din nåde.

Må Din Far, hvis fang du forlot,
i evigheten,
fornye særtrekkene i Ditt bilde i meg.

Jeg har overgitt Deg,
overgi ikke Du meg.

Jeg har forlatt Ditt hus,
vær så snill å gå ut for å søke etter meg
og bring meg tilbake til Dine gressganger.
Må jeg telles med blant sauene i Din utvalgte flokk
og gi meg føde fra
lageret av Dine guddommelige mysterier.

Gudbæreren og Gudfødersken viser oss at krybben og korset hører sammen

Det er litt underlig å sitte hjemme når man så gjerne skulle vært i kirken i dag og feiret Maria bebudelsesdag, men etter at jeg ble rammet av et hjerteinfarkt torsdag, har jeg ikke så mye krefter.

Men dagen i dag er en av årets store Mariafester. Og disse dagene hører alle til, uansett kristen konfesjon. For vi må jo feire bebudelsen!

Dagen feires 25. mars - og markerer dermed at det er ni måneder til jul! Med dagen i dag - den femte søndagen i fastetiden - innledes også pasjonstiden for alvor. En tid med fokus på korset, og noe mer dyrebart enn Jesu Kristi kors finnes ikke, for den som tror. Det er gjennom korset vi er døde for verden, og lever for Gud.

Hvor forunderlig må det ikke ha vært for den unge jødiske jenta fra Nasaret å få englebesøk. Og det som enda mer var: at hun skulle få høre disse underfulle ordene:

«Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.» Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn. (Luk 1,28-35)

Noen slike ord hadde aldri noensinne blitt hørt av noen, - og her får altså en ung tenåringsjente, på et lite sted, kjent i Israel på den tiden som et sted for de fattigste av de fattige, del i den største nyhet verden er blitt presentert for. Hva må ha rørt seg i hennes sinn?

Kirkeåret har sine farger. I dag er den hvit. For i dag avsløres det mysterium som er fra evighet. I Østkirken synger man denne dagen: Gudesønnen er blitt Menneskesønnen!

Er det ikke fantastisk? Hvilket håp denne dagen bringer med seg.

Nå er jo egentlig Maria Bebudelsesdag julens første forberedelsesdag! Men den faller altså midt under våre forberedelser til påsken. Og slik er det jo med Jesu livshistorie: Korset finnes der allerede i krybben. Barnet fødes for å dø, og hvilken død! Men i engelens budskap ligger jo selve håpet for menneskehetens redning og frelse. Uten Frelseren ingen frelse - for noen.

Fra evangeliet lyder det: 'Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg'. (Joh 14,6)

Maria er både Gudbærer og Gudføderske. For Den hun føder er jo Ordet, som blir kjød, og 'Ordet var hos Gud og Ordet var Gud'. (Joh 1,1)

Mariafesten i dag har to sider ved seg:

Den ene handler om vår ærbødighet for Guds mor. Uansett hvilket syn vi har på henne, sier Bibelen dette om henne: 'Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv'. (Luk 1,42) Det står i verset foran at Elisabet ble 'fylt av Den Hellige Ånd og ropte høyt ...' da hun sa dette.

Den andre siden handler om oss. Vi har også øyeblikk da Gud åpenbarer seg for oss og lar oss kjenne Hans vilje.

Maria lærer oss hvordan vi skal reagere når Gud taler til oss:

«Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Luk 1,38.

Dette ordet fra Luk 1,38 var favorittordet til min åndelige veileder gjennom mange år, en pinsevenn som ble over 90 år, og som jeg gikk i samtaler med gjennom mange år. Han hadde funnet hemmeligheten til livet med Gud i Marias liv!

En brennende forbeders fastebudskap

Jeg har forsøkt å oversette årets fastebudskap fra patriark Bartholomeus av Konstantinopel, da det er et ord til hele Kristi kirke:

Nåde og fred fra Herre og Frelser Jesus Kristus, og fra Oss: bønner, velsignelse og tilgivelse.

La oss, Dere troende, med glede ta imot det guddommelig inspirerende budskap om Den Store Faste.

I den senere tid har vi lagt merke til en økende grad av bekymring. Det er mange problemer som viser seg. Verden lider og krever hjelp. Vi gjenomlever i sannhet en generell prøvelse. Noen kaller det 'en økonomisk depresjon', andre sier: 'politisk krise'. For oss dreier det seg om en åndelig avsporing. Og for den finnes det en behandling. Det foreslås mange løsninger, og man hører forskjellige synspunkter. Men problemene forblir de samme. Folk føler seg sviktet og alene. Deres djupere vesen blir oversett. De forblir nedtrykte, forvirrede og fortvilte. De løsninger, som foreslås, uansett deres retning og opphav, setter ikke mennesket fri, men vi blir overgitt som fanger av forgjengelighet og død.

Kirken er Herren, Gud-mennesket selv, vår sjels Befrier. Når vi går inn i Kirkens rom, kommer vi inn i en atmosfære av guddommelig trøst, av forsoning mellom Himmel og jord. Vi går inn hos våre egne. Vår ånd finner ro. Vi finner den himmelske skjønnhet og åndelig modenhet, en 'hellig duft', som rekker til den ytterste grense. Kirken kjenner alle våre lidelser. Og den har styrke til å befri oss. Kirken kaller oss til omvendelse. Den inneholder ingen løgn, og den gjemmer ingen skjulte ulykker.

Kirken sier hele sannheten. Og den oppfordrer oss til å se sannheten i øynene, slik som den er. Den får oss til å innse at vi er jord og støv. I den hellige Andreas av Kreta's botskanon tales det om angerens tårer, om den åndelige sorgs djupe gråt, om smerten fra våre sår. Men sjelens ro og åndelige sunnhet finnes i dette. Vi har vår Skaper og Frelser. Av sin overstrømmende nåde har Han satt oss midt mellom forgjengeligheten og vår dødelighet. Han har ikke forlatt oss. Han er kommet, og Han har frelst oss. Ved korset har Han tilintetgjort døden. Han har skjenket oss kjødets uforgjengelighet.

Siden vi nå er podet inn på Kristus, hvorfor bekymrer vi oss da til ingen nytte? Hvorfor skynder vi oss ikke til Ham? Kirken befatter seg ikke med og overlater oss heller ikke til forgjengelighet. Kirken kjenner menneskets djupeste behov, og den kommer oss til hjelp og setter oss fri. Vi har behov for føde. 'Men mennesket lever ikke av brød alene' (Matt 4,4) Vi har også behov for åndelig forståelse, men vi er også kropp. I Kirken finner vi hele livets fylde og forståelse i guddommelig balanse.

Borte fra Gud forderves og ødelegges mennesket. Der, hvor materiell overflod og rikdom råder, vinner også skandaløse fristelser og mørk forvirring frem. Der, hvor mennesker lever, som det passer seg, og mottar alt i takknemlighet og takksigelse, der helliggjøres alle ting. Lite velsignes som tilstrekkelig, og det forgjengelige ikles uforgjengelighetens prakt. Mennesker tar imot det flyktige som en Guds gave. Og allerede her og nå næres vi av vår pant på det evige liv. Ikke bare løses problemene, men prøvelsenes smerte forvandles til livskraft og gir anledning til lovprisning. Når dette finner sted i oss, når mennesker finner hvile og personlig frelse ved å overlate alt til Kristus, vår Gud, da opplyses menneskets sjel. Da kjenner vi oss selv og hele verden. Da lever vi i tillit til Den Allmektiges kjærlighet. Dette gir den troende styrke. Og det formidles, ved en usynlig stråling, som noe som styrker alle, som hungrer og tørster etter sannheten.

Hele verden har bruk for den frelse, som stammer fra Skaperen. Hele verden har bruk for troens nærvær og de helliges samfunn. La oss takke vår Herre og Gud for alle Hans velgjerninger og særlig nå i Den Store Fasten. Det er en tid, som er velkommen, det er omvendelsens tid. La oss krysse Fastens hav sønderknuste og med syndsbekjennelse, for at vi kan nå frem til den glede, som er uten ende: vår Herre, Gud og Frelser Jesu Kristi oppstandelse.

Ham være lov og pris til evig tid. Amen!

Patriark Bartholomeus av Konstantinopel
Brennende forbeder for dere alle hos Gud

Hl.Cuthbert av Lindisfarne valgte eneboerlivet fremfor bispesete

I dag feires minnet om Hl. Cuthbert av Lindisfarne, født ca 634 og død 20.mars 684, munk og biskop av Northumbria.

Det er mens han gjeter sauer i åsene nær sitt hjem i Lauderdale i august i år 651, at den foreldreløse gutten i en visjon får se noen engler fortelele, at den hellige Aidan dør samme kveld. Det opplever Cuthbert som et kall til klosterlivet. Hovedkilden for det vi vet om Cuthbert har vi fra Beda, den ærverdige. Det er han som forteller at gutten, som kom fra en velstående familie, vokste opp hos en fostermor, enken Kenswith. Cuthbert ble munk i Melrose mens Hl. Eata var abbed der. Han ble undervist i Bibelen og i klosterlivet av den hellige Boswell. I år 660 gav Alfrid, sønn av kong Oswiu av Northumbria, land til et nytt kloster til abbeden i Melrose. Det nye klosteret ble bygget i Ripton, og Eata og Cuthbert flyttet dit året etter. Alfrid insisterte på at klosteret skulle følge romersk-katolsk tradisjon, mens munken på Melrose tilhørte den keltiske tradisjonen. De reiste derfor tilbake til Melrose.

Omkring denne tiden døde den hellige Boswell, og Cuthbert etterfulgte ham som abbed. Flere ganger dro han ut på misjonsreiser til områdene mellom Berwick og Galloway.

Ved synoden i Whitby 663/664 ble det vedtatt å innføre den romersk-katolske tradisjonen i kirken, noe som blant annet fikk følge for utregningen av datoen på påsken. Den hellige Colman av Lindisfarne trakk seg som bisop som en følge av dette. Han tok med seg alle de irske munkene og tretti av de engelske og dro tilbake til Irland. Eata ble utnevnt til biskop og abbed av Lindisfarne, den hellige øya, og i år 664 utnevner han Cuthbert til prior i klosteret der. Nå var Cuthbert kommet til at han støttet innføringen av den romersk-katolske tradisjonen.

Hans egentlige ønske var å bli eneboer. En tid bodde han alene på en liten øy utenfor Lindisfarne, som har fått navnet St.Cuthert's Isle. I år 676 trakk han seg som prior, og flyttet til øya Inner Farne, hvor den hellige Aidan hadde levd.

Her på Inner Farne likte han seg så godt at han ikke ville forlate øya. Men han forlot den en gang for å treffe Alhfled, datter av kong Oswiu. Hun ba ham innstendig om å akseptere et bispesete som hennes bror, kong Ecgfrith ville gi ham. Motvillig gikk han med på det. Men han ville ikke forlate eneboerlivet. Kongen måtte personlig overtale ham. Påskedag år 685 ble han presteviet i York. Men straks etter dro han til Melrose, og klarte der å ordne det slik at han og Eata byttet; dermed ble Eata biskop av Hexham og Cuthbert biskop av Lindisfarne. Mindre enn to år senere kjente han at livet ebbet ut, og la ned sitt embete. Han feiret jul på Lindisfarne i år 683 og trakk seg tilbake til Inner Farne. Der levde han tre måneder til, syk og for det meste alene. Munkene fra Lindisfarne kom for å pleie ham, men fikk ikke lov til å bosette seg sammen med ham. Han ville selv gravlegges på øya, men gikk med på munkenes ønske om at han skulle legges i klosterkirken.

20.mars år 687 tar han imot nattverden og sovner så stille inn.

Josef - Jesu fosterfar, en fattig men trofast ektemann

Josef, fosterfar til Jesus var trofastheten selv! Han hadde inngått forlovelse med Maria, og da det ble kjent at hun var med barn på forunderlig vis, velger han ikke - slik det må ha vært forventet av ham på grunn av de rådende omstendighetene, å skilles fra henne, men sto ved hennes side. Tenk på ryktene som gikk. Ei ung jødisk tenåringsmor som var blitt gravid, og som attpåtil hevdet at unnfangelsen hadde skjedd fordi Den Hellige Ånd hadde kommet over henne. I manges øyne må Maria ha vært en løgnaktig horkvinne. Og dermed kunne hun også ha blitt steinet.

Men Josef, den fattige snekkeren fra Nasaret, forble trofast.

Det er ikke mye vi vet om ham, og han forsvinner da også stille ut av historien. Mest sannsynlig døde han tidlig. Men Josef spiller en svært viktig rolle i frelseshistorien. Det er han som får det ærerike oppdrag å Marias sønn Messiastittelen!

'Men han levde ikke med henne før hun hadde født en sønn. Og han gav ham navnet Jesus'. (Matt 1,25)

Det er også Josef som beskytter den lille familien når den er på flukt, både i hjemlandet og mens Maria, Jesus og Josef lever som flytktninger i Egypt. Det er i det hele tatt gripende å lese om hvordan denne mannen gir seg til Jesu mor og til sin fostersønn.

Forunderlig må det ha vært å vite at det barnet han har tatt på seg ansvaret for er ingen ringere enn Guds Sønn. Han fikk med seg i hvert fall barneårene til Jesus, og må ha lekt med ham og tømmermannen må ha lært opp sønnen i sitt yrke.

Både Josef og Maria blir i evangeliene betraktet som Jesu foreldre:

'Se, din far og jeg har engstet oss og lett etter deg'. (Luk 2,48)

Nasaret var i de årene Jesus vokste opp et sted preget av fattigdom, og Josef og Maria var nok blant de fattigste av de fattige i landet. Stedet hadde også dårlig rykte på seg. Den lille fattige familien livnærte seg gjennom tømmermannsvirksomheten til Josef. Også av dette har vi mye å lære om Jesus, Han som forlot himmelens herlighet for 'å slå opp sitt telt iblant oss'. (Joh 1,14 -bokstavelig oversettelse)

Biskopen som fornyet gudstjenestelivet

Det finnes vel få - om noen - som har hatt en slik betydning for gudstjenestens og ikke minst kirkeårets utforming som Kyrillos av Jerusalem, hvis minnedag det er i dag. Han var biskop i den hellige byen fra 348 og helt frem til han døde, 18.mars 386. Det var under hans tid som biskop at Jerusalem fikk tilbake sin stilling som kristenhetens viktigste pilegrimsmål.

Det er ikke så mye vi vet om oppveksten til Kyrillos. Han ble født i nærheten av Jerusalem i år 315. Når han var rundt 30 år ble han vigslet til prest. De to biskopene som vigslet ham skulle senere skape problemer for ham fordi de sto på den arianske siden under den kristologiske striden på 300-tallet. Dermed var det de som mente at Kyrillos også var arianer. Det var han slett ikke. Han skulle bli en av de store forsvarerne av den apostoliske troen i sin samtid. Tre ganger ble han på grunn av dette sendt i eksil av keisere og biskoper som forsvarte de arianske standpunktene.

Kyrillios av Jerusalem var en ivrig bibelleser. Han er berømt for sine dåpsskoler som ble holdt i tiden før påske. Så er også hans undervisning om dåpens og eukaristiens betydning.

Men mest av alt er han kjent for kirkeårets oppbyggelse. På en god pedagogisk måte knyttet han gudstjenesteferingen til hendelsene i Jesu liv til de hellige stedene til bestemte dager og tider under året.

Oppstandelseskirken - som også kalles Den hellige gravs kirke - ble bygget på 300-tallet, og denne kirken ble nå fylt med lovsang og stadig pågående bønn, og ble sentrum for gudstjenestelivet i Jerusalem på denne tiden. Trolig var det på denne tiden at man begynte å be en fullstendig tidebønnssyklus med laudes og vesper, likeså de kortere tidebønnene og nattevigiliene.

Hellige Patrick - sauehyrden som ble Irlands apostel

Fasten brytes i dag med en festdag til minne om Hl. Patrick, Irlands apostel (386-461). Uløselig som han er knyttet til den grønne øya, er han fortsatt en inspirasjonskilde for mange også andre steder i verden. Som her i Norge.

15 år gammel blir han kidnappet utenfor sitt hjem i Britannia, og blir ført bort som slave til Irland. Hans ulykke skulle likevel vise seg å bli hans redning. For til tross for at han hadde fått en kristen oppdragelse, så hadde han vendt Gud ryggen. Han skrev ved en anledning i sin selvbiografi:

'Jeg har vendt mitt hjerte bort fra Gud og fortjente den skjebne som rammet meg'.

I Irland blir han satt til å gjete sauer. Overgitt som han er til elementene - og de merkes i Irland (!) - så får han god tid til å tenke. I skogene i den nordvestlige delen av øya begynner den unge mannen å søke Gud. Den Hellige Ånd arbeider i ham. Han har med seg en arv hjemmefra. Ord som er blitt sagt, ord som er lest og bønner som er bedt, har sin virkning. De har falt i god jord. Og de bærer frukt, god frukt. Det han lærer blant sauene ute under himmelhvelvet skulle han senere få god bruk for som nasjonens sjelehyrde. Rikmannssønnen fra Britannia ble formet i stillheten slik mange andre profeter før ham og ble forberedt for en profetisk tjeneste som for all framtid skulle forandre Irland. I over 1000 år spredte lyset seg fra den grønne øya og nye mennesker ved andre kyster skulle få del i evangeliet.

Drevet av underlige drømmer klarer han å ta seg over til Britannia igjen. Men det er ikke lenge han er på hjemlige trakter før han opplever at Gud kaller ham til å reise tilbake til Irland. I et syn om natten ser han en mann som umiskjennelig er irsk, som kaller på ham og sier:

'Kom over hit, hellige yngling, og vandre på nytt i blant oss'.

Patrick opplever dette som Guds kall og handler deretter.

Etter opplæring ved et kloster i Gallia, får han Kirkens velsignelse til å reise til Irland som misjonær. Frem til nå har misjonsvirksomheten stort sett skjedd innenfor Romerrikets grenser. Nå utvides dette. Han begynner i nordvest der han har levd som slave. Så tar han fatt på sin vandrermisjon som fører ham overalt på øya. Forsamlinger ble grunnlagt etter hans evangelieforkynnelse, og kirker blir bygd overalt. Under hans virketid blir syv konger døpt, 3000 prester ordinert og 300 biskoper innsatt i sine embeter.

17. mars 361 dør han. Dødsåret er noe usikkert, men det er hva forskerne nå har landet på.

En Kristi slave på Patmos

I traktene rundt det berømte stedet Nikea, vokste det opp en gutt, som skulle få et navn som fører til at vi i dag minnes ham på denne dagen: Christodoulos - med tilnavnet Undergjøreren. Navnet Christodoulos betyr: Kristi slave. Ganske riktig - det var her, ikke så langt fra Konstantinopel, at det første - såkalte økumeniske - kirkemøtet ble holdt i år 325.

Men Christodoulos var et navn han skulle få senere i livet. Hans foreldre, Theodore og Anna, gav ham navnet Johannes. Vi vet ikke når han ble født, men han dør i år 1111.

Ennå mens han var ung følte Christodoulos en sterk lengsel etter Gud, og etter å gi sitt liv til en monastisk kommunitet. Det var da han tok navnet 'Kristi slave'. En tid levde han som munk på fjellet Latra i Bitynia, et sted vi kjenner igjen fra innledningen til apostelen Peter's første brev. Derfra reiser han til Kos, hvor han blir igumen, eller abbed.

I år 1089 henvender Christodoulos seg til keiseren på den tiden, Alexis Comnena, og ber denne om jord på klippeøya Patmos i Egeerhavet, til å bygge et kloster i nærheten av det stedet hvor Johannes i følge tradisjonen fikk sine åpenbaringer. Dette klosteret finnes der den dag i dag.

I år 1110 angriper arabiske sjørøvere Patmos. Munkene må flykte. De klarer å komme seg unna til øya Eubeios. Her dør Christodoulos 16. mars året etter. Navnet Undergjøreren har å gjøre med de tegn og under som fulgte hans tjeneste.

Patriark Sofronius av Jerusalem og nøklene til Oppstandelseskirken

I dag er det minnedagen til en av patriarkene i Jerusalem, Hl. Sofronius. Han var ortodoks patrark i Jerusalem fra 634 og frem til sin død, mest sannsynlig i 638. Han levde og virket dermed i en tid av store forandringer.

Sofronius, som var araber, ble født i Damaskus i år 560. Det vestromerske riket var da i oppløsning, mens Det østromerske riket og Konstantinopel holdt stillingen. Han fikk sin utdannelse i gresk, og arbeidet en tid som lærer i retrorik.

Sofronius var ikke mer enn noen og tyve år da han fikk et radikalt møte med Jesus, og livet tok en ny retning. Han trådte inn i et kloster som lå i nærheten av Betlehem. Med utgangspunkt i dette klosteret reiste han rundt i Tyrkia, Egypt og kom til slutt til Rom.

I Kirken var det teologisk uro. Sofronius var overbevist om at det khalkedonske synet på den kristne troen var rett. Han argumenterte for at Kristus måtte ha vært helt og fullt menneske om menneskene skulle kunne bli frelst. På samme måte som Kristus hadde en menneskelig kropp for at frelsen skulle innebefatte kroppen, måtte Han også ha hatt en menneskelig vilje for å kunne frelse vår vilje! Den såkalte Dyothelismen - læren om at det finnes to viljer i Kristus, en menneskelig og en guddommelig - betraktet Sofronius som en naturlig og ubestridelig konsekvens av kirkemøtet i Khalkedon i 451.

Da monoteletismen fikk innpass i kirken stod Sofronius fram som en sterk motstander av denne læren, noe som gjorde at han kom på kant med patriarken i Jerusalem. I år 634 ble Sofronius valgt til patriark av Jerusalem, og fikk med det større tyngde i sin kamp mot monoteletismen. Han prøvde å påvirke både pave Honorius I og patriarken i Konstantinopel, men begge endte opp på motsatt side i dette spørsmålet. I år 638 gjorde keiser Herakleios monoteletismen til den gjeldende kristologien i hele sitt rike. På dette tidspunktet hadde det kommet en ny pave, og monoteletismen ble etter hvert avvist og erklært som vranglære, først av pave Martin I på Laterankonsiliet i år 649 og så på det tredje konsiliet i Konstantinopel i år 680-681.

Det er også en annen side ved Sofronius som er interessante. Han er samtidig med Muhammed. Muhammed dør som kjent i år 632. To år senere ble Sofronius patriark i Jerusalem, og det tar ikke mer enn to år til før Jerusalem er hærtatt av muslimene. En ny politisk og religiøs makt hadde tatt over i øst. Under ledelse av Sofronius holdt Jerusalem stillingen i et halvt år. Når de utsultede innbyggerne av Jerusalem ikke klarte mer, ba Sofronius om et møte med kalifen Omar og tilbød seg å kapitulere. Vilkårene var at de kristne ikke skulle tvinges til å konvertere til Islam og de skulle få beholde sine kirker.

Kalifen gikk med på dette. Det er patriark Sofrony som inngikk avtalen om at nøklene til Oppstandelseskirken skal oppbevares hos to muslimske familier. Slik det er den dag i dag.

Anastasia elsket av keiseren - valgte bønnelivet i ørkenen

Man merker historiens sus når man skal beskrive den hellige Anastasia. Hun tilhørte aristokratiet i det bysantinske Konstantinopel på 500-tallet. En periode hadde hun tjeneste ved det keiserlige hoff. Der ble hun lagt merke til av keiser Justinianus. Først og fremst på av hennes åndelige utstrålning.

Anastasia var ganske ung da hun ble enke. Da bestemte hun seg for å søke seg bort fra Konstantinopel. Byen hadde så mange ting som dro henne bort fra hennes rene hengivenhet til Kristus. Hun ville bevare sin sjel. I djupeste hemmelighet forlot hun byen og dro til Aleksandria. Her grunnla hun en liten klosterkommunitet.

Men keiser Justinianus klarte ikke å glemme Anastasia. Når hans hustru mange år senere døde begynte han å lete etter Anastasia. Han ønsket å gifte seg med henne. Ryktene om dette nådde også Anasasia, og hun søkte opp abba Daniel i hans eremittbolig i ørkenen for å få hans råd. Abba Daniel sørget da for at hun fikk mannlige munkeklær og gav henne navnet Anastasios. Han viste henne så en avsidesliggende grotte i ørkenen, gav henne en bønneregel og oppmuntret henne til verken å forlate grotten eller ta i mot besøk. Det var bare en munk som kjente til gjemmestedet. Hans oppgave var å sørge for at Anastasia hadde brød og en krukke vann. Dette satte han ved inngangen til grotten en gang i uken. Slik levde Anastasia i bønn i 28 år. Alle trodde at grotten var bebodd av munken Anastasios!

Like før hennes død åpenbarte Herren seg for Anastasia. Hun skrev da en beskjed til abba Daniel på en leirtavle som hun satte utenfor grotten. Abba Daniel kom med det samme han fikk beskjeden, og tok med seg alt som trengtes til hennes begravelse. Anastasia var fremdeles i live da han kom. Sammen fikk de feire eukaristien. Etter å ha feiret det hellige måltidet da abba Daniel Anastasia om å velsigne ham, og den munken han hadde med seg.

Med ordene: 'Fader, i dine hender overgir jeg min ånd', døde hun. Dette skjedde omkring år 567.

Når hennes grav ble forberedt gav abba Daniel den kappen han bar til munken og ba ham svøpe den døde 'broderen' inn i den. Munken oppdaget da at det var en kvinne, men vegret seg for å si noe. Når de kom tilbake til klostret spurte munken sin åndelige far om han visste at 'broderen' de hadde gravlagt var en kvinne. Abba Daniel fortalte da historien om Anastasia, og historien ble så skrevet ned.

Den fullkomne loven er skjult i Kristi kors

5. mars er dagen vi minnes Markus Asketen, eller Markus Munken, en av de mest betydningsfulle av de såkalte ørkenfedrene. Han blir også kalt en av de 'Gudbærende fedre'. Markus Asketen ble født i Athen tidlig på 400-tallet, og levde i den egyptiske ørken i 40 år. Han var disippel av selveste Johannes Chrysostomos, og det var også denne som vigslet ham til munk.

Helt siden sin tidlige ungdom hadde Markus en djup kjærlighet til Den Hellige Skrift, og han leste daglig i sin Bibel. Det er blitt sagt at han kjente store deler av den utenat.

Markus asketen hadde en nådegave til å undervise, og har etterlatt seg skrifter som er flittig lest i særlig grad av munkene i Østkirken, og høyt elsket av dem. En del av hans skrifter finner man blant annet i Filokalia. Han skriver blant annet om dåpen, om åndelig edruelighet, om fristelsens natur og veien til fullkommenhet. En av hans mest kjente uttalelser er denne:

"Den fullkomne loven er skjult i Kristi kors!"

Markus døde i ørkenen 120 år gammel.

Gerasimos av Jordan og løven

I dag minnes vi Gerasimos av Jordan, en av de mange munkene som levde i ørkenen på 400-tallet. Hva er det som gjør at nettopp denne Gerasimos skiller seg ut, og gjør at vi så mange år etter hedrer hans minne? En av årsakene er at han blir omtalt i den berømte 'åndelige reiseskildringen' til Johannes Moschos, som på svensk har fått tittelen: Andliga änger.

Gerasimos ble født i provinsen Lykien på slutten av 300-tallet. Etter de opplysninger vi har synes det som om han har trådt inn i en monastisk kommunitet i svært ung alder.

Etter noen år i denne kommuniteten begav han seg i vei til Judea, hvor han lokket av det liv som eremitene lever der, søker seg til stillheten og lever et liv i stadig bønn. Det varer ikke så lenge før en gruppe disipler samler seg rundt ham. De har lagt merke til hans liv, og blir smittet av den Gudslengsel som Gerasimos bærer på. Gerasimos grunnlegger en monastisk kommunitet, øst for Jeriko, like i nærheten av Jordan elven. Etter hvert slutter mer enn 70 eremitager seg til klosterfellesskapet. Her lærte unge noviser seg å leve i enkelthet, stillhet og askese.

Men det er ikke bare dette klosterfellesskapet som Gerasimos er kjent for. Han hadde - lik mange andre asketer - en djup kjærlighet til alt det skapte. En dag vandret han langsmed Jordan hørte han en løve som skrek noe aldeles forferdelig. Det viste seg at den hadde fått en stor torne i den ene labben. Overveldiget av følelser for det skadede dyret, dro Gerasimos ut tornen av dyrets labb og forbandt såret. I stedet for å vende tilbake til ørkenen fulgte nå løven Gerasimos tilbake til klosteret og oppholdt seg i nærheten av det. Løven passet på Gerasimos helt til den døde. Brødrene i klosteret var overrasket over hvor fredsommelig løven var. De matet den med brød og grønnsaker.

Når Gerasimos døde, la løven seg oppå graven og døde den også.

Gerasimos kloster forble et vitalt åndelig senter helt fram til 1200-tallet, og den dag i dag er det mange turister som besøker det årlig.