Det mennesket kan gi Gud er sine hjertesukk

Sammen med våre venner i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby feirer vi i dag minnet om Gregorios av Narek, født i år 951 i Rshtunik i kongedømmet Armenia, som i år 301 blir det første land i verden som antar den kristne tro som sin statsreligion. Det er apostlene Taddeus og Bartoholmeos som bringer evangeliet til dette landet som ligger inneklemt mellom Tyrkia og Iran.

900-tallet var en åndelig blomstringstid for Armenia. Det er på denne tiden Gregorios blir født, som sønnen til landets erkebiskop. Når hans mor dør blir Gregorios overlatt til det lokale klosteret, hvor han blir fostret opp.

I klosteret fikk han mulighet til å lære seg å lese og skrive, og her fantes et rikt bibliotek og med iver fordypet Gregorios seg i de greske og syriske teologene. Med tiden skulle disse studiene og dypdykkene i den rike kristne tradisjonen, føre til at Gregorios ble Armenias første mer betydningsfulle poet. Han har forfattet flere kommentarer til Høysangen og mange hymner og egen poesi. Han utgav også en egen bønnebok med klagesanger. Den er blitt oversatt til en rekke språk.

Gregorios holdt til i klosteret Narekavank, hvor han også døde i år 1003.

Det fortelles at noen av brødrene i klosteret en dag kom til Gregorios og spurte ham:

- Hva kan et menneske gi til Gud, som er alle tings skaper og som inneslutter alt?

Gregorios ba om betenkningstid og kom så tilbake med dette svaret:

- Sine hjertesukk.

Hele Nordens 'lille-Luther'

I dag minnes vi hele Nordens vekkelsesevangelist og sjelesørger Carl Olof Rosenius, eller 'lille-Luther', som han også ble kalt. Vi snakker gjerne om den 'rosenianske arven' og det er virkelig en gedigen arv. Gjennom sitt forfatterskap berørte han ikke bare Sverige, med hele Norden - og han gjør det fremdeles.                                                                    

Selv husker jeg med glede min første skolelagsleir hvor jeg ble introdusert til 'En klar og usvikelig veiledning til fred'. I bokens første opplag kunne N.J Laache skrive: 'Rosenius havde i fortrinlig Grad faaet Gave af Herren til at lede vakte søgende Sjæle til Jesum, hjælpe saadanne til Lys og Klarhed over Naadens Vei og føre dem ud av Lovens Trældom og Evangeliets salige Erkjennelse og Aandens Frihed'.

Slik ble det også for en ung tenåringsgutt på skolelagsleir på Sagavoll folkehøgskole. En annen bok, denne gangen romanen Steingrunnen, skulle få avgjørende betydning for meg. Jeg har skrevet om dette tidligere på bloggen min.

Olav Valen-Sendstad har skrevet dette om Rosenius: 'Norsk kristendom kjenner seg i stor, åndelig takknemlighetsgjeld til Sverige, for hva vi har fått gjennom Sveriges profet, Carl Olof Rosenius. Rosenius vil være kjær, og bety noe åndelig her i Norge, så lenge her overhode finnes levende kristendom'.

Rosenius ble født, 3.februar 1816, i Nysätra i Västerbotten. Han kom fra presteslekt både på fars- og morssiden. Faren, Andreas Rosenius, var prest. Hans mor, Sara Margaretha, var datter til presten Olof Norenius. Faren deltok i Nyläsarna, som var en vekkelsesbevegelse. Denne bevegelsen skulle komme til å prege Rosenius for hele livet. På godt og på vondt. 15 år gammel har han sitt eget åndelige gjennombrudd.

I 1838 begynner Rosenius på teologistudiet i Uppsala, men allerede ett år senere avbryter han studiene på grunn av usikker helse og økonomi. Han begynte å arbeide på en gård i nærheten av Stockholm, og her kom han i stor anfektelse. Hjelpen skulle komme fra et noe uventet hold. Ikke fra en luthersk sammenheng, men fra metodistene, fra metodistpredikanten George Scott i Stockholm. Det førte til at Rosenius oppgav sine tanker om å bli prest. I stedet ble han assistenten til Scott og dennes evangeliseringsarbeide. En annen sterk påvirkningskilde var herrnhuterne.

Når Scott blir tvunget til å forlate Sverige, overtok Rosenius virksomheten og møtene de to hadde hatt i Den engelske kirken. Det skjedde i 1842. Da Den Evangeliska Forsterlandsstiftelsen (EFS) ble dannet i 1856 var Rosenius en av stifterne. Allerede året etter dannet EFS en stiftelse som kjøpte Den engelske kirkens lokaler, som fikk navnet Betlehemskyrkan. Herfra skulle mye av virksomheten til Rosenius foregå. Han arbeidet også med tidsskiftet Pietisten, som han startet sammen med Scott i 1842, og som han gav ut helt frem til sin død. Med tiden skulle dette tidsskriftet få et opplag på hele 10.000 eksemplarer, hvilken på den tiden var svært høyt.

Rosenius skrev en rekke bøker. I de siste årene av sitt liv arbeidet han på en utførlig kommentar til Romerbrevet.

1.pinsedag 1867 stod han på talerstolen i Johanneskyrkan i Göteborg da han fikk slag og 24. februar 1868 døde han.

40 ting å gi slipp på under årets fastetid - og modnes, del 2

Her kommer syv nye ting du kan arbeide med de nærmeste syv dagene i fastetiden:

8. Å skylde på andre - jeg vil ta ansvar for mine egne handlinger.

9. Skyld - jeg er elsket av Jesus og Han har tilgitt mine synder. I dag er det en ny dag, og det gamle ligger bak meg.

10. For mange forpliktelser - gjør mindre bedre og oppnå mer!

11. Mangel på rådgivere - kloke avgjørelser tas sjeldent i et vakuum.

12. Urenhet - lev rent

13. Krav - verden skylder meg ingenting. Gud skylder meg ingenting. Jeg lever i ydmykhet og nåde.

14. Apati - livet er altfor kort til ikke å bry seg

(fortsettes)

Henrettelsen av de 21 kopterne og minnedagen for Polykarp

I dag feirer vi minnet om den kristne martyren Polykarp. Det skjer i en tid hvor mange kristne mister livet for sin tro og overbevisning.

For bare noen få dager siden ble 21 koptere henrettet ved halshugging av den terrorgruppen IS. Det hele dokumentert på en video. Broren til to av kopterne som ble drept, forteller at de 21 kopterne ropte ut i dødsøyeblikket: JESUS ER HERRE! Midt i tragedien får de være et sterkt vitnesbyrd, som er med på å styrke troen til de etterlatte og til alle kristne. Det finnes en tro som er verd å dø for!

Slik var det også for Polykarp. Jeg har skrevet om ham ved flere anledninger her på bloggen. La meg dele dette med deg denne dagen:

Allerede i ung alder får Polykarp et livsforvandlende møte med apostelen Johannes, og blir en av hans disipler. Det er sannsynligvis Johannes som innsetter Polykarp til biskop av Smyrna rundt år 96 e.Kr. Som biskop i Smyrna får Polykarp dermed også ansvar for menighetene i Lille-Asia. Bibelforskerne mener at den kristne kirke på denne tiden telte så mange som 300.000. I nesten 60 år tjener Polykarp som biskop inntil han til slutt må lide martyrdøden på bålet. Tusener på tusener skulle lide martyrdøden på samme måte i årene som fulgte, ja helt opp til vår tid.

Polykarp ble født av kristne foreldre rundt år 70 e.Kr. Da er vi helt på slutten av aposteltiden. Han blir radikalt frelst, og som nevnt en av disiplene i kretsen rundt apostelen Johannes. Rundt år 154 reiser Polykarp til Rom. Han vil samtale med Romas biskop om det skisma som pågikk på denne tiden om datoen for feiringen av påsken. De to biskopene ble ikke enige, men de bevarte likevel fellesskapet dem i mellom. Før de skiltes fra hverandre feiret de agapemåltidet sammen.

To år senere blir Polykarp offer for de pågående forfølgelsene av de kristne. Da var han 86 år gammel. Tre dager før han blir pågrepet har han et syn. Hodeputen hans hadde tatt fyr. Han vendte seg til dem som var sammen med ham, og sa: 'Jeg skal bli brent levende'. Han gripes og blir ført til bålet som er tent midt i byen, og dør frimodig i troen på Jesus. Hans siste ord før han dør skal komme til å gjenlyde i den kristne kirke gjennom århundrene:

'Gråt ikke over meg, livets krone venter!'

Hans dødsdag er 23. februar og det er samtidig hans himmelske fødselsdag!

For den som vil lese mer om Polykarp kan jeg anbefale den gode romanen som pinsenestoren Frank Matre har skrevet: Livets krone. Den er utgitt på Hermon forlag og har ISBN 978-82-302-0558-7.

Fasten er et mektig våpen

'Å faste er et av de mektigste våpen vi har mot Den onde. Jeg vil gjenta det fader Lasarus fortalte meg en gang. I 1962 dro jeg til USA. Jeg ber der en lang tid og reiste rundt i mange av statene.

Brevene fra fader Lasarus ble meg til stor hjelp. Han pleide å si: 'Reis hvor du vil, gjør hva du vil, så lenge du holder Fasten'.

Årsaken er at ikke en eneste pil fra Den onde kan nå deg når du holder Fasten. Aldri.'

(Ascetic of Love, the biography of Mother Gavrilla).

Mor Gavrilla (bildet) levde som asket og døde i 1992. Hun bodde i Hellas, England, India og Israel og pleide gode relasjoner med kristne fra mange ulike kristne tradisjoner.

40 ting å gi slipp på under årets fastetid - og modnes, del 1

Hvordan kan vi på en meningsfull måte bruke fastetiden i 2015?

I dag - på askeonsdag - presenterer jeg en ide til hvordan du kan fylle disse dagene - og modnes.

Jeg har oversatt en artikkel som er publisert på nettsiden til Lutheran Church of the Good Shepherd, Old Bridge i New Jersey, som jeg tror kan bli til hjelp og inspirasjon for mange. Denne vil jeg gjerne bruke.

Listen over 40 ting vi kan slippe tak i, handler om ting som hindrer oss i vår vandring med Jesus. Det er en ting for hver dag:

1) Frykt for å mislykkes. Du vil ikke lykkes med mindre du erfarer å mislykkes. Bare sørg for at du faller framover.

2) Din komfortsone. Det er utenfor komfortsonen din du gjør nye oppdagelser.

3) Følelsen av å være uverdig. 'Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt'. (Salme 139,14)

4) Utålmodighet. Guds tid er alltid den rette tiden.

5) Pensjon. Så lenge du fremdeles puster, er det en årsak til at du er her. Din oppgave er å influere andre for Kristus. Vårt arbeid er ikke alltid knyttet til lønnsutbetalingen.

6) Tilfredsstille mennesker. Jeg kan ikke tilfredsstille alle alltid. Det er bare en jeg trenger å streve etter å tilfredsstille.

7) Sammenligning. Jeg har mitt eget unike bidrag å komme med og det er ingen andre som er lik meg.

(fortsettes)                                                                                                

Hl.Finan - biskop av Lindisfarne

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi i dag minnet om hellige Finan, som etterfulgte Aidan som biskop av Lindisfarne. Han døde 17. februar år 661, og var biskop på den hellige øya fra år 651 og frem til sin død.

Finan var opprinnelig fra Irland. På Lindisfarne bygget han en katedral viet apostelen Peter, i irsk stil med hugget eik og stråtak som han hentet fra sanddynene på Lindisfarne. Han grunnla også St.Mary ved munningen av elva Tyne. I hans tid ble kong Sigebert av Essex og kong Paeda av midtre Anglia omvendt til den kristne tro.

Det vi vet om hellige Finan har vi fra historikeren Bede. Han omtaler Finan som en mann 'som levde ærverdige liv, en biskop av stor hellighet, en veltalende lærer ... bemerkelsesverdig for sin opplæring i dyd og hans liberale utdanning, som overgår alle hans likemenn i all slags kunnskap samt i varsomhet og forsiktighet, men hovedsakelig vier seg til gode gjerninger og presenterer i sitt liv det beste eksempel på dyd'. Det er Finan som får mye av æren for at sakserne kommer til tro på Jesus.

Det er Finan som ordinerer hl.Cedd til biskop av East Saxon, og det er Finan som etablerer Abbey of Whitby, som skulle bli åstedet for kontroversene rundt dateringen av påsken, og som førte til at munkene trakk seg tilbake fra Lindisfarne.

For en tid var også Finan aktiv i et kloster på Church Island ved Lough Currane i fylket Kerry, i dag kjent som St.Finan's Church. Sør for sjøen finner vi Inis Uasal (Noble Island), en øy som er dedikert til Hl.Finan.

Finan døde og er begravd på Lindisfarne.

Renemandagen

I Østkirken kalles dagen i dag 'renemandagen', og er første dagen i Den store fasten. Bakgrunnen for denne dagen, finner vi i Jes 1,16-19:

'Vask dere, gjør dere rene! Få de onde gjerningene bort fra mine øyne, hold opp med å gjøre ondt, lær å gjøre godt! Søk det som er rett, hjelp den undertrykte, vær forsvarer for farløse, før enkers sak! Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull. Hvis dere er villige og lydige, skal dere få spise det gode i landet'.

Selv om ikke vi her i Vest beregner starten på Den store fasten før Askeonsdag, tror jeg også vi har nytte av en slik dag. Dette er nemlig Den store ryddedagen.

Christine Sine, som er lege, og leder et retreatarbeid med djupe røtter i keltisk spiritualitet og anabaptismen, har gjort seg noen tanker om dette og utfordrer oss til følgende med utgangspunkt i teksten fra Jesaja:

Hva kan du rense opp i?

* Personlig: Hva slags skitt har du merket deg i ditt eget liv som du trenger å rense opp i?

* I forhold til de mest sårbare: Finnes det skitne hjørner i forhold til de holdningene vi har til mennesker blant de marginaliserte? Drar vi fordel av billig arbeidskraft? Viser forakt for de hjemløse eller mennesker med en annen etnisk bakgrunn? Hvordan kan vi arbeide for rettferdighet og medfølelse for verdens sårbare?

* I forhold til jorda? Sunn mat og en sunn jord krever gode økologiske produksjonsmetoder, ansvarlig forbruk og bevaring av jordens ressurser. Hvilke endringer kan du gjøre i din livsstil som fører til mer sunn mat og en sunn jord?

Les gjennom sitatet fra Jesaja igjen og lytt til sangen under. Lytt til Guds tilskyndelser. Hvilke andre områder av livet eller nabolaget ditt ber Gud deg om å rydde opp i iløpet av denne sesongen? Hva er de tilsiktede handlinger du må ta for å gjøre dette mulig?

https://www.youtube.com/watch?v=KsZhH5K1JI8#t=29

Å leve i Guds nærvær

I dag feirer kommuniteten i Bjärka Säby en person som har betydd svært mye for meg: Broder Laurentius, som han er blitt hetende på norsk. Egentlig er vel navnet Lavrans mye bedre.

Men hva skulle vel en mann født i 1614 ha å si mennesker som lever i det 21.århundre?

Mye.

Broder Lautentius er blitt kjent for å sette ord på hvordan man kan leve i Guds nærvær i våre hverdager.

Det var mens han arbeidet i kjøkkenet i det karmelittklosteret han tilhørte at Nicolas Herman, som var hans borgerlige navn, utviklet en regel som gikk ut på at man øvde seg i å være oppmerksom på Guds nærvær i alt man foretok seg. Hverdagslige sysler, om enn monotone og triste, ble et middel for Guds kjærlighet til oss. Et sted skriver han:

'Jeg begynte å leve som om bare Gud og jeg fantes i verden'.

Hva enn broder Laurenitus av Oppstandelsen gjorde, om det var å lage mat, gjøre ærender eller skrubbe kjeler, opplevde han at Gud var ved hans side. Han kunne skrive:

'For meg er det ingen forskjell mellom tiden for arbeidet og tiden for bønnen. I ståket og snakket i mitt kjøkken, der folk roper i munnen på hverandre, eier jeg samme stillhet i Gud som når jeg står på kne innfor det velsignede sakramentet'.

For meg har broder Laurentius gitt meg nøkler til selv å kunne leve i Guds nærvær i mine hverdager. Det kjenner jeg djup takknemlighet for.

Konsekvensene av å forsømme sitt bønneliv

'Hvis en mann ser bort fra befalingen om å be, så begår han verre handlinger av ulydighet, hver og en av dem overlater ham til den neste, som en fange'.

Hl.Kosmas Aitolos, død 1779.

Månedens ord for februar

Månedens ord for februar som vi ønsker å leve etter vi som deltar på gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet er dette:

'Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære'. (Rom 15,7)

Som tidligere nevnt her på bloggen benytter vi oss av månedens ord 'Fra ord til liv', som utgis av den økumeniske Focolare-bevegelsen. Om dette ordet skriver Fabio Ciardi blant annet:

'Apostelen Paulus har planer om å begi seg til Roma, for deretter å fortsette til Spania. Først varsler han i et brev, de kristne menighetene i byen om sitt besøk. Snart skal mange av disse troende komme til å bli martyrer og derigjennom vitne om sin dype tilslutning til Evangeliet. Som også på andre steder mangler det likevel ikke på spenninger, misforståelser og til og med rivalisering. De kristne i Roma kommer fra mange sosiale, kulturelle og religiøse samfunnslag.

Det er personer med bakgrunn i jødedommen, i den hellenske kulturen, i den gamle romerske religionen og også i stoisismen og andre filosofiske strømninger. De bærer med seg tanker fra sine tradisjoner og etiske overbevisninger. Noen blir sett på som 'svake' på grunn av sine særegne matvaner: De er for eksempel vegitarianere, eller de følger kalendere som foreskriver spesielle fastedager. Andre har friere betingelser og blir sett på som 'sterke', fordi de ikke er bundet av næringsmessige tabuer eller egne ritualer. Til dem alle retter Paulus sin innstendige bønn:

'Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære'.

Så langt Ciardi.

Vi kommer også fra ulike bakgrunner, og bærer ulik håndbagasje, fra ulike kirkesamfunn. Alle har vi opplved at Kristus har tatt imot oss, syndere, og elsket oss. Vi er blitt tilgitt mye. La oss ta imot hverandre, slik vi selv er blitt mottatt: av Kristi favnende kjærlighet.