Munken Eufrosynus levde i et kloster på 800-tallet. Han var kokk og arbeidet på kjøkkenet. Mens han arbeidet, tenkte han alltid på Gud, levde i bønn og faste og satte brødrene sine høyere enn seg selv. Han måtte ofte tåle kritikk og urettferdighet fra medbrødrene, men viste stor tålmodighet og tok aldri igjen. Eufrosynus holdt skjult for brødrene det rike livet han levde i Gud, men Herren åpenbarte for dem gjennom munken hva det innebærer at den som ydmyker seg skal bli opphøyet.
En natt hadde abbeden en drøm. Han drømte at han var i paradis sammen med klostermunken Eufrosynus. Abbeden spurte ham hvorfor han var der, og han svarte at det var på grunn av Guds store barmhjertighet. Da abbeden spurte om hva han kunne få med seg fra paradiset, svarte Eufrosyus at han kunne ta med seg det han hadde lyst på. Han pekte da på noen epler fra et av trærne. De så svært velsmakende ut. Munken la dem i en duk og ga dem til abbeden.
Da abbeden våknet, fant han tre store, vakre epler på puten sin. Han husket drømmen og gikk til kjøkkenet, der han traff Eufrosynus. "Hvor var du i går kveld?" spurte abbeden og fikk til svar: "Jeg var der du var, fader."
Abbeden fortalte nå munkene hva han hadde opplevd. Alle ble overrasket. Men da de oppsøkte Eufrosynus for å hedre ham, hadde hann forsvunnet ut i villmarken. Hvor han gjemte seg for å slippe ære fra mennesker, er det ingen som vet, men han vendte aldri tilbake til klosteret. Munkene glemte ikke Eufrosynusm sin bror, som ble et tegn for dem om at vi bare kan nå paradiset gjennom Guds barmhjertighet.
(Fra Peter og Joel Halldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag 2015, side 272)
