Påskens gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet

Det er en glede for oss å kunne ønske velkommen til følgende økumeniske gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet:

Skjærtorsdag kl.18.00 Eukaristien slik den feires i Kristi himmelfartskapellet.

Påskenatt: Påskevigilie kl.06.00. Spesielt tilrettelagt våkegudstjeneste hvor vi feirer Kristi oppstandelse ved soloppgang. Husk at vi denne natten justerer for sommertid: fram en time! Etter gudstjenesten spiser vi påskefrokost. Vi oppfordrer de som vil dele påskevigilien med oss til å ta med seg noe å spise som de kan dele med de som kommer!

Flere detaljer senere.

Vi kan gi Gud våre hjertesukk

Når vi møtes i Kristi himmelfartskapellet i dag skal vi feire en av den armenske kirkens hellige, nemlig Gregorios av Narek (951-1003). Minnedagen var i går, men siden vi møtes bare en gang i uken for å be sammen og feire nattverd, vil vi lese hans vita i dag.

Armenia skulle bli verdens første kristne land. Det skjedde i år 301, da landet antok den kristne tro som Armenias offisielle religion. Evangeliet kom til dette landet, som er inneklemt mellom Tyrkia og Iran, med apostlene Taddeus og Bartolomeus.

I Armenia skulle de kristne utvikle en tradisjon for sine gudstjenester, som har sin særskilte uttrykk som er bevart helt frem til i dag.

Den tiden vi nå berører - 900-tallet - var en blomstringstid for både Armenia og landets kirke. Gregorios, som vi nå skal fortelle om, var sønn av landets erkebiskop. Tragedien rammet ham som liten, da hans mor døde. Faren måtte la det lokale klosteret ta seg av Gregorios og hans fostring. Her fikk han mulighet til å lese og studere, og han ble tidlig fascinert av de store greske og syriske teologene, som han fordjupet seg i. Med et sinn fylt og formet av denne rike og gode tradisjonen, begynte han selv å skrive.

Hymner, traktater, bibelkommentarer kom på rekke og rad. Hans forkynnelse var preget av en poetisk skjønnhet og bilderikdom. Om han hadde et favorittemne var det dette: menneskets guddommeliggjørelse. Folk elsket å lyte til ham når han forkynte Guds ord.

Det fortelles en historie om Gregorios som vi gjør vel i å huske:

"En dag kom noen av brødrene i klosteret og spurte ham: Hva kan et menneske gi Gud, som er alle tings Skaper og som omfatter alt? Gregorios ba om betenkningstid, før han kom tilbake og svarte: Sine hjertesukk!"

Abba Bassarion - disippel av Hl.Antonios og Hl.Makarios

Dette vakre bildet viser deler av Hl.Antonios klosteret i Egypt, på veien ned til hulen til Hl.Antonios.

Jeg ville gjerne vise deg det, for i dag feirer vi minnet om en av disiplene til Hl.Antonios, nemlig Abba Bassarion, som var en av de egyptiske ørkenfedrene på 300-tallet. Etter at han ble innviet i det monastiske livet av nettopp Hl.Antionios, og levde sammen med ham en tid, ble han også en av disiplene til Hl,Makarios i Sketis-ørkenen. Det må ha vært forunderlig å vokse i troen på Jesus med to av ørkenens mest erfarne åndelige veiledere!

Med tiden kom abba Bassarion til å bli en vandrende eremit. I denne ørkentradisjonen  vi her snakket om hadde man et ordtak for denne for oss underlige kombinasjonen: 'Man kan være på en plass selv om man forflytter seg!'

Denne vandrende eremiten gikk alltid rundt med en liten bok med de fire evangeliene. Han gav bort alt han hadde, og når han ikke hadde mer å gi bort, solgte han evangelieboken og gav pengene til de fattige.

Gud er her. Gud er over alt.
Abba Bassarion hadde en disippel. Hans navn var abba Dulas. Denne kunne fortelle følgende historie om abba Bassarion:

En gang når de gikk langs stranden ved havet da abba Dulas sa: 'Jeg er veldig tørst'. Abba Bassarion ba en bønn og sa: 'Drikk litt av havvannet'. Vannet var blitt søtt og jeg drakk av det. Jeg helte også litt opp i en flaske, om jeg skulle bli tørst senere. Da abba Bassarion så det, sa han: 'Hvorfor hellet du opp vann i flasken?' Jeg svarte: 'Tilgi meg. Det var i tilfelle jeg skulle bli tørst senere'. Da sa abba Bassarion: 'Gud er her. Gud er over alt'.

Når Abba Bassarion lå for døden sa han:

'Likesom keruber og serafer bør munken være helt og holdent øye'. Som svar på et spørsmål om hva en munk bør gjøre som lever i et fellesskap. gav han rådet: 'Vær taus, og sammenlign deg ikke med andre'.

Abba Bassarion døde omkring år 400.

Hl.Colman av Lindisfarne ville holde fast på den jødiske påskefeiringen

I går feiret vi Hl.Finan, biskop av Lindisfarne. I dag feirer vi han som skulle etterfølge Finan som biskop av den hellige øya: Hl.Colman.

Han kom sannsynligvis fra den vestlige delen av Irland, født i provinsen Connaught i året 605 e.Kr. Vi vet lite om hans oppvokst og tidlige ungdomsår, unntatt at han trådte inn i kommuniteten på Iona, og ble munk. Det skjedde mens Segenius var abbed der. Colman ble en hengitt etterfølger av Columba, og tilbrakte år i studier og fellesskap med Hl.Finan og Hl.Aidan, som var hans samtidige.

Etter at Finan var død i 661 ble Hl.Colman hans etterfølger, som den tredje biskop og abbed av Lindisfarne. Klosteret på Lindisfarne var det viktigste kloster i Northumbria og kirkehistorikeren Bede, gir et entusiastisk redegjørelse for kirken på Lindisfarne under Colmans ledelse. Hl.Colman var svært opptatt av å formidle Guds ord til folket, og han levde et liv preget av Kristus i den djupeste enkelhet.

Hl.Colmans tid som biskop huskes også av en annen årsak. Han var biskop i en tid med intens strid i den keltiske kirken om datofestingen av påsken. Det var også sterk uenighet om den innflytelsen som den romersk-katolske kirken etter hvert fikk over den keltiske kirken. Dette gjaldt ikke minst i spørsmål om selvstyre for klostrene. Mange reagerte på at noen som var så langt unna geografisk skulle ha en slik makt over det som skjedde i de keltiske områdene.

Ved den berømte synoden i Whitby talte Colman ivrig for det keltiske synet på påskefeiringen, og talte frimodig om apostelen Johannes og kelternes lojalitet til ham, og ønsket å fortsette å feire påsken i følge den jødiske tradisjonen. Slik skulle det som kjent ikke bli.

Etter at synoden i Whitby hadde fattet sitt vedtak, trakk Hl.Colman seg tilbake til Iona, sammen med en stor gruppe engelske og irske munker og blant dem også 30 personer fra Northumbria som ikke ville bøye seg for vedtaket, men fortsette å leve i den tradisjoen de en gang hadde fått overlevert.

Noen år senere forlot han Iona sammen med noen munker til sitt hjemsted, for å grunnlegge et kloster på Inis Bofin, på vestkysten av Irland. Det skjedde i år 667.

Senere skulle Hl.Colman bygge et kloster for munkene fra Northumbria i Mayo i det irske innlandet. Dette ble senere et berømt college.

Hl.Colman døde på 670-tallet. Hvilket år kjenner vi ikke, men man vet at det var den 18.februar.

Hl.Finan av Lindisfarne

I dag har vi feiret en av de mest kjente og elskede hellige i den keltiske tradisjonen: biskop Finan av Lindisfarne (død 17.februar 661).

Det er ikke mye vi vet om ham. Han var opprinnelig fra Irland, og levde som munk på Iona. Finan var en sterk motstander av den romersk-katolske innflytelsen, og kjempet for de keltisk kristne tradisjonene.

Han ble valgt og vigslet til biskop av den hellige øya Lindisfarne i 651. Her bygget han en kirke i tre, og dekket taket med et spesielt gress vokser på sanddynene på Lindisfarne. Det var gjennom Finan at Peada, herskeren av Middle Angles og Siegbart, herskeren av Essex, kom til tro og ble døpt.

Og det var under Finans biskopsperiode at misjonsarbeidet ekspanderte rundt om i England. Misjonærer ble sendt til Saxons of Mercia og Essex, og til andre deler av landet. Bede omtaler Finan som en hellig mann, ydmyk og full av kjærlighet.

Kom i hu, menneske at du er støv!

I dag innledes fastetiden. Siden søndagene ikke regnes med faller Askeonsdag 40 dager før påske, det vil si 1.påskedag. Antallet dager er fastsatt til minne om de 40 dagene Jesus tilbrakte i ørkenen.

Vi vil markere dagen i forbindelse med feiringen av eukaristien i Kristi himmelfartskapellet i morgen kl.18.00. De som kommer dit vil få tegnet et kors i sin panne med aske, og hver av dem som får dette askekorset vil høre ordene: 'Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv, gjør bot så du kan ha evig liv'.

Med askeonsdag innledes en tid hvor vi går saktere, en tid for rekfleksjon, en tid for avholdenhet og faste. Spis enklere! La ting du strengt talt ikke må gjøre bli liggende! Kanskje du finner en bok som du kan lese disse 40 dagene og fordjupe deg i den?

De 40 dagene er gitt deg til å komme nærmere Jesus! Det er en stor gave!

Patriarken som ble ekskommunisert

I dag gleder vi oss sammen med våre venner i den øst-syriske kirken, som feirer minnet om Severus (459-538), munk og patriark i Antiokia på 500-tallet. Han var den mest prominente teologen som representerte opposisjonen ved det fjerde økumeniske kirkemøtet i Khalkedon i 451.

Severus ble født omlag år 459 i Sozopolis i Pisidia, i det nåværende Tyrkia. Bestefaren var selveste Serverus, metropoliltten av Sozopolis, som i kraft av det embedet delok på kirkemøtet i Efesos i 431. Etter at faren var død, som var senator i Sozopolis, forlot Severus Pisidia og dro til Egypt. I Aleksandria studerte han gramatikk og retorikk sammen med gresk og latin. Det var mens han var her at han ble introdusert for skriftene av Basilios den store og Gregorios av Nazianz. I år 486 flytter han til Beirut. I år 488 blir han så døpt i Tripoli. Etter dåpen kjenner han på en sterk dragningskraft til det monastiske livet, og blir opptatt som munk i klosteret Hl.Romanos i Maiuma.

I dette klosteret fikk han sin utdannelse i et av de miljøene som var tro mot den teologi som var representert i Kyrillos av Aleksandria. Denne Kyrillos var spektisk til den innflytelsen gresk filosofi hadde fått over teologien, likeledes til de kristologiske formuleringene ved kirkemøtet i Khalkedon i 451. Han kom til å bruke mye av sitt liv til å forsvare det såkalte 'moderate monofysitiske' standpunktet, alltid med Skriften som grunnlag, og med fedrenes skrifter som støtte.

Patriark av Antiokia
Når patriark Flavius II av Antiokia døde i 512, ble Serverus valgt til å bli hans etterfølger. Det ble en periode preget av store utfordringer. Etter at keiser Justitian kom til makten fikk Serverus beskjed om å innfinne seg i Konstantinopel. Keiseren forsøkte å overtale ham til å godta vedtakene gjort ved kirkemøtet i Khalkedon. Serverus nektet, og keiseren gav ordre om at Serverus skulle drepes.

Han ble i siste liten reddet av Theodora, keiserens kone. Theodora var datter av en prest fra Syria, som var en motstander av kirkemøtet i Khalkedon. Serverus flyktet til Egypt, hvor pave Timoteus II gav ham ly. Serverus gjemte seg unna i ulike klostre, og levde der som en helt vanlig munk.

Når han reiste fra kloster til kloster i Egypt preket han evangeliet. Hans prekener regnes til de skjønneste i den tidlige kirken. Han styrket sine tilhengeres overbevisning i deres motstand mot vedtakene gjort på det fjerde kirkemøtet. Han skrev flere bøker, og selv om han skrev på gresk, er de fleste av de som er blitt bevart, på syrisk.

Ekskommunisert
I år 535 returnerte Serverus til Konstantinopel for å diskutere en eventuell gjenforening med kirken med keiser Justitian, men dette lykkes ikke, og Serverus ble ekskommunisert i året etter på befaling av keiseren. Serverus returnerte til Egypt og slo seg ned i hjemmet til en lekmann ved navn Dorotheus, i byen Sakha. Her fortsatte han å undervise og ba for mange som ble helbredet. Han døde 8.februar 538.

Hl.Elfleda - en åndelig veileder

Kvinnen vi i dag feirer vet vi ikke mye om. Hl.Elfleda (653-714) var av kongelig ætt. Hun var faktisk søster til kong Oswy av Northumbria, og ble innviet til Gud allerede som spedbarn.

Allerede som spedbarn ble hun plassert av den kongelige familien i klosteret i Hartlepool, hvor nonnene der tok seg av henne. Abbedissen der, Hl.Hilda, tok henne så med seg til Whitby, hvor hun ble med-abbeddisse der sammen med Hilda.

I den keltiske kirken ble hun kjent som en åndelig veileder, som mange oppsøkte. Hun ble beskrevet som 'en trøster, og den beste veilederen i hele provinsen'. Flere av de som skulle innha tjenester i kirken i årene som kom, gikk i åndelig veiledning hos Elfleda.

Når Hl.Hilda døde overtok Elfleda som abbeddisse i klosteret i Whitby. Elfleda levde her til hun døde 8.februar 714.

Brigid av Kildare

Irland ble kristent gjennom kloster og asketer. Den mest kjente misjonæren er Hl.Patrick, og nest etter ham kommer Brigid av Kildare, hvis minnedag det er i dag. Brigid grunnla det første kvinnekloster i Irland, og et av de aller første av sitt slag i Europa.

Det som særpreget Brigid var hennes generøsitet mot de fattige. Slik var det helt fra hennes barnsben av. En gang skal hun ha gitt bort hele smørforådet til moren! Ved et annet tilfelle, mens hun var på reise sammen med faren, som var høvding, for å besøke Irlands konge. Mens faren gikk inn til kongen, fikk Brigid i oppgave å passe hesten og vognen. Da kom det en fattig tigger og ba om almisse. Brigid ble fylt av medlidenhet og samtidig fortvilelse for hun visste ikke hva hun hadde å gi til den fattige stakkaren. Det eneste hun fant var farens svært kostbare sverd. Det var veldig forseggjort og rikt utsmykket. Det gav hun tiggeren!

Da faren kom tilbake ble han ikke uventet rasende. Da svarte hans datter:

'Om jeg hadde all din rikdom så skulle jeg gi den til de fattige, for å gi til de fattige er som å gi til universets Herre'.

Når Brigid ble voksen ville hun bli nonne. Hun fant frem til en biskop som ville gi henne sin velsignelse, og etter hvert vokste det frem en kommunitet med kvinner rundt Brigid. Hun utformet så en regel for denne klosterkommuniteten. Dette ble det første kvinneklosteret i Irland.

Og flere klostre skulle grunnlegges. Hjembygda ville også ha del i Brigid, og ba henne vende hjem. Der fikk hun så bygge en kirke ved skyggen av en veldig eik. Derav kommer hennes navn, som betyr 'kirken ved eika' - Cill Dara.

Her skulle hun også dø - 86 år gammel, i 525. 400 år senere står fortsatt eika der. Nå er den vissnet og uten greiner.

På bildet ser vi Brigid's brønn.