Han ville ligne Jesus

Det kjennes helt riktig og føles godt å begynne det nye kirkeåret med minnedagen for Charles de Foucauld - eller bror Charles av Jesus (bildet), som han er mest kjent som.

For meg personlig har bror Charles av Jesus vært en stor inspirasjonskilde for mitt åndelige liv. Ikke minst hans radikale Jesus etterfølgelse har utfordret meg. Her er noe jeg skrev om bror Charles i 2006:

Broder Charles, som fremstår som vår tids Frans av Assisi, endte sitt liv som martyr, drept av en 15 år gammel muslimsk gutt i Tamanrasset i Saharas ørken. En av hans leveregler lød slik: "Hvert øyeblikk leve den dag som er nå som om jeg samme kveld skulle dø som martyr. Bare en ting er nødvendig: å gjøre det som Jesus aller helst vil. Stadig forberede seg for martyrium og ta i mot det uten antydning til forsvar av seg selv, slik som Guds Lam, og gjøre det i Jesus, som Jesus og for Jesus." Broder Charles het egentlig Charles de Foucaulds, og kom fra gode kår i Frankrike. Men et radikalt møte med Jesus forvandlet hans liv så totalt, at han ikke hadde noe annet ønske enn å tilhøre og følge Jesus med hele seg. Derfor ble hans navn Broder Charles av Jesus. Ingen steder i kristenheten fant Charles de Foucaulds det han lette etter. Derfor modnet etter hvert tanken om å starte et nytt fellesskap av mennesker, en ny "orden" som var i tråd med det kall han kjente på. I september 1893 hadde han satt ned på papiret en liten skisse. Grunntanken var at han så trofast som mulig ville forsøke å etterligne Jesu liv i Nasaret. "Den største kjærligheten til vår Herre viser seg i viljen til å etterligne den elskede Mesteren," sa broder Charles. Hva disse ordene virkelig innebar, beskriver han på denne denne måten: "Man gjør det som vår Frelser gjorde under sitt liv i Nasaret, det vil si: Han arbeidet med sine egne hender. Han levde verken av innsamlede almisser eller offergaver eller andres arbeid. Man lyder de råd som vår Frelser har gitt oss. Man får ikke eie noe, ikke kjempe for sin egen sak eller klage, man skal dele alt og leve en dag, et øyeblikk ad gangen - så enkelt som det overhode er mulig å gjøre det."

Noe kloster skulle ikke bygges, for et kloster betydde at man eide noe. Charles de Foucauld og hans medbrødre skulle tvert i mot leve ute blant menneskene og under de samme vilkår som de - av kjærlighet til Herren. Og livet i dette ordensfellesskap skulle bæres oppe av brødrenes og søstrenes bønn. Og om bønnen har Broder Charles sagt, og han legger ordene i Jesu munn:

"Å be er fremfor alt å tenke på Meg og elske Meg... jo mer man elsker Meg, jo mer ber man. Bønnen det er oppmerksomheten hos den sjel som i kjærlighet konsentrerer seg om Meg; jo mer oppmerksomheten er fylt av kjærlighet, dessto bedre er bønnen."

Broder Charles var opptatt av at man til stadighet skulle lese evangeliene. "For at man i Ånden alltid skal ha Jesu handlinger, ord og tanker nærværende, og på grunn av dette kunne tenke, tale og handle som Jesus." En dag opplevde han at Kristus selv kom til ham og sa: "Arbeid for verdens frelse og gjør det som min mor Maria - uten ord i all stillhet. Gå og arbeid blant dem som ikke kjenner meg og gi dem evangeliet gjennom ditt eksempel."

Broder Charles tok Jesus på ordet. Skulle han leve som Jesus, måtte han ta den plassen ingen andre ville ta. "Den nederste plassen finner man gjennom å etterligne Jesu fattige liv som enkel arbeider i Nasaret," kunne han si.

Det finnes, mente Charles de Foucauld, forbilder for et autentisk kristent liv. Det var ikke nok for ham at han på en indre måte tilhørte Jesus og var forenet med ham. Jesus var så levende for Charles, at han også ville leve et liv i ytre likhet. En imitatio i nesten bokstavelig mening. Fra sin omvendelse helt frem til sin død, uansett hvordan livet artet seg for ham, så var denne imitatio bestemmende for hans handlinger. Og her kom fattigdommen til å spille en viktig rolle- Charles de Foucauld var helt og fullt overbevist om at den hadde preget Jesu tause år i Nasaret, der han levde som venn og broder til de fattigste blant de fattige. Slik tolket han evangeliet.

"Det er mulig gjennom eksempel, gjennom godhet, bønn og fellesskap, gjennom tålmodighet og mildhet, ja mer gjennom eksempel enn ord, hjelpe mennesker som ikke tror, til et kristent liv," sa Broder Charles. Å leve som Jesus i Nasaret var og ble hans forbilde - men Nasaret, det innså han snart, fantes overalt der det fantes mennesker, som behøvde Jesu kjærlighet. Det gjaldt spesielt alle som levde på samfunnets skyggeside eller langt borte fra kristen sjeleomsorg.

Han forlot Frankrike og dro til Algerie. Målet for reisen var Beni-Abbès, en oase med en fransk garnison Her finner vi broder Charles kledd i en hvit tunika som folket i oasen. På brystet er det festet et rødt kors, hvilende på et hjerte.

Andreas - den første disippelen til Jesus

På den siste dagen i kirkeåret, før vi tar fatt på den forunderlige adventstiden, feirer vi minnet om apostelen Andreas. Det gjør vi sammen med kirkene i øst og i vest.

Andreas er kanskje først og fremst kjent for ordene han utbrøt i begeistring, en omskakende dag i Galilea:

'Vi har funnet Messias'. (Joh 1,41)

Hvilke djup ligger det ikke i de ordene! Frem til nå har det 'bare' vært et løfte, ord som har bekledd en lengsel. Nå er Ordet blitt menneske. Løftet har gått i oppfyllelse!

Andreas er bror til Simon Peter. Sammen hadde de vokst opp sammen med sin far, Jona, i Betsaida langs Genesaretsjøen under enke kår som fiskere.

De begeistrede ordene til Andreas får ekstra tyngde når vi vet at han var en disippel av døperen Johannes. Han må ha båret på en sterk lengsel etter å se Guds rike komme, og når ørkenvekkelsen bryter løs er han blant de mange som søker seg ut i Judeas ødemarker for å ta del i det som skjer.

Han er den første til å gripe vitnesbyrdet til døperen Johannes når han peker på Jesus som Guds Lam, og er den første disippelen Jesus kaller. Andreas bryter opp, radikal som han er, og senere leder han også sin bror til Jesus. Fra første stund er han en evangelist.

Tradisjonen vet å fortelle at han forsatte denne evangelistgjerningen i Syria. Så Hellas og rundt hele Svartehavet. Han ender sitt liv i Patras i det nordlige Pelloponesos. Han blir korsfestet på en noe spesiell måte. Et X formet kors, som senere får navnet: Andreaskors.

Den ortodokse kirken ærer ham som den første patriarken av Konstantinopel.

Ikonet av apostelen Andreas er fra Bulgaria.

Hl.Menas lengsel var å bli lik Jesus

Mange forbinder dette ikonet med Taize. Og det er riktig. Dette er vennskapsikonet fremfor noe.

Men utgangspunktet er annerledes. Ikonet viser Hl,Menas (eller Minas) sammen med Kristus. Hl.Menas er en av de mest elskede martyrene i Den koptiske kirken. Navnet Menas har en spesiell bakgrunn. Hans foreldre var barnløse. Moren ba inderlig til Gud om at Han måtte åpne hennes morsliv, og velsigne dem med et barn. En dag mens hun ba hørte hun en stemme som sa: 'Mena'! Det er koptisk for 'Amen!' som betyr: 'La det skje'. Sønnen ble født, og fikk navnet Menas.

Faren til Menas hadde en ledende posisjon i hæren, som gav familien trygghet, men en dag rammes familien av en tragedie. Menas er bare 14 år gammel når faren dør. På grunn av farens stilling tilbys sønnen ene fremtredende posisjon i hæren. Det skjer ett år etter farens død. Menas blir i hæren i tre år. Så bryter han opp for å søke Gud. Han begir seg ut i ørkenen for å leve som eremitt.

Etter å ha oppholdt seg i ørkenen i fem år får Menas en åpenabaring. I et syn får hans se hvordan Gud kroner martyrene med kroner, og det blir lagt ned en intensiv lengsel i Menas om å følge Herren hva det koste vil. Hans lengsel er å bli lik Jesus.

Hans frimodige vitnesbyrd uroer myndighetene, Menas gripes og han ender sitt liv som martyr år 309.

I dag minnes vi hans eksempel og ber om å få bli like radikal som Hl.Menas.

Europamisjonæren Columbanus

Sammen med våre keltiske venner feirer vi i dag Hl.Columbanus, en av kelternes mest betydningsfulle åndelige veiledere og hellige. Den irske misjonæren ble født i West Leinster i år 543.

Han ble altså født samme år som Hl:Benedikt døde. Som ung var han litt av en villstyring, en godt utseende mann som visste å ta av seg av livets goder. Men han gikk trett av det hele, og en dag oppsøkte han en nonne. Hun fortalte ham: 'For 12 år siden flyktet jeg fra denne verden, og har lukket meg inne i denne cellen. Har du glemt Samson, David og Salomon, alle disse som ble villedet av kjærlighet til kvinner. Det finnes ingen trygghet for deg, unge mann, med mindre du flykter fra alt dette'.

Columbanus bestemte seg for å lytte til nonnens terapeutiske råd, og trakk seg tilbake fra denne verden, en bestemmelse som skulle skape sterke reaksjoner, ikke minst fra hans egen mor. Hun sørget nok over dette ikke minst fordi Columbanus var vel utdannet, og hun hadde kanskje store drømmer for ham?

Columbanus fikk sin monastiske utdannelse flere steder. Blant annet i det kjente klosteret i Bangoor, ikke minst kjent for sitt 24/7 bønnehus, hvor det altså ble bedt døgnet rundt. Her var den hellige Comgall abbed, og Columbanus ble her til han fylte 40 år. I løpet av de årene han tilbrakte i ulike klostre skrev en han kommentar til Salmene.

Columbanus ble så Europa-misjonær! En ivrig sådan. Med et team bestående av 12 menn etablerte han en rekke klostre, men to av de mest kjente finner vi i Luxeuil i dagens Frankrike og den andre i Bobbio, i Italia, hvor han også døde. Columbanus levde etter en keltisk monastisk regel, som også ble fulgt av andre på denne tiden. Den oppmuntret til å leve i lyset med sitt liv, og de som fulgte dem bekjente sine synder til en skriftefar. I perioder trakk Columbanus seg helt tilbake for å leve i bønn og kontemlasjon.

Som med flere av de keltiske åndelige veilederne ble det strid med Den romersk-katolske kirke. Columbanus la seg ut med noen franske biskoper. Columbanus var opptatt av å følge den gamle keltiske tradisjonen. Han skrev en rekke brev til paven, uten å få svar. Det skyldes nok det faktum at kirken hadde mye å tenke på, i forbindelse med pave Gregors død i 604.

Det siste året av sitt liv tilbrakte Columbanus i en hule i fjellområdet med utsikt til elven Trebbia, 21.november 615.

Til minne om Emmy og Eberhard Arnold

I mange nymonastiske sammenhenger feires i dag minnet om Emmy og Eberhard Arnold (bildet).

I forbindelse med Reformasjonen , var det mange som mente at Luther og Calvin ikke gikk langt nok i å gjenreise den kristne tros radikalitet. Og da særlig i forhold til den kristne tros holdning til vold og personlig eiendom.

Disse radikale reformatorene understreket betydningen av fellesskap, enkelhet og en kompromissløs hengivelse til evangelienes ikke-volds prinsipper. De led under forfølgelse av fra både protestanter og katolikker. De under navn som mennoniter og hutterianere, grupper som lever den dag i dag.

Midt i Nazi-tidens Tyskland ble Døperbevegelsen en stor inspirasjonskilde for Emmy og Eberhard Arnold. De grunnla en kommunitet som de kalte for Bruderhof (Brødre-huset), hvis etikk ble hentet fra Bergprekenen.

Denne kommunitetens nærvær var et profetisk oppgjør med nazi-Tysklands nasjonalisme og militarisme, og av den kristendom som forholdt seg taus i en tid med slik ondskap.

I november 1933 - for ganske nøyaktig 80 år siden - ble kommuniteten deres overtatt av Gestapo og medlemmene måtte flykte. Eberhard Arnold døde i 1935 mens Emmy levde ennå 45 år til, og hjalp til med å starte flere andre kommuniteter. Deres liv og deres skrifter har inspirert mange kommuniteter og fellesskap, og vitnesbyrdet deres har berørt mennesker over hele verden.

Hl.Hilda - åndelig mor for mange

Når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet for å feire eukaristien i kveld, vil vi også minnes Hl.Hilda av Whitby. Det er hennes festdag 17.november.

Hun var født i år 614, inn i en kongelig hedensk familie i Northumbria i Øst-Anglia. I 627 fikk hun sammen med sin onkel, kong Edwin av Northumbria, høre den italienske biskopen, Paulinius, tale. Hun ble så grepet av historien om Jesus, at hun overga sitt liv i Guds hender. Den påfølgende påsken ble hun døpt av Paulinius. De neste 20 årene levde Hilda et liv som adelig i kongens residens. I år 635 legger Hl.Aidan ut på sin vandring fra klosteret på Iona til øya Lindisfarne for å etablere et kloster der, som skulle bli et sentrum for misjon. Inspirert av Aidan ble Hilda nonne. Hun la ut på en reise for å slå seg sammen med sin søster som var blitt nonne i et kloster i Gaul, nåværende Frankrike. Hun hadde ikke kommet så langt, før et budskap fra Aidan nådde henne igjen. Han mente at det var Guds vilje at hun skulle bli værende i England. Hun ble derfor gitt et lite stykke land nær elven Wear, hvor hun fikk bygget et lite hus. I 649 valgte Aidan henne til å bli abbedisse for et lite klosterfellesskap i Hartlepool. Dette fellesskapet levde etter en tradisjonell keltisk regel, slik både Iona og Lindisfarne ble. Så - i 659 - bygget hun et kloster for både menn og kvinner i Whitby.

Whitby skulle snart bli et senter for undervisning, hvor litteratur og kunst ble oppmuntret som former for læring og til bruk i gudstjenesten. Ulike håndverksfag fikk også sin plass i klosteret. En av arbeiderne i klosteret var en mann som gjetet kuer, han var analfabet og stammet forferdelig. Han het Caedmon. Hilda oppmuntret ham til å synge. Han skulle bli kjent som 'Kristi-skald', og de åndelige sangene og bibelhistoriene han fortalte, sang eller skrev - skrevet på engelsk for aller første gang - skulle bli til hjelp for alle dem som ikke forsto latin eller keltisk, slik at de kunne forstå Skriften.

I disse årene opplevde den keltiske kirken en gryende konflikt med Den romersk-katolske kirken. Hilda forsøkte sammen med sin venn Cuthbert å arbeide frem fredelige løsninger på utfordringene. I 664 åpnet Hilda opp for at klosteret i Whitby kunne bli et sted for samtaler i et forsøk på å finne en løsning en gang for alle. Hun håpet de ville kunne oppnå kompromiss og forsoning på begge sider, og talte varmt for dette. Men abbed Wilfrid av Rippon, som var gjeldstynget, fikk presset igjennom at den romersk-katolske strukturen skulle overstyre den keltiske. Her var det ikke snakk om noe kompromiss. Synoden i Whitby bestemte så at den keltiske kirken måtte styres i tråd med Den romersk-katolske strukturen.

De keltiske utsendingene var forferdelig skuffet. For dem var dette slutten på den keltiske kirken, og de tradisjonene de var blitt så glad i. Hilda aksepterte nederlaget ydmykt, og sørget for at de klostrene hun hadde ansvaret for underla seg Den romersk-katolske kirke.

De åpne keltiske klostrene ble hun overtatt av den autoritære disiplinen til Den romersk-katolske kirke, konformitet og ritualer som overskygget individet og åndelig spontanitet; og innførte en abstrakt gudfryktighet.

Hilda kom til å spille en viktig rolle i dette sceneskiftet for kelterne. Hun ble en morsskikkelse for mange.

10 år senere begynte hun å kjenne seg dårlig. Hun var syk i seks år, før hun døde 17.november 680. Hennes siste ord var: "hold fred med evangeliet og med hverandre, ja med hele verden'.

40 dagers faste før jul

I dag innledes den keltiske adventstiden med en 40 dagers fastetid frem til jul. Våre venner i Northumbria Community skriver på sin nettside at de vil bruke fastetiden til 'å forberede en vei for Herren, slik at Han skal komme rett inn i sentrum av våre liv'.

Dette er tiden for å sitere profeten Jesaja:

'Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Hver dag skal fylles, hvert fjell og hver haug skal senkes. De krokete veier skal bli rette, de steinete stier jevne. Og alle mennesker skal se Guds frelse'. (Luk 3,4-6)

Denne fastetiden er en gave gitt oss av Gud til å rydde i våre liv. Fjerne det som hindrer oss i å møte Gud, alt som skaper stress, uro, og som kompliserer livet. Dette er en tid for å forenkle og fordjupe. Det er sagt at døra inn til stallen hvor Jesusbarnet ble født er svært lav, slik at man må bøye seg ned for å komme inn. Det blir vi minnet på hver gang vi går inn i Kristi himmelfartskapellet på Eina for å feire nattverdgudstjenesten vår. Man kommer ikke inn den døra uten å bøye seg!

'Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde'. (Jak 4,6)

Kanskje disse 40 dagene kan hjelpe deg til å stå imot kommersaliseringen av julen. En tid til å spise enklere, ha mer tid for andre, en tid til å glede seg til julefesten.

Gudselskeren og bederen

Vårt Gudsbilde gir klare føringer for vår teologi. Gregorgios Palamas (1296-1359), hvis minnedag vi feirer i dag, var en av de vi gjerne kan kalle en 'Gudselsker'. Han var fanget av Guds kjærlighet, og han sang lovsanger om Gud som 'den fortærende kjærlighetens ild'. Så har han da også gitt ettertiden en av de mest lysende utleggelser av menneskets guddommeliggjøring. Den lære som er så annerledes innen Østkirkens teologi, og som utgjør målet for menneskets frelse.

Gregorios, som var vokst opp i Konstantinopel, hadde blitt dratt mot de levende strømmene som hesychasmen utgjorde. I denne bønnebevegelsen hadde Jesusbønnen sin sentrale plass. Dette var en særdeles viktig fornyelsesbevegelse i en tid hvor det bysantinske riket var på vei mot sin undergang.

Kildevellet var Athos. Jesusbønnen fordjupet det åndelige livet.

Gregorios ble en beder og teolog:

'Den som ber i ånd og sannhet er teolog og teolog er den som ber i ånd og sannhet', kunne han si.

Nå ble Gregorios innblandet i en strid med en annen teolog på denne tiden. Hans navn var Berlaam av Karabrien. Denne Barlaam mente at den stadige gjentagelsen av navnet Jesus, som var grunnlaget for det åndelige livet til munkene på Athos, var vranglære. Gregorios forsvarte munkene på Athos.

På grunn av sitt engasjement i denne striden ble Gregorios ekskommunisert og fengslet av patriarken i Konstantinopel. Når en ny patriark ble utnevnt, Isidoros, ble Gregorios gjeninnsatt i tjenesten og ble så utnevnt til erkebiskop av Tessaloniki.

Den nye erkebiskopen for erkebispedømmet av russiske menigheter i Vest-Europa

Arkimandritt Job (bildet) er valgt til å etterfølge erkebiskop  Gabriel som overhode for erkebispedømmet av russiske menigheter i Vest-Europa. Han ble kanonisk valgt 2.november av Den hellige synoden i Konstantinopel, og har fått tittelen: erkebiskop av Telmessos.

Den nyvalgte erkebiskopen skal bispevigsles i Konstantinopel 30.november, og intronisasjonen som såkalt Exark vil skje 5.-6.desember.

Erkebispedømmet består av Hl.Nikolai menighet i Oslo, hvor fader Johannes er menighetsprest, og samtidig prost for Skandinavia, Hl. Herman menighet i Kristiansand, Jomfru Marias bebudelses kirkeforening i Bergen, Kristi forklarelses menighet i Stavanger, Kristi forklarings kyrka i Stockholm, Kristi forklarings kyrka i Överkalix, Det engelske prosti, Erkebispedømmet i Paris og Gudføderskens beskyttelses menighed i København.

En helgen etter mitt hjerte

Sammen med våre venner i Northumbria Fellowship, og kristne fra ulike konfesjoner, feirer vi i dag minnet om Hl.Martin av Tours (316-397).

Ray Simpson skriver noe veldig interessant om Martin av Tours i sin bok 'Keltiske veimerker':

'Boken Athanasios skrev om Hl.Antonios tente trosvisjonen hos en mann ved navn Martin som var offiser i keiserens garde. Han sluttet seg til munkeidealene, og da han ble valgt til biskop i Tours i Gallia, etablerte han i år 371 et kloster der. Klosterets mål var å være en koloni, ikke underlagt det korrupte keiserdømmet, men himmelen. For Martin var det ikke nok med en samling eremitter som bare var opptatt av personlig renhet: De skulle skape en modell for et nytt samfunn.

Den britiske historikeren og forfatteren Geoffrey Ashe har skrevet: 'Munkene bygde et nytt samfunn i skallet av det gamle. Her ble sosiale forskjeller visket ut, og man fikk arbeidsoppgaver ut fra evner. Fellesskapet deres vitnet om en bedre måte å leve på i en verden i forfall ... Munkene bygde så bra at det reddet Europa fra fullstendig undergang.'. Unge menn av høy og lav herkomst strømmet til Tours for å få opplæring av Martin. De dro derfra uten å eie noe, uten å frykte noen. De elsket Gud og vant sjeler ...' (Roy Simpson: Keltiske veimerker. Verbum forlag 2008, side 40)

Martin ble født i det nåværende Ungarn i år 316. Han var bare 10 år gammel da han - mot sine foreldres vilje - oppsøkte en lokal kirke for å la seg døpe. Men slik skulle det ikke bli. Han meldte seg riktignok som katekumen - altså dåpskandidat, men før han fikk gjennomgått undervisningen, sørget hans far for å få sendt ham til Den romerske armeen som soldat. Da var han 15 år gammel. Han fikk tjenestested i Frankrike, som kavalerist.

Gud måtte hatt en hånd med i det som skjedde. For det var mens han tjenestegjorde i Den romerske armeen at noe skulle inntreffe som skulle prege Martin for resten av hans liv. Han befant seg ved en byport, da en tigger kledd i filler kom bort til ham. Impulsiv som Martin var tok han sverdet sitt og skar han uniformskappen sin i to deler. Den ene delen svøpte han rundt tiggeren for å holde ham varm.

Samme natt så han Jesus i en drøm kledd i den halve uniformskappen som han hadde gitt bort til tiggeren. I drømmen sa Jesus til englene: Se, her er Martin, den udøpte romerske soldaten, som forbarmet seg over meg'. Når Martin våknet av drømmen var uniformskappen like hel.

Kort tid deretter ble Martin døpt.

Når Martin var 20 år gammel - i år 336 - opplevde Martin på ny en krise. Gallerne angrep Martins hæravdeling og Martin fikk beskjed om å gå til motangrep. Han spurte Gud hva han skulle gjøre, og svaret han fikk var tydelig og klart: Martin kunne ikke bære våpen lenger.

'Jeg er Kristi soldat og kan ikke slåss', var Martin svar.

Han ble satt i fengsel og ble anklaget for feighet. Han svarte på anklagen med å tilby seg å gå ubevæpnet mot fienden. Helt fremme ved fronten. Det fikk han ikke lov til, men ble i stedet avskjediget fra hæren.

Når han kom hjem til sin mor, fikk han lede henne til tro på Jesus. I årene som fulgte la han ofte ut på reiser. Han søkte å finne ut av sitt livskall. Til slutt kom han tilbake til Frankrike. Der ble han en disippel av biskop Hillarios av Poitiers.

År 371 blir han så kalt til å bli biskop. Martin vil ikke. Han gjemmer seg. Det blir lett etter ham, og Martin blir funnet takket være noen gjess som kakler på stedet hvor han gjemte seg. Dette skal ha skjedd 11. november. Han ble innsatt som biskop, og ble elsket og kjent for sin store barmhjertighet mot de fattige.

Han døde 8.november 397, og tre dager senere, ble han begravet i Tours.

Hl.Illtyd av Wales

I dag har vi sammen med våre keltiske venner i Northumbria Community feiret Hl.Illtyd. Han er sannsynligvis den første kristne fra Wales vi kjenner navnet på. Det er dessverre lite vi kjenner fra hans tidlige livshistorie. Mesteparten er heller usikre opplysninger. En tid skal han ha tjenestegjort som soldat, men under innflytelse av Cadoc ble han munk og eneboer.

Han grunnla et klosterfellesskap i Llanilitud Fawr i det walisiske fylket Glamorgan. Han samlet disipler rundt seg, flere av dem skulle bli kjente skikkelser i den keltiske spiritualiteten, som David, Samson, Gildas og Paul Aurelian.

Det sies at han forsvant fra Llanilitud Fawr en dag, uten noe forhåndsvarselm for å bli eneboer igjen.

Gir alt for å bygge kloster på Selja

Selja! Navnet assosieres hos meg - og mange andre - med noe hellig og godt. Det handler om den kristne tros røtter i Norge. Troen kom med vestlig vind - fra irskekysten. Til Selja.

Lørdag kunne de som leser Dagens helgebidrag hele den spennende og ikke minst gripende historien om Ragnhild Helena Aandland Høen og hennes ektemann, som har solgt alt de eier for å se en drøm realisert: gjenoppbyggingen av et benediktinsk kloster på den hellige øya. Hvor det bes døgnet rundt, og som et resultat: en 'gjenkristning' av Norge. Ambisiøst? Kanskje. Jeg tror ikke det. Kirkehistorien har vist oss at fornyelsen og vekkelsen kom fra bedende menn og kvinner, fra klostrene. Slik har det alltid vært.

Nå finnes den flotte reportasjen om Ragnhild Helena på en fil, slik at de som ikke har fått lest den har muligheten til det. Jeg legger den ut her:

http://www.dagen.no/2013/11/02/kristenliv/portrett/ragnhild_aadland_hoen/katolikk/179516

Dette prosjektet blir det spennende å følge. La oss stå sammen med Ragnhild Helena i bønn.

Skaren av martyrer og hellige til inspirasjon og glede for oss

Det er vel ganske så menneskelig å føle seg ensom iblant. Men etter at jeg ikke lenger kunne arbeide som før, har den ensomhetsfølelsen forsterket seg hos meg. Jeg savner fellesskapet i forbindelse med arbeidet.

Denne helgen er spesiell. 1. og 2. november er Alle helgensdag og Alle sjelers dag, og søndag feires vi Allehelgens søndag i mange kirker. Dette er dager til minne om de hellige, om martyrene, om de som har gått foran.

I erindringen av dem er man aldri alene. Hebreerbrevets forfatter skriver om den store skyen av vitner omkring oss (jfr Hebr 12,1). Forut for dette verset har han skrevet om trosheltene i Den gamle pakt. Etter dem kom kirkens talløse martyrer, og hellige menn og kvinner, som har etterlatt seg duften av Kristi vellukt. Deres ord og deres liv er et eneste stort Kristus-vitnesbyrd. Disse martyrer og hellige omgir oss. De står for Guds ansikt. De lever i den himmelske verden. For meg gir det trøst.

Alle helgens dag og Alle sjelers dag er gamle høytidsdager i kirken. Under de store forfølgelsene på midten av 200-tallet fikk kirken en rekke martyrer, og kalenderen ble snart full. Alle helgensdag vokste frem som en generell minnedag for alle dem som ikke fikk sin egen minnedag i kirkeåret. Kirken skulle med dette ikke glemme sine mange, mange martyrer. Heller ikke de hellige som hadde vært viktige forbilder for andre. Det varte ikke lenge før denne dagen ble lagt til 1.november.

Senere ble det innført en dag til: alle sjelers dag. En dag til å minnes alle våre døde, de som døde i Herren.

I går feiret vi disse dagene litt på forskudd i forbindelse med eukaristien i Kristi himmelfartskapellet. Da sang vi salmen 'Hellig, hellig, hellig! Herre Gud allmektig'. I vers to heter det:

'Hellig, hellig, hellig! synger helgenskarer, kaster sine kroner for dine føtter ned. Englehærers jubel oppad mot deg farer, du som var og er og evig bliver ved'. 

Den salmen fortsetter vi med å synge, sammen med de som nå synger lovsangen i himmelen! Sammen med martyrene og de hellige er vi ikke alene. Vi omgis av skyen av vitner. Er det ikke fantastisk flott å få være et Guds barn her i tiden!