Den eneste veien som fører til målet

'Ikke alle forstår hvor Gud fører deg, fordi Gud rådførte seg ikke med dem. Gud spør ikke om lov til å gjøre det Han vil. Derfor vil Han komme til å skuffe mennesker som tror de vet best.

Når Gud kaller, snu deg ikke for å se hvem som følger etter deg.

Gjør det Gud har kalr deg til. Det er bare det som vil gi deg belønningen til slutt.'

- Bjørn Olav Hansen/28.januar 2019

Den bedende munken ved Tinnsjøen 87 år i dag

I kveld hyllet vi bror Robert, den bedende munken fra Tinn i Telemark i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Den stillfarne amerikaneren, har oppholdt seg mer enn 50 år på den vesle husmannsplassen i ulendt terreng på en høyde over Tinnsjøen, og snakker 'tinndøl' bedre enn lokalbefolkningen. Han er 87  år i dag.

I en liten kommunitet - Hylland munkelyd - lever bror Robert sammen med noen andre munker, et stillferdig liv i bønn. Han er en forunderlig mann som bærer med seg Guds nærvær, og har du møtt ham glemmer du det aldri.

Finn-Rune Stabell, som kjenner fader Robert godt, leste to dikt i anledning 87 års dagen. Det ene er skrever av søster Eva Dahl ved Engen kloster:

Munken i Tinn Austbygd

Det stend ei søyle av signing
ved Tinnsjøens bratte skrent
med hender strakte ut over verda
med augo mot himmelen vendt.

Han ber om kjærleik og miskunn
for alle som bur på jord.
Han kjenner den børa dei ber på.
Kvar fattig, kvar liten og stor.

Der har han stade i skogen
i førti og fleire år
med vatnet fraus steinfast i bekken
og foten vært sliten og sår.

Der har han stade på skrenten
med vårsol på vollen skein.
Og vindane leika i lauet
og fuglane fløyta frå grein.

Han kom i sin beste alder
no er han av elde brekt
men anden og kraften i bøna
fekk vinterens frost ikkje knekt.

Ein gong vil ei grav i skogen
ved Tinnsjøens bratte skrent
få vera ei bøn for all jorda
og aldri den bøna vert endt.

Det andre diktet har Finn-Rune Stabell skrevet:

Lønnetre i Hylland

Det var en søndag
i oktober og solen
var gått ned.

Han stod der
under treet
det var et lønnetre

Han stod der
gammelmunken vi
andre kunne se

at mannen treet
lyste og rundt var
ro og fred

et knippe gule blader
et knippe av hans smil

var solen vi så lyse og
jaget bort var vår tvil.

Billedtekst: Fader Robert, meg, Finn-Rune Stabell og munken Serafim. Bildet er tatt 29. september 2010.

Den fruktbærende presten

'For presten gjelder det å etterstrebe, og så langt omstendighetene tillater, leve et liv i ubemerkelighet og stillhet. Han må aldri søke etter belønning, penger eller egen bekvemmelighet.

Det er ikke først og fremst gjennom sine ord han gir evangeliet videre til andre men ved å være Kristi nærvær blant mennesker. 

Når han lar dette nærværet være virksomt i sitt liv kommer det til å bære frukt - ikke i form av veltalenhet men i et selvutgivende liv.'

Lev Gillett (bildet), kjent som 'En munk fra Øsrkirken'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Om Guds vilje

'Om du ønsker å lære Guds vilje å kjenne, må du legge fra deg din egen vilje fullstendig sammen med alle andre tanker og planer, og med en stor grad av ydmykhet, be Gud om Hans forståelse.'

- Elder Joseph hesykhasten (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Elder Joseph var en munk og åndelig veileder på Athos. Han døde i 1959.

Ordene våre

Abba Arsenius (bildet), en av ørkenfedrene, brukte å si dette:

'Hvorfor, ord, slapp dere ut? Jeg har ofte vært lei meg for det jeg har sagt, men ikke fordi jeg har vært stille og taus."

Helligetrekongersdag

"De gikk inn i huset og fikk se barnet og dets mor, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra." (Matt 2,11)

Teologen er en beder

Der er merkelig hvordan tiden endrer seg. På 300-tallet ville en teolog som ikke hadde levd i ørkenen, i et kloster eller i en eneboerhytte bli sett på som en raritet. Du la merke til at jeg skrev 'ikke', gjorde du ikke? I dag vil det motsatte bli sett på som en raritet. På 300-tallet var ikke teologi forbundet med akademia, men med bønn! Hvordan er det i dag? Definisjonen på en teolog, og det var en definisjon som sto seg i 1000 år, var denne: "Den som ber i ånd og sannhet er en teolog, og teolog er den som ber i ånd og sannhet." I 'Norsk etymologisk ordbok' fra 2013 knyttes teologi til 'vitenskapen om læren og opprinnelsen til en religion'. (Norsk etymologisk ordbok. Kagge forlag, side 920)

Men opprinnelig, i begynnelsen, var det ikke slik. Studier og forelesninger var ikke nok for å kjenne Gud. Man måtte gjøre seg erfaringer med Gud gjennom bønnen.

Det er mange gode grunner til å minne om dette ved det nye årets begynnelse, som innledes med minnedagen for en av de tre såkalte 'kappadokierne'. Den fremste av de tre var Basileios av Cæsarea (ca 330-379).

I en av den tidlige Kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst kan takke Basileios av Cæsarea for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

"I din barmhjertighet har Du besøkt menneskene på mange måter - Du har sendt profetene, Du har gjort store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått Deg nær. Du har gitt oss Lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Men når tidens fylde kom talte Du til oss gjennom Sønnen".

For å fortelle om Basileios av Cæsarea velger jeg å begynne med hans mor, Emmelia. For det var et gudfryktig hjem han vokste opp i. Hans mor var datter av en martyr, faren var lærer. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før Keiser Konstantins omvendelse. De fikk ni barn, tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange.

Basileios, som ble født i Kapadokia i år 330, skulle bli selve klosterlivets far, og en av de store fornyerne av gudstjenestelivet i de østlige delene av kristenheten på 300-tallet.

Etter en studieperiode i Athen på 350-tallet, som han delte med en annen av de store skikkelsene i Kirkens historie, Gregorios av Nazianz, søkte Basileios seg ut i den egyptiske ørken. Det skjedde i år 357 etter at han ble døpt. Den Hellige Ånd hadde skapt en sterk åndelig åndelig lengsel, etter et djupere åndelig liv. Her møtte Basileios den store vekkelsen som preget den egyptiske ørken på denne tiden, og han fant den vei han kjente seg kallet til å gå i Kristi etterfølgelse. Basileios ble djupt grepet av den radikale Jesus-etterfølgelsen han ble vitne til blant de som bodde her ute i ødemarken. Men et liv som eneboer tiltalte ham ikke, og etter å ha delt sine eiendeler med de fattige, fikk kommunitetslivet hans oppmerksomhet. 
Etter ørkenoppholdet dro han tilbake til Kapadokia, men også her søkte han ut i fjellområdene for å søke stillhet og kunne tilbringe lange tider i bønn.

År 362 blir han presteviet. Det skjer i Cæsarea. 14 juni 370 konsekreres han så til biskop. I år 358 samler han en gruppe av likesinnede om seg. De vil leve ut troen i et nært fellesskap med hverandre. Med i denne gruppen er hans bror, Peter. De grunnlegger en monastisk kommunitet på familieeiendommen, i Arnesi i Pontus. Med i kommuniteten er også hans mor, som på dette tidspunktet er blitt enke, og hans søster Makrina.

Dette var en tid da mange unge følte dragningen til klosterlivets radikalitet, og Baileios skulle komme til å formulere den av klosterreglene som har spilt den største rolle i Østkirken. For Basileios handlet klosterlivet om å vende tilbake til den første forsamlingens apostoliske liv - et fellesskapsliv grunnet på kjærlighet, omsorg for sin neste, arbeid, samfunnsinnsats, bønn og åndelig lesning.

Og Basileios gjorde mer enn å snakke om det, han viste et sterkt samfunnsengasjement. I nærheten av Cæsarea bygget han opp en hel liten by som ble hetene Basilia, med sykehus, hjem for foreldreløse, yrkesskoler og herberger med matservering for fattige arbeidere.

I klostrene inspirerte Basileios til en fornyelse av gudstjenestelivet. Det sier sitt om slitestyrke og aktualitet når den liturgien som han formulerte, som bærer hans navn - Basileiosliturgien - fremdeles brukes.

Basileios ble også en av de ledende arkitektene bak den utformingen av Treenighetslæren som skulle finne sted ved det andre store kirkemøtet i Konstantinopel. Et kirkemøte Basileios ikke fikk oppleve. Hans etterlatte skrifter kom likevel til å spille en avgjørende rolle når den nikenske trosbekjennelsen skulle få sin endelige utforming.

1.januar år 379 dør han, bare 50 år gammel.