Er troen din verd å dø for?

For noen koster troen alt. Også deres liv. Gjennom hele den hellige historien har statsmakten sørget for å rydde av veien brysomme representanter for Guds rike.

I dag minnes vi Døperen Johannes martyrium. Hans liv fikk en brå og grusom ende når han ble berøvet livet på en kongelig fødselsdag. Han tiet ikke om det faktum at Herodes levde sammen med sin brors hustru, Herodias. Synden ble blottstilt av han som var veirydderen, for Han som skulle komme, Messias. Troskap mot sannheten skulle komme til å koste ham livet.

Johannes var ikke bare den siste av de gammeltestamentlige profetene. Jesus kaller ham 'den største'. Han var den Elia som Gud skulle sende. Det er på vei ned fra Forklarelsens berg at disiplene spør Jesus: 'Hvorfor sier da de skriftlærde at Elia først må komme? Han svarte: Elia kommer nok, og han skal sette alt i stand. Men jeg sier dere at Elia allerede er kommet, og de kjente ham ikke, men gjorde med ham det som de ville. Slik skal også Menneskesønnen lide under dem. Da forsto disiplene at det var om døperen Johannes han til dem'. (Matt 17,10-13)

Etter ønske fra Salome, datteren til Herodias, ble døperen Johannes halshugget. Døperen - som ikke viste noe kompromiss med synd, og tok ikke hensyn til hvem han talte med, om det var konge eller trell, ble farlig for Herodias og Herodes. Synden var kommet frem i lyset.

Men det kostet døperen livet.

På denne dagen bør vi spørre oss selv: Er den tro jeg har verd å dø for?

Pelagius - mannen som Augustin ville stemple som vranglærer

Det er skrevet mye om Augustin, men ikke så mye om Pelagius, hans samtidige. I morgen - onsdag - er det minnedagen til Augustin. I den forbindelse kan det være interessant å se litt nærmere på Pelagius som Augustin forsøkte å få stemplet som vranglærer.

Våre venner i Northumbria Community har valgt å minnes Pelagius denne dagen, og ikke Augustin. Og det ikke uten grunn. Pelagius forfektet en kristen tro som ligner mye på den arven som den keltiske spiritualiteten representerer.

Pelagius var en britisk teolog, lærer og sjelevenn født muligens rundt år 350, som slo seg ned i Rom. Mange snakket varmt om ham - også Augustin i begynnelsen. Han talte om betydningen av en sjelevenn, altså en åndelig medvandrer eller veileder. Han feiret det faktum at Guds godhet roper til oss gjennom skapelsen, for som han sa: 'smale sjakter av guddommelig lys gjennomtrenger sløret som skiller jord fra himmel'.

Men ganske snart ble han kritisert for at han lærte kvinner å lese Bibelen, og for å lære at Guds bilde er nærværende i hvert nyfødt barn, og at sex er en gud-gitt del av vår essensielle skapelse.Men han fornektet ikke ondskapens realitet. Dette sto i skarp kontrast til Augustin som så på menneskene som onde og forurenset av seksuell aktivitet fra unnfangelsen av.

I år 415 forsøkte Augustin to ganger å få Pelagius dømt for heresi, altså vranglære. Begge gangene ble Pelagius frikjent. Året etter ledet Augustin og noen afrikanske biskoper et konsil for å få fordømt Pelagius sammen med en annen kelter, Celestius.

I 417 kalte biskopen av Rom sammen til en synode for å se nærmere på konflikten. Denne slo fast at det Pelagius lærte var rett, og anmodet på det sterkeste de afrikanske biskopene å elske fred, verdsette kjærlighet og søke etter å leve i harmoni. De afrikanske biskopene ignorerte dette, og i år 418 klarte de å overbevise staten om å gripe inn og forvise Pelagius fra Rom med den begrunnelsen at han forstyrret freden! Det er vel ingen tvil om at det var motsatt! Kirken var på sin side tvunget til å lyde keiseren, og ekskommuniserte og la Pelagius under kirkelig bann. Ingen begrunnelse ble gitt.

Pelagius returnerte til Wales, muligens til klosteret i Bangor.

To århundrer senere lever fremdeles det Pelagius lærte i den keltiske kirken. Historien skrives av seierherrene. Mesteparten av det som Pelagius skal ha sagt har vi fra Augustins synspunkter, som ikke akkurat kan sies å være objektive. Pelagius ble kritisert for å være en stor, entusiastisk mann, som var dum fordi han spiste for mye grøt og hadde for stor tro på sin egen styrke, og for å ha en hårfrisyre som ikke var anstendig!

Northumbria Community har skrevet en bønn som de ber på minnedagen for Pelagius. Den lyder slik:

Herre, gjør det slik at vi forstår betydningen av å være en sjelevenn, feire Din godhet som vi ser i hele skapelsen, og verdsette at et hvert menneske er skapt i Ditt eget bilde. Hjelp oss å elske fred, verdsette kjærligheten og søke etter harmoni i hver del av vårt liv.

Korsets starets

Alle som har lest 'Brødrene Karamasov' av Fjodor Dostojevskij kan ikke ha unngått å la seg fascinere av staretsen Sosima. Dostojevskij hentet inspirasjon til denne skikkelsen hos Tikhon av Zadonsk (1724-1783). av enkelte kalt 'Russlands Chrysostomos'.

Tikhon av Zadonsk er en av Russlands mest elskede hellige. I dag feirer vi hans minnedag.

Han var født i Korotsk i 1724 og begynte å studere ved det teologiske seminaret i Novgorod bare 16 år gammel. I 1758 trådte han inn i det monastiske livet og ble presteviet. I 1763 ble han vigslet til biskop, men det var bare for en kort tid. Fem år senere trakk han seg tilbake til et kloster i Zadonsk på grunn av dårlig helse.

Ved en anledning skrev han:

'Over deg er sannhetens sverd. Under deg er helvetet som vil sluke deg. Foran deg er døden. Bak deg er alle sine synder. Ved din høyre og ved din venstre side er onde fiender. Skulle du ønske at du forholdt deg likegyldig?'

Fader Tikhon var inspirert av åndelige bevegelser i Vest på denne tiden. Det som fascinerte ham var en spiritualitet hvor Guds kjærlighet åpenbart i den lidende Kristus var sentral. Han var det vi kan kalle 'en korsets mann'. Stadig mediterte han over betydningen av Jesu Kristi kors, både den horisontale og den vertikale, og hans meditasjoner over korsets mysterium ble for ham selv en måte å møte sin egen tilkortkommenhet, og ikke minst sin motløshet. Fader Tikhon sa:

'Mediter over Kristi lidelser, storheten hvis kjærlighet og lidelse overgår alt vi forstår ... Tenk ikke på din brors synd, men på det i ham som er bedre enn i deg selv... Flykt fra ære og heder ...'                                                                                                                        

 Meditasjonene over korset skapte en ydmykhet hos ham, og gav ham en mildhet og en åpenhet overfor samfunnets fattige og utstøtte. Disse forsvarte han alltid. Blant de mange maginaliserte i Russland ble han sett på som deres startets - deres åndelige veileder.

Fader Aleksij av Ugine

I følge den julianske kirkekalenderen er i dag minnedagen for den rettferdige erkepresten Aleksij av Ugine (1867-1934). Det er han vi ser på bildet. Historien om hans liv er spesiell, for ikke å si: omstendighetene etter hans død.

Aleksij Medvedkov hører med blant de mange ortodokse prestene som led forferdelig under det gudløse kommunistiske regimet i Sovjetunionen.

Han ble født i 1867 i en prestefamilie. Faren dør like etter sønnens fødsel. Det skulle bli et liv i armod og fattigdom. Samtidig som han studerer til å bli prest, tar han seg arbeid som kantor. Han trenger penger for å kunne brødfø seg selv og moren, og fikk en kantorstilling ved Hl.Katarinas kirke i St.Petersburg. Etter noen år dro han til en av datidens mest kjente åndelige veiledere, fader Johannes, som var prest i Kronstadt. Han får dennes velsignelse til å søke prestetjeneste. Etter å ha blitt vigslet som prest fikk han så en prestetjeneste i en landsbykirke ikke så langt fra St.Petersburg. Han elsket sin menighet, hvis medlemmer for det meste besto av bønner. Aleksij arbeidet så hardt i menigheten, at han tok natten i bruk for å forberede sine prekener. Han arbeidet mye med kirkefedrenes skrifter, studerte Bibelen, og anstrengte seg mye for å gi god næring til de som skulle lytte til hans prekener.

I 1917 blir han så arrestert. Og dømmes til døden. I fengselet blir han pisket. Hele livet bar fader Aleksij spor etter denne mishandlingen i ansiktet sitt. Hans eldste datter gav seg selv som gissel, og slik at faren - som nå var blitt 50 år - kunne settes fri. Aleksej flyktet så til Estland, hvor han utførte et tungt arbeid på en skiferfabrikk.

Et brev til metropolitt Eulogij - som ledet erkestiftet i Paris - endret livssituasjonen til fader Alekseij fullstendig: Han ble utnevnt til prest for kirken i Ugine i Frankrike. Da var hans kone død. Døtrene fikk han med seg på den strabasiøse reisen. Materielt sett fikk han det bedre. Men menigheten han kom til var ganske annerledes enn den han var vant med fra Russland. Denne bestod for det meste av fabrikkarbeidere, som ikke forstod seg så godt på hans fredfulle vesen eller hans ydmykhet. Fader Aleksij klarte heller ikke å tilpasse seg det nye, barske miljøet som bar preg av en ganske lav moral.

Midt oppe i dette ble fader Aleksij alvorlig syk. Han fikk tarmkreft. Fader Aleksij ble operert, men han fikk det ikke bedre. Han led mye. Ettersom han var redd for å dø plutselig, kalte han til seg sin åndelige far og ba om å få del i nattverden. Det rakk han. Han ba også alle om tilgivelse, og velsignet alle i hans nærhet. De som lå på rom sammen med ham på sykehuset, fortalte senere at han lå i sengen sin og sang hymner. Om morgenen gikk han stille og ubemerket hjem til Gud.

Til fader Aleksij's begravelse kom hele kolonien i Ugine. Korset, den lyse skruden, den hvitkledde kisten, den store menneskemengden - alt dette gjorde det lettere å ta et siste farvell med fader Aleksij. Alle, selv hans gråtende eldste datter, fyltes av en lys ro. Alle følte at den kjære, gode hyrden ikke hadde gått ned i gravens mørke, men blitt tatt imot i Herrens lyse bolig.

Ufordervet kropp
I 1956 måtte gravene på gravlunden hvor fader Aleksij lå gravlagt flyttes. Da hadde Aleksij ligget død siden 1934. Jeg siterer fra nettsiden til Den ortodokse kirke i Norge:

Byforvaltningen hadde besluttet å slette den gamle kirkegården. Det ble gitt en frist for å flytte de dødes levninger til en gravplass. Forstanderen for menigheten i Ugine, fader Filipp Sjpartak oppfordret noen menighetsmedlemmer til å flytte levningene etter den tidligere forstanderen fader Aleksij. Men han fikk ikke noen respons. Man sa at det ville bli for dyrt og at man ikke en gang hadde penger nok til å flytte sine egne slektningers levninger o.s.v. Da besluttet fader Filipp seg til å gjøre det på egen bekostning. Da han ikke hadde nok penger selv, måtte han låne av en bekjent mot å betale tilbake i menedlige avdrag. Han kjøpte en kiste og begav seg deretter rundt i menigheten. På forhånd hadde han anvist de franske arbeiderne hvilken grav som skulle graves opp. Disse brydde seg ikke om å vente på at han skulle komme tilbake, men begynte å grave uten ham. De var utrustet med spader og hakker ettersom man tidligere bare hadde funnet benrester i de andre gravene. De tok fatt på fader Aleksijs grav, og da de var kommet halvveis ned, la de fra seg spadene og begynte å grave med hendene uten at noen av dem visste hvorfor. De to forsiktig bort jorden, og fant en uforråtnet kropp i den fuktige jorden. Både presteskruden og evangelieboken som han holdt i hendene, var uskadet. Arbeiderne sa at de aldri hadde opplevd noe lignende, og det kom mange mennesker til for å bevitne dette underlige skue. Den nye graven var ennå ikke ferdig, og kisten med kroppen ble stående tre dager i den varme solen, og på tross av den stekende heten gikk ikke kroppen i forråtnelse. Kisten var trang, så man var nødt til å legge fader Aleksijs hender på skuldrene, og armene kunne bøyes som på et levende menneske. Presteskrudens stoff var sterkt og gikk ikke i stykker da den ble strukket. I fader Filipps nærvær ble fader Aleksijs kropp begravet for andre gang den 11. august 1956, d.v.s. 22 år etter hans død.

Etter noen måneder ble publisert en kort notis i den russiske Paris-avisen Russkaja Mysl om det underet som hadde inntruffet. Da fader Pavel Putjalskij, forstander for Pokrov-kirken i nonneklosteret i Bussy-en-Othe, leste dette, reiste han direkte til Ugine for på stedet å undersøke alt som hadde med denne hendelsen å gjøre. Da han kom tilbake, avla han et besøk hos metropolitten Vladimir i Paris. Deretter sendte han en detaljert rapport med dokumentasjon til styret for Erkestiftet i Paris, hvor han også uttrykte håp om at fader Aleksijs ufordervede kropp skulle kunne overføres til den russiske kirkegården i Saint-Genevieve-des-Bois. Metropolitten engasjerte seg dypt i denne hendelsen og tok personlig del i alle detaljer som var knyttet til overføringen av kroppen.. Dessverre kunne metropolitten selv ikke ta del i denne høytiden på grunn av sykdom, noe han var svært lei seg for.

Kisten skulle hentes 2. oktober 1957, og den 30. september – fremdeles i fader Fuilipps fravær – ble den tatt opp av jorden og åpnet. En stor skare franskmenn og russere kom til kisten, likeså polakker og italienere. Denne gangen var det rått og fuktig vær, men kroppen var fremdeles slik den var ett år tidligere og hadde ikke undergått noen endringer. 2. oktober kom Erkestiftets sekretær Kirill Knjazeff og fader Pavel Poutshalskij. På morgenen 3. oktober ble kisten flyttet fra den nye kirkegården til den ortodokse kirken i Ugine. Det ble forrettet panikhida i nærvær av en stor menneskemengde på tross av at det var arbeidsdag. Denne dagen hadde det nemlig brutt ut streik på fabrikken, så alle arbeiderne kunne være til stede. Og alle sang med i panikhidaen.

På veien til Saint-Genevieve ble kisten etter initiativ av fader Pavel ført til klosteret i Bussy-en-Othe for at nonnene og de andre som bodde der, skulle få anledning til å be ved fader Aleksijs relikvier. Metropolitten hadde bedt forstanderne i Parisområdet å kunnegjøre den forestående hendelsen for de troende. I Uspenskij-kirken på gravplassen forrettet biskop Mefodij liturgi for den hensovnede og deretter panikhida. Sammen med ham var flere prester fra Paris, samt en stor skare troende. Deretter ble kisten båret ned i krypten hvor den ble plassert.

Reaksjoner på å bli ydmyket

Johannes Klimakos beretter om hvorledes han en dag så tre munker bli ydmyket på samme måte og på samme gang. Den første ble dypt såret, men sa ingenting. Den andre kjente glede for sin egen del, men sorg for den som hadde ydmyket ham. Den tredje tenkte utelukkende på den skade som hadde rammet hans neste og felte tårer av medlidenhet.

Johannes kommenterer: Den første var drevet av redsel, den andre av håp om belønning og den tredje av kjærlighet.

(Fra boken: Duften av de hellige, av Peter Halldorf/Luther forlag 2008, side 125-126)

Taize - et lavmælt liv levd som en rungende protest mot splittelsens skandale i Kristi kirke

Jeg undres på hvor mange mennesker som er blitt berørt av det liv bror Roger levde, og som fikk et nytt møte med Kristus gjennom ham? Gud alene vet. Men vi snakker om tusener. Selv fikk jeg for noen år siden tilbringe noen timer sammen med ham - det gjorde et uutslettelig inntrykk. Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, bar noe av Kristus med seg. Den milde, snille, gode mannen, med det varme smilet, var en usedvanlig ambassadør for Guds rike.

I dag er det hans minnedag. Og det er mange, gode, grunner til å feire det rike livet han fikk leve.

Kommuniteten i Taize vokste frem i et blødende Europa, så fylt med hat og vold.  En ung mann nettopp avsluttet sine teologiske studier i Lausanne og Strasbourg. På sykkel tok han fatt på en ferd som skulle ende opp i den lille landsbyen Taize i Bourgogne. Roger Schutz, som den unge mannen het, var fylt av en ganske annen brann enn den som brant rundt ham: forsoning og enhet.

Taize var på denne tiden okkupert av tyskerne. Med stor fare for sitt eget liv begynte den protestantiske pastoren, Roger Schutz, å skjule jøder. Han hjalp dem over grensen til Sveits. I 1942 blir han angitt til tyskerne, og må flykte for å redde sitt liv.

Men han har lagt hjertet sitt igjen i Taize. Hit vil han tilbake, og her drømmer han om at det skal vokse frem en kristen monastisk kommunitet.

To år senere vendte Roger Schutz tilbake til Taize. Denne gangen sammen med tre brødre som delte hans kall. Dette skulle bli den spede begynnelsen til den økumeniske kommuniteten i Taize, som hvert eneste år drar tusenvis av ungdommer til deres sommersammenkomster. Jeg vet ikke om noen kristne sammenhenger som samler så mange ungdommer, på tvers av kirkesamfunnene, som Taize gjør. De dras til bibelsamtalene, lovsangen og nattverdfeiringen - og selvsagt fellesskapet med ungdommer fra hele verden.

Langsomt ble kommuniteten i Taize bygget. Et livsfellesskap i etterfølgelse av Jesus vokste fram. På tvers av skillelinjene som kirkesamfunnene har skapt. Kommuniteten i Taize ble grunnlagt i 1949 da de første syv brødrene gav sine løfter. Til å begynne med var det var protestanter blant brødrene som sluttet seg til, I 1969 ble det også mulig for katolikker å gjøre det.

Siden den gangen har den økumeniske kommuniteten i Taize utviklet seg til å bli et åndelig kraftsenter i Europa. 'Brødenes lavmælte liv er en rungende protest mot splittelsens skandale i Kristi kirke', skriver en annen kommunitet som betyr mye for mange her i Skandinavia, 'Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby om Taize.

Bror Roger ble stukket ned og drept av en sinnsforvirret kvinne under kveldsbønnen i Taize, 16.august 2005, en uke etter at han hadde feiret sin 90 års dag.

Marias hensovelse

Allerede på 100-tallet har Marias hensovelse, og dermed også hennes himmelferd, blitt feiret av kirken den 15. august.

Det nye testamente er bemerkelsesverdig taust når det gjelder Marias rolle i den tidlige kirkens historie. Etter pinsefestens dag nevnes hun ikke mer. Den plassen jomfru Marias har i deler av kristenheten i dag, handler om en teologisk utvikling hvor den såkalte 'marialogien' er blitt utformet.

For mange protestanter føles Maria-kulten fremmed. I hvert fall slik den tildels gir seg uttrykk i katolisismen. Særlig når katolisismen blandes med folkereligiøsitet.

Likevel - også de av oss som er protestanter - ærer Maria! Det er bibelsk! Vi sier med Elisabeth, Marias slektning: 'Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv' (Luk 1,42)

Elisabeth kaller Maria for 'min Herres mor', og det er hun. Hun er Guds mor. For den hun bar under kjolelivet var ingen annen enn Gud. Derfor ærer vi henne og takker Gud for henne. Det er jo helt spesielt med en som har født Gud Ordet. Selv om hun var et ganske alminnelig menneske, som deg og meg.

I dag - under nattverdgudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet skal vi takke Gud for Maria.

Martyren Kolbe

Første gang jeg hørte om Maximilian Kolbe var i forbindelse med Åge Rønnings roman: Kolbes reise, fra 1982. Den gjorde et så sterkt inntrykk på meg, at jeg oppsøkte Rønning for å lage et portrettintervju av ham, for avisen jeg arbeidet for.

Maximilian Kolbe (1894-1941), hvis minnedag det er i dag, var en polsk franiskaner-prest. Kommuniteten han tilhørte hadde i 1938 mer enn 800, og var den største i sitt slag på denne tiden. Disse franiskanermunkene gjemte et tusentalls jøder under 2.verdenskrig.

Det var årsaken til at Maximilian ble satt arrestert og ført til konsentrasjosnleiren Auschwitz i 1941. Her tjente han sine medfanger, tok imot skriftemål og feiret gudstjeneste med brød og vin som var smuglet inn.

I forbindelse med at en fange hadde klart å rømme fra denne redselsfulle utryddelsesleiren, en av de verste nazistene hadde, beordret leirkommandanten at ti andre fanger skulle dø ved å sulte ihjel. En av de ti utvalgte var Franciszek Gajowniczek ropte da ut: 'Hvordan skal det da gå for min kone og mine barn? Nå får jeg aldri se dem mer'.

Kolbe tilbød seg da å ta Gajowniczek å bytte plass med ham, hvilket han også fikk. De ti dødsdømte fangene ble plassert i hver sin celle. Maximilian Kolbe trøstet de andre. Han sang salmer for dem, oppmuntret dem og ba sammen med dem. Etter to uker var bare Kolbe og tre medfanger igjen. De ble drept med en giftinjeksjon. Maximilian Kolbe døde 14.august 1941.

Franscizzek Gajowniczek overlevde oppholdet i Auschwitz.

Mindre kjent er kanskje at Maximilian Kolbe før krigen levde i Japan, hvor han bygget opp et kloster i utkanten av Nagasaki. Fire år etter at han endte sitt liv som martyr, 9.august 1945, ble en atombombe sluppet over Nagasaki. På mirakuløst vist ble klosteret ikke ødelagt.

Ikonet som illustrerer denne artikkelen henger i den nymonastiske kommuniteten, Rutba House, som ledes av baptisten Jonathan Wilson-Hartgrove.

- I så fall er det jeg som er Kirken!

I dag feier vi han som er blitt kalt for Den bysantinske teologiens far, Maximos Bekjenneren (580-662). Denne teologien er befriende annerledes enn mye av den vestlige. La meg gi deg et eksempel:

En av de fremste kjennerne av Hl.Maximos var Paul Evdokimov (1901-1970), professor ved det ortodokse instituttet, Saint Serge i Paris. I boken 'Den dåraktige Gudskjærligheten', utgitt på svensk i 2001, kommenterer Evdokimov forskjellen mellom den klassiske definisjonen av ordet 'frihet' og definisjonen som Maximov gir: Mens den klassiske definisjonen på frihet handler om muligheten til å velge, fastslår Maximos Bekjenneren det motsatte. 'Behovet for å velge er, sier han, fattigdom, en følge av syndefallet. Den sanne friheten er en udelt fokusering, helt og holdent orientert mot det Gode, som ikke kjenner til noen undring eller tvil. På hellighetens nivå opphører vår valgmulighet til å sette vilkår for friheten. Den fullkomne følger det Gode umiddelbart, spontant, og befinner seg bortenfor alle valg'. (Paul Evdokimov: Den dåraktiga Gudskärleken, Artos 2001, side 72)

Tilnavnet 'bekjenner' var et navn den tidlige kirken gav martyrene. De var 'bekjennere' med sitt blotte liv. Men Maximos var ingen martyr i ordets vanlige forstand. Han ble martyr blant sine egne - et offer for kirkelig makt. Maximos ville nemlig ikke gjøre noen former for kompromiss med sin overbevisning.

Det var i en familie med gode kontakter inn i de keiserlige palassene at Maximos ble født omkring år 580. Maximos var en person som ble lagt merke til. Keiseren i Konstantinopel sørget for å ansette ham som sin statssekretær. Nå ble han ikke der lenge. Når perserne invaderer Midtre-Asia flykter han til Nord-Afrika. Vi skriver år 626.

Seks år senere - i år 632 - trer han inn i et kloster i Karthago. Her finner han vennskap og god åndelig veiledning hos klosterets abbed, fader Sofronios. Kontakten med ham skulle bli helt avgjørende for Maximos.

Det var urolige tider. Og denne Maximos skulle stå stødig midt oppe i tumultene. Han ble hovedpersonen i en teologisk strid som drev ham ut på en pilegrimsferd over tre kontinenter og som påvirket hele kristenheten. Striden handlet om troen på Jesus som sann Gud og sant menneske - uten sammenblanding, forveksling eller forandring. Det hele skulle først løses på det sjette økumeniske kirkemøtet i 680.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet overfor denne Maxomos og alle biskopene som tydeliggjorde hva sann kristen tro er. Hvor hadde vi vært i dag uten dem? Sannsynligvis i klørne på mennesker som vek bort fra den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.

På denne tiden hadde nemlig en ide bredt om seg, den såkalte monotheletismen. Den gikk ut på at Jesus bare hadde en vilje, nemlig den guddommelige. Jesus delte med andre ord ikke menneskenes kår i alt.

Maximos kunne aldri godta en slik tanke. Om det var slik at Gud i Kristus ikke delte alt menneskelig, hvordan kunne da alt menneskelig bli frelst gjennom Jesus?

I sin landflyktighet kom noen som representerte keiseren til ham og sa:

'Du står helt ensom. Keiseren er imot deg. Paven i Rom er imot deg. Du står utenfor Kirken!'

Da svarte Maximos:

'Nei, i så fall er det jeg som er Kirken'.

Er dette hovmod? Nei, Maximos hadde rett. Keiseren og paven tok feil!

Men kampen har hard. Fordi han motsatte seg det keiserens og pavens syn, fikk han høyre hånden saget av og tungen skåret ut! Så landsforvises han. Til Svartehavets østkyst. Her dør han i år 662.

Når så den samlede kristenheten møtes i Konstantinopel i 680 til det sjette økumeniske kirkemøtet fikk Maximos sin anerkjennelse og gjenopprettelse.

Se, her er kirkens skatt

Det er en av kirkens tidlige martyrer vi feirer i dag: Hl.Laurentius av Rom. Han skal være fra Toledo i Spania, og ble utnevnt til erkediakon av pave Sixtus II. Det skjedde i år 258. Laurentius hadde en betydningsfull stilling. Blant annet som økonomiansvarlig for menigheten i Rom.

Under keiser Valerian brøt det ut ny forfølgelestid mot de kristne. 6.august i år 258 ble pave Sixtus og seks diakoner tatt til fange i en katakombe hvor de holdt seg skjult. Tre dager etter at de hadde lidd martyrdøden ble også Laurentius arrestert. Før paven var blitt arrestert hadde han gitt Laurentius beskjed om at han skulle dele ut kirkens penger til de fattige. Keiseren krevde nemlig å få kirkens pengebeholdning.

Når Laurentius steg frem for keiseren, hadde han et stort følge med seg. Det var spedalske, blinde og syke, fattige, enker, foreldreløse og gamle. Han sa til keiseren: 'Se, her er kirkens skatt'.

Etter dette led også Laurentius martyrdøden.

På Via Tiburtina i Rom finnes det finnes det en kirke som er viet til minne om martyren Laurentius. Den heter Lorenzo Fuori le Mura, og er oppført på det stedet hvor Laurentius ble gravlagt. Det var den første av i alt 34 kirker i Rom som til å tilegnes de mest ærede martyrene.

Gud i menneskeskikkelse

Mens vi feirer den såkalte Gudsmoders faste, feirer vi en av de viktigste åndelige høytidene på sommeren, Kristi forklarelses dag. Den feires 6 august, så godt som i hele kirken. Bortsett fra i Den norske kirke, som har lagt den til den siste søndag i Åpenbaringstiden. Begrunnelsen for dette var behovet for å få en fast avslutning på det som kalles åpenbaringstiden i kirkeåret. Alle andre tradisjoner som feirer denne dagen, både ortodokse, katolske og protestantiske, gjør det på denne tradisjonelle datoen for denne festen: 6 august.

I denne tradisjonen ønsker også vi å stå i Kristi himmelfartskapellet. Vi feirer den på torsdag i forbindelse med vår nattverdsgudstjeneste.

Særlig i ortodoks tradisjon har denne dagen en helt spesiell posisjon. Den har sin opprinnelse fra 300- tallet, og ble antagelig først feiret i Den armenske kirke.

Da man begynte å feire Kristi forklarelses dag 6 august, var det som å feire en liten påskehøytid midt på sommeren. Jesus fremstår forherliget på en måte som han ikke skulle komme til å gjøre før etter oppstandelsen.

'I dag strålte Kristi ansikt som solen, og Hans klær ble hvite som snø', synger kirken i en av sine antifoner på denne festdagen. Peter, Jakob og Johannes - disse tre som hører til blant Jesu mest fortrolige venner - får'uten slør for ansiktet' i noen korte øyeblikk få se Herrens herlighet. Kan det være dette Johannes sikter til når han i prologen til sitt evangelium skriver: 'og vi så Hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet'.? ( Joh.1,14b )

'Den lyste med et skinn sterkere enn solens,' skriver Basileios av Cæsarea og legger til: 'De ble altså ansett som verdige til å få se førstefrukten av Hans gjenkomst med egne øyne.'

La oss glede oss over denne store festdagen.

'Slik Herrens kropp ble herliggjort på fjellet og forvandlet i Guds herlighet og uendelige lys, slik skal de helliges kropper forherliges og lyse som lynet', sier den hellige Makarios på 300- tallet.

- Om du ikke elsker trær, kan du ikke elske Gud!

Han elsket sin øy, Hl.Nikephoros, og forlot den aldri. Blendende vakre Khios, den femte største av øyene i Egeerhavet. Den ligger omtrent syv kilometer fra kysten av Lille-Asia. Øya er skilt fra Tyrkia av Khiosstredet, og er omtrent 910 kvadratkilometer stor.

'Kirkens mest strålende stjerne' er han blitt kalt, Hl.Nikephoros, og høyt elsket av sine samtidige, ikke minst på grunn av sine skrifter. Han ble født rundt 1750 i Kardamyla på Khios. Hans opprinnelige navn var Georgios, eller Georgos. Som barn var han svært syk av en sykdom han pådro seg under en pest. Hans foreldre ba inderlig til Gud om at han måtte bli helbredet, og de lovte at om Gud ville gjøre ham frisk skulle de la ham tjene Herren i et kloster som lå i nærheten. Det berømte bysantinske klosteret Nea Moni. Han frisknet til og foreldrene hans holdt sin løfte. De tok ham med i klosteret. Der fikk han undervisning av den ærverdige staretsen Anthimos Hagipateritis, som tok seg av ham.

Senere ble han sendt til byen Khios for å få mer undervisning av prestene Gabriel Astrakis og Neophytos Kafsokalyvitis, sistnevnte en tidligere jøde som hadde blitt munk på Athos og senere leder for den teologiske utdannelsen på Khios. Georgios holdt seg nært til disse prestene hele den tiden han var under utdannelse, og utviklet en kjærlighet for boklig lærdom. Etter at han var ferdig med sin utdannelse forlot Georgios skolen, og returnerte til klosteret Nea Moni, hvor han ble ordinert til diakon.

Administrative byrder
Etter en tid ble han valgt til klosterets abbed, men det skulle vise seg at han ikke hadde tilstrekkelige kvalifikasjoner for de administrative oppgavene en slik stilling medfører. Mest lengtet han etter ensomhet og stillhet med Gud. Men han prøvde likevel. I to år. Så var det slutt. Han ble lei av kirkelige intriger og baksnakkelse, og fikk seg løst fra oppgaven.

Deretter søkte han tilflukt i Hl.Georg's eneboersted i nærheten av en kirke i Resta på Khios.

Stillhet med Gud og virke som åndelig veileder
Her skulle Hl.Nikephoros, som ble hans navn etter at han ble munk, bli til stor hjelp som åndelig veileder for søkende mennesker. Han komponerte flere hymner, og han pleiet godt vennskap med en pensjonert prest, som også hadde vært hans lærer, fader Josef. Fader Josef hadde levd på Athos en tid, men senere slått seg ned på Khios. Han hadde også en annen venn her, som han også var en del sammen med, Hl.Makarios av Korint.

Ellers tilbrakte han tiden i sin eneboerhytte i bønn, studier og arbeid med liturgien. Ved siden av dette var naturen hans store kjærlighet. Ikke minst trærne. Han innså at øyas sårbare økosystem var avhengig av trær, og at trærne var forskjellen mellom velstand og fattigdom. Han plantet ulike trær: oliventrær, fikentrær, sypresser og pinjetrær. Ved ulike anledninger sa han til de som kom for å skrifte:

'Om du ikke elsker trær, kan du ikke elske Gud'.

I 1805, når Hl.Makarios lå for døden, satte han sin lit til Nikephoros for at denne skulle fullføre hans bok: Den nye Leimonarion, en bok om livene og tjenestene til ulike martyrer, asketer og andre hellige.

Mange mennesker som kom til Hl.Nikephoros for å få forbønn ble mirakuløst helbredet. Han var en ydmyk, mild mann med stor kjærlighet og omsorg for andre mennesker. Han var middels høy, med et langt svart skjegg.

Hl.Nikephoros døde på sin elskede øy sommeren 1821, og ble begravd ved kirken ikke langt fra sitt eneboersted.