En bønn i julehøytiden

Pave Frans I ba for noen dager siden en bønn av Matta al-Miskin (bildet), Matteus den fattige, kanskje den fremste fornyeren av det monastiske livet i den koptiske kirken. I sammenfattet form lyder denne bønnen slik:

"Det er så fryktelig vanskelig å bli så liten som du, Jesus. Hjelp oss å komme nær hjertet ditt. La oss ikke gå rundt å tro at vi er så store. Vi orker ikke denne konkurransen lenger: Hvem er størst? (Luk 22,24). Verdens store, vonde sykdom er: hvem er størst? 

Men i dag har vi funnet den eneste medisinen - i deg, Guds Sønn. Ingen av oss vil få verken fred eller frelse før vi vender om for å møte deg i krybben i Betlehem."

Kilde: Radio Vaticana.se

Korstegnet

I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. En Gud, Amen!

Korstegnet følger meg hele dagen, fra jeg våkner om morgenen, til jeg legger meg til å sove. Det følger meg under tidebønnene, og ved ulike situasjoner gjennom dagen. Det følger meg under gudstjenesten, og ikke minst under det hellige måltidet.

Panne og bryst berøres med tegnet for Treenigheten. Tankene mine og hjertet mitt. Hele meg. Tegnes med det hellige korstegnet.

Som et tegn og en bekjennelse på at jeg hører Kristus til, med alt hva jeg er og har.

Velsignede Hellige Ånd

"Velsignede Hellige Ånd, Guds åndepust, jeg takker Deg at Du fremdeles svever og ånder over den verden Du skapte. Jeg priser og ærer Deg i dag. Fyll meg på nytt med Din nåde slik at jeg kan skjelne og følge Dine bevegelser i dag. Om dett ber jeg. Amen."

Howard Snyder. Professor i kirkehistorie. Metodist. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Stillheten i et kloster

I Arkansas i USA finnes det et kloster som heter Little Portion Hermitage. Dette er basen til fransiskaneren John Michael Talbot, kjent for sine vakre, stillferdige lovsanger og ballader. Han turnerer for det meste i USA, men besøker også andre land.

Bildet er fra en av kveldsbønnene i klosteret. Jeg kan levende forestille meg den vidunderlige stillheten og Gudsnærværet som sikkert er følbart her. Det er noe spesielt med steder hvor det blir bedt og sunget til Herrens ære og pris. Og hvor det ikke snakkes unødvendig, men de som kommer er bedende og fulle av forventning om at Herren skal møte dem.

Stillhet og bønn

St.Kenneth's Island (bildet) ligger skjult mellom Iona og The Isle of Mull. Den eneste måten å komme hit på er med båt. På øya finnes det huler hvor hellige Kenneth dro seg tilbake for å leve som eneboer.

Hl. Kenneth var en av følgesvennene til hellige Columba, og hadde seilet med ham fra Irland til Iona. Ganske umiddelbart etterpå bryter hl. Kenneth opp fra Iona. Han følte et kall til å leve i stillhet og bønn og fullstendig avsondrethet. Så han forlot den påbegynnende kommuniteten på Iona og kom til denne lille øya, rett utenfor klippene som omkranser Mull.

Det monastiske liv

"Monastisk liv er et pågående liv som springer ut av deg selv, fra din forening med Gud, uten kjedsomhet, hvor du utsletter deg selv i Ham."

Jihad Mar Musa (bildet). Norsk oversettese (C) Bjørn Olav Hansen

Hellighet

"Hellige deg," sier Frans av Assisi, "og du vil hellige samfunnet."

Bønn til Guds Lam

"Guds Lam, som bærer bort verdens synd, jeg tilber Deg, nå i stille ærbødighet. Må pris, ære, herlighet, bli Din!

Takk for at du gav Deg selv til meg og for hele Din sønderbrutte skapelse. La Din Hellige Ånd inspirere meg til å leve 'et liv som legges ned'. Jeg ber, til Gud Faders ære."

Howard Snyder. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Alt makter jeg i Ham

Hver måned følger vi et 'ledeord' i Kristi himmelfartskapellet, som vi ønsker å kroppsliggjøre. Bibelordet vi vil leve ut i praksis er identisk med de bibelversene som velges ut av den økumeniske Focolare-bevegelsen.

Månedens ord for november er Fil 4,13:

"Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk."

Til dette ordet er det knyttet noen refleksjoner, og disse kommer denne måneden fra Fabio Ciardi (bildet), som er professor i teologi ved Salesian universitetet i Roma. Etterat grunnleggeren av Focolare-bevegelsen, Chiara Lunich døde i 2008, er det Fabio Ciardi som skriver teksten som følger bibelordet.

Her er et utdrag av det Fabio Ciardi skriver i "Fra ord til liv" for november:

"Det er stunder da vi føler oss lykkelige, sterke og alt virker enkelt og greit. Andre ganger er vi tynget av vanskeligheter, som forsurer dagene våre. Dette kan komme av at vi ikke helt har greid å elske folk rundt oss, det kan være at vi ikke har greid å dele med andre det idealet vi har for livet vårt. Eller vi kan bli rammet av sykdom, pengeproblemer, bekymringer for familien, tvil og prøvelser, arbeidsløshet, krigssituasjoner, som knuser oss og virker uløselige. Det som tynger oss mest i slike situasjoner, er når vi føler oss tvunget til å møte livets prøvelser alene, uten hjelp fra noen som kan gi oss den avgjørende støtten vi trenger. Få mennesker har opplevd slike intense gleder og smerter, suksess og mangel på forståelse som Paulus. Og på tross av all motgang greide han å fortsette sin misjon uten å miste motet. Kanskje var han en superhelt? Nei, han følte seg svak, skrøpelig, utilstrekkelig, men han hadde en hemmelighet, som han delte med sine venner i Filippi: 'Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.' I sitt eget liv hadde han oppdaget Jesu konstante nærvær. Selv da alle hadde sviktet ham, følte ikke Paulus seg alene. Jesus var med ham. Det var Jesus som ga Paulus trygghet og ansporet ham til å gå videre, til å stå opp mot alle problemer. Han hadde trådt inn i hans liv, og blitt hans drivkraft. Paulus' hemmelighet kan også bli vår. Jeg kan utrette alt når også jeg i min smerte gjenkjenner og tar imot Jesu mysteriøse nærvær, han som så å si identifiserer seg med min lidelse og tar den på seg. Jeg kan gjøre alt når jeg lever i kjærlighetens fellesskap med andre, fordi han kommer midt iblant oss, akkurat som han har lovet (se Matt 28.20), og jeg blir støttet av kraften fra denne enheten. Jeg kan gjøre alt når jeg tar imot og setter Evangeliets ord ut i praksis. De får meg til å se den veien jeg er kalt til å følge, dag for dag, og lærer meg hvordan jeg skal leve, og gir meg tillit."

Om synden og omvendelsen

"Det finnes to ting: synd og omvendelse. Synd er et sår, omvendelse er medisinen. På samme måte som det er sår på kroppen, og det er medisin for disse, så har sjelen sår og det finnes medisin for disse. 

Med synden følger skam, og med omvendelsesprosessen mot."

Johannes Chrysostomos i boken: Om synd og almisser. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den opprinnelige godheten

"Vårt utgangspunkt har hele tiden vært den opprinnelige godheten, ikke den opprinnelige synden. Dette utgjør vårt endelige sted - og alt i mellom - innehar en iboende evne til godhet, sannhet og skjønnhet."

- Richard Rohr, fransiskaner, forfatter, retreatleder i boken The Divine Dance. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En meditasjon over Lasarus

Jeg mediterer over teksten fra Johannes 11, som er historien om Jesus som vekker opp Lasarus fra de døde. Det kan hende jeg kommer tilbake med noe i skriftlig form fra tiden jeg tilbringer med denne teksten.

Men i dag ville jeg bare dele dette flotte maleriet med dere. Historien om Lasarus er vakkert illustrert av John Swanson.

Ta deg tid til å se det og bruk tiden på å dvele ved noen av detaljene. Her finner du uttrykk for mange slags ulike menneskelige følelser, både i møte med døden og med den forunderlige dødeoppvekkelsen.

En velsignelse

Bønnen jeg skal dele med dere i dag er feilaktig blitt tilskrevet ingen ringere enn Frans av Assisi. Men slik er det ikke. Den er skrevet av søster Ruth Fox (bildet), som er benediktiner. Denne velsignelsen ble skrevet i 1985:

"Må Gud velsigne oss med ubehaget
i de enkle svarene, halvsannheter og
overfladiske forhold. 

Må Gud velsigne oss med sinne 
over urett, undertrykkelse
og utnyttelse av mennesker og av
jorden, slik at vi vil arbeide for
rettferd, likhet og fred.

Må Gud velsigne oss med tårer,
som deles med de som lider,
slik at vi kan rekke ut våre hender,
slik at vi kan rekke ut våre hender
for å trøste dem,
og forandre deres vei til glede.

Og må Gud velsigne oss med dårskapen,
som gjør at vi tror at vi kan utgjøre en
forskjell i verden
slik at vi kan gjøre de tingene
andre sier at vi ikke kan.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En gartner og en martyr

Når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet i kveld skal vi feire minnet om en gartner og en martyr. Vi har en egen hage oppkalt etter ham.

Om Focas Gartneren skriver Peter og Joel Halldorf i vårt synaxarium:

"I den lille byen Sinope ved Svartehavet bodde i kirkens tredje århundre en gartner, Focas, som gledet mennesker med sin avling og frukt. Med ønske om å ligne sine første foreldre i Eden, ville han gjøre hagen til et sted der bønn og arbeid var ett. Blant vekstene og blomstene fant han daglig inspirasjon til sin meditasjon over Guds godhet og barmhjertighet.

Focas delte ut fruktene fra hagen til de forbipasserende, spesielt de fattige. Han vitnet for alle om sin tro på Jesus for å få dem til å omvende seg. Focas' hjem var åpent for alle, venner og fremmede og han tok imot hver gjest som Kristus selv. Til slutt fikk han også ta imot den største gaven: Å gi livet sitt for Kristus.

I forbindelse med den store forfølgelsen mot de kristne under keiser Decius, ble det sendt soldater for å gripe og drepe Focas. Også til disse delte han ut frukt og behandlet dem med en slik gjestfrihet at de nølte med å utføre oppdraget sitt. Det fortelles at det var etter Focas' eget ønske at de til slutt halshogde ham. Da forfølgelsen var over, bygget byens kristne en kirke over stedet der Focas hadde bodd."

Takk for Din trofasthet

"Takk, Herre, for Din trofasthet. Mitt håp og min tillit setter jeg til Deg. 

Måtte jeg vandre så nært Deg at det fulle løftet og det full potensialet av Din tjeneste gjennom meg må bli realisert.

Jeg elsker Deg, Herre Jesus Kristus! Mitt hjerte er fullt av lovprisning til Deg i dag. Amen.

- Howard Snyder. Dr.theol, metodist, tidligere professor i wesleyanske studier ved Tyndale University og professor i historie og teologi ved Asbury Teological Seminary. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Om å snakke med Kristus om alt

"Du Kristus som lider med oss, til Deg våger vi å si alt. Gi Du oss evnen til å snakke med Deg som det barnet vi en gang var."

Bror Roger av Taize i boken "I alle ting en stille glede." Verbum forlag i samarbeide med Norges kristne råd.

En bønn en lørdag

"Herre Jesus, nasjonenes og universets Konge, jeg bøyer meg i kjærlig lydighet til Deg. 

Du er mitt håp, min Frelser og min Gud,
denne dag."

Howard Snyder. Dr.theol, metodist, tidligere professor i wesleyanske studier ved Tyndale University og professor i historie og teologi ved Asbury Theological Seminary.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En bønn en mandag

"Herre, jeg trenger Deg i dag. Jeg kommer til Deg i min svakhet, men med en bevisst tillit til Deg, full av glede. Virk mektig i meg ved Din Ånd til Din ære."

Howard Snyder, Dr.theol, metodist, tidligere professor i wesleyanske studier ved Tyndale University og professor i historie og teologi ved Asbury Theological Seminary.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om å gi sitt liv

"For hver eneste en av oss la Han ned sitt liv, og Han forventer at vi gjør det samme for hverandre."

Hl.Clemens av Alexandria
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine."

- Jesus i Joh 15,13

Vårt liv er skjult med Kristus

"Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud."

- Apostelen Paulus
Kol 3,3

Visdom!

"Stillheten er den raskeste veien til kraft."

Nikitas Stithatos/PhilokaliaV

Marias hensovelse

Siden 100-tallet har Marias innsovning blitt feiret 15. august. Det er mange gode grunner til å minnes Herrens mor, hun som fødte Gud ordet. Så også hennes dødsdag. Det nye testamente lar oss slå følge med henne frem til pinsefestens dag i Jerusalem, men så blir de apostoliske skriftene tause. Men Johannes, når han skriver sitt evangelium, så forteller han om hvordan Jesus betror ham en helt spesiell oppgave:

"Ved Jesu kors sto hans mor... Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: Kvinne, dette er din sønn. Deretter sa han til disippelen: Dette er din mor."

Og så leser vi: "Fra da av tok disippelen henne hjem til seg."

Det må ha vært en spesiell tjeneste dette - å ta seg av hun som fødte verdens Frelser. Ingen andre har gjort noe lignende og ingen andre vil noensinne gjøre noe lignende. Joda, hun var en ganske alminnelig jødisk kvinne. Likevel ualminnelig fordi hun hadde båret Gud under kjolelivet!

Men også Maria, Guds mor, må en dag møte døden. Som alle oss andre.

Johannes, hadde passet på henne, tatt seg av henne, i sitt hjem i Efesos. Der er også her hun sovner inn i troen på Herren Jesus. De apostoliske skriftene forteller oss ingen ting som dette. Men dagen kom når det ble satt punktum for levd liv her på jorda.

Vi minnes henne, slik vi også er oppfordret til i de apostoliske skriftene:

"Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv." (Luk 1,42)

Det står at Elisabet ble fylt av Den Hellige Ånd "og ropte høyt" denne hilsenen.

Og Maria sa det slik: "Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig." (Luk 1,48)

Og det gjør vi.

15 noviser avla sine høytidelige løfter

15 noviser avla sine høytidelige løfter og trådte inn som medlemmer av Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka Säby, da kommuniteten holdt sin festgudstjeneste i forbindelse med kommunitetens generalkapitel forrige søndag.

Det skjedde i vakre Vårdsnäs kyrka. Biskop Biörn Fjärstedt celebrerte, mens frikirkepastoren Lennart Thörn var predikant.

Jeg var så heldig å få være med under Generalkapitlet i fjor, men i år ble det av helsemessige årsaker ikke mulighet til å reise så langt. Jeg fornyet derfor mine løfter for det kommende året på forhånd. Å få tilhøre denne sammenhengen betyr mye for meg. 29. september 2007, på Erkeenglenes dag, ble jeg novise i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, og 6. juli 2011 ble jeg medlem av kommuniteten. Det skjedde på minnedagen for Jan Hus.

Billedtekst: De 15 novisene avlegger sine høytidelige løfter. Foto: Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

"Jeg lette ikke etter Ham - jeg ble funnet av Ham"

Boken "School for Prayer" skrevet av den ortodokse erkebiskopen, Anthony Bloom (bildet), skulle få avgjørende betydning for mitt eget bønneliv. På en enkel, lettfattelig måte, hjalp han leseren til å forstå hva bønn er og finne sin egen bønnerytme. Boken ble utgitt på engelsk første gang i 1970, så dette er en av de første bøkene jeg leste etter at jeg ble en kristen.

I dag feirer vi minnedagen til denne bederen.

"Jeg møtte Kristus som en person når jeg trengte ham for å kunne leve, og i det øyeblikket da jeg ikke lette etter Ham, ble jeg funnet; det var ikke jeg som fant Ham," forteller Anthony Bloom om hvordan han selv kom til tro. Da var han bare en tenåringsgutt.

Anthony Bloom, ble født i Lausanne, Sveits, 6.juni 1914. Sin barndom tilbrakte han i Russland og Persia, da hans far var medlem av det keiserlige russiske diplomatiet. Hans mor var søster til komponisten, Aleksandr Skrjabin. Familien måtte forlate daværende Persia under revolusjonen, der Anthony Bloom begynte på skole. Han studerte fysikk, kjemi og biologi ved universitetet i Paris og tok en doktorgrad i medisin.

Under 2.verdenskrig tjente han som offiser i den franske armeen helt frem til krigens slutt, som kirurg ved et sykehus i Paris, og deltok også i motstandskampen.

I 1943 avla han klosterløftet mens han ennå tjente som lege. I 1948 ble han presteviet og året etter kom han til England som ortodoks kapellan for The Fellowship of St.Alban and St.Sergius. I 1950 ble han så prest for den russiske forsamlingen i London. Ni år senere ble han vigd til biskop, og i 1962 ble han erkebiskop over den russiske kirken i Storbritannia og Irland. I 1963 ble han så exark for patriarken av Moskva i Vest-Europa og i 1966 metropolitt.

Midt oppe i alt dette arbeidet han for kristen enhet og viet seg til økumenikken. Men fremfor alt var og ble han en beder. Mange søkte til ham for åndelig veiledning, og de visste at i Anthony Bloom hadde de en trofast og brennende forbeder.

Anthony Bloom sovnet inn i Herren 4.august 2003.

Kristus og den fattige

"Hvis du ikke finne Kristus i tiggeren utenfor kirkedøren, finner du Ham heller ikke i nattverdbegeret."

- Hl.Johannes Chrysostomos

"Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa: Salige er dere fattige, Guds rike er deres. Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes. Salige er dere som nå gråter, dere skal le...

Men ve dere rike, dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, dere skal sulte. Ve dere som nå ler, dere skal sørge og gråte..." (Luk 6,20-21 og v.24-25

Om å bevare freden og vente på belønningen

Jeg har en venn i norsk-amerikaneren, fader Tryphon, som er abbed for All Merciful Saviour Monastery, Vashon Island (bildet), nær Seattle. Klosteret ligger djupt inne i skogen, og du kan skimte, ja, ganske riktig en norsk stavkirke. Nylig skrev han en artikkel som ble til stor velsignelse for meg. Så stor, at jeg valgte å oversette den til norsk, for å dele den med deg:

"Den store åndelige veilederen, Antonios av Optina klosteret, talte til sine åndelige barn og sa: 'Uthold alt, og dere vil oppleve fred og bringe fred til andre. Men hvis du klager angående detaljer, vil du miste freden og med det dens frelse."

Som en som lever et monastisk liv, så vet jeg at disse ordene er sanne. Klostrenes historie er fulle av eksempler på munker, ja, til og med abbeder, som har måttet utstå ydmykelser fra sine overordnede, biskoper, ja, til og med med-munker, men de har likevel holdt ut fordi de så frem til den største belønningen. De visste at deres fokus måtte være å forbli i Kristus. De visste at himmlenes rike er det endelige målet, og at det ikke må settes til side, for å oppnå noe som ikke har evig verdi.

Hvis noen av oss søker anerkjennelse, utmerkelser, eller rosen og favøren til andre i dette liv, står vi overfor den virkelige muligheten at vi kan miste alt i det liv som kommer. Med glede må vi motta, som en gav fra Gud, irettesettelse, ryktespredning, forfølgelse fra andre, idet vi vet at Gud tillater dette for vår frelses skyld.

Den falne delen av vår natur ønsker alt nå, men Herren som vet hva som er frelsende for oss, gjør alt det vi trenger i dette livet, slik at vi er forberedt for den belønningen som varer evig. Hvis vi tenker på den kjærligheten Gud har til oss, så vil vi motta alt som bringer oss sorg eller skuffelse i livet, med glede, vel vitende om at det er en gave fra Gud. Vil vi ikke ha den evige belønningen, snarere enn det som er forgjengelig her i tiden?

Med Kristi kjærlighet,
abbed Tryphon

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gud ser til vårt hjerte

"Det faktum at jeg er en munk mens du er en legmann, har ingen betydning. Herren lytter på samme måte til en munk som en mann i denne verden forutsatt at de begge er sanne troende.

Han ser til et hjerte som er fylt av sann tro i hvilket Han kan sende sin Hellige Ånd. 

For et menneskes hjerte er i stand til å favne Guds rike. Den Hellige Ånd og Guds rike er ett."

Hl.Serafim av Sarov. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Andrej Rublev og Treenighetsikonet

I Kristi himmelfartskapellet er vi veldig heldige som har en kopi av Andrej Rublevs berømte og blendende vakre Treenighetsikon. Det er malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit. Det er et ikon som inviterer oss til å tre inn i Guds nærværets mysterium, som inviterer oss til det hellige måltidet. Dette ikonet ble ved et kirkemøte i 1551 omtalt om 'modell for alle ortodokse ikoner'.

På denne dagen feirer våre venner i Den ortodokse kirken mannen bak dette mesterverket, Andrej Rublev (ca 1360-1430), og vi deler deres glede over denne begavede kunstneren. Han var elev av ikonografen og munken Theofanes Grekeren, og det var denne Theofanes som innviet den unge Andrej i ikontradisjonen. En tradisjon som først og fremst handler om bønn. Bare den som ber, kan male ikoner.

Sammen med Theofanes Grekeren laget Rublev ikoner, og veggmalerier i den vakre Bebudelseskirken i Kreml. En eller annen gang mellom 1385 og 1405 vigsles han til munk. Til å begynne med bor han i Den barmhjertige Frelserens kloster i Moskva som ledes av abbed Nikon. Denne Nikon hadde vært disippel av den kjente Sergeij av Radonesh.

Men det var i det berømte Treenighetsklosteret i Moskva, at Andreij Rublev, levde mesteparten av sitt liv og det er her i dette klosteret at hans mesterverk, blir til. Muligens omkring år 1425.

Andreij Rublevs ikon om Treenigheten er et mesterstykke. Treenigheten fremstår slik den presenteres i Trosbekjennelsen fra Nikea/Konstantinopel. Den første engelen er Gud Fader, den midterste engelen er Guds Sønn, den tredje engelen er Den Hellige Ånd. Alle tre englene velsigner kalken. I kalken ligger kalven som Abraham slaktet for å gi sine gjester noe å spise. Den symboliserer Frelserens død på korset, og det måltid som eukaristien eller nattverden representerer.

Legg merke til at alle tre englene har stav i sine hender, et symbol på deres guddommelige makt. 
Den første engelen, den til venstre, er kledd i en blå underkjortel som symboliserer guddommelige og evige natur, og den lyse purpurfargede ytterkledningen understreker den kongelige verdigheten hos denne engelen. Bak og over hans hode står et hus som er Abrahams oppholdssted. Foran dette huset finnes det et offeralter. Dette bilde av oppholdsstedet eller huset til Abraham symboliserer Guds mesterplan for skapelsen. Denne engelen - Faderen - viser at Han er Hodet over skapelsen. Den samme faderlige autoriteten ser vi av hele hans fremtreden. Hans hode er ikke bøyd og han ser ikke bort på de to andre englene. Hele uttrykket hos denne engelen - uttrykket i hans ansikt, plasseringen av hendene, måten han sitter på - alt taler om en faderlig verdighet.

De to andre englene har sine ansikter vendt mot denne engelen med stor oppmerksomhet, som om de samtaler med ham om verdens frelse.

Andreij Rublev dør i 1430.

Gud vil ha det siste ordet

"Det jeg ser rundt meg i verden gjør meg aldeles gal, hvis det ikke hadde vært for dette: Uansett hva som skjer, så vil Gud ha det siste ordet."

Hl.Paisios av Athos

Martyren Jan Hus

6. juli er en spesiell dag for meg. Det er minnedagen for martyren Jan Hus, her fremstilt i en statue i Praha. På denne dagen i 2011 ble jeg opptatt som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby. For meg var det ingen tilfeldighet. Jeg gikk inn i en økumenisk sammenheng vel vitende om at jeg tilhører en kirkelig tradisjon som har betalt en høy pris for sin tro og overbevisning.        

Jeg tar med meg vår historie. Den er viktig for meg, og jeg fornekter ikke den. Martyrene skal ikke glemmes. Det forferdelige med martyrenes historie, er at kristne ikke bare ble pint til døde av hedninger, men av mennesker som påberopte seg å høre Herren til. Men samtidig: jeg ber om at de som hører Herren til skal bli ett, slik Herren ba så inderlig før Han vendte hjem til himmelen. Nei, jeg tror ikke på en organisatorisk enhet. Jeg tror på Åndens enhet. På Kristi dyrkjøpte og rene brud. Og Herren har sitt folk i mange sammenhenger. Flere enn vi kanskje tror.

I alle år siden jeg ble en kristen (1972) har jeg vært opptatt av martyrkirken og forfølgelsen av kristne. Det førte senere til at jeg i fire år arbeidet som redaktør for daværende Ropet fra Øst. 6. juli i år deltok jeg ved åpningen av Baptistenes landsmøte. Baptister hører til Martyrkirken. Fra begynnelsen av - og frem til våre dager. I vår tid særlig i Sentral-Asia og i Mellom- og Sør-Amerika. Og baptister er ikke bare blitt forfulgt av gudløse myndigheter, men av andre kristne. Så også i dag.

Jan Hus måtte betale med sitt liv for sin tro og sin overbevisning. Sammen med Wycliffe ble Hus en forløper for Reformasjonen. Martin Luther sørget for å få skriftene til Hus utgitt. Han anså dem som svært viktige.

Jeg har skrevet om Hus før her på bloggen. Du kan lese om ham her:

http://monastisk.blogspot.no/2011/07/jan-hus-dagen-til-minne-om-den-bhmiske.htm

Korsets tegn

"Gjør ikke noe i det hele tatt uten å ha tegnet deg selv med korsets tegn! Når du legger ut på reise, når du begynner ditt arbeid, når du tar fatt på dine studier, når du er alene, når du er sammen med andre mennesker, forsegle deg med det hellige korset på din panne, over din kropp, ditt bryst, ditt hjerte, dine lepper, dine øyne, dine ører.

Dere skulle alle bli forseglet med Kristi seier over helvete.

Da vil du ikke lenger være redd for det onde, fordi dens makt er smeltet av korsets kraft lik voks blir foran ilden og lik støv for vinden."

- Elder Cleopa Ille (10.april 1912-2. desember 1998), klosterforstander for Sihastria klosteret, Romania. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Tålmodighet og Guds hjelp trengs over alt

En viss munk levde i et kloster, og han var alltid så sinna. En dag bestemte han seg for å forlate klosteret og bo for seg selv som eremitt.

'Jeg vil ikke ha noen relasjon til noen. Da vil dette sinnet mitt måtte forlate meg.'

Han forlot klosteret, og slo seg ned i en hule. En dag, etter å ha dratt opp en leirkrukke med vann, satte munken den ned på bakken - og se, der veltet den! Han dro opp leirkrukken enda en gang til, og det samme skjedde. Nok en gang dro han opp krukken med vann fra brønnen, og den tippet over den også! 

Broderen ble sint, plukket opp leirkrukken og knuste den. Da han kom til seg selv forstod han at djevelen hadde overvunnet ham og han sa:

'Se, jeg har trådt avsides, og jeg er blitt overvunnet! Nå vil jeg gå tilbake til klosteret, for tålmodighet og Guds hjelp er nødvendig over alt.' 

Fra Ancient Patericon 7.38/Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Norsk beder og undergjører

Hadde han norske røtter, Bartolomeus av Farne, hvis minnedag vi feirer i dag? Han ble født Tostig. Det vi vet er at han i hvert fall hadde skandinavisk opprinnelse. Vi kjenner ikke hans fødselsår, men vi vet at han døde i 1193.

Det vi vet er at han ble født i Whitby i Northumbria. Foreldrene skal ha flyttet hit, og det er ikke usannsynlig at de kom fra Norge. En av grunnene til at man antar dette, er at Tostig skal ha reist til Norge. Da han kom tilbake herfra skal han han blitt ordinert til prest. Andre mener han ble ordinert mens han befant seg i Norge. Da han kom tilbake til England skal han i tre år ha vært sogneprest i en tre års periode, før han trådte inn i et benediktinerkloster i Durham på slutten av 1140-tallet og tok navnet Bartolomeus.

Denne Bartolomeus bar på en sterk Gudslengsel. Han reiste vidt og bredt i sin ungdomstid rundt om i hele Europa. Så fikk han se et syn: Kristus som vandret langs en vei, som snur seg mot ham og strekker sine armer ut for å omfavne ham.

Synet endret hans liv. Etter å ha oppholdt seg i dette benediktinerklosteret en periode, bryter Bartolomeus opp og reiser til Farne. Dette er en øygruppe utenfor Northumberland. Den består av 15-20 øyer alt etter tidevannsnivået. De ligger spredt 2,5 til 7,5 kilometer fra land og er delt inn i to grupper, de indre og ytre øyene. Det var til Inner Farne at Bartolomeus dro.

Ikke uten grunn. Bartolomeus fikk nemlig se et syn av den hellige Cuthbert. Etter dette bestemte han seg for å bosette seg i den gamle munkecellen til Cuthbert, og her ble han værende i 42 år, helt frem til sin død!

Bartolomeus av Farne ble kjent som en beder og undergjører. Mange ble helbredet etter at Bartolomeus hadde bedt for dem. Han var også svært gjestfri.

I dag er det ingen som bor på Farne Island.

Billedtekst: Båt på vei til Farne Island.

St.Alban på St.Hans - hans martyrdød førte til frelse for bøddelen

En dag forsinket feirer vi i dag minnet om Hl.Alban, når vi i kveld samles til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.

Det var sannsynligvis kristne på De britiske øyene allerede i det første århundre. Alban er likevel den første kristne martyren som var herfra som vi kjenner til. År 304 er tradisjonelt ansett for å være hans dødsår, som da skulle tilsi at han døde som martyr under keiser Diocletian. Men flere historikere mener at hellige Alban kan ha lidd martyrdøden så tidlig som rundt år 209, altså under keiser Septimius Serverus.

Alban var en hedning, og en soldat i den romerske hæren. Han ga ly til en kristen prest som flyktet fra et fengsel. I to dager snakket de to sammen. Samtalene førte til at Alban ble en kristen. Når soldatene kom for å arrestere presten, møtte Alban dem, kledd i prestens kappe og de trodde at han var den ettersøkte presten og arresterte ham.

Alban nektet å frasi seg sin tro på Herren Jesus, og det endte med at han ble halshugget.

Men før det skjedde, så ble skarpretteren som skulle utføre halshuggingen. Det skjedde da han fikk høre Alban avlegge sitt sterke vitnesbyrd. Skarpretteren nektet å utføre henrettelsen, og ble selv henrettet etter at Alban ble drept.  Skarpretteren ble en kristen rett før han selv led martyrdøden.

Den tredje som led martyrdøden var den ettersøkte presten. Når han fikk høre at Alban var blitt arrestert og villig gikk i døden for ham, forsøkte han å finne Alban og ble selv arrestert og senere henrettet.

Guds hjerteslag

"Den som lener seg til Jesu bryst kjenner hjerteslagene - Guds hjerteslag."

En munk fra Patmos

Hengivenhet

"Når den hellige Benedikt i sin klosterregel nevner bønnen skriver han: 

'Vi tror at Gud er allestedsnærværende, og at Herrens blikk når overalt, det følger onde og gode.'

Samme tanke måter oss hos ørkenfedrene - 'Gud er her, Gud er overalt.' - og i Salmene: 'Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg.' (Salme 139,5)

Bønnens oppgave er altså ikke å dra Gud til seg eller lete Ham opp. Gjennom bønnen på den særskilte plassen og tiden - tidebønnen - øver vi oss i å oppdage dette nærværet. 

Overgivelsen til en daglig tidebønn gjør oss enda mer bevisste på at hele livet er en gudstjeneste.

Den som vet det, og lever i det lyset, erverver en holdning av hengivenhet i alt det hun gjør. Hverdagens trivialiteter blir en vei 'der hjertet utvider seg og man løper Guds buds vei i kjærlighetens uutsigelige sødme,' for å sitere Benedikt."

Peter Halldorf (bildet) i en fastebetraktning. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

"Jeg, også, er en synder!"

En bror som hadde syndet ble bedt om å forlate kirken av presten. Abba Bassarion reiste seg og gikk ut sammen med ham i det han sa: "Jeg, også, er en synder!"

"Hat vekker splid, men kjærlighet skjuler alle synder." (Ord 10,12)

"Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder." (1.Pet 4,8)

Vår død og vår oppstandelse

I en av hymnene til den hellige Efraim syreren, hvis minnedag vi feiret i Kristi himmelfartskapellet på torsdag, heter det:

"Ikke anta at vår oppstandelse er langt unna, for vår død er allerede bak oss, og vår oppstandelse står foran oss'.

Jeg ønsker å holde den sannheten nært mitt hjerte for denne sannheten har en egen evne til radikalt mitt sinn.

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans." (Rom 6,3-5)

Hellige Kevin

Vi som samles til gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet for å feire gudstjenester hver torsdag kjenner på en djup takknemlighet for våre kristenrøtter. Blant dem regner vi de keltiske, fordi det er også Norges kristenarv.

Derfor er det naturlig for oss å feire minnedagene som handler om de keltiske hellige menn og kvinner - som Hl.Kevin (498-618), i dag.

Kevin levde som eneboer i Glendalough i Irland. Tre menn søkte fellesskap med Kevin og det skulle bli starten til en kommunitet som vokste frem med han som forstander. Det sies at han ble 120 år gammel.

En av de mest kjente og kjære historiene som fortelles om ham er historien om en svarttrost som bygget rede i hans utstrakte hender mens han ba. Kevin skal ha holdt hendene utstrakt til eggene ble klekket.

Om historien er sann eller ikke tegner den et vakkert bilde av den spiritualiteten den representerer. Her var ingen hast og intet stress, kun rolighetens rytme. Hans omsorg for alt det skapte og alle skapninger rundt ham er et av kjennetegnene på den keltiske kristenarven.

Med våre venner i Northumbria Community ber vi:

"Måtte jeg også være så hengitt i min tilbedelse av Deg, Du min Skaper, at jeg han respektere og verne om alt hva Du har skapt. I det jeg nærmer meg Ditt hjerte, måtte Din kjærlighet flyte gjennom meg til alle rundt meg. Amen."

Lovsangen fra Judas fjellbygder

Idet mai glir over i lyse juninetter feirer vi jomfru Marias besøk til kusinen Elisabet.

Lukas forteller oss at Maria "skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde" (Luk 1,39). Hun hadde mye å fortelle sin kusine. Det var ikke hverdagskost for en landsens jente å få englebesøk, og ingen hadde heller fått et slikt budskap fra noen engel før, som Maria. Hun skulle bli mor til Han som var Guds Sønn. De to kvinnene hadde uten tvil litt av hvert å snakke om!

Det skjer noe forunderlig når disse to kvinnene møtes. Elisabet er nemlig også med barn, og Lukas forteller oss at 'da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt med Den Hellige Ånd og ropte høyt: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv." (Luk 1,41-42)

Vi merker oss at et barn i mors liv kan bli påvirket av Den Hellige Ånd! Det er sannelig noe å tenke på. Dette stemmer veldig godt overens med ordene fra Salme 139:

"Dine øyne så meg da jeg var et foster." (v.16)

Og Elisabeth og Maria må ha vært de første pinsevenner! Begge ble fylt av Den Hellige Ånd, og det er første gang vi leser om dette i Det nye testamente.

Elisabet blir overveldet av det faktum at det ikke bare er Maria hennes kusine som kommer på besøk. Det er 'min Herres mor' (v,43) som kom på besøk. Det var spesielt. Maria bar Gud under kjolelivet!

Det er her hos Elisabet at Maria bryter ut i sitt Magnificat - i sin vakre lovsang.

Kristi himmelfartskapellet åpnet hele sommeren

Flere menigheter holder sommerstengt. I Kristi himmelfartskapellet på Eina i Vestre Toten feirer vi gudstjenester gjennom hele sommeren.

Hver torsdag kl.18.00 feirer vi vår nattverdgudstjeneste. Den er åpen for alle. Du er hjertelig velkommen. Det er mulighet for en personlig samtale og forbønn. Dette kan avtales på forhånd eller etter at selve gudstjenesten er over.

Bønnehagen vår er åpen døgnet rundt. Her finner du Getsemane, hvor det er mulig å knele ned ved en stein, og hvor det står en benk hvor du kan sitte ned i stillhet. Bak kapellet finner du Fredens hage, hvor du kan lytte til bekkesilderet på den ene siden og suset fra elva på den andre siden. Der er det ikke lov å snakke. Dette er et sted for stillhet og stille bønn.

Andy Raine - danser og fri sjel

I 2005 var jeg en av talerne på "Fire from the North", en transatlantisk bønnekonferanse på Shetland. Der traff jeg Andy Raine (bildet), som i dag fyller 61 år. Jeg vil gjerne hedre ham med noen ord på dagen hans.

For jeg husker fremdeles hvilket inntrykk han gjorde på meg. Andy Raine er danser. Gjennom sin dans kroppsliggjorde han en lovprisning og en tilbedelse av Herren. Det var vakkert, det var sterkt, det var vilt. Han og kona Anna utgjør litt av et team.

Andy Raine er en av grunnleggerne av Nortumbria Community, en kommunitet som videreformidler den keltiske spiritualiteten, den som representerer vår egen norske kristenarv. Hans navn er for alltid knyttet til den hellige øya - Lindisfarne, hvor han også bor. Så har han da også brakt med seg en smittende hengivenhet for denne helt spesielle øya, og for Northumbrias hellige menn og kvinner.

Det skal finnes et bilde av ham som bitteliten, ved siden av en statue på Lindisfarne av Hl.Aidan. Det er nesten for profetisk å regne. Bildet hjelper oss til å forstå hva som bor i denne mannen. Tidlig i livet fant han sitt 'oppstandelsessted'. Det handlet ikke om å reise til et fjernt sted, men om å krysse havet, til Lindisfarne. Hvis vi måler denne reisen i engelske miles dreier det seg om bare en kort reise, men da vil vi også gå glipp av hele poenget. Når Andy Raine gikk tørrskodd over til Lindisfarne før tidevannet snudde ga han opp alle andre måter å leve på. Dette var stedet Gud hadde valgt for ham. Hans arbeid, hans ekteskap, relasjoner, håp og muligheter, alt dette er farvet av denne forståelsen og erkjennelsen.

I hans tidlige dager var ikke ordet 'monastisk' du ville finne brukt i noen særlig grad i vokabularet til Andy Raine. Likevel - det livet han levde var på en måte ganske så kjent for Den hellige øya, slik det ble levd at de keltiske hellige - som Hl.Aidan, Hl.Oswald og Hl.Cuthbert. Du ville heller ikke finne ordet 'keltisk' særlig mye brukt. Men han snakket stadig om 'de øvre' og 'de nedre' kilder for å gi mening og en forståelse av den spiritualiteten han både søkte og levde ut. For Andy er Lindisfarne en slik 'øvre kilde'. Forfriskende, livgivende - med djupe røtter i det bønnens liv som har preget denne øya.

Et kjent syn på veiene i Northumbria på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var Andy Raine med tre eller fire kofferter, som alle hadde sett bedre dager, som haiket for å komme til neste bestemmelsessted. Tilgjengelighet til det livet som Gud hadde kalt ham til, utelukket en karriere og en vanlig lønn. Tilfeldige strøjobber, gaver fra venner og familie og honorarer i forbindelse med tjenesteoppdrag har livnært ham. Dessuten - han har bokstavelig talt vandret i fotsporene til Hl.Aidan - som gikk over alt og hadde tid for alle mennesker han møtte. Andy's mål har vært å være tilgjengelig på en praktisk og jordnær måte for alle mennesker. Slik ville han leve som en kristen. Dette gav mening til hans liv.

Og så dansen da! Over alt hvor Andy har gått har han fått med seg folk til å danse. Han ville ikke at dansen skulle være forbeholdt de profesjonelle eller at dans bare er noe damer driver med. Andy tar gjerne gata i bruk for sine danseoppsetninger, like mye som han danser liturgisk i en kirke.

Andy Raine er en fri sjel. Her er ingen nykker. Måtte han leve 61 år til! Gratulerer så mye med dagen!

Matta al-Miskin symposium i Bose klosteret

10 år etter at fader Matta al-Miskin sovnet inn ble det i helgen 20.-22. mai holdt et symposium i Bose-klosteret i Italia om arven etter den koptiske kirkelederen.

Fader Matta var en av vår tids mest betydningsfulle fornyere av den monastiske tradisjonen fra ørkenfedrene og har etterlatt seg et omfattende forfatterskap som omhandler bibelkommentarer som litteratur om spiritualitet.

I symposiumet, som samlet 120 deltagere, medvirket professor i kirkehistorie ved Lunds universitet, Samuel Rubenson, og preses for den Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, pastor Peter Halldorf.

Foto: Ekumeniska kommuniteten.

En Guds venn

I dag er det på dagen 25 år siden Brent Rue (bildet) døde. Den høyreiste amerikaneren fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv. Jeg fikk gleden av å høre ham tale på en konferanse i Oslo, og siden fikk jeg privilegiet av å få en personlig samtale med ham. Her er noe jeg skrev om Brent i 2008:

"Brent ble bare 48 år gammel. Han døde av kreft. Hans livsmotto var:

“to pull down heaven as much as I can into today and live it now so that I’ve got something tangible, something real.”                                                              

Etter at Brent døde, hadde jeg en periode kontakt med hans enke, Happy Rue. Nå har deres sønn satt sammen en veldig flott nettside, hvor man kan finne en del av Brents gedigne bibelundervisning. Her finnes også et lydopptak fra begravelsen, hvor blant annet John Wimber deltar. Happy Rue, som er av svensk avstamning, fortalte meg at Brent var veldig opptatt av Abrahams liv i tiden før han døde. Han likte så godt at Abraham ble kalt Guds venn, og Brent ville finne ut hvilke kvalifikasjoner som finnes hos mennesker som får en slik hederstittel. Dessverre finnes ikke denne undervisningen på nettsiden, men Brents liv var i seg selv et gripende eksempel på et menneske som levde som en venn av Gud. Han fortalte meg at han, før han ble så syk, elsket å gå lange turer i skogen eller langs et vann, hvor han pleide omgangen med Gud. Jeg husker han sa: "Det viktigste jeg gjør er å ikke gjøre noe i det hele tatt, bare være." Det skjuler seg en dyp hemmelighet bak disse ordene. For Brent var det viktig å lære Guds stemme å kjenne. Han kultiverte derfor et vennskap som bestod av å lære seg hemmeligheten ved å vente på Gud. Brent var for meg et sterkt eksempel på hva det vil si å være en lidenskapelig og radikal etterfølger av Jesus. Jeg har fortsatt mye å lære av hans liv og eksempel."

Brent Rue er djupt savnet.

Herrens himmelfart

Tropar i 4. tone:
Du fór opp i herlighet, Kristus, vår Gud, og disiplene gledet Du med løftet om Den Hellige Ånd, og med velsignelsen styrket Du dem i troen på at Du er Guds Sønn og verdens Frelser.

Kondak i 6 tone:
Da Du hadde oppfylt alt som var beredt for oss, og hadde forenet det jordiske med det himmelske, fór Du opp i herlighet, Kristus, vår Gud, uten å forlate oss, for Du forblir uavlatelig med oss, og dem som elsker Deg, lover Du: Jeg er med dere og ingen kan skade dere.

Megalynar
Klapp i hendene, alle folk, syng ut for Gud med fryderop - Vi høylover Deg, livgivende Kristus, og vi ærer Din legemlige og guddommelige oppstigning til himmelen.

Fra Ortodoks bønnebok, Solum forlag 2002, side 141. Ordforklaring: Tropar eller Troparion er en kort sunget tekst som gjengir grunntanken i en høytid eller en beskrivelse av en hellig persons gjerninger. Kondak eller Kondakion er en kort sunget tekst som beskriver tema for dagens feiring. Megalyner er er en særdeles høytidelig og festlig sunget tekst som lovpriser dagens feirede person og hendelse.

Athanasios kjempet for den overleverte troen

Hl.Athanasios av Aleksandria (297-373), hvis minnedag det er i dag, er først og fremst kjent for to ting: kampen for den overleverte troen fra apostlene og for sin biografi om hl.Antonios, som utkom i år 356.

På 320 tallet ble kirken nemlig truet av en splittelse. Det handlet om synet på Kristi natur - var Sønnen av samme vesen som Faderen eller bare lik Faderen? Spørsmålet er av avgjørende betydning for vår frelse. Athanasios kjempet for den overleverte troen på inkarnasjonens mysterium: Gud var blitt menneske i Kristus, og Sønnen var av samme vesen som Faderen.

Hl.Athanasios bekjempet den såkalte arianismen, men kampen var hard og den kostet ham mye. I stridens hete ble han forvist fra Aleksandria. Han søkte tilflukt blant bønnens menn i ørkenen.

I løpet av sine 45 år som biskop ble han forvist fra Aleksandria hele fem ganger. Hver gang vendte han tilbake, sterk i troen og fast bestemt på å befeste troen på Kristi guddom helt til vranglæren var utryddet.

Athanasios ble en av den tidlige kirkens mest kraftfulle åndelige ledere, en lysende taler og teolog.

Biografien han skrev om den monastiske bevegelsens far, Antonios den store, ble raskt oversatt til en rekke språk og kom til å bli en åndelig klassiker.

Om profetisk inspirasjon og bedømmelse

Tidsskiftet Pilgrim inviterer til tre Bibeldager på Nya Slottet Bjärka Säby med Peter Halldorf, 20.-22.juli.

Tema: Når profet står mot profet

med undertittelen: Om profetisk inspirasjon og åndelig bedømmelse.

Klikker du på annonsen får du nærmere informasjon om hvordan du melder deg på.

Dagsseminar om Bibelbruken i den tidlige kirken

Johannesakademien inviterer til dagsseminar på Nya Slottet Bjärka Säby 2. pinsedag, som i år er 16.mai, om Bibelbruken i den tidlige kirken.

Andre teamer som berøres er 'Bibelbruken i våre kirkelige tradisjoner' og Bibelbruken som økumenisk utfordring.

De som medvirker i seminaret er biskopene Erik Aurelius og Anders Aborelius, samt professor Samuel Rubenson, høyskolelektor Åsa Molin og fader Misha Jaksic.

Om du klikker på annonsen får du mer informasjon om hvordan du melder deg på.

Å lese Bibelen bedende

I kveld, når vi kom sammen for å feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, feiret vi også minnet om en av de mest markante skikkelsene i den tidlige kristenheten.

En tid før den monastiske bevegelsen så dagens lys, leste Origenes (ca 185-254) Bibelen bedende. Han er selve foregangsmannen til lectio-divina tradisjonen, hvor det å lete etter Ordets djupere mening står så sentralt. Origenes leste også Bibelen allegorisk. Når så ørkenvekkelsen bryter ut noen tiår etter at Origenes er død, ble Origenes ørkenvekkelsens fremste teolog.

Fader Lazarus, er en kjent skikkelse i dagens monastiske liv i Den koptisk ortodokse kirken. Det legger en hel rekke med videoer med ham ute på YouTube. Fader Lazarus feirer gudstjeneste hver eneste dag i hulen til Hl.Antonios, forgrunnsfiguren i monastiske vekkelsen i den egyptiske ørken, en vekkelse som rystet hele den daværende kjente verden. Han bor selv i en hule like i nærheten. I et av intervjuene med fader Lazarus forteller han gripende om den skatten han opplevde når han begynte å lese Bibelen bedende, og lette etter de djupere meningene i teksten. Jeg anbefaler disse videointervjuene med fader Lazarus på det aller varmeste.

Men tilbake til Origenes.

Han ble født i Aleksandria, hvor han også tilbrakte første halvdel av sitt liv. Foreldrene var kristne. Hans far het Leonides, morens navn er ukjent. Faren introduserte ham for kristen litteratur og for Bibelen. Leonides døde som martyr for sin tro i år 202.

Ryktet om Origenes og hans bibelstudier gjorde at han begynte å få invitasjoner til å undervise. Han foretok en rekke reiser, blant annet til Roma og Antiokia. Blant annet skal han å gitt keiserens mor privattimer i den kristne tro.

De siste årene av livet flyttet Origenes til Cæsarea, der han bygget opp en teologisk skole. Under forfølgelsen av de kristne under keiser Decius på 200-tallet, ble Origenes fengslet. Han ble utsatt for grov tortur. Han overlevde og ble satt fri, men døde kort tid etter av skadene han pådro seg under fangenskapet.

Det hører med til historien at Origenes aldri er blitt kanonisert som helgen. Årsaken til dette er at enkelte deler av det han har skrevet ansees som vranglære. Det betyr likevel ikke at ikke mye av det Origenes lærte er i samsvar med sann kristen tro.

Guds omfavnelse

'Gud omfavner deg. Du er omringet av armene til mysteriets Gud.'

'Med min munn, sier Herren kysser jeg min egen utvalgte skapelse. Unikt, kjærlig omfavner Jeg hvert bilde Jeg har skapt av jordens muld. Med en brennende Ånd forvandler Jeg det til en kropp som tjene hele menneskeheten.'

Begge sitatene av Hildegard av Bingen (1098-1179). Kristen mystiker. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.