Stillheten og vårt indre liv

'Vårt skjulte indre liv trenger daglig den stille havnen som er kommunikasjonen med Gud.

Så snart den indre stillheten går tapt, renner de hellige kildene fra den indre verden, som bringer livgivende vann til vårt åndelige liv, ut i sanden,'

- Eberhard Arnold (bildet), grunnleggeren av den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen. Arnold var født i Köningsberg 1883 og døde i Darmstadt i Tyskland i 1935, og var både teolog og filosof

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hellige Patricks dag i 2020

Om det virkelig skulle være en dag i vår tid å feire minnet om den hellige Patrick av Irland på i vår tid, så må det være 17.mars 2020! Når Patrick feires i Irland denne dagen så er det en festdag, og da brytes fasten for dagen. Jeg vil tro festlighetene er nokså avmælte i år på grunn av korona-viruset. Men likevel, Ingen annen har en slik sterk tilknytning til Irlands historie, som nettopp denne mannen.

En av legendene som finnes om Patrick er at han skal ha forvist alle slagene fra den grønne øya. Det er det sterkn symbolkraft i disse dagene. Vi trenger noen som tramper på ondskapen, og lar lyset sitt skinne i et beksvart mørke! I den salmen mange ber daglig for tiden - Salme 91 - heter det jo: 'Du skal tråkke på løve og slange og trampe på ungløve og orm.'

Men også for norske kristne er det grunn til å feire minnet om denne hellige mannen. Våre kristenrøtter er jo keltiske. Og da kanskje først og fremst fordi Patrick er misjonær-apostelen.

Hl. Patrick kom fra en velstående kristen, romersk-britisk familie. Hans far var diakon i stedets kirke. Mange steder gjør krav på å være hans fødested, men mest sannsynlig er nok Birdoswald ved Hadrians mur det ette stedet.

Som 16 åring ble Patrick røvet av irske sjørøvere. Han tilbrakte seks år som slave i Nordvest-Irland hvor han var gjeter. Det var i løpet av disse årene han utviklet et sterkt forhold til Gud. Patrick er et av mange slike eksempler som har opplevd et forunderlig Gudsnærvær i lidelsen, og i ensomheten og stillheten. Han klarte å rømme og dro etter all sansynlighet til Gallia. Tilbake på britisk jord ble han ordinert til prest.

Det var i et nattlig syn at han fikk kall til å reise tilbake til Irland som misjonær. Etter å ha blitt viet til biskop, fulgte han dette kallet. I år 432 dro han tilbake til landet som han hadde lært å kjenne som slave, og virket her i 30 år som misjonær. Ved sin død i 461 hadde han bygget opp en landsomfattende kirke, organisert i bispedømmer. Hovedsetet for denne kirkelige virksomheten var Armagh.

Hl. Patrick står i en særstilling blant de tidlige keltiske helgener i den forstand at han etterlot seg biografiske skrifter som etter all sannsynlighet stammer fra hans egen hånd. Disse skriftene gir inntrykk av en beskjeden og from mann, som i liten grad var opptatt av sin egen person. Men han var åpenbart en stor strateg. Selv foretok han mange reiser over hele Irland. Han skal egenhendig ha døpt syv konger, ordinert 3000 prester og innsatt 300 biskoper. Utallige er historiene om helbredelser og andre tegn og under gjort gjennom denne mannen. Han var en sann Kristi disippel. Her følger en kveldsbønn som Hl. Patrick skal ha skrevet:

O Kristus, Sønn av Den levende Gud, måtte Dine hellige engler vokte vår søvn. Måtte de våke over oss når vi hviler, og kretse rundt våre senger.
La dem åpenbare oss i våre drømmer syner av din vidunderlige sannhet, Du universets høye prins, Du mysterienes ypperstprest.

Måtte ingen drømmer forstyrre vår hvile og intet mareritt formørke våre drømmer. Måtte ingen frykt og bekymringer forsinke vår villige, umiddelbare søvn.

Måtte vårt gode, daglige arbeid hellige våre nattlige bønner. Måtte vår søvn være dyp og mild, slik at vårt arbeid blir friskt og energisk.

Det er interessant å legge merke til denne mannens overbevisning om at Gud taler gjennom drømmer! Han var en sann karismatiker denne Hl. Patrick.

Måtte vi lære av ham, i hans etterfølgelse av Kristus.

Kveldsbønnen er hentet fra Harald Olsens bok: Ilden fra Vest. Tekster fra keltisk fromhetstradisjon. Verbum forlag 1999, side 130)

En etiopisk bønnens mann

Det er ikke så ofte vi hører fra kirken i Etiopia, men denne dagen feirer kommuniteten jeg tilhører, Gabra Manfas Qeddus, som levde 1400-tallet.

Han var en eremitt, født i Nehisa i Egypt og står i en monastisk tradisjon hvor man på en radikal måte trekker seg tilbake fra et liv i verden, til et liv i bønn. Han vandret fra den ene delen av det etiopiske høylandet til den andre og hvor han enn kom, oppsøkte mennesker ham for å få åndelig veiledning. Det sies at folk kom fra fjerne land for å se ham og snakke med ham. Han er blitt sammenlignet med profeten Daniel, på grunn av hans bønneliv. I ikonografien fremstilles han ofte med løver og leoparder.

Hans foreldre het Simon og Eklesia, og en legende vil ha det til at moren var fra Benjamins stamme. Det sies også at de var barnløse i 30 år, før de fikk Gabra.

Gabra besøkte de hellige stedene Betlehem, Nasaret, Jerusalem og Jordan.

Det er litt underlig å feire hans minne i dag, i en tid hvor mange av oss ufrivillig er blitt tvunget til å trekke oss tilbake. Det kan selvfølgelig ikke sammenlignes med livet til en eremitt, men er bare en ørliten smakebit på hva et slikt liv innebærer. Det gir mening å minnes Gabra Manfas Qeddus i fastetiden.

Han skal ha grunnlagt et kloster i Zuqualla.

Når vi går glipp av det Gud har for oss

"Vi har mistet fryden, dansen og salvelsen fordi vi forlot lønnkammeret når Han sa: Bli der!"

- Bill Yount
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)