Melania den yngre ønsket å leve hele livet i Guds nærhet

I dag skal vi minnes en kvinne som har satt djupe spor etter seg i den tidlige kirkens historie. Melania var bare 13 år gammel da hun ble bortgiftet til en eldre slektning. Hun ble født i Roma år 383, inn i en av byens mest berømte familier. Farmoren, med samme navn, var bereist. Hun hadde gjort pilegrimsreiser til både Egypt og Israel. I ekteskapet fikk Melania den yngre - så ble hun etter hvert kalt - to barn, men begge døde da de var riktig små. Melania viste tidlig at hun bar på en sterk lengsel etter å leve i Guds nærhet. Etter å ha vært gift i syv år innså hennes mann - Pinian - at hans kone hadde et annet kall. Med hans velsignelse trådte hun inn i en monastisk kommunitet. Pinian valgte selv samme vei. De forble gift, men levde hver for seg i sitt monastiske kall. Etter å ha solgt mye av sin eiendom, gav de bort det de tjente til de fattige, og til byggingen av et kloster.

Da Visigoterne invaderte Rom i 408 forlot Melania den yngre og hennes mor byen. Omlag to år tilbrakte de nær byen Messina på Sicilia, men år 404 legger de ut på en reise til det nordlige Afrika. Her slår de seg ned og blir værende i syv år. På denne tiden grunnla Melania den yngre to klostre - et for kvinner, og et for menn. I denne tiden ble hun også kjent med Augustin, og mellom dem vokste det frem et godt vennskap.

År 447 reiste Melania den yngre og hennes reisefølge via Aleksandria til Israel. De bodde et år i et husvære som tok imot pilegrimer. Her møtte hun blant annet den lærde Hieronymus.

Det ble ytterligere to reiser til Afrika, nærmere bestemt til Egypt, hvor Melania den yngre besøkte noen av de mest berømte ørkenklostrene. Etter disse to reisene slo hun seg ned på et eneboersted inntil Oljeberget. Her ble hun i 12 år. Her bygget hun senere opp et kloster for kvinner, og etter sin manns død også et kloster for menn.

Mot slutten av sitt liv reiste Melania den yngre til Konstantinopel. Her ble hun et redskap til sin farbrors omvendelse. Han hadde tjente ved keiserens hoff. Her lærte hun også å kjenne keiserinne Eudokia. Når denne keiserinnen senere dro på pilegrimsferd til Israel, var det Melania som tok imot henne der.

31. desember 439 dør Melania den yngre i Jerusalem.

Jesus Kristus - helt og holdent

I dag minnes vi en skomaker og Kristus-mystiker! Hjalmar Ekström (1885-1962) satte djupe spor etter seg. Jeg kom over hans skifter for noen år siden. Titlene på hans brevsamlinger: 'Den stilla kammaren' og 'Den fördolda verkstaden' tiltrakk min oppmerksomhet, og jeg ble dratt med inn i et samfunn med Kristus, som overrasket meg i sine brådjup. I disse brevene fantes det en tyngde jeg ikke fant så mange andre steder. Det måtte da være hos andre Kristus-mystikere gjennom tidene. Så ble jeg kjent med den såkalte 'Flodbergkretsen', og da var i grunnen det meste gjort!

Hjalmar Ekström (bildet) er blitt beskrevet som en av 1900-tallets mest betydningsfulle åndelige personligheter i svensk kristenhet. Han ble født i Stehag i Skåne. Han utdannet seg til diakon i Den svenske kyrkan, fikk tilbud om å bli prest, men valgte å bli skomaker i Helsingborg i stedet. Han forble ved sin lest resten av livet! Men det er ikke som skomaker han ble kjent. Det ble han for det liv han levde med Jesus!

Allerede som ung gjorde han seg djupe erfaringer med Gud. Han var bare åtte år gammel da han leste middelaldermystikeren Johann Arndt. Som tenåring ble han preget av Thomas A Kempis.

I 1922 får han kontakt med det som skulle bli kjent som Flodbergkretsen. Den bestod av lyktetenneren Carl Flodberg, lekmannspredikanten Henrik Schager, bokholderen Oskar Junge, Linnea Hofgren og andre. Tok man en liten titt i bokhyllen til Carl Flodberg, fikk man en liten anelse om hva slags krets dette var. Der kunne man finne bøker av biskop Fènelon, Madame Guyon's 'Åndelige strømmer', og hennes bok om 'Bønnen', side om side med Tersteegens 'Hellige sjelers liv', Louvifnis 'Det skjulte livet med Kristus i Gud'. Her fant man Johann Arndts prekener, Andrew Murray's bønnebøker og Thomas a Kempis.

I Flodbergkretsen lærte man kunsten å vente på Gud, man mediterte over Skriften, de åndelige klassikerne, og man ba. Dette var en bederkrets!

Men Hjalmar Ekström leste ikke bare de åndelige klassikerne. Han leste ikke minst Den Hellige Skrift, Bibelen. Hver morgen, og alltid sammenhengende. Ekström leste den igjennom en gang i halvåret. På tittelbladet til sin Bibel hadde han skrevet:

”Jesus Kristus allena! Honom helt och hållet. Inför Hans ansikte natt och dag!”

Hjalmar Ekström selv selv en del. Noe av dette ble publisert under signaturen "E" i tidsskriftet 'Det fordolda livet', som ble utgitt av Henrik Schager. I 1937 utkom hans kommentar til Salomos Høysang.

Han dør 27. desember 1962.

En bok med tittelen "Utblottelse" ble utgitt i 2007 på Eolit forlag. Den inneholder et utvalg av Ekströms skrifter. Anbefales på det varmeste. Forlaget kan du finne her:

www.eolit.se

Her finnes andre titler av ham på svensk:

http://www.artos.se/?s=Hjalmar+Ekstr%C3%B6m

Fasten opphører - gleden tar til

I dag opphører julefasten. Det er tid for feire Kristi fødsel. Den store gleden.

I Russland er det en tradisjon for å faste helt frem til den første stjernen viser seg på himmelhvelvet. Det skal minne oss - både om Betlehemsstjernen, og den lysende Morgenstjernen!

Det er noe flott at livet deles inn i ulike faser, hvor fasten og festen hører sammen, men hver til sin tid. Det skaper en god rytme i livet. I vår tid har jo ordet 'forsakelse' gått ut på dato, for de fleste, og det er ikke et ord vi støter på i noen særlig grad i noen gudstjeneste lenger. Det det er unaturlig, for vi er jo ennå ikke i mål. Fasten og forsakelsen hører troen til.

Minnet om en betydelig teolog i det 20 århundre

I dag minnes vi Aleksander Schmemann, en av det 20 århundres mest kjente teologer. To av hans bøker om eukaristien, har hatt avgjørende betydning, for mitt eget åndelige liv.

Han var født i Tallinn i Estland i en russisk aristokratfamilie, 13.september 1921. Familien flyttet til Frankrike, hvor Schmemann fikk sin universitetsutdannelse. I 1943 giftet han seg med Juliana Osorguine, rett før han fullførte sine teologiske studier ved det ortodoks teologiske seminaret, St. Sergius i Paris. Her studerte han under den meget anerkjente russiske teologen, fader Sergeij Bulgakov. I 1946 ble Aleksander Schmemann ordinert til prest. Fra 1946-1951 underviste han i kirkehistorie for studentene ved St. Sergius, før han ble invitert til å bli en del av fakultetet ved St. Vladimir Theological Seminary, som den gangen holdt til i New York City. Han underviste her fra 1951 og utover. Når dette teologiske seminaret flyttet til sin nåværende lokalitet, Crestwood New York, i 1962, ble fader Schmemann rektor, en stilling han hadde helt frem til sin død. Han hadde også stillinger som professor ved Columbia University, New York University, Union Theological Seminary og General Theological Seminary.

Aleksander Schmemann var en av de fremste kjennerne av kirkens liturgiske arv, og det var særlig dette emne han underviste i. Han fikk tittelen protopresbyter, som er den ære en gift prest i Den ortodokse kirke kan få.

I 30 år ble hans prekener kringkastet på russisk over Radio Liberty. En av hans ivrigste lyttere var den russiske forfattergiganten, Aleksandr Solsjenitsyn.

For den økumeniske bevegelsen fikk fader Schmemann bety mye, ikke minst innenfor den liturgiske fornyelsen. Han døde i sitt hjem, 13. desember 1983, etter å ha kjempet en kamp mot kreft en periode.

Johannes av Damaskus - forsvareren av ikonene

I dag feires minnedagen til Johannes av Damaskus over hele verden. På 700-tallet ble han den viktigste forsvareren av ikonene - de hellige bildene. Og det i en tid da mange nettopp ville bildene til livs, og fjerne dem fra kirkerommet og fra de troendes hjem.

Man argumenterte den gang - som nå - med Bibelens billedforbud. Men Johannes av Damaskus argumenterte med at noe helt nytt inntraff ved inkarnasjonen. Gud har i Kristus fått menneskelig skikkelse, og dermed skjedde det en forandring i forholdet mellom Gud og den usynlige verden. Gud fikk i Kristus et ansikt. Men det var ikke bare dette som gjorde at Johannes fikk gjennomslag for sitt syn. På en overbevisende måte klarte han å definere forskjellen mellom tilbedelse - som bare tilkommer Gud - og ærbødighet. Ærbødighet er jo noe vi kan vise mennesker - og dermed også ikoner. På denne måten kunne Kirken fastslå at bilder aldri kunne bli gjenstad for dyrkelse. Det er vanlig at man i ortodoks sammenheng kysser ikonene. Det er av enkelte tolket dit hen at man tilber bildet, men dette er ikke noe merkeligere enn at man kysser et fotografi av en som man holder av. Det er jo ikke bildet man man gir sin kjærlighet, men personen på bildet!

Johannes av Damaskus var født omkring år 675 og vokste opp i et muslimsk miljø. Både farfaren og faren hadde hatt ledende stillinger som tjenestemenn hos Kalifen i Damaskus. Johannes ble selv statssekretær i kalifatets finansdepartement. Når en lov som gjorde det umulig for andre enn de som bekjente seg til Islam å ha høyere stillinger i administrasjonen, valgte Johannes å forlate sitt arbeid. Han dro til Sabasklosteret i ørkenen utenfor Jerusalem. Her ble han munk.

I Sabasklosteret levde Johannes i bønn og studier. Han fikk også av patriarken i Jerusalem i oppdrag å fungere som forkynner i Den Hellie gravs kirke. Her i ørkenklosteret forfattet en rekke bøker. I sine bøker 'Kunnskapens kilde' og 'Om den rette troen', sammenfatter han Østkirkens teologi. For den som er interessert i å sette seg inn i hans syn på ikonene, finnes det en bok på svensk: "Johannes Damaskenos. Tre försvarstal mot dem som förkastar de heliga bilderna". (Artos förlag)

Johannes døde den 5. desember år 749 i Sabasklosteret.