John Wycliffe - reformasjonens morgenstjerne - hatet og elsket

Det passer i grunnen godt at John Wycliffe (1320-1384) avslutter året her på denne bloggen. For når alt kommer til alt er det Den Hellige Skrift som er den endelige autoriteten. Det er den som er pålitelig, uforanderlig og innblåst av Guds Ånd. En lignende samling med autoritative skrifter finnes ikke.

Våre venner i Northumbria Community feirer minnet om Wycliffe i dag, og det vil vi gjerne ta del i. At nettopp denne dagen er valgt skyldes at 31. desember 1384 var dagen Wycliffe døde. Han ble ikke uten grunn kalt Reformasjonens Morgenstjerne. I det mørke som lå tungt over Europa, med frafall, forfall og vranglære, ble Wycliffe et brennende lys. Så hatet var han av Den romersk-katolske kirke at 43 år etter hans død - i 1427 - sørget katolikkene for at hans grav ble åpnet, beinrestene brent og asken spredt i elva!

At Wycliffe ble hatet hadde sin bestemte årsak.

Leste Bibelen tidlig
John Wycliffe ble født i Wycliffe, nær Barnard Castle. Han fikk sin utdannelse lokalt, ved Eggleston Abbey, og så ved Oxford. Tidlig leser han sin Bibel, og det grundige bibelstudiet fører til en særdeles sterk og ramsalt kritikk av den kirken han tilhører, Den romersk-katolske. Han finner mye som ikke stemmer overens med det han leser. I sterke ordelag kritiserte han pavemakten og oppfordret kirken til å oppgi sine eiendommer og verdslige makt. Slik blir det bråk av.

Wycliffe hevdet at Gud har all makt og at det bare er den som oppfyller Guds lov som har rett til å styre. Hans lære gikk ut på at det er Bibelen som er kirkens høyeste autoritet; han forkastet pavedømmet og avviste helgendyrkelse, valfarter, avlat og sjelemesser.

Wycliffe hadde også fått et annet nattverdsyn. Han lærte det som har fått navnet konsubstantiation. Det vil si at det konsekrerte brødet er naturlig brød og sakramentalt Kristi kropp. Det var et sjokkerende syn i Wycliffes samtid.

John Wycliffe så tidlig behovet for at andre kunne få lese Bibelen på sitt eget morsmål, og begynte å oversette den til engelsk.

Kjetter
John Wycliffe ble kjettererklært. og måtte et par år før han døde trekke seg fra professoratet ved Oxford, men han fikk beskyttelse både fra det engelske parlamentet og folket til å fortsette sitt arbeid livet ut. Mange av hans predikanter ble forfulgt, og mange av dem ble henrettet ved brenning på bål. De ble kalt lollarder.

John Wycliffe ble sammen med Jan Hus sett på som reformasjonens forløpere.

I det vi minnes barnemordene i Betlehem - la oss be for alle barn som lider

I dag markeres minnedagen for de forferdelige barnedrapene i Betlehem, fra to års alder og nedover, som den grusomme Herodes den store gjorde seg skyldig i.

Matteus beskriver dette slik:

'Da Herodes forsto at vismennene hadde narret ham, ble han rasende. Han sendte ut folk og drepte alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene. Da ble det ordet oppfylt som er talt gjennom profeten Jeremia: I Rama høres skrik, gråt og høylytt klage: Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer'. (Matt 2,16-18)

Hvor mange barn som ble drept vet bare Gud. I den greske liturgien anslås tallet til å være 14.000, andre vil ha det til at tallet var høyere. Men Betlehem var et lite sted, så det er mest sannsynlig at tallet er lavere enn det den greske liturgien antyder. Uansett - et drept barn er for mye. Og barna ble myrdet i et politisk spill. Kong Herodes var redd for sin trone. At en jødisk konge skulle komme for å ta hans plass.

Denne dagen i dag minnes vi ikke bare barna i Betlehem som ble offer for denne grusomme handlingen, men alle barn som utsettes for vold, enten den er fysisk eller psykisk, som lider på grunn av voksne menneskers handlinger og ugjerninger. Som blir traumatisert av krig og soldater. 

La oss be for dem i dag.

Den som legger øret inn til Jesu bryst hører Guds hjerteslag

Blant Herrens apostler er nok Johannes den jeg mest kjenner tilhørighet til. Han er så annerledes enn de andre, og gjennom sitt evangelium, sine brev og Bibelens siste bok, rykker han oss inn på livet og åpner et vidt landskap fylt av undring og troens mysterium. Så hører han da også med blant den indre kretsen rundt Jesus.

Kelterne feiret i gammel tid apostelen Johannes 6.mai, men den 'moderne' feiringen av ham i kirkeåret er satt til denne dagen, 3. juledag. Slik vi også gjør i Kristi himmelfartskapellet.

Johannes - som først var en av disiplene til Døperen Johannes - fulgte Jesus helt fra begynnelsen av. Fra dagen hvor døperen peker på Jesus, og sier: 'Se der Guds Lam som bærer bort verdens synd!' Han var vitne til flere av de avgjørende hendelsene i Jesu liv: oppvekkelsen av datteren til Jairus, Kristi forklarelse på Tabor, og ikke minst lidelseskampen i Getsemane. I forbindelse med nattverdfeiringen på Øvresalen, legger han seg i Jesu fang, og han omtaler seg selv som 'den disippelen Jesus elsket'. Det var hans identitet. Han gikk fra å være en av de Jesus kaller 'tordensønnene', til å bli en som ikke lenger blir kjent for sitt temperament, men for sin Jesus hengivelse. Bak en slik endring av livet som Johannes opplevde, ligger det skjellsettende møter med Jesu kjærlighet og nåde.

Ved korset - mens Johannes blir vitne til Jesu lidelse, får han oppdraget om å ta vare på Guds mor. Hvilket ærefullt oppdrag! Jeg undrer meg på hvordan det må ha vært.

Han opplever den tomme graven sammen med Peter, og etter pinse forlater han Jerusalem, og i følge tradisjonen drar han ført til Samaria, senere til Efesos. Han ender sine dager i denne byen, i høy alder. Johannes er den eneste av Jesu apostler som ikke lider martyrdøden.

Keltere og ørkenfedre
Johannes ble høyt aktet av ørkenfedrene og ansees som far for fremvoksende keltiske kirken.

Kirkehistorikeren Eusebios omtaler perioden hvor apostelen Johannes blir sendt i eksil på klippeøya Patmos i Egeerhavet, hvor han gis de syner som senere skulle bli den bok som i våre kanoniske skrifter omtales som Åpenbaringen. En senere munk på Patmos, som uten tvil minnes hvordan Johannes lener seg til Jesu bryst på Øvresalen, uttaler: 'Den som legger øret inn til Jesu bryst hører Guds hjerteslag'.

Eusebios forteller også om en viss ung mann - en troende som falt i synd, og ble leder for en gjeng med kriminelle. Johannes dro for å lete etter ham og ble fanget av røverbanden. Han erklærte at han var villig til dø om så var om bare denne mannen ble frelst. Når de så den kjærlighet Johannes viste, kastet mannen fra seg våpnene og kastet seg i armene til den gamle mannen. Det var som om tårefloden var som en dåp nr 2. Johannes ledet mannen tilbake til Kristus, han ble tilgitt av Gud og gjenopprettet.

Ørnen
Fra gammelt av ble Johannes gitt ørnen som symbol. For hans skrifter hjelper oss til 'sveve på ørnevinger', gir oss glimt av himmelen og lar oss få høre Guds hjerte for oss og for verden. Både keltiske og ortodokse kristne verdsetter Johannes høyt og søker også å ha deres hjem i det 'hjem Johannes bygget', et hus fylt av kjærlighet og Helligånd.

Stefanus, Peterskirken og korrupte paver

I dag er det Stefanusdagen. Midt oppe i den gledelige julefeiringen blir vi påminnet kirkens mange martyrer. Det kan virke malplassert og brutalt, men det er ingen tvil om at vi trenger denne påminnelsen! For virkeligheten er annerledes for veldig mange mennesker - sammenlignet med den vi opplever!

For martyrskaren vokser. Mange steder i verden. I julehøytiden har nord-koreanske myndigheter reagert på at Sør-Korea har satt opp så sterke julelys mot grensen til landet. De mener det er en politisk provokasjon. Nord-Korea ligger mørklagt, de har ikke råd til elektrisk belysning på samme måte som de i sør. Men forskjellen stikker mye djupere. Nord-Korea er innhyllet i et nesten kompakt åndelig mørke. Der hvor vekkelsens ild brant på den koreanske halvøya først, blir dagens kristne torturert og tatt av dage. Det er også en virkelighet denne julen.

Stefanus
Stefanus var den første av de som skulle komme til å utgjøre kirkens utallige martyrskare. Diakonen Stefanus. Som beskrives slik i vårt Nytestamente:

'Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd ...' (Apg 6,5)

Uredd var han. Stefanus var en av årsakene til at kirkens første historiker kan skrive: 'Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen'. (v.7)  Men hans frimodige Kristus-vitnesbyrd skulle komme til å koste ham livet. 

Jeg ble sittende å se deler av julemessen fra Peterskirken i Rom på julaften. Den er kolossal på så mange måter. Det er med blandede følelser jeg ser den, og jeg klarer ikke helt å fri meg fra den kjetterske tanken, om hva som ville ha skjedd om kirkens første martyr, diakonen Stefanus, sto frem og sa det som han sa den skjebnesvangre dagen i Jerusalem:

'Han fant nåde hos Gud, og han ba om å få finne en bolig for Jakobs hus. Men det ble Salomo som bygde et hus for Gud. Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten: Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hva slags hus kan dere bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet der jeg kan hvile'. (Apg 7,46-49)

I Peterskirken finnes det både troner og fotskamler. Og det finnes massevis av gull, edelsteiner, brokade, men Gud bor ikke her!

Korrupte paver
Dere må ha meg unnskyldt, men jeg klarer ikke å fri meg fra historien til de pavene som bygget St.Peters Basilika i Vatikanet:

Det var pave Nikolas V som foreslo byggingen av en ny kirke, etter at Vatikanet ble offisiell residens for pavene. Denne Nikolas V, som var pave i årene 1447 til 1455, bemyndiget kongen av Portugal til å føre krig mot afrikanske folk, til å ta deres eiendommer og gjøre folket til slaver. Når Nikolas dør i 1455 overtar Calixtus III som er pave i to år. Han var en god pave. Når Nikolas dør stanser også arbeidet opp med å bygge den nye kirken. Pavene som fulgte hadde nemlig helt andre ting å tenke på!                                     

Pius II (1458-1464) hadde mange barn. Han talte åpent om de metodene han brukte for å forføre kvinner, og han oppmuntret unge menn, ja tilbød seg å instruere dem i metoder for å kunne tilfredstille seg selv. Neste pave var ikke noe bedre: Pave Paul II (1464-1471) fylte huset sitt med elskerinner. Sixtus IV som fulgte etter Paul II i årene 1471-1484 sanksjonerte den spanske inkvisisjonen og erklærte at penger kan befri sjelen fra skjærsilden. Han var innblandet i et komplott som skulle myrde Lorenzo de Medici og andre som var motstandere av hans politikk. Han brukte pavedømmet til å berike seg selv og sine slektninger. Åtte av hans nevøer ble gjort til kardinaler, enda noen av dem bare var gutter da det skjedde. Hans luksusliv og underholdning kunne måle seg med de gamle romerske keiserne. I rikdom og prakt overgikk han og hans slektninger de gamle romerske familiene.

Det som følger er ikke noe bedre: Innocens VIII (1484-1492) hadde 16 barn med forskjellige gifte kvinner. Han mangedoblet de kirkelige embeter og solgte dem til kolossale summer. Han utstedte forordningen om å utrydde valdenserne og sendte en hær mot dem. Han utnevnte den brutale Thomas fra Torquemada som general for inkvisisjonen i Spania og gav ordre til at alle herskere skulle overgi kjetterne til ham.

Kan så noe overgå dette? Tja. Hva med Pave Alexander VI (1492-1503), som er blitt kalt den mest korrupte av renesansetidens paver? Han var grisk og fordervet. Faktisk kjøpte han paveembetet! Han opprettet mange nye kardinalstillinger - for penger. Han hadde barn med flere kvinner, og innsatte dem i kirkelige embeter mens de ennå var barn! Disse barna - med farens hjelp - myrdet kardinaler og andre som sto i veien for dem. En av hans elskerinner var søster til kardinalen som ble den neste pave: Pius III (1503)

Krigerpaven
Han holdt bare et år. Hans etterfølger, Julius II (1503-1513) kjøpte, som den rikeste av alle kardinalene, med veldige inntekter fra utallige bispedømmer og kirkelige eiendommer, pavetittelen. Denne paven var involvert i en endeløs strøm av tvister om eiendommer i byer og fyrstedømmer. Han ledet veldige hærer, og ble kalt krigerpaven. Han utstedte bestemmelsen om avlat for penger, som blant annet skulle være med på å finansiere Peterskirken. For nå ble grunnsteinen lagt for den nye kirken. Luther besøkte Rom på denne tiden og ble rystet over det han så.

Leo X (1512-1521) var pave da Martin Luther sto fram. Han ble erkebiskop da han var 8 år!!!! Kardinal da han var 13. Han ble utnevnt til 27 forskjellige embeter, noe som betydde en kolossal inntekt, før han var 13 år. Han kjøpte seg til paveembetet og solgte kirkelige embeter. Alle embeter var til salgs. Han utnevnte kardinaler som bare var 7 år gamle. Han hadde det mest lukseriøse og løsslupne hoff i hele Europa. Hans kardinaler blandet seg med konger og fyrster i strålende palasser og praktfulle tilstelninger, fulgt av et tog med tjenere.

Det er denne paven som stadfestet det som kalles Unam Sanctam, der det heter at ethvert menneske må underkaste seg paven i Rom om han skal bli frelst. Han drev avlatshandel i stor stil og erklærte at det å brenne kjetterne var en guddommelig plikt.

Forstår du at jeg føler et visst ubehag med Peterskirken, og at jeg tror Stefanus ville vakt oppstandelse om han hadde sagt det han sa i Jerusalem denne skjebnesvangre dagen?

Kle deg i ydmykhet

'Kle deg i ydmykhet hele tiden, slik at du vender deg selv mot Guds hvilested'.

Ordene tilhører Hl.Johannes av Saba, og stemmer godt overens med ordene fra Salme 138,6: 'Høy er Herren, men han ser den lave og kjenner den stolte på lang avstand'.

Hl.Saba var født av gudfryktige foreldre, Johannes og Sophia, fra Kappadokia.  Hans far var en høyt rangert militær offiser. Når Hl.Saba var fem år gammel ble han satt bort til en onkel, som skulle påta seg oppdrageransvaret. Farens plikter innen det militæret krevde sitt, og han og moren måtte flytte. Dit kunne de ikke ta med barnet. Da han var åtte besøkte han et kloster i nærheten, hvor han studerte Bibelen. Da hans foreldre vendte hjem, bønnfalt de ham om å forlate klosteret og gifte seg. Men Hl.Saba nektet, og 17 år gammel ble han opptatt som monk i klosteret. 

Hl.Saba henga seg til bønnen, og Gud stadfestet hans kall ved at under og tegn begynte å skje når han ba for folk. 

Han tilbrakte 10 år i dette klosteret før han reiste til Jerusalem, hvor han ble en del av brødrefellesskapet i Hl.Euthymius den stores kloster, og så til Abba Theoctistus. Her levde han frem til han var 30 år gammel. Etter at Abba Theoctistus var død, dro Hl.Saba ut i ørkenen for å leve i en hule. Han kom tilbake til klosteret hver lørdag, for å feire gudstjeneste sammen med de andre munkene, og spise. Ellers oppholdt han seg i hulen. Etter en stund fikk han tillatelse av abbeden i klosteret til å leve som eneboer. Det gjorde han i fem år. Abbed Euthymius holdt sin hånd over ham, og slo også seg i lag med ham i ødemarkene ved Rouba.

Når Hl.Euthymius døde, flyttet Hl.Saba til en hule i nærheten av klosteret Hl.Gerasimus av Jordan. Nå begynte mange å samle seg om ham for å søke det monastiske livet og et lite kloster ble etablert. Mens Hl.Saba var ute for å gå seg en tur, ledet en ildsøyle ham til en stor grotte, som senere skulle bli klosterkirken.

Hl.Saba grunnla også flere andre klostre. Mange under skjedde gjennom hans tjeneste: En kilde vellet frem ved klosteret, etter at han hadde bedt, regn falt i en tid av tørke, og mange syke ble helbredet og plagede ble satt fri. 

Hl.Saba døde i år 532.

Travelheten - en stor fiende av det åndelige livet

For noen er disse dagene før jul særdeles travle. For andre er disse seks dagene før jul en tid hvor man senker tempoet enda mer. Man forbereder seg til den store festen, og vi ber sammen med hele den verdensvide kirke og at Herren skal redde oss fra:

'Fra vantro og fortvilelse. Fra lunkenhet og treghet i min tjeneste. Fra mørkets gjerninger. Fra misbruk av skapelsen. Fra avhengighet av de ting som skal forgå. Fra farlig syndesøvn. Fra den evige døden'.

Denne bønnen tar jeg del i. Og for egen del ber jeg om å få bevare min fred og at jeg får nåde til å vende meg bort fra alt som stjeler min fred, og skaper uro.

Om man vil leve med Gud vil man før eller siden oppdage at travelheten er en stor fiende av det åndelige livet.

63 år i bønn, stillhet og arbeid

I det moderne samfunnet blir et liv målt i hvor effektivt og ikke minst hvor produktivt det er. Det handler om nytteverdien for samfunnet. Og aller helst skal man ha reist mye, og sett seg om i verden. Å bli værende på ett sted hele livet synes for enkelte å være rene dårskapen.

Etter denne standarden var livet til staretsen Josef av Vatopaidi mislykket. I 63 år levde han et monastisk liv i bønn på Athos.

Skal vi regne slik Gud regner vil denne for mange av oss helt ukjente munken, ha investert i evige verdier.

Hans biografi trenger vi ikke mange ordene på. Ytre sett er hans liv ganske fri for de store begivenhetene. Han ble født 1.juli 1921, og kom til Athos fra Kypros til Hl.Anne's Skita, hvor han ble en disippel av Josef Hesychasten, og brødrefellesskapet rundt denne staretsen.

Josef av Vatopaidi levde i munkecellen du ser på dette bildet. Den ble kalt for Bebudelsen, og tilhørte brødrefellesskapet, og tjente som kirke for dem. Brødrefellesskapet bærer navnet Døperen Johannes Forløperen.

Josef av Vatopaidi forble i denne skitaen, som er benevnelsen på det et lite kloster, etter at Josef Hesychasten var sovnet inn i 1959. Selv om han nå ble leder for dette brødrefellesskapet, så han ikke på seg selv som over de andre, men arbeidet like hardt som dem. Han ble værende i skitaen frem til 1987. Da flyttet han Vatopaidi klosteret hvor han forble til han sovnet inn 1.juni 2009.

Abbeden i Vatopaidi klosteret omtalte Josef av Vatopaidi på denne måten:

'En Guds mann hvis sinn var så oppslukt av Gud at han ikke snakket om noe som hørte denne verden til'.

Den virkelige Lucia

Visst er det koselig med små barn, tente lys, hvite drakter og 'lussekatter', særlig nå i den mørke tiden vi er inne i. De tente lysene og de tindrende barneøynene gjør noe med oss.

Men den moderne Lucia-feiringen og Hl. Lucia har ikke mye med hverandre å gjøre.

Den virkelige Lucia (d.304), hvis navn betyr 'lys', var en ung kristen kvinne fra Syrakusa, som er en by på den italienske øya Silicias østkyst.

Hun ble martyr under de harde forfølgelsene av kristne under keiser Diocletian. Det er ikke så veldig mye vi vet om henne, men det finnes en mengde legender. For eksempel at man ville tvinge henne inn i en bordell, men klarte det ikke. Dermed ville de forsøke å brenne henne levende, men mislykkes. Til slutt skal hun ha blitt drept med et sverd. En annen legende forteller om hennes mor og Luciasom bad til Gud om at moren, som var dødssyk, skulle bli frisk, og da det skjedde, brukte hun pengene som hun hadde fått av moren til å gifte seg for til gaver til byens fattige.

Ryktet om hennes mot spredte seg til Rom, og på 500-tallet begynte man å feire hennes minne i kirken.

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 10

Her er siste del av Leo Tolstoj's novelle:

På reisen hjemover fulgte han den samme ruten som han var kommet. Men etter hvert som han nærmet seg hjemmet, dukket bekymringene frem igjen. Mangt kunne ha hendt dette året han hadde vært borte, tenkte han. Hele livet hadde han strevd med å opparbeide gården. Men er ulykken ute, behøver den ikke lang tid for å ødelegge et livsverk. Hvordan hadde så sønnen greidd alle gjøremål? Og var huset ferdig? Og besetningen, hadde den klart seg gjennom vinteren?

Da han kom til landsbyen hvor han og Jelisej hadde skilt lag, kom han til å tenke på at det akkurat var ett år siden de kom fra hverandre.

Sporene etter hungersnøden var nå utslettet, høsten hadde vært fin, og folk hadde kommet seg på fote igjen. Fra et av husene kom plutselig en liten pike springene og ba ham om å bli med. Han aktet ikke større på henne og ville gå videre, men piken ga seg ikke. Og en ung kvinne med et barn på armen kom også å ba ham:

'Kom inn, bestefar, og få litt mat sammen med oss,' sa hun. 'Og du kan godt overnatte hos oss.'

Jefim takket og fulgte henne. Og plutselig kjente han igjen huset. Det var jo her Jelisej hadde gått inn for å be om vann.

Konen tok skreppen hans og satte den bort i kroken og lot ham få vann til å vaske seg i. Så satte hun frem melk og grøt og ostekake og ba ham sette seg til bords. Og han takket igjen og roste hennes gjestfrihet.

'Vi må være snille og ta oss av pilegrimene,' mente konen, 'for det var engang en pilegrim som lærte  oss hvordan vi skal leve. Vi levde bare for dagen. Gud hadde vi glemt, og så ble vi straffet. I fjor sommer var her hungersnød og sykdom, til slutt hadde vi oppgitt håpet, og vi var sikkert døde alle sammen om ikke Vårherre hadde sendt oss en gammel pilegrim, en gammel vandringsmann slik som du. Han kom en dag for å be om litt vann, men da han så hvor elendig vi hadde det, syntes han synd på oss og ble her i flere dager. Han sørget for mat og drikke, han innløste vår jord, kjøpte hest og vogn til oss og ordnet alt så vi kunne komme oss på fote igjen.'

'Ja, ikke vet jeg om det var et menneske eller en Guds engel,' tilføyde en gammel kone som satt på en benk i ovnskroken. 'Han var god og hjelpsom mot alle, og siden gikk han sin vei uten å si et ord. Vi vet ikke engang hans navn. Jeg ser ham så tydelig for meg, den gamle skallede mannen, han kom inn her og satte skreppen fra seg der på gulvet ...'

'Nei, bestemor,' avbryter den lille piken, 'skreppen satte han fra seg på benken'.

Og mens de snakker om alt Jelisej hadde sagt og gjort, kommer bonden inn fra arbeidet og blander seg i samtalen.

'Hadde ikke han kommet, ville vi gått til grunne alle sammen. Han ga oss tilbake troen på Gud og på det gode i mennesket. Gud velsigne ham for hva han har gjort mot oss!' sluttet han og gjorde korsets tegn.

Heller ikke denne natten fikk Jefim sove. Hele tiden kretset tankene om Jelisej.

'Han bragte sitt offer i denne fattige hytten, og Herren tok imot det. Men det er uvisst om Herren tok imot mitt offer,' tenkte han. Og nå forstår jeg hvorfor jeg så Jelisej stå lys levende ved Den hellige grav og i forreste rekke blant pilegrimene'.

------

En kveld ut på våren var Jefim endelig hjemme igjen. Sønnen var ute og kom ikke hjem før ut på natten. Og han var da temmelig beruset. Faren begynte å spørre ham om gårdens drift, men merket snart at den unge mannen hadde vanskjøttet arbeidet, og dessuten hadde han ranglet bort pengene. Jefim bebreiet sønnen, og denne brukte grov munn:

'Du kunne ha vært hjemme og passet sakene dine selv', mente han. 'Istedet tok du alle pengene og dro verden rundt, men av meg forlanger du regnskap.'

Og så endte det med at Jefim i harme slo sin sønn.

Neste morgen gikk Jefim til Jelisej for å lette sitt hjerte. Utenfor porten traff han Jelisejs kone. Den gamle kvinnen likte å prate, hun ønsket ham velkommen med mange ord og fortalte at hennes mann var kommet tilbake for lenge siden.

'Vi var så inderlig glade for å få ham hjem igjen så snart, det var så trist uten ham,' sa hun. 'For selv om han ikke kan arbeide så mye - han begynner jo å dra på årene - så er han vår husbond, og vi savnet ham alle sammen ...'

'Er han hjemme nå?' spurte Jefim.

'Visst er han hjemme, han er i haven og steller med biene ... Kom bare inn'.

Der stod Jelisej i en grå kaftan, uten hansker og barhodet. Biene surret rundt ham i tette svermer, men uten å stikke ham. Og gjennom bjerkeløvet skinte solen ned på hans skallede isse og svøpte hele skikkelsen inn i en stråleglans. Nettopp slik synes Jefim han hadde sett ham den gangen ved Frelserens grav i Jerusalem.

Jelisej ble glad over å se sin gamle venn, hilste ham velkommen og spurte om han var kommet vel frem til Den hellige stad.

'Med mitt legeme har jeg nok vært der. Men om Herren tok imot mitt offer i nåde, vet jeg ikke ...'

'Du kom jo til Jerusalem, så du får takke Gud for det,' mente Jelisej.

'Som jeg sier - med mitt legeme var jeg der, men om jeg var der med mitt hjerte ...'

'Det er Guds sak, det ligger i Hans hånd.'

'Jeg har tatt med meg en flaske vann til deg fra Jordanfloden, Jelisej, du får komme bort og hente den. Og på hjemveien var jeg bortom den hytten der du ble igjen'.

'Også det er Guds sak,' avbrøt Jelisej hastig, 'bli med inn og smak på honningen'.

Og hver gang Jefim prøvde å komme inn på hva han hadde opplevd ved Den hellige grav eller hva han hadde gjort i den fattige landsbyen, avbrøt Jelisej ham og snakket om dagligdagse ting.

Da forstod Jefim at Gud hadde lagt en forpliktelse på hvert menneske, og at man bare kan oppfylle denne forpliktelsen gjennom kjærlighet til sin neste.

Bildet: En kunstners fremstilling av det gamle Russland.

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 9

Her følger et nytt avsnitt av Leo Tolstoj's novelle:

Men Jefim hadde ikke lett for å komme til ro den kvelden. Han lå og tenkte på pilegrimen og hans pengepung. Han kunne vanskelig tro at pungen var stjålet. Og det hadde foresten lenge vært noe mistenkelig ved mannen. Under reisen hadde Jefim alltid måtte betale for dem begge, og Jefim hadde dessuten lånt ham en rubel.

Jefim visste godt at man ikke burde være mistenksom mot andre mennesker, slikt var syndig. Men det var heller ikke så lett å komme løs fra slike tanker.

Neste dag gikk alle i  den store Oppstandelseskatedralen (bildet) og til Den hellige grav. Pilegrimen som hadde mistet sin pung, holdt seg hele tiden i nærheten av Jefim.

En stor menneskemengde var forsamlet i katedralen. Fra alle verdens land var de kommet, der var russere, grekere, armeniere, tyrkere, syriere og mange andre. De sto side om side og hørte på messen. Siden førte en munk Jefim og noen andre gjennom den hellige porten fordi den tyrkiske vakte og frem til det sted hvor Kristus ble tatt ned fra korset og salvet. Her brente lys i mange store kandelabre. Jefim ba en bønn og tente et lys foran helgenbildene. Deretter førte munken pilegrimene til Golgata og viste dem stedet hvor korset hade stått. Munken pekte på en sprekk i jorden og forklarte at etter korsfestelsen hadde jorden slått en djup revne på dette stedet.

Mange andre ting så de på sin vandrig: stenen som Frelsere hadde støttet seg til da man satte tornekronen på Ham, pelen som Frelseren var lenket til da man pisket Ham, og en annen sten med to fotspor etter Frelseren.

Hele tiden trengte mengden på, og Jefim fulgte med strømmen fra sted til sted. Til slutt var det messe igjen ved Den hellige grav. Jefim sto i den tettpakkede folkemengden og kunne komme hverken ut eller inn. Han ba sine bønner og korset seg med andakt, men selv ikke i en slik stund klarte han å fri tankene på pilegrimen og den stjålne pungen. Og rett som det var måtte han kjenne etter om hans egen pung var i behold.

Jefim står i kapellet opptatt med disse tankene og stirrer inn i lysene som skinner i krypten over Jesu grav. Da ser han plutselig en gammel mann stå framme i lysskjæret. Den gamle mannen er skallet og har mørkt, krøllet skjegg. Han ligner på Jelisej.

Jefim kan ikke tro sine egne øyne: kan det være mulig at Jelisej er kommet hit før ham? Han var viss på at han ikke hadde vært ombord i båten, for han hadde jo gått rundt og sett etter ham overalt. Og ellers gikk det bare en båt fra Odessa til Jaffa hver åttende dag. Jelisej kunne umulig ha nådd den forrige båten. Og likevel: er står han lyslevende. Det kan ikke være noen annen: øynene, nesen, hele ansiktet - jo visst er det Jelisej!

'Og han har til og med vært så heldig at han har fått plass i forreste rekke like ved graven,' tenker Jefim. 'Jeg får holde meg til ham, så kommer jeg kanskje også i forreste rekke neste gang.'

Han slapp ikke kameraten av syne, og straks messen var slutt, skyndte han seg mot utgangen. Men ute i det fri kunne ikke han ikke få øye på Jelisej. Han ventet lenge og gikk omsider tilbake til sitt herberge i håp om at Jelisej kanskje var der. Men Jelisej var som sunket i jorden.

Samme kveld forsvant også pilegrimen. Uten å ha betalt tilbake den rubelen han hadde lånt av Jefim.

Neste dag gikk Jefim atter til den store katedralen, denne gang i følge med en av de gamle mennene fra Tambov som han hadde truffet ombord. Under messen i katedralen prøvde han fler ganger å trenge seg frem mot krypten, men hadde ikke hell med seg. Og mens han sto lenet til en av søylene, fikk han atter øye på Jelisej. Jelisej sto denne gang forrest ved alteret. Han bredte ut begge armene - som en prest der velsigner menigheten. Og lyset sto som en glorie rundt det skallede hodet.

'Denne gangen skal han ikke unnslippe meg,' tenker Jefim mens han langsomt smyger seg gjennom mengden frem mot krypten. Men da han endelig er fremme, er Jelisej atter forsvunnet.

Tredje dagen er Jefim tidlig ute og stiller seg opp så nær krypten som han kan komme. Og for tredje gang ser han Jelisej stå der med utbredte armer og bliket vendt oppad som om han ser et syn.

'Nå skal han ikke komme seg unna,' tenker Jefim. Han skynder seg til utgangen og stiller seg ved porten for å holde øye med alle som kommer ut. En ustanselig strøm av mennesker glir forbi ham. Time etter time står Jefim og venter. Men Jelisej er ikke å se.

Seks uker var Jefim i Jerusalem. Siden besøkte ham Betlehem, Betania og var ved Jordan. Ved Frelserens grav fikk han satt stempel på en ny skjorte, den skule han ha til sin gravferd. Dessuten tok ha med seg en liten pose med viet jord. Og etter at han hadde holdt av en liten pengesum til hjemreisen, ofret han resten i kirker og kapeller.

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 8

Her fortsetter Leo Tolstoj's novelle:

Den formiddagen de to vennene hadde skilt lag, hadde Jefim gått forbi landsbyen og hadde så satt seg i veikanten for å vente. Time etter time satt han der. Til slutt sovnet han. Da han igjen våknet, var Jelisej ennå ikke kommet. Og slik gikk dagen. Solen dalte, men stadig ingen Jelisej.

Men Jelisej hadde kanskje gått forbi mens han lå og sov? Skjønt nei, der ute på steppen kunne man se milevidt omkring. Jelisej ville sikkert sett ham om han hadde kommet forbi.

En stund spekulerte Jefim på om han skulle gå tilbake til landsbyen og forhøre seg, men bestemte seg til slutt til å fortsette til neste overnattingssted. Det mest sannsynlige var nok at kameraten imens var kommet frem dit. Men heller ikke der fant Jefim sin reisefelle. Han spurte, men ingen hadde sett Jelisej eller visste noe om ham.

Jefim undret seg, men slo seg omsider til ro med tanken på at han ville møte vennen på båten til Odessa. I et herberge underveis støtte han på en annen pilegrim som hadde vært på berget Athos, og som nå for annen gang var på vei til Jerusalem. De kom i samtale med hverandre og ble enige om å slå følge.

Etter en ukes marsj kom begge vel frem til Odessa, hvor de måtte vente på skipsleilighet i tre dager. Det var fullt av pilegrimer fra alle kanter av landet, og Jefim spurte stadig etter kameraten, men det lykkes ikke å oppspore ham.

Så var det ikke annet å gjøre for Jefim enn å fortsette reisen alene. Han kjøpte billet til Jaffa og skaffet seg et utenlandspass. Dessuten kjøpte han brød og sild til reiseproviant. Da båten var fullastet, stakk den til sjøs. Det var fint og stille vær, men ut på kvelden blåste det opp til storm, og båten rullet kraftig. De reisende ombord ble urolige, særlig kvinnene. Også Jefim var engstelig, men ville ikke la seg merke med det. Hele reisen holdt han seg i ro på dekket i lag med noen gamle menn fra Tambov.

Omsider spaknet vinden, og femte dagen var de vel i havn i Konstantinopel. Mange av pilegrimene gikk i land for å bese Sofiamoskeen, men Jefim ble ombord og var bare ute for å kjøpe litt brød. Fra Konstantinopel gikk turen til Smyrna. Båten var innom Aleksandria, og derfra satte den kursen til Jaffa. Det var ingen enkel sak for passasjerene å komme i land i Jaffa. Det fantes ingen kai, og man måtte fies ned i småbåter som gynget sterkt i bølgene. Et par av pilegrimene falt i vannet, men til syvende og sist var alle bragt vel i land. De siste sytti verst mellom Jaffa og Jerusalem gikk pilegrimene til fots, og ut på ettermiddagen den tredje dagen var de ved reisens mål.

Pilegrimene møttes i det russiske herberget, som lå i en av Jerusalems forsteder, og gikk derfra i samlet flott til Patriarkklosteret. Der fikk de beskjed om å ta av seg skoene og stille seg i ring, mennene på den ene siden, kvinnene på den andre. En munk kom med et vannfat og et håndkle. Han knelte ned foran hver enkelt av pilegrimene, vasket deres føtter, tørret dem og kysset dem. Etter denne seremonien hørte pilegrimene på messen, tente lys foran helgenbildene og ba sine bønner.

Siden var de i Abrahamsklosteret og i Jakobskirken og besøkte også alle de andre hellige stedene under ledelse av Jefims nye reisefelle, som jo var godt kjent overalt fra før. Om kvelden var alle samlet i herberget igjen. Da de skulle gå til ro, ble det plutselig stort oppstyr. Jefims kamerat ropte opp at han var blitt frastjålet sin pung, som inneholdt tre og tyve rubler. Pilegrimen var fortvilet, for det var alt han eide. Man lette overalt, uten at det lyktes å finne pengene. Og til slutt var det ikke annet å gjøre - pilegrimen måtte finne seg i sin skjebne, og alle gikk til sengs.

(fortsettes)

Hl.Finnian av Clonard - den monastiske bevegelsens far i Irland

I dag feirer vi minnet om abbed Finnian av Clonard (470-549). De såkalte Irlands 12 apostler fikk sin opplæring av ham. Han grunnla klosteret i Clonard i vår tids County Meath. Sammen med Hl.Enda av Aran blir han ansett å være far til den monastiske bevegelsen i Irland.

Han ble født i Myshall i fylket Carlow. Hans far var Rudraigh, som var adelig, og kom fra Ulster. Hans mor var Telach fra Leinster. Allerede i tidlig alder fikk Finnian opplæring av noen av datidens kjente åndelige veiledere: Hl Fortchern, som ba ham reise til Wales, for at han der kunne stifte bekjentskap med den rike åndelige walisiske arven. Det sies at Finnian studerte under ledelse av Hl.Codac av Llancarfan, Glamorganshire. Klosteret her var et av samtidens mest kjente utdannelsessentre.

Finnian ble lenge i Wales. Det tok 30 år før han returnerte til hjemlandet. Der tok han fatt på en tid av forkynnelse. Han reiste fra sted til sted, grunnla menigheter, blant annet på steder som Skellig Michael og Great Skellig, ved kysten av County Kelly. Kirkene han lot oppføre her står på UNESCO's liste over Verdensarven.

3000 elever
Det første klosteret han bygde ble bygget ved Aghowle, County Wicklow. Omkring år 520 ble han ledet av en engel  til Cluain Eraird (Clonard, County Meath) ved elven Boyne. Her bygget han en liten munkecelle og en kirke av leire, men som senere fjernet for å bygge en steinkirke. Nå begynte en tid av bønn og studier.

Så begynte ryktene å gå om den hellige bedende mannen i den lille munkecellen. De nådde også utenlands, og en strøm av mennesker begynte å oppsøke ham. For å bli bedt for, og for å få åndelig veiledning. Hit kom lekfolk og prester, abbeder og biskoper.

Når klosteret i Clonard ble bygget sies det at ikke mindre enn 3000 studenter fikk sin undervisning her på en og samme tid! Og hva studerte de? Den Hellige Skrift!

Datoen for hans død er usikker, men han døde sannsynligvis i år 549 under den pesten som ble kalt Gulefeber.

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 7

Her følger et nytt avsnitt av Leo Tolstoj's novelle. På bildet sitter han sammen med sin kone, Sofia Andreevna Tolstaja:

Om morgenen gikk Jelisej til den rike bonden og betalte løsepengene. På vertshuset fat han en man som hadde hest og vogn til salgs. Jelisej avgjorde handelen på stedet og kjøpte også en melsekk og en ljå. Og så var det bare igjen å se seg om etter en melkeku.

Mens han går gjennom landsbyen, kommer han forbi et par bondekoner, og han hører at de snakker om ham, og alt det han hadde gjort for den fattige familien.

'Tenk at slike mennesker finnes i verden!' sier den ene av de to konene. 'Jeg vil sannelog bort og se litt nærmere på ham!'

Men på Jelisej hadde denne bemerkningen en forunderlig virkning. Han likte ikke at han ble rost for det han hadde gjort. Og plutselig hadde han ikke lenger lyst til å kjøpe ku. Han snudde tvert og gikk tilbake til vertshuset, lesset melsekken på vognen og kjørte tilbake til bondegården.

Naturligvis gjorde familien store øyne da de så Jelisej komme til gårds med hest og vogn. Og kanskje tentes det også et lite håp i dem, men ingen hadde mot til å spørre, Til slutt kunne bonden likevel ikke dy seg:

'Denne hesten, bestefar?' spurte han forsiktig.
'Jeg har kjøpt den,' svarte Jelisej, 'og jeg har foresten fått den billig. Gå og slå litt gress til den. Og her har du en sekk mel'.

Dermed steg Jelisej ned av vognen og gikk inn i huset. Han ville helst ikke ha mer snakk om dette. Bonden bar melsekken på stabburet, spente hesten fra og gikk for å hente gress. Ut på kvelden gikk alle til ro. Jelisej la seg igjen ute på gårdsplassen. Men da det led ut på natten, sto han opp, snørte skreppen og dro av gårde. Nå måtte han sette opp farten skulle han ha håp å nå igjen sin reisekamerat.

Jelisej kunne vel ha tilbakelagt fem-seks verst. Det begynte alt å lysne, og han satte seg under et tre for å hvile. Han tok opp pungen og tellet over sine reisepenger. Alt han hadde igjen, var sytten rubler og tyve kopeker.

'Med disse pengene kommer jeg nok ikke over havet,' tenkte han. 'Hva skal jeg gjøre? Hvis jeg går rundt og tigger sammen pengene til reisen, begår jeg kanskje en stor synd. Nei, så får heller Jefim reise alene til Jerusalem. Han setter nok opp et lys for meg foran helgenbildene. For ikke ser det ut som om jeg kommer dit ... Men Vårherre er nådig og vil sikkert ha overbærenhet med meg'.

Og slik endte Jelisejs pilegrimsreise. Han kom ikke lenger. Han tok skreppen over skulderen og dro samme vei tilbake igjen som han var kommet. Bare da han nærmet seg landsbyen han hadde forlatt om natten, gikk han i en stor bue utenom for at folk ikke skulle se ham,

Sammen med Jefim hadde vandringen ofte vært tung og besværlig. Men på tilbakeveien merket han ingen tretthet, det var som om Vårherre hadde gitt ham nye krefter. Han var glad og fornøyd, og enkelte dager klarte han opp til sytti verst. Og uten at det hendte ham noe særlig, kom han velberget tilbake igjen.

Hjemme var det stor glede da han kom og selvfølgelig ingen ende på spørsmålene: hvordan hadde han hatt det på turen? Hva hadde han opplevd, og hvorfor hadde han skilt lag med Jefim? Og hvorfor reiste han ikke til Jerusalem?

Jelisej svarte alltid det samme: han hadde mistet pengene på veien, derfor kom han ikke til Jerusalem. Det var nok ikke Vårherres mening at han skulle få se Den hellige stad. Og de fikk tilgi ham for Kristi skyld, han var ikke bedre mann.

Han ga konen sin de pengene han ennå hadde igjen. Ellers fikk han vite at alt sto bra til hjemme. Avlingen var kommet i hus. Hver hadde passet sitt, intet var forsømt. De levde alle i fred og forståelse med hverandre. Borte hos Jefim hade de hørt at Jelisej var kommet hjem, og de kom nå for å spørre etter sin husbond. Jelisej fortalte det samme som han hadde fortalt sine egne folk.

'Jefim lever i beste velgående,' sa han, 'vi skiltes tre dager for Hl. Peters dag. Jeg tenkte jeg skulle klare å nå ham igjen, men så mistet jeg pengene og bestemte meg for å dra hjem igjen'.

De undret seg nok over at en forstandig mann som Jelisej kunne være seg så tåpelig ad. Men snart var historien glemt, og siden tenkte heller ikke Jelisej mer på saken. Han gjenopptok sitt daglige arbeide med vedhugging, hjalp til med treskingen og stelte med biene. Etter avtale leverte han naboen de ti bikubene og de nye svermene som var kommet til, i alt var det sytten kuber. Da dette var bragt i orden, lot han sønnen ta seg arbeide i nabosognet og begynte selv med sitt vanlige vinterarbeide, flette bastsko og lage nye bikuber.

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 6

Her følger et nytt avsnitt av Leo Tolstoj's novelle:

Fjerde dagen Jelisej oppholdt seg på gården, var siste dag i fasten. Han hadde hele tiden hatt Jefim i tankene, og at han snarest burde komme seg avsted for å prøve å innhente ham. Men han ville også gjerne tilbringe denne siste dagen sammen med gårdens folk. Han hadde bestemt seg for å kjøpe gaver til dem i anledning festen og dra avgårde når det led på kvelden.

Atter gikk han til landsbyen og kjøpte melk og mel og fisk. Han hjalp bestemoren med å forberede festen, gikk til messe og spiste etterpå sammen med familien.

Når var også konen kommet på benene og tok de første famlede skritt. Bonden hadde denne dagen barbert seg og tatt på ren skjorte og hadde gått til en rik gårdbruker hos hvem han hadde pantsatt jord og redskap. Han hadde tenkt å få henstand med betalingen til den nye høsten var i hus. Men ut på ettermiddagen kom han tilbake, motløs og fortvilet. Den rike gårdbrukeren hadde ikke villet høre på ham, først og fremst ville han ha løsepengene. Så nå fikk Jelisej enda mer å tenke på.

'Hvordan skal disse menneskene klare seg? Ikke kan de få være med på slåttearbeidet, for de har jo pantsatt jorden. Og når de andre skjærer rugen - og den står jo fint i år - så kan de heller ikke være med på det,, for deres lott tilhører den rike bonden. Hvis jeg går min vei nå, kommer de snart opp i den samme eldendigheten igjen'.

Han tenkte frem og tilbake. Og da kvelden kom, utsatte han sin avreise til neste morgen.

Han pleide å sove ut på gårdsplassen, men dene natten kunne han ikke falle i søvn. Det var nå sannelig på høy tid å komme seg avgårde, han hadde brukt mange penger og kastet bort fire dager. På den annen side syntes han også synd på denne familien. Og likevel: man rekker jo ikke å hjelpe alle som er i nød!

'Jeg ville jo bare gi dem et stykke brød og hente litt vann,' tenkte han med seg selv , 'og hva blir så resultatet? Det ender vel med at jeg innløser jorden. Og hvis jeg gjør det, må jeg også kjøpe en melkeku til ungene og en hest til bonden så han kan kjøre inn avlingen! Jo, min gode Jelisej, nå har du nok stelt deg fint!'

Ut på natten sto han opp og tok seg en pris tobakk for å klarne tankene. Men tobakken hjalp ikke det minste, og han kunne umulig bli enig med seg selv om hva han skulle gjøre.

Først ut på morgenen sovnet han. Da var et plutselig som om noen vekket ham. Han så seg selv stå reiseferdig med skreppen over skulderen og stokken i hånden. Porten sto på gløtt, men da han skulle gå gjennom den, hektet skreppen seg fast. Han fikk gjort den fri, men ble i stedet hengende fast med bastskoene. Og da han ville løse dem, så han at det var småpiken som holdt fast i skreppen. Og hele tiden ropte hun: bestefar, bestefar, gi oss brød! Og nå kom også gutten og prøvde å holde ham tilbake.

Omsider våknet han.

'Nå vet jeg hva jeg har å gjøre,' sa han til seg selv. 'Jeg innløser den pantsatte jorden og kjøper hest til bonden og melkeku til barna. Og dessuten vil jeg sørge for mel så de klarer seg til neste høst. Hva gagner det vel å dra over havet og oppsøke Kristus, når jeg mister Ham i mitt eget hjerte? Nei, først må jeg hjelpe denne familien på fote!'

(fortsettes)

Biskop Ambrosius! Biskop Ambrosius!

Han var elsket av folket, men samtidig var han en uredd kirkeleder som ikke et øyeblikk unndro seg å utfordre maktens menn. Han skjerpet kravene til biskopene, og virket for en fordjupning av det åndelige livet hos de som skulle lede kirken.

Vi snakker om Ambrosius av Milano, som ble født i år 339 i den keiserlige residensbyen Trier, ikke så langt fra grensen til dagens Luxemburg. Hans far var en betydningsfull politiker med det keiserlige oppdrag å styre over Gallia.

Begge hans foreldre var kristne. Faren døde tidlig, og det førte til omveltninger i familien. De valgte å flytte til Rom. Der får Ambrosius den beste utdannelse hans samtid kan gi, og han står foran en lysende karriere. Han er ikke mer enn 30 år gammel når han utnevnes til stattholder over flere distrikter i det nordlige Italia. Han slår seg så ned i Milano, og det er her dramatiske ting skal inntreffe som fullstendig snur livet til Ambrosius på hodet.

Vi skriver år 374. Da har den arianske striden pågått i over 50 år og ført til djupe kløfter mellom kristne i Italia. Milano var på mange måter arianernes sterkeste feste i landet. Dette året dør den arianske biskopen Auxentius, og det bryter ut et opprør i Milano. Ambrosius må gripe inn. Det er han som sitter med ansvaret.

Biskop Ambrosius
Mens Ambrosius holder en tale i en av byens kirker for å roe gemyttene, er det noen i forsamlingen som roper: 'Biskop Ambrosius!'

Det oppstår et øyeblikks stillhet. Ambrosius forsøker å fortsette sin tale, men det mumles i forsamlingen. En bølge av entusiasme sprer seg blant lytterne. De vil se Ambrosius som deres nye biskop!

Men det er et problem. Ambrosius er ikke døpt! Nå skjer tingene i rask rekkefølge. Ambrosius aksepterer motvillig bispekallet, lar seg døpe, og allerede neste uke vigsles han til biskop! Et oppdrag han påtar seg med de største alvor. De nærmeste årene fordjuper han seg i den kristne troen, og han henter inspirasjon ikke minst fra Østkirkens kirkefedre.

Han blir en av Kirkens mest innflytelsesrike og betydningsfulle teologer. Ikke minst blir han en høyt elsket forkynner. Det var gjennom disse prekener at Augustin nærmet seg den kristne tro.

Ambrosius ble også en fornyer av lovsangen i gudstjenestelivet. Han døde år 397.

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 5

Her følger et nytt avsnitt av Leo Tolstoj's novelle:

Den gamle lot seg maten smake, og bonden spiste litt han også. Gutten og småpiken slikket omhyggelig av skje og tallerken, så krøp de mette opp i ovnsbenken og la seg til å sove.

Og nå fortalte bonden og den gamle konen hvordan de var kommet opp i elendigheten.

'Vi har aldri vært velstående, men da siste høsten slo feil, ble det rene nøden for oss. Til å begynne med fikk vi hjelp av naboene, men snart kom de selv på bar bake og kunne ikke hjelpe mer. Og vi skammet oss for å gå rundt og tigge. Vi skyldte noe overalt: et sted penger, et annet sted mel og brød. Jeg prøve å finne arbeid, men det nyttet heller ikke. Over alt var det fullt av arbeidsledige. Var man heldig og fikk en dags jobb, måtte man løpe rundt i to dager etterpå for å finne nytt arbeide. Likevel slo vi oss igjennom på et vis, og vi trodde vi skulle klare oss til neste høst. Men så kom sykdommen og tok de siste kreftene. Ofte måtte vi sulte i flere dager. I vår nød prøvde vi til slutt å spise gress. Og jeg vet ikke om det var grunnen, men min kone ble syk og måtte legge seg. Og siden var det min tur. Og her lå vi hjelpeløse og så ingen utvei.'

'Også jeg prøvde å holde det gående,' sa den gamle konen, 'men til slutt orket ikke jeg heller mer. Forrige dagen var en nabokone innom for å se til oss. Me da hun så elendigheten, gikk hun sin vei. Og de var jo ikke så rart, for hun har det like vanskelig selv, stakkar! Mannen er borte, hun har flere barn og ikke matsmulen i huset ... Da du kom, hadde vi gitt opp, og lå bare og ventet på døden.'

Etter alt dette bestemte Jelisej seg til å bli natten over på gåren. Kameraten skulle han saktens nå igjen neste dag.

Før morgengry var han oppe og tok fatt på arbeidet som om han var hjemme på sin egen gård. Han tente opp ild og satte brøddeig for den gamle. Så tok han småpiken med seg til naboen for å få fatt i det aller nødvendigste. Det fantes jo nesten ingenting i huset, for alt var byttet bort i mat. Siden skaffet han til veie det som ellers trengtes. Enten laget han det selv eller han kjøpte det.

Hele dagen gikk med, og før han visste ord av det gikk det nok en dag og enda en til.

Gutten var nå kommet til krefter. Han stabbet rundt og fulgte Jelisej for hvert skritt. Småpiken var også kviknet til og hjalp ham med arbeidet så godt hun kunne. Og den gamle bestemoren ble såpass kjekk at hun kunne ta seg en tur over til nabokonen. Men bonden selv var ennå så svak at han måtte støtte seg til veggen hver gang han gikk noen skritt. Verst var det med konen, men etter tre dager klarte hun endelig å ta til seg føde.

Jelisej hadde ikke tenkt at han kom til å somle bort så mye tid her. Nå mente han det var på tide å komme seg avsted og se etter kameraten.

(fortsettes)

Nicolaus av Myra - den virkelige julenissen

Visst tror jeg på julenissen! Den virkelige julenissen: Nicolaus av Myra, eller Nicholas.

Kristne tilhørende både den østlige og vestlige tradisjonen feirer i dag en av sine mest elskede hellige. Nicolaus ble født i Patara i Lykia, i det nåværende Tyrkia. Patara var en av mange havner langs Middelhavskysten.

Han ble født omkring år 270 og kom til å tjene som biskop i Myra i Midtre-Asia. På grunn av de mange undergjerningene som skjedde når han ba, ble han kalt for Nicolaus undergjøreren - Nikolaos ho Thaumaturgos.

Nicolaus var den eneste sønnen i en rik kristen familie. Faren het Epiphanius og moren Johanna. Allerede som riktig ung bar han på en sterk Gudslengsel, og ble en ivrig etterfølger av Jesus. Mens han ennå var ung døde hans foreldre i en epidemi. En onkel av ham sto derfor for oppdragelsen. Onkelen het også Nicolaus, og var biskop av Patara. Han ordinerte etter hvert Nicolaus til leser og senere til presbyter, altså prest.

Det er mange historier å fortelle om Nicolaus. Historier om hvordan han reddet barn fra den visse død, gav mat til de fattige - ja, i det hele tatt viste han stor generøsitet til de fattige og trengende. En gang kastet han en gullmynt gjennom døren til en fattig familie, og på den måten reddet han dem ut av fornedrelsen. Det fortelles at han reddet en gruppe kvinner fra prostitusjon, ved å gi dem penger.

Skikken med å gi gaver kvelden før hans festdag skal ha blitt ført videre av hollandske emigranter som dro til USA, der Hl. Nicolaus ble til Santa Claus.

La oss se litt på det historiske bakteppet til historien om Nicolaus. Vi må til tiden for kristenforfølgelsene under keiserne Diokletian (284-305) og Maximian (286-305). I den østlige delen av imperiet fortsatte forfølgelsene under keiser Galerius (305-11), medkeiser under keiser Konstantin I den Store (306-37; enekeiser fra 324). Men forfølgelsene stanset i 311 da Galerius utstedte et toleranseedikt på dødsleiet. Hans medkeiser Licinius (307-24) tolererte stort sett de kristne. Det er i denne perioden at Nikolas ble valgt til biskop av Myra.

Rundt år 310 skal Nicolaus ha blitt fengslet. Det skjedde i forbindelse med den ny forfølgelsesperiode. Han ble grusomt mishandlet i fengslet. Ennå merket av denne behandlingen skal han i år 325 ha deltatt på kirkemøtet i Nikea. Der skal han ha ført heftige diskusjoner med sin venn, biskop Theognis av Nikea, som hellet til å ville støtte Arius' lære; til slutt tilhørte Theognis dem som undertegnet den nikenske trosbekjennelsen.

Nicolaus Undergjøreren var en god mann, fylt av Den Hellige Ånd og tro. Han feires på dagen før sin dødsdag, 6.desember.

Et filmselskap er i ferd med å lage en film om Nicolaus. Du kan lese mer om dette prosjektet her:

http://www.stnicholascenter.org/pages/movie/

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 4

Her følger en ny del av Leo Tolstoj's (bildet) novelle:

Døren var ulåst. Stuen som Jelisej kom inn i, så ut som bondestuer flest: en stor ovn, langbord og benker, og i kroken rett imot inngangsdøren hang det en del helgenbilder.

En gammel kone satt  på en benk. Hun støttet hodet i armene og lente seg framover bordet. Ved siden av henne sto en liten gutt, blek og med oppblåst mage. Sutrende trakk han dem gamle i ermet. På gulvet foran ovnen lå det en yngre kvinne og stønnet og vred seg i smerte. Ellers la han særlig merke til at det var en uhyggelig stank i rommet.

Den gamle konen så opp.

'Hva vil du? Som du ser har vi ingenting,' sa hun på ukrainsk.
'Jeg ber bare om litt vann', sa Jelisej.
'Her er ingen som kan hente vann. Gå selv'.
'Er det ingen som er friske her i huset og kan ta seg av den syke der borte?'
'Nei, vi er syke alle sammen'.

Jelisej ville ha spurt om mer, men bonden kom nå sjanglende inn. Han famlet seg møysommelig fram langs veggene og holdt seg fast så godt han kunne. Men før han nådde benken, sèg han sammen på gulvet. Og mans han lå der, mumlet han noen ord om sykdom og nød, pekte skjelvende på den lille gutten og begynte å gråte.

Jelisej åpnet skreppen sin og tok fram et brød. Han skar en tykk skive og rakte den til bonden. Men mannen ville ikke ta imot, han pekte bare på gutten og en småpike som hadde gjemt seg borte ved ovnen.

Jelisej rakte brødskiven mot gutten, som begjærlig grep den med begge hender. Og nå våget også småpiken seg frem fra sitt gjemmested for å få sin del. Til slutt skar Jelisej en skive til den gamle konen.

'Om jeg nå også kunne få litt vann,' sukket hun mens hun tygde brødet. 'Jeg er så tørr i munnen. I går prøvde jeg å komme bort til brønnen, men jeg klarte det ikke...'

Jelisej hentet nå vann og ga alle å drikke. De fikk enda et stykke brød hver, bare bonden selv ville ikke ha noe, og konen lå fremdeles bevisstløs.

Siden gikk Jelisej til landsbyen og kjøpte gryn, mel, salt og smør. Kom så tilbake, hugget ved, tente opp ild og kokte suppe og grøt til familien.

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 3

Her fortsetter novellen til Leo Tolstoj:

Etter å ha vandret i fem uker, kom de to kameratene til Ukraina. Bastskoene var det nå ikke noe igjen av, så de var nødt til å kjøpe seg nye. Hittil hadde de alltid betalt for mat og nattlosji og hva de ellers behøvde, men i Ukraina ville folk ikke ha betaling av dem. Overalt ble de gjestfritt mottatt, fikk rikelig med mat og drikke, og de fikk også niste med når de dro videre.

Omring syv hundre verst (verst = 1,067 km) hadde de nå tilbakelagt, og slik fortsatte de sin ferd til de kom til et distrikt hvor det hadde vært uår. Folk i dette distriktet tok også vennlig imot dem, de fikk alltid overnatte gratis, men det var lite mat, og enkelte steder kunne de ikke engang få kjøpt brød. De velstående var blitt fattige, og de som fra før hadde lite, fristet en kummerlig tilværelse. Og nøden og elendigheten tiltok etter hvert som de kom lenger inn i hungerdistriktet.

En formiddag da varmen lå tung og trykkende over dem, klaget Jelisej over at han følte seg trett og sliten. Jefim var seig og utholdende, og Jelisej hadde ofte vanskelig for å holde følge med ham. Nå ba han om at de måtte unne seg en ekstra hvilestund, men Jefim svarte bare at det kom til å bli varmere ut på dagen, og at det nok var best å fortsette enda et stykke før de rastet.

'Om jeg bare hadde noe å drikke,' stønnet Jelisej. Og da de en stund senere kom forbi en fattigslig liten bondestue, sa han: 'Her går jeg inn og ber om vann. Du behøver ikke å vente på meg, bare gå, jeg når deg snart igjen.'

Og dermed skiltes de. Jefim fortsatte alene, mens Jelisej stanset utenfor porten.

Huset virket ustelt og forfallent og hadde et stort hull i taket. Da Jelisej kom inn på gårdsplassen, fikk han øye på en ynnkelig, mager mann. Han lå med åpne øyne, men han rørte seg ikke. Inne fra huset hørtes barnegråt.

Jelisej banket på døren, men det kom ikke noe svar. Han banket en gang til, men hørte fremdeles ike noe. Da var det plutselig noen som stønnet derinne. 'Her må det ha hendt en ulykke,' tenkte Jelisej. 'Dette må jeg undersøke.'

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem. del 2

Her fortsetter novellen til Leo Tolstoj:

Neste morgen kom Jefim til Jelisej. 'Du har i grunnen rett, la oss gå likevel,' sa han. 'Gud Herren alene rår over liv og død, og man kan aldri vite. La oss gå mens vi ennå har krefter og helse.'

I løpet av en ukes tid skulle de to venner være reiseferdige. Jefim hadde penger nok. Han ville ta med seg hundre rubler, og to hundre rubler ville han etterlate hjemme. Jelisej hadde ordnet seg på sin måte. Han solgte ti av bikubene og fikk sytti rubler for dem. Dessuten ga hans kone ham alle sine spareskillinger, og det samme gjorde svigerdatteren.

Jefim overdro oppsynet med byggearbeidet til sønnen og ga beskjed om gårdens drift. Han tenkte på hver eneste ting og glemte intet. Jelisej derimot ordnet bare med bikubene. Resten overlot han til familien. 'De ser nok selv hva som skal gjøres og gjør det sikkert så godt de kan,' tenkte han.

På begge gårdene hadde man det travelt med å utruste de to gamle til turen. De bakte rugkaker, sydde skrepper, laget fotkluter og nye bastsko. Dessuten måtte de ha se et par bastsko i reserve.

Reisedagen kom, og de to menn tok fatt på ferden. Jelisej var i godt humør. Så snart landsbyen var ute av syne, ofret han ikke en tanke mer på stellet hjemme på gården. Han tenkte bare på en ting: å være god mot kameraten og gjøre ham til lags så de kunne nå sitt mål i fred og forståelse. Møtte han folk underveis, hadde han alltid et oppmuntrende ord til dem. Ellers kortet han tiden med å fortelle stykker fra helgenlegender som han hadde lest eller hørt.

Slik vandret Jelisej avsted, lykkelig og glad. Bare en ting plaget ham: han hadde bestemt seg for å forsake tobakken på denne pilegrimsferden, og han hadde latt snusdåsen ligge igjen hjemme. Men han savnet dem meget. Og da en mann ga ham litt tobakk en dag, kunne han ikke la være å ta seg en pris nå og da. Men han gjorde det i hemmelighet så han ikke skulle lede kameraten i fristelse.

Også Jefim var ved godt mot. Raskt og spenstig skrittet han avsted og sa ikke mange ordene. Men den rette gleden i sinnet følte han likevel ikke. Han kunne ikke glemme bekymringene for dem der hjemme. Han spekulerte på nybygget og om det var noe han hadde glemt å gi beskjed om. Gikk han forbi en potetåker eller en bonde som gjødslet marken, da lurte han straks på hvordan det var hjemme og om de gjorde alt det han hadde sagt. Han kunne ikke stole på andre. Bare når han gjorde allting selv, kunne han føle seg trygg. Så enkelte ganger hadde han mest lyst til å gå hjem igjen for å se om allting gikk riktig for seg.

(fortsettes)

En pilegrimsferd til Jerusalem, del 1

Jeg vil gjerne glede mine lesere med noe godt lesestoff nå i adventstiden, og byr på en novelle av Leo Tolstoj (bildet). Selv ble jeg rent oppbygget av denne, og håper du også blir det. Følg med fra starten!

To gamle bønder hadde lenge snakket om at de ville gjøre en reise til Den hellige grav. Den ene het Jefim, han var en solid ordensmann som verken drakk eller røkte og aldri tok et ondt ord i sin munn. To ganger var han blitt valgt til bøndenes talsmann til forsamlingene og hadde alltid skjøttet sitt verv ærlig og samvittighetsfullt.

Jefim hadde stor familie, to av sønnene og en gift sønnesønn levde hjemme på gården. Av skikkelse var han rank og sterk,og det var først da han kom langt over de seksti at hans hår begynte å gråne.

Jefims nabo og venn, Jelisej, derimot, var liten av vekst. Han hadde et brunbarket ansikt og mørkt skjegg, og han var så skallet at han lignet sin skytshelgen profeten Elias. Jelisej var glad i tobakk og tømte gjerne et beger når det bød seg. Dertil kom at han var en munter og godmodig fyr som levde i fred og forståelse med alle. Meste tiden av sitt liv hadde han arbeidet som tømmer, men på sine gamle dager holdt han seg hjemme og drev med biavl.

Disse to bøndene hadde for lenge siden avlagt løfte om å gjøre en pilegrimsferd  til Jerusalem, men alltid var det kommet noe i veien. Særlig var det Jefim som aldri kunne rive seg løs. Det kunne være forretninger som hindret ham eller andre ting som ikke tålte utsettelse: et barnebarn skulle gifte seg, man ventet hjem yngste sønnen fra militærtjeneste eller det skulle bygges nytt hus. Og på denne måten gikk årene.

En søndag ut på våren satt de to naboene på en tømmerstokk og snakket med hverandre:

'Nå bør vi vel snart innfri vårt løfte?' mente Jelisej.

Jefim rynket pannen. 'Vi må nok vente en stund ennå,' svarte han. 'Det er vanskelig for meg i år. Jeg har begynt å bygge hus og trodde at jeg skulle klare det for hundre rubler. Men jeg er alt kommet opp i tre hundre, og huset er ennå ikke ferdig. Vi får utsette det til neste sommer. Men da håper jeg at vi med Guds hjelp kan komme oss avsted.'

'Vi skulle ikke utsette det lenger,' mente Jelisej. 'Nå er det vår, det er den beste tiden. Skal vi ikke heller reise så snart som mulig?'

'Tiden er den beste, det er så,' innrømmet Jefin, 'men huset er bare halvferdig, jeg kan ikke reise fra det'. 'Har du ingen som kan overta arbeidet for deg? Du har da en voksen sønn?' 'Han tar seg gjerne en tår over tørsten, så han er ikke å stole på.' 'Akk, bror, når vi engang dør, blir de nok pent nødt til å klare seg uten oss! Det kommer sønnen din også til å lære'. 

'Sant nok, men jeg ville nå helst selv holde øye med dette byggearbeidet.'

'Kjære deg, man blir likevel aldri ferdig med alt som skal gjøres. Kvinnene hjemme hos meg holdt nylig på å gjøre rent til helgen. De drev på fra tidlig morgen til langt på kveld, og det så ut som om det aldri skulle ta slutt. Men svigerdatteren min, som er et fornuftig menneske, hun sa: Gud skje lov at helligdagen er der og at den ikke venter på oss, for ellers ble vi vel aldri ferdige!'

Jefim tenkte seg om.

'Jeg har brukt mange penger på dette byggearbeidet, og man kan da ikke reise tomhendt på en slik tur.' Da lo Jelisej. 'Ikke snakk slik, bror, sa han. 'Du er mange ganger så rik som meg! Bestem deg heller og si når vi skal dra. Jeg for min del har ingen penger, men det ordner seg nok.'

'Og hvor skal så du ta pengene fra?' smilte Jefim. 'Jeg skraper sammen det jeg har. Og blir ikke det nok, selger jeg noen av bikubene. En av naboene har ofte spurt om å få kjøpe'. 'Og hvis svermene blir store, så angrer du på det etterpå?' 'Angre? Nei, bror, jeg har aldri angret annet enn syndene mine! Sjelefred er det kosteligste av alt.' 'Javisst, men man må nå likevel gjerne ha orden i sakene'. 'Hva hjelper orden i huset, hvis det ikke er orden i ditt indre? Vi har avlagt dette løftet, og vi får holde det! La oss gå!'

(fortsettes)

Neste års Gransstevne handler om å skjelne ånder

Kirkelig Fornyelse inviterer også neste år til Kirkedager på Gran, nærmere bestemt 11.-13. januar.

Tema er: 'Alt synlig og usynlig - engler, helgener og åndsmakter'.

Foredrag ved Reidar Hvalvik: 'Engler og demoner i NT og Oldkirken', Joachim Grün: 'Om å skjelne mellom åndene' og Eskil Skjeldal: 'Populærkulturen og det åndelige'.

Lørdag er det også messe i regi av Den nordisk katolske kirke, og søndag høymesse i regi av Den norske kirke. Tidebønner og skriftemål hører også med, og det er et eget opplegg for barna.

Hele programmet kan lastes ned her:

http://www.kirkeligfornyelse.org/Kirkelig_Fornyelse/Granstevnet_files/Program2013.pdf

Nå innledes julefasten frem til julehøytiden!

Julefaste er vel nærmest et ukjent begrep for moderne nordmenn - også kristne. Over alt annonseres det for julebord, som bugner av allskens retter. Vi spiser og spiser og spiser.

Men denne dagen - 1.desember - trer vi inn i adventfasten som fører fram til jul. Fasten slutter egentlig først 25. desember! Men de som tar del i denne fasten avslutter den i forbindelse med gudstjenesten julaften.

Nå hører ikke adventfasten med blant de strengeste fastene. Den ortodokse kirkes fasteregel lyder slik: 'Fastende personer skal mandag, onsdag og fredag avholde seg fra alt kjøtt, melkeprodukter, egg, olje, vin og andre alkoholholdige drikker. Tirsdag, torsdag og i helgene er fisk tillatt.

Så kan noen riste på hodet av dette, og kalle det lovisk og religiøst. Men før du tenker den tanken, så kan du reflektere over ordene fra Filipperbrevet:

'For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer. Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting. Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser'. (Fil 3,18-20)

Om vi ikke følger de ortodokse fastereglene, er det ingen tvil om at vi har godt av et enklere levesett, og julens budskap handler såvisst ikke om mat. Joda, jeg forstår hyggen ved de norske juletradisjonene, og skal heller ikke ta fra noen gleden de har ved å følge dem - bare få oss til å reflektere litt over om det ikke har tatt helt av?

Om vi ikke følger de ortodokse fastereglene så kan vi kanskje leve litt enklere i adventstiden? Da vil vi også kunne glede oss mer over julemiddagen og festene i forbindelse med jul.

Det er en tid for å faste, og det er en tid for fest.

Bror Charles av Jesus - et liv i bokstavelig etterfølgelse

I dag feirer vi minnet om en av mine åndelige forbilder, bror Charles av Jesus (1858-1916).

Charles de Foucauld, som var hans borgerlige navn, ble født i Strasbourg og ble i ung alder foreldreløs. Han kom derimot fra en velstående familie, som tok seg av ham. Etter en turbulent karriere i militæret, gav han seg hen til et liv i sus og dus.

Charles de Foucauld var også veldig fascinert av den arabiske verden. Han foretok flere reiser til Marokko, og lærte landets folk og kultur godt å kjenne.

28 år gammel får han et dramatisk og livsforvandlende møte med Jesus. Samtidig blir han klar over sitt livskall: 'Med det samme jeg begynte å tro at Gud finnes, forstod jeg at jeg måtte leve helt for ham', skrev han senere i livet.

Allerede fra begynnelsen av hans nye liv stod evangelienes Jesus-skikkelse i sentrum for hans interesse. Omkring Ham kretset Charles de Foucaulds tanker og han forsøkte å meisle fram hans bilde fra evangeliene, ikke av teoretisk interesse, men for å etterligne Ham. Lidelsen av å bli Kristus-lik synes å ha fylt ham helt, men det krevde sine offer.

Ligne Jesus på den nederste plassen
'Den som vil ligne Jesus, søker ikke ære og framgang men den nederste plassen', skrev han som skulle bli kjent som Bror Charles av Jesus. Så la han til: 'Jesus ble født, levde og døde i den djupeste fornedring og den ytterste litenhet, i og med at Han helt bevisst tok den nederste plassen, så ingen kunne komme lenger ned enn Ham. Det eneste som har verdi, er nærheten til Gud, i Jesu etterfølgelse'.

Det fantes, mente Charles de Foucauld, forbilder for et autentisk kristent liv.

'Den nederste plassen finner man gjennom å etterligne Jesu fattige, elendige liv som enkel arbeider i Nasaret'.

Det var ikke nok for ham å tilhøre Jesus på en indre måte og på den måte være forenet med Ham. Jesus var så levende for ham, at han også ville leve i ytre likhet, en imitatio i nesten bokstavelig mening. Fra sin omvendelse og helt frem til sin død, uansett hvordan livet gav seg uttrykk, var det denne imitatio som bestemte hvordan han handlet. Her kom fattigdommen til å spille en viktig rolle. Charles de Foucauld var bestemt overbevist om at den hadde preget Jesu tause år i Nasaretm der Han levde som venn og bror til de fattigste av de fattige. Slik tolket Han evangeliet.

Et liv i stillhet og kjærlighet til andre
Charles søkte seg til et trappistkloster i Frankrike, hvor han etter hvert avla sine monastiske løfter. Men hans lengsel var å leve som Jesus. Han dro til Nasaret, hvor han bodde en tid blant de fattigste av de fattige. Så gikk veien videre til Sahara, hvor han dro langt ut til ørkenen.

Han ble presteviet i 1901 og begynte å leve blant Tuagerne, et stammefolk i den algeriske ørkenen. Hans liv i stillhet og kjærlig omsorg gjorde et djupt inntrykk på hans omgivelser.

Både når han levde i Bènì-Abbès og Tamanrasset, befridde han slaver og forkynte evangeliet, både med ord og med sitt liv, oversatte evangeliene til de lokale språkene og knyttet vennskapsbånd med sine muslimske naboer.

Martyr
Det var i Tamanrasset, i de pågående motsetningene mellom franskmenn og arabere under 1.verdenskrig at han ble drept. En ung tuareger myrdet han 1.desember 1916.

Var hans liv og offer forgjeves? Nei, på ingen måte. Etter sin død har han fått tusentalls etterfølgere, som har valgt å omfavne korset på samme måte som han. Hans etterfølgere har grunnlagt 'Jesu lille-brødre' og 'Jesu lille-søstre', som i dag finnes over hele verden.