Spurgeon og hans lidelser

De fleste forbinder Charles Haddon Spurgeon med hans fremragende bibelforkynnelse. Ikke så merkelig i grunn. Han var sin samtids mest markante forkynnere. Folk gikk man av huse for å høre ham 'live' i Metropolitan Tabernackle i London, eller lese hans prekener. De ble stenografert, trykt og spredt over store deler av verden.

Det er lett å trekke frem akkurat dette på minnedagen for hans død, 31. januar 1892. Eller vi kunne ha nevnt hans kamp for bibeltroskapen, hans store sosiale engasjement eller Spurgeon - bederen.

Men på minnedagen hans dette året er det en helt annen side jeg vil trekke frem, en som ikke er så godt kjent: hans sykdom.

Spurgeon led av en svært smertefull leddgikt, men også i perioder av en djup depresjon. Det er de som har forsket i det store materialet som finnes som mener at en lege i dag kanskje ville gitt ham diagnosen: bipolar lidelse. Han kunne plutselig begynne å gråte, uten at det var noen spesiell årsak til dette. For Spurgeon var det slitsomt. Smertene og den psykiske belastningen gjorde at han i perioder måtte trekke seg tilbake for å hvile. Flere ganger var han rekonvalisent. Da dro han til Provance i Frankrike. Klimaet her gjorde ham godt. Det var lettere å leve med smertene.

Jeg skriver dette som en oppmuntring til alle kristne som sliter med kroniske sykdom. Spurgeon ble ikke helbredet. Også hans kone slet med alvorlig og invalidiserende sykdom. Men midt i de fysiske begrensningene, slitasjen, depresjonene, smertene opplevde både Spurgeon og hans kone at Herrens nåde bar dem igjennom.

Følgesvennen Antonios

Blant mine følgesvenner finnes Hl.Antonios den store, ørkenens åndelige mester og veileder. Det er en slik velsignelse å tilhøre det store kristne fellesskapet med alle de hellige, og hente inspirasjon fra deres liv. Antonios er en av dem.

På den nest siste dagen i januar feirer vi minnet om hellige Antonios, sammen med våre venner i Den koptiske kirken.

Og det er grunn til å feire. Hans egen søken etter Gud førte til den store ørkenvekkelsen, som fikk berøre tusenvis av mennesker i hans samtid - og som fremdeles er en sterk faktor til fornyelse og et kall til å leve i Guds nærvær selv i vår egen tid. Hvilken annen vekkelse har skapt en slikt pågående fornyelse?

Historien om Antonios handler om tiden mot slutten av 200 tallet. I en by ved Nilen selger en ung mann sin farsarv. Han plasserer sin lillesøster hos noen betrodde nonner og begir seg ørkenen i vold. Som en bie suger han opp alt som det er mulig å lære av samtidens åndelige veiledere. Det skjer etter at han har hørt Mesterens ord om 'å selge alt du eier', og handler bokstavelig på dette ordet etter å ha opplevd det som om det var Jesus selv som sa det til Antonios.

Der i ørkenen går han i Guds skole. Alle Guds menn og kvinner som slår djupe røtter og lever nær Gud må gjennom en tid i ørkenen. Der lærer de stillheten å kjenne, den absolutte forutsetningen for at de skal kunne lytte til Guds stemme.

Gud talte til profeten gjennom 'lyden av skjør stillhet'.

Antonios er blitt kalt det monastiske livets far. Det er misvisende. For et slikt liv fantes jo allerede. Menn og kvinner som søkte et liv i stillhet og bønn. Det er til disse pionerene Antonios nå slutter rekkene, men han skulle likevel bli den mest berømte av dem.

Det er ut i Nitrian-ørkenen han begir seg, hvor det senere skulle vokse fram monastiske kommuniteter: i Nitra, Kellia og Sketis, omlag 95 kilometer vest for Aleksandria. Her skulle Antonios bli i 13 år. Senere skulle han flytte lenger inn i ørkenen, langs Nilen til et fjell som den gangen het Pispir, og som i dag har navnet Der El Memum. I et overgitt romersk fort levde Antonios i alene i bønn i noen og tyve år.

Men han brøt også opp herfra. Han trakk seg enda lenger inn i ørkenen. Han vandret i tre dager inntil han kom til en vannkilde med palmetrær. Der slo han seg ned. Fra nå av begynner mennesker å komme ut til ham i store mengder. De ville bli hans disipler. De talte flere hundre.

Antonios snakket sannsynligvis bare koptisk, men hans ordtak ble spredt i gresk oversettelse. Selv etterlot han seg ikke noe skriftlig materiale. Mesteparten av det vi vet om ham har vi fått gjennom den biografien som Athanasios, biskopen av Aleksandria, skrev om Antonios. Den er skrevet på gresk omlag år 350. I år 374 ble den oversatt til latin av Evagrios av Antiokia, og ble i sin tid den første kristne 'bestseller'!

Han døde i år 356.

Den Hellige Ånds dåp 75 år etter Barratts død

I dag er det 75 år siden pinsevekkelsens nordiske apostel, Thomas Ball Barratt (bildet) døde. Han minnes i den Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby og når vi samles i Kristi himmelfarstkapellet i kveld.

Thomas Ball Barratt ble født i Albaston i provinsen Cornwall i England 22.juli 1862. Selv om Barratt var metodistpredikant, fra han trådte i land i Kristiania i 1885 og helt frem til 1907 da bruddet med metodistene kom, er han aller mest kjent som den som introduserte pinsevekkelsen her i Norden.

Han beskriver sin egen pinseopplevelse slik:

'Jeg var lik Daniel aldeles hjelpeløs under den guddommelige berøring og måtte støtte mg til et bord på plattformen hvor jeg satt og gled så ned på gulvet. Atter begynte mine taleorganer å bevege seg, men ingen lyd hørtes. Jeg ba en bror (nordmann) som ofte hadde hørt meg preke i Christiania, og legens hustru, å be for meg ennå en gang. 'Forsøk å tale', sa nordmannen. Men jeg svarte at hvis Herren ville tale gjennom et menneskelig vesen, da måtte han drive meg til det med sin Ånd. Det skulle ikke være noen humbug i denne sak! Mens jeg bad, så de en ildkrone over mitt hode og en kløvet tunge som av ild foran kronen. Det var mange som så dette overnaturlige sterke røde lyset. Jeg så det selvfølgelig ikke. Men i samme øyeblikk ble hele mitt vesen fylt med lys, og en ubeskrivelig kraft, og jeg begynte nå å tale i et fremmed språk av all makt...'

I sine memoarer forteller Barratt at han til klokken fire om morgenen holdt på med å tale i tunger på flere språk. Han sang i Ånden og stemmen var forandret, klar, sterk og ren. Det er ingen tvil om at Barratt selv fikk opplevd Ånden slik de første kristne i Jerusalem fikk oppleve den etter Kristi himmelfart.

Men han kom altså ikke til Azuza Street som mange betegner som pinsevekkelsens vugge. Han hadde hørt om vekkelsen der mens han oppholdt seg i New York og hadde lengtet etter å drikke djupt av Ånden! Men det var langt til Los Angeles. Pengene strakk ikke til. Men Den Hellige Ånd er ikke avhengig av et hus bygd av mennesker. Barratt som leide et værelse i gjestehuset til den ikke ukjente forkynneren A.B Simpson på Manhatten, fant frem til Glad Tidings Tabernacle, som lå like ved.  7.oktober 1906 ble han så døpt i Den Hellige Ånd.

Budskapet om dåpen i Den Hellige Ånd ble selve kjennetegnet på den bevegelsen han skulle bli en av fedrene til, og har vært det frem til i dag. Det vil si: det er ikke ofte man hører noen tale lenger om Åndens dåp i noen pinsemenighet.

Det er mangt og mye som kunne vært skrevet om Barratt, men det skal jeg la ligge i dag. På 75 års dagen for hans død, 29. januar 1940, er det først og fremst hans åndsdåp jeg vil trekke frem. Jeg er barn av den karismatiske vekkelsen, og erfarte min åndsdåp sensommeren 1972. Den var helt avgjørende for min egen trosvandring. Tungetalen har vært til en stor berikelse.

Bønneundervisningen til Isak Syreren

De siste årene har jeg skrevet mye om min følgesvenn, Isak Syreren, hvis minnedag det er i dag. Men jeg blir ikke ferdig med ham. Trofast har han fulgt meg, ofte i perioder med prøvelser.

Sitatet på bildet som ledsager denne bloggartikkelen er karakteristisk:

'En håndfull sand, kastet i havet, er hva synd er, sammenlignet med Guds forsyn og nåde'.

Han kaller nåden for 'alles mor'

Det er forunderlig hvordan denne syriske munken fra 600-tallet, som holdt til i traktene rundt våre dagers Mosul, er brennaktuell. Ikke minst hans undervisning om bønn:

'En munk skal stå innfor Guds ansikt og alltid ha blikket rettet mot Gud'.

'Nå du kommer innfor Gud i bønn... tal ikke til Ham som om du visste noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte. Men be Gud om at du må vokse i troen. Be av hele ditt hjerte, be til du får. Gå ikke trett. Din bønn blir oppfylt om du først med hele din tro gjør vold på deg for å overgi dine bekymringer til Gud...'

'Salig er det menneske som kjenner sin egen svakhet. Men ingen kan kjenne sin egen svakhet om han ikke i en viss grad har kjent kroppens eller sjelens lidelse. Når han da sammenligner sin svakhet med Guds hjelp innser Han hvor stor den hjelpen er'.

'Når et menneske vet at hun savner Guds hjelp, ber hun med større iver. Og jo mer hun ber, desto mer blir hennes hjerte ydmykt. For man kan ikke be og bønnfalle uten ydmykhet... Når mennesket har innsett dette, da har bønnen blitt hennes indre skatt'.

'Glede i bønnen er en sak, den kontemplative bønnen er en annen. Den sistnevnte er mer verd enn den første, likesom den fullvoksne mannen er mer utviklet enn barnet... For tungens og hjertets virksomhet i bønnen er nøkler som åpner døren til skattkammeret. Å tre inn der er neste steg'.

'Alle de helliges visjoner er blitt gitt dem ved tiden for bønn, den tid da hver og en taler til Gud'.

'Om du har bedt Gud om noe og Han drøyer med å bønnhøre deg, bli ikke bedrøvet. Du er ikke mer vis enn Gud'.

I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for at et menneske som Isak har levd, og fremdeles taler til oss.

Bønneveilederen som ble fengslet for sin bønneundervisning

Madame Jeanne Guyon er for mitt vedkommende uløselig knyttet til Watchman Nee. Det var i Angus Kinnears biografi 'Mot strømmen' at jeg leste om henne første gang. Madame Guyon var en av inspirasjonskildene til den kinesiske husmenighetslederen, og det gjorde meg nysgjerrig på henne. Og jeg forstod etter hvert hvorfor når jeg leste hennes undervisning om bønn.

Senere skulle jeg stifte bekjentskap med en messiansk jøde som eide et eksemplar av en stor biografi om hennes liv, og den gjorde meg enda mer nysgjerrig på denne fransk-katolske mystikeren. Hva var det med henne som gjorde at vår tids kanskje mest kjente kinesiske husmenighetsleder, og en av vår tids mest fremragende bibellærere og en messiansk jøde, hentet inspirasjon fra denne kvinnen?

Hun het Jeanne-Marie Bouvier de la Motte-Guyon og ble født 18.april 1648. Selv om hun aldri skulle kalle seg 'kvietist' ble hun en av de som kanskje mest forbindes med 'kvietismen', av Den romersk-katolske kirke betraktet som heresi - det vil si vranglære. Hun satt fengslet for sin tro og overbevisning i årene 1695-1703. Hovedårsaken var at hun hadde publisert en bok med tittelen: 'En kort og enkel bønnemetode'. Bokens innhold ble ikke tålt av Romerkirken.

Madame Guyon vokste opp i et svært fromt hjem i Frankrike. Allerede som ung leste hun skrifter av Francois de Sales. 16 år gammel giftet hun seg med den velstående Jacques Guyon. Ekteskapet varte i 12 år før hun ble enke. Det var et ulykkelig ekteskap. To av hennes barn døde. I samme periode også hennes foreldre og en søster. Kort tid etter mannens død fødte hun ytterligere en sønn og en datter. Men hun gav ikke opp med å sette sin lit til Gud og til Hans barmhjertighet.

Etter sin manns død reiste hun til Geneve der hun går i åndelig veiledning hos fader Lacombe, en av samtidens mest betydningsfulle åndelige ledere. Det var han som skulle hjelpe henne til å stifte bekjentskap med de kristne mystikerne. Hun reiste etter hvert tilbake til Frankrike og til Grenoble hvor hun begynte å publisere små skrifter hun hadde skrevet.

Med en gang vakte hun motstand. Biskopen av Grenoble ba henne om å reise fra byen øyeblikkelig! Hun reiste til Paris, men også der støtte hun på alvorlige problemer. Keiser Ludvig XIV hadde nettopp underskrevet på en forordning mot den lære som madame Guyon hadde gjort seg til talsmann for. I 1688 ble hun arrestert og måtte møte i det fryktede Bastiljen.

Syv måneder senere ble hun satt fri og da blir hun introdusert for biskop Francois Fenelon, og skulle bli hans disippel, kanskje den mest berømte i den disippelkretsen som samles rundt ham. Et djupt vennskap oppstod mellom de to. Gjennom Fenelon ble den spiritualitet som madame Guyon representert spredt vidt og bredt. Og dermed økte motstanden. I 1695 ble madame Guyon arrestert på nytt og ble nå sittende fengslet i syv år. De siste 15 årene av hennes liv tilbrakte hun i stillhet og skrev mye poesi.

Hva var det som skapte så sterke reaksjoner?

Hun skrev og hun talte om den uavbrutte bønnen, når bønnen ikke lenger er noe vi gjør, men er. I et av sine dikt uttrykker hun dette slik:

'Det fantes en tid da jeg søkte en tid og en plass for å be ... Nå søker jeg den stadige bønnen'.

I dag er det underlig at dette skulle vekke slik motstand, men i hennes samtid gjorde det det. Hennes undervisning om bønn ble ansett som både farlig og vranglærende. I all ettertid har hun hjulpet dem som søker et indre bønnens liv til alltid å søke etter å leve i Guds nærvær.

Madame Guyon døde 9. juni 1717 i Blois, Frankrike. I dag blir hun minnet i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

En beder i ordets rette betydning

I dag gleder jeg meg veldig til å feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. En av grunnene er at det i dag er minnedagen til Serafim av Sarov.

Så hører han da med blant de mest elskede av Russlands og Østkirkens munker og Kristusmystikere. Det er Serafim av Sarov som har sagt: 'Erverv en fredelig ånd, og tusenvis rundt deg vil bli frelst'. Han sa også: 'Mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd'.

Han ble født 19. juni 1754, og fikk navnet Prochor etter Hl.Prokoros, en av de første syv diakonene i urkirken i Jerusalem (Apg 6,5) og en disippel av evangelisten Johannes. Hans foreldre, Isidore og Agathia Moshnin, levde i Kursk i Russland. Hans far var handelsmann, men forretningslivet interesserte ikke lille Prochor. Han var fra barnsben av opptatt av åndelige ting. Som barn hadde han mange syner og åpenbaringer, og opplevde guddommelig berøring en gang han var syk og ble helbredet.

I 1777, da Prochor var 19 år gammel, trådte han inn i Sarov-klosteret som novise, og 9 år senere, i 1786 ble han opptatt som munk. Han fikk da navnet Serafim, som på hebraisk betyr 'brennende' eller 'den som brenner'. I 1793 ble han vigslet til det man i den ortodokse kirke kaller 'hieromunk', det vil si at han nå var munkeprest, det vil si både munk og prest, og dermed kunne han forrette nattverden. I kraft av dette kirkelige embetet ble han nå åndelig veileder for Diveyevo-klosteret.

Kort tid etter dette trakk han seg tilbake til en tømmerkoie i skogene utenfor Sarov-klosteret og levde her i 25 år som eneboer. I disse årene pådro han seg en sykdom hvor han hovnet opp så mye at han hadde vanskeligheter med å gå.

En dag mens han hugget ved ble Serafim angrepet av en bande med tyver. De slo ham så kraftig med økeskaftet at de etterlot den forsvarsløse munken for å dø. Tyvene fant ikke de pengene de trodde Serafim var i besittelse av, bare et ikon av Guds mor, jomfru Maria. Serafim kom seg sakte igjen, men for resten av livet gikk han krumbøyd. Tyvene ble tatt, men under rettssaken sto han frem og ba om at de ble vist nåde.

Etter denne hendelsen tilbrakte Serafim de påfølgende tre årene i bønn om natten knelende på en stein med armene rakt opp mot himmelen. Da snakker vi virkelig om hengivelse og offer.

I 1815 begynte Serafim å ta imot pilegrimer som sjelesørger i tømmerkoia si. Ryktene gikk om at han hadde helbredelsens nådegave og profetiens gave, og mange fikk hjelp. Hundrevis av pilegrimer kom til hans eneboersted hver eneste dag, mange av dem kom også fordi han gav dem åndelig hjelp og veiledning.

Selv om han var svært streng mot seg selv, var han svært vennlig mot andre. Når han møtte en gjest som kom, bøyde han seg for dem, reiste seg for å kysse dem og sa begeistret: Kristus er oppstanden! Gjester kalte han 'min glede'.

Han døde knelende i bønn 74 år gammel.

Kraften i Jesusbønnen

Munken Paisios forteller følgende historie om kraften i Jesusbønnen, og bruken av en bønnesnor eller en Komboskini:

'En gang reiste en munk fra hellige Paulus klosteret til hellige Gerasimos kirke på øya Cephallonia. Under Den hellige liturgien, sto han ved alteret og ba Jesusbønnen med sin Komboskini, selve 'hjertebønnen: 'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over oss'. Dette pågikk mens de andre sang hymner. Til kirken var det også kommet en besatt mann som ønsket å bli satt fri.

Mens munken ba Jesusbønnen ved alteret, freste demonen: 'Stopp med å bruke det bønnesnoren, den brenner meg!'

Presten ved alteret hørte dette og sa til munken som ba: 'Be med hjelp av din Komboskini så mye du bare kan, min bror, slik at Guds skapning kan bli satt fri fra denne demonen'.

Demonen ropte så og var rasende:

'Din råtne prest! Hvorfor sier du at han skal bruke den snoren? Den brenner meg!'

Munken ba så med sin Komboskini med enda større iver og den besatte mannen ble satt fri fra demonen'.

Billedtekst: Elder Asenios knyter en Komboskini.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (C)

Gregorios av Nyssa

Jeg vet ikke om noe som er så mye mer stemningsfullt en Søsterkirkene på Gran i lett snødrev, en gudstjeneste fylt av lovsang, røkelse, brødsbrytelse og så gå ut for så å oppleve at det snødekte landskapet er badet i sollys.

Slik var det på Gran på Hadeland i dag når Kirkelig Fornyelse satte hverandre stevne, og Den Nordisk Katolske kirken holdt sin messe. Men en kjenner jo samtidig på sorgen over at Guds folk møtes, men vi kan ikke bryte brødet sammen.

Jeg dro for å høre Peter Halldorf tale, og det var velgjørende, som vanlig. Halldorf hadde tema: 'Vår tro är i samklang med eukaristin, och eukaristin befäster vår tro'. Spennende, og med Halldorf blir det også så veltalende og kunnskapsrikt. Han tok utgangspunkt hos fader Leo Gillet.

I forbindelse med gudstjenesten var det også satt frem et vakkert ikon av Gregorios av Nyssa, hvis minnedag det er i dag, og det er det denne artikkelen handler om!

Her er hva jeg skrev om denne Gregorios i fjor på denne bloggen:

'Hva innebærer det å se Gud', spør den hellige Gregorios av Nyssa? Han svarer: 'Det innebærer at man aldri får sitt begjær mettet'.

I år er det ganske nøyaktig 1620 år siden han sovnet inn.

Vi forbinder begrepet 'sjelens mørke natt' med Johannes av Korset. Og det er rett. Men egentlig er det Gregorios av Nyssa som er den første som bruker 'det guddommelige mørke' om menneskets åndelige modenhet. Veien vi skal vandre går ikke - slik vi kanskje vil tro - fra klarhet til klarhet. Tvert om vandrer fra klarhet til dunkelhet. Skråsikkerheten hører det første yre tiden til som kristen. Da kan vi det meste, da forstår vi alt, og alt er selvsagt. Når vi modnes under vandringen forstår vi at Gud er den som er totalt annerledes, og lyset fra den guddommelige virkeligheten er tusen ganger sterkere enn solens. Åndelig modenhet fører ikke til at Gud blir mer forståelig. Åndelig modenhet fører til at Gud blir større, Han blir et mysterium, uutgrunnelig, mektig.

Gregorios vokste opp i litt av en familie: Han hadde åtte søsken, og ble født i år 334. Tre av guttene, ble biskoper, Gregorios var en av dem, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange. Broren Basileios er den mest kjente av Gregorios' sine brødre, vi kjenner han som Basileios av Cæsarea. Deres mor var datter av en martyr. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før keiser Konstantins omvendelse.

Det er i år 371 at Gregorios utnevnes til biskop av Nyssa. Nyssa var en liten by i nærheten av storbyen Cæsarea, hvor broren Basileios var biskop. Gregorios var gift med Theosebia. Han kjente seg derimot ikke helt hjemme i rollen som biskop. Gregorios følte seg mer tiltrukket av stillheten i fjellene. Så var da også 'Gudslengselen' store livstema. Han ble aldri trett av å fremheve at livet er som mest, når det tørster etter mer.

Han kom likevel til å spille en hovedrolle i det andre økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381, hvor kampen sto om hvordan man skulle forstå Treenigheten. Her stod Gregorios frem og talte med tydelighet og klargjorte hva synet på den treenige Gud innebærer.

En dag som dufter av røkelse og myrra

Dagen i dag har mange navn! 'Epifania' er et av dem. Navnet betyr 'åpenbaring'. Men dagen kalles også 'Hellige tre kongers dag', eller 'Trettende dag jul'. Går vi østover kalles dagen 'Theofania'. For Østkirken er dette dagen for Jesu dåp.

Uansett er det en stor kirkelig festdag. Tradisjonen tilsier at dagen før Trettende dagen er en streng fastedag, mens selve festdagen er nettopp det - en fest. Da spises det gjerne godt og julen ryddes ut av huset.

For bedre å få en forståelse av denne dagens store betydning i kirkeåret gjengir jeg noe Peter Halldorf har skrevet, han er leder av den kommuniteten jeg tilhører: Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby:

'Evangeliet på trettendedag jul - høytiden som med et gresk ord kalles epifania, som betyr åpenbaring - dufter av røkelse og myrra. Den fattige familien i Betlehem æres med kostbare og velluktende gaver. Det er vel ikke akkurat slike gaver som vi pleier å gi nybakte foreldre. En kosebamse hadde kanskje passet bedre. Vismennene kommer med gull, røkelse og myrra. 

Gavene har en dypere betydning. De kommer med gull fordi barnet som Maria har på fanget er en guddommelig kongesønn. De kommer med røkelse: barnet i stallen er den virkelige og eneste presten som skal lede lovsangen i den himmelske gudstjenesten. Og de kommer med myrra til barnet som hviler ved Marias bryst fordi han er den sanne profeten som er salvet med Åndens olje.

I skinnet av lyset som stråler fra barnets ansikt feirer kirken i dag en fest som gjør oss seende. Ordet går i oppfyllelse: 'For Gud som sa: Lys skal stråle fram fra mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram'. (1.Kor 4,6) Epifania er en tidlig pinse i kirkeåret. Den Hellige Ånd er lyset fra Kristi ansikt som renser og opplyser våre hjerter så vi ser Guds skjønnhet i hvert menneske.

En større gave enn å ta imot dette lyset kan vi ikke gi våre medmennesker. De vise menn fra Østerland som i dag bøyer seg for barnet i stallen minner oss om dette: Når et eneste menneske lar seg opplyse av kunnskapen om Guds herlighet, kan Gud ikke lenger forbli skjult i verden'.

(Peter Halldorf: Med evig kjærlighet. Luther forlag 2013, side 14)

Ga bort hele sin rikdom til de fattige - for å følge Jesus

I den kommuniteten jeg tilhører, Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, feirer vi i dag minnet om Hl.Synkletia av Aleksandria. Hun er en av det fjerde århundres ørkenmødre. For de fantes også. Det var ikke bare menn som søkte ut i ørkenen, drevet av en intens lengsel etter å leve nært Gud.

Slik var det også for Synkletia og mange, mange med henne. De ble åndelige mødre og veiledere som skulle hjelpe tusenvis av andre på troens vei.

Hennes bakgrunn er at hun kommer fra en svært velhavende familie. Hun er blendende vakker. Hennes fremtid blant samfunnets overklasse er sikret. Men Synkletia bar på en djup lengsel etter å leve i Guds nærhet. I stedet for et liv i luksus ville hun gi livet sitt til Gud.

Etter at hennes foreldre var døde, og Synkletia hadde fått ansvaret for familiens forretningsforbindelser, gav hun hele familiearven til de fattige. Sammen med en yngre søster vendte hun byen ryggen og slo seg ned i en krypt i ødemarken og levde der som eneboer.

Etter hvert begynte ryktene å gå om denne hellige kvinnen som levde i en hule i ørkenen. Slik det har skjedd med så mange av de som søkte ut i ødemarkene. Deres radikale liv tiltrakk seg andres oppmerksomhet. Med sitt levde liv ble de et lys som skinte i mørket.

Og slik ble det for Synkletia også. Folk kom ut til henne for å få del i hennes åndelige veiledning. Mange kvinner slo seg ned hos Synkletia og ble hennes disipler.

Man antar at hun døde i det året hun fylte 80 år, rundt år 350 e.Kr.

Stolthet og faste

'Hvis du faster regelmessig, bli da ikke oppblåst av stolthet, men hvis du tenker høye tanker om deg selv fordi du faster, så er det bedre for deg å spise kjøtt.

Det er bedre for et menneske å spise kjøtt enn å bli oppblåst av stolthet og gi ære til seg selv'.

Abba Isidore, presten.

'Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde'.
(Jak 4,6)

Basileios - kirkefar, beder og liturgisk og samfunnsmessig fornyer

Det er med stor glede vi kan begynne det nye året i Kristi himmelfartskapellet med å feire minnet om Basileios av Cæsarea (330-379). En drøm er at vi en dag kan feire Basileios-liturgien i kapellet vårt.

Basileios vokste opp i en forunderlig familie. Hør bare: Hans mor fødte ni barn. Tre av dem ble biskoper, og den eldste av døtrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange. Det må ha vært mange åndelige samtaler rundt kjøkkenbordet i dette hjemmet, og ivrige diskusjoner likeså! Og moren hadde litt å slekte på: Hun var datter av en kristen martyr. Familien var velstående, og barna vokste opp i et gudfryktig hjem i Cæsarea i Kappadokia.

Basileios er biskopen som ble far til den voksende monastiske bevegelsen i øst på 300-tallet og han ble også en fornyer av gudstjenestelivet. I en østlige delen av kirken var dette en vekkelsestid med et rikt åndelig liv.

På 350-tallet studerte Basileios i Athen, sammen med Gregorios av Nazianzos, en annen av de som skulle bli en av de store åndelige veilederne på denne tiden. De to var venner. Etter en tid i Athen, føler Basileios dragningen til ørkenen. Han lengter etter å leve i Guds nærhet, og legger ut på en reise som fører ham til Egypt. Lengselen etter Guds nærvær er intens i Basileios. Han lever nå midt i den store ørkenvekkelsen, denne vekkelsen som berørte tusenvis av mennesker. Fostret i ødemarken alene med Gud vokste det frem menn og kvinner med en åndelig kvalitet av de sjeldne. De bar prøvet og lutret og bar med seg en åndelig velduft.

Fra Egypt tok Basileios med seg vekkelsen. Han var så sterkt berørt av den at hele hans liv var forvandlet når han igjen satte kursen for hjemtraktene i Kappadokia.

Når han var kommet hjem søkte han seg opp i fjellene. For å være alene med Gud.

I år 362 prestevies han i Cæsarea. I samme by blir han også biskop noe senere.

I kjølvannet av den store ørkenvekkelsen er det mange unge mennesker som er blitt grepet av det monastiske livet. Det er et stort behov for åndelig veiledning. Det er interessant å merke seg at for Basileios handlet det monastiske livet om å vende tilbake til den første forsamlingens liv og praksis. Klosterregelen han utformer handler om koinonia - om livet i fellesskap. Om samfunnet. Et liv grunnet på kjærlighet, omsorg for sin neste, bønn og åndelig lesning.

Og ikke å forglemme: et tydelig samfunnsengasjement.

I nærheten av Cæsarea bygget han faktisk opp en hel by: Basileia. Her fantes sykehus, hjem for foreldreløse barn, yrkesskole og et herberge med matservering for de fattige arbeiderne. De som hadde ansvaret for å sørge for alt dette var munkene.

I klostrene sørget så Basileios for en fornyelse av det liturgiske livet. Og hvilken fornyelse det skulle bli! Basileiosliturgien har vist seg å være så slitesterk at den brukes fremdeles. Vi kan også takke Basileios for hans betydningsfulle arbeid med utformingen av treenighetstanken Selv om Basileios ikke fikk oppleve det økumeniske kirkemøtet i Konstaninopel i 381 hvor treenighetsdogmet ble slått fast en gang for alle, kom hans skrifter til å spille en stor rolle når den nikenske trosbekjennelsen fikk sin endelige utforming.

Basileios døde 1.januar år 379 bare 50 år gammel.