Med en djup lengsel etter Guds nærvær

1. nyttårsdag, når vi samles i Kristi himmelfartskapellet, skal vi feire minnet om en kvinne som har satt djupe spor etter seg i den tidlige kirkens historie. Vi snakker om hun som skulle bli hetende: Hellige Melania den yngre.

Hun var bare 13 år gammel da hun ble giftet bort til en eldre slektning. Melania ble født inn i en av Romas mest fornemme familier, ca år 383. Farmoren med samme navn, var svært bereist. Hun hadde gjort pilegrimsreiser til både Egypt og Israel.

Melania den yngre fikk etter hvert to barn, men begge døde da de var riktig små. Hun var ganske ung selv når Melania visste at hun bar på et kall - en sterk lengsel etter å kunne leve sitt liv i Guds nærhet. Etter å ha vært gift i syv år innså hennes ektefelle - Pinian - at han måtte gi slipp på henne. Med hans velsignelse trådte hun inn i en monastisk kommunitet, og Pinian valgte selv samme vei. De forble gift, men levde hver for seg i sine monastiske kall. Etter å ha solgt mye av sin eiendom, gav de bort alt sammen til de fattige og til byggingen av et kloster. Siden de etter datidens forhold var svært velstående, var det snakk om mye penger.

Da Visigoterne invaderte Rom i 408 forlot Melania, hennes mor og Pilian byen. Omlag tilbrakte de i byen Messina på Sicilia, før de satte kursen mot kystene av det nordlige Afrika. I Messina levde de ut sitt monastiske kall sammen med noen tidligere slaver.

Det var i år 410 at Melania, hennes mor og Pilian dro til Afrika. Her levde Melania sammen med sin mor og Pilian i syv år, og grunnlegger to klostre: to for kvinner og et for menn. Det er på denne tiden Meliana blir kjent med Augustin og mellom de to vokser det frem et godt vennskap.

År 447 reiste Melania og hennes reisefølge via Aleksandria til Israel. De bodde et år i et husvære som tok imot pilegrimer. Her møtte hun blant annet den lærde Hieronymus.

Det ble ytterligere to reiser til Afrika, nærmere bestemt til Egypt, hvor Melania den yngre besøkte flere av de berømte ørkenklostrene. Etter disse to reisene slår hun seg ned på et eneboersted som lå tett inntil Oljeberget. Her skulle hun bli i 12 år og bygget senere opp et kloster for kvinner, og etter sin manns død, også et kloster for menn.

Mot slutten av sitt liv reiste Melania den yngre til Konstantinopel. Her ble hun et redskap til sin farbrors omvendelse. Han hadde tjent ved keiserens hoff. Her lærte hun også å kjenne keiserinne Eudokia. Når denne keiserinnen senere dro på pilegrimsferd til Israel var det Melania den yngre som tok imot henne der.

31.desember 439 dør Melania den yngre i Jerusalem.

Godheten og ydmykheten seirer

En dag skulle abba Agathon til byen for å selge noen småting. Langs veien møtte han en krøpling, hvis begge bein var lammet, som spurte ham hvor han skulle. Abba Agathon svarte: 'Til byen for å selge noen varer'.

Krøplingen sa: 'Kan du være så snill å bære meg dit?'

Og abba Agathon bar ham inn til byen.

Krøplingen sa: 'Sett meg ned der du selger dine varer'.

Og slik ble det.

Når abba Agathon hadde solgt en av tingene sine, sa krøplingen: 'Hva solgte du den for?' Og abba Agathon fortalte ham prisen, og krøplingen sa: 'Kjøp et brød til meg'. Og abba Agathon kjøpte brød.

Så solgte abba Agathon enda en vare, og den syke mannen spurte: 'Hva solgte du den for?' Og han fortalte ham prisen på denne varen også. Da sa krøplingen: 'Kjøp dette til meg!' Og abba Agathon kjøpte det krøplingen ville ha.

Når Agathon hadde solgt alle varene sine, ønsket han å dra hjem. Da spurte krøplingen: 'Skal du hjem? Agathon svarte: 'Ja, det skal jeg'. Da sa krøplingen: 'Kan du være så snill å bære meg tilbake dit du fant meg?' Agathon grep fatt i krøplingen og bar ham tilbake.

Da sa krøplingen: 'Agathon, du er fylt med guddommelige velsignelser, i himmelen og på jorden'.

Når abba Agathon så opp så han ikke noen mann.

Det var en Herrens engel som var sendt for å prøve ham.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (C)

Pinsemenighet deltar i innvielsen av ny svensk tidebønnsbok

Innimellom innbyr jeg selv eller offentliggjør arrangementer jeg tror bloggens lesere vil ha glede av å delta på.

Nå er det et stykke vei til Nya Slottet Bjärka Säby, men de som har mulighet vil få være med på en flott dag der 13. juledag!

Da innbyr Sionförsamlingen i Linköping og den Ekumeniska Kommuniteten til innvielsen av den nye tidebønnsboken!

Det er veldig flott at en av Sveriges største pinsemenigheter og kommuniteten kan gå sammen om dette. I 20 år er det bedt Tidebønner på Bjärka Säby, og med den nye tidebønnsboken vil nok enda flere få gleden av å bruke denne eldgamle bønneskatten.

Dagen på Bjärka Säby byr på et variert og interessant program (se bildet). Mange personer deltar og deler sine erfaringer med det å leve i bønn.

Dagen avsluttes med en festvesper i Slottskapellet, hvor tidebønnsboken offisielt tas i bruk. Etter det jeg har forstått kommer tidebønnsboken også til å bli brukt i Sionsförsamlingen i de sammenhenger hvor det føles naturlig.

Definer deg radikalt som elsket av Gud

'Definer deg radikalt som en som er elsket av Gud. Dette er din sanne identitet. All annen identitet er en illusjon'.

Ordene tilhører Brennan Manning, og han er blitt kjent for dem. Manning fikk ikke til livet sitt, men opplevde Guds overraskende og overveldende nåde, som forandret livet hans fullstendig.

Men det var noen en annen som hadde forstått dette lenge før Brennan Manning: apostelen Johannes, hvis minnedag det er i dag.

Det var Johannes som kalte seg selv: den disippelen Jesus elsket.

Selvsagt ikke fordi Johannes var den eneste som var gjenstand for Sønnens kjærlighet, men fordi han erfarte denne kjærligheten. Og så mye og så djupt at dette ble hans identitet. Det er kjærligheten, og bare kjærligheten som kan forandre oss.

Derfor er det ikke så merkelig at når Johannes har skrevet sine tre brev, setter han seg ned for å skrive sitt evangelium. Han må fortelle historien om Ham som elsker ham.

Her er noe jeg skrev om apostelen Johannes i 2012:

Blant Herrens apostler er nok Johannes den jeg mest kjenner tilhørighet til. Han er så annerledes enn de andre, og gjennom sitt evangelium, sine brev og Bibelens siste bok, rykker han oss inn på livet og åpner et vidt landskap fylt av undring og troens mysterium. Så hører han da også med blant den indre kretsen rundt Jesus.

Kelterne feiret i gammel tid apostelen Johannes 6.mai, men den 'moderne' feiringen av ham i kirkeåret er satt til denne dagen, 3. juledag. Slik vi også gjør i Kristi himmelfartskapellet.

Johannes - som først var en av disiplene til Døperen Johannes - fulgte Jesus helt fra begynnelsen av. Fra dagen hvor døperen peker på Jesus, og sier: 'Se der Guds Lam som bærer bort verdens synd!' Han var vitne til flere av de avgjørende hendelsene i Jesu liv: oppvekkelsen av datteren til Jairus, Kristi forklarelse på Tabor, og ikke minst lidelseskampen i Getsemane. I forbindelse med nattverdfeiringen på Øvresalen, legger han seg i Jesu fang, og han omtaler seg selv som 'den disippelen Jesus elsket'. Det var hans identitet. Han gikk fra å være en av de Jesus kaller 'tordensønnene', til å bli en som ikke lenger blir kjent for sitt temperament, men for sin Jesus hengivelse. Bak en slik endring av livet som Johannes opplevde, ligger det skjellsettende møter med Jesu kjærlighet og nåde.

Ved korset - mens Johannes blir vitne til Jesu lidelse, får han oppdraget om å ta vare på Guds mor. Hvilket ærefullt oppdrag! Jeg undrer meg på hvordan det må ha vært.

Han opplever den tomme graven sammen med Peter, og etter pinse forlater han Jerusalem, og i følge tradisjonen drar han ført til Samaria, senere til Efesos. Han ender sine dager i denne byen, i høy alder. Johannes er den eneste av Jesu apostler som ikke lider martyrdøden.

Keltere og ørkenfedre
Johannes ble høyt aktet av ørkenfedrene og ansees som far for fremvoksende keltiske kirken.

Kirkehistorikeren Eusebios omtaler perioden hvor apostelen Johannes blir sendt i eksil på klippeøya Patmos i Egeerhavet, hvor han gis de syner som senere skulle bli den bok som i våre kanoniske skrifter omtales som Åpenbaringen. En senere munk på Patmos, som uten tvil minnes hvordan Johannes lener seg til Jesu bryst på Øvresalen, uttaler: 'Den som legger øret inn til Jesu bryst hører Guds hjerteslag'.

Eusebios forteller også om en viss ung mann - en troende som falt i synd, og ble leder for en gjeng med kriminelle. Johannes dro for å lete etter ham og ble fanget av røverbanden. Han erklærte at han var villig til dø om så var om bare denne mannen ble frelst. Når de så den kjærlighet Johannes viste, kastet mannen fra seg våpnene og kastet seg i armene til den gamle mannen. Det var som om tårefloden var som en dåp nr 2. Johannes ledet mannen tilbake til Kristus, han ble tilgitt av Gud og gjenopprettet.

Ørnen
Fra gammelt av ble Johannes gitt ørnen som symbol. For hans skrifter hjelper oss til 'sveve på ørnevinger', gir oss glimt av himmelen og lar oss få høre Guds hjerte for oss og for verden. Både keltiske og ortodokse kristne verdsetter Johannes høyt og søker også å ha deres hjem i det 'hjem Johannes bygget', et hus fylt av kjærlighet og Helligånd.

Jeg åpner stalldøra og kneler foran den nyfødte

Julaften er begynnelsen på feiringen av Jesu fødsel, som tradisjonelt varte i 12 netter.

Vi har nå fulgt Josef og Maria på deres strabasiøse reise fra Nasaret til Betlehem, og vi har følt med dem mens de har vært på leting etter et sted hvor Maria kunne føde. Alle steder de har banket på er de blitt avvist. Noe rom fantes ikke for dem i noe herberge. Det var fullt over alt.

Vi fryder oss nå over at de til slutt fant et krypinn hvor de kunne hvile inntil barnet skulle føde.

I kveld venter vi på barnegråten.
Vi venter på gjeterne som oppholdt seg ute under det stjernestrødde himmelhvelvet finner veien til stallen og krybben.

Og vi lytter etter englesangen!

Og ordene: 'I dag er det født dere en Frelser, som er Messias, Herren - i Davids by'.

I dag gjør jeg David Adams, den nå for lengst pensjonerte sognepresten som lever langs kysten av den hellige øya Lindisfarne, bønn til min. Her i min oversettelse:

'Jeg åpner stalldøra, kneler foran den nyfødte, 
og tilber sammen med gjeterne;
jeg beundrer Kristus, barnet,
jeg gir min kjærlighet 
sammen med Maria og Josef,
jeg forundres over 'Ordet som ble menneske',
og fryder meg over Guds kjærlighet:
jeg synger med englene;
jeg gir mine gaver sammen med De vise menn.
Jeg tar imot den levende Herre,
jeg holder Ham i hendene mine,
og jeg vandrer videre, 
i det jeg lover og priser Gud'.

Det indre livs lue er avhengig av ytre stillhet

Jeg har en forkjærlighet for skomakere! Det kan ha sammenheng med at faren min var det. Jeg pleier å si når jeg skal presentere meg at 'jeg kommer fra et vanlig arbeiderhjem, faren min var skomaker og jeg tjener en jødisk snekker'.

Men den skomakeren jeg tenker på i dag het ikke Aksel Olav Hansen som faren min, men Hjalmar Ekström (bildet), og tilhørte den såkalte Flodbergkretsen i Gamla Stan i Stockholm.

Flodbergkretsen var en gruppe mennesker fra alle samfunnsklasser som kom sammen for å samtale om kristen mystikk, rundt sekelskiftet og et trettitalls år framover. I denne gruppen studerte de Jakob Böhme, en tysk kristen teolog og mystiker, og skomaker! Madame Guyon, Gerhard Testeeegen, Johannes av Korset, Thomas a Kempis, Andrew Murray og Johann Arndt er andre navn som ble hentet fram og grundig lest og samtalt om.

To samlinger av Hjalmar Ekströms sjelesørgriske brev er utgitt på svensk: 'Den fordolda verkstaden' og 'Den stilla kammaren', og er å anbefale på det aller varmeste! Det er også kommet ut en annen bok på svensk: 'Utblottelse', som er en samling av Ekströms tekster og utvalgte tekster som ble lest i Flodbergkretsen.

På denne minnedagen for Hjalmar Ekström - han ble født 19. desember 1885 og døde 27. desember 1962 - vil jeg stanse ved en setning fra en bok Peter Halldorf skrev om Flodbergkretsen. Det er en av få bøker av Peter Halldorf som ikke er oversatt til norsk. Den heter: 'Hädanefter blir vägen väglös'. Setningen jeg tenker på er denne:

'Det indre livs lue er avhengig av ytre stillhet'.

Stans litt ved de ordene i dag. De kan forandre livet ditt. Intet mindre.

Og så les dette, s-a-k-t-e:

'Lengselen etter hellighet og lidenskapen etter Kristus er troens lue. Målet: en gjenvunnet gudslikhet. Veien, den eneste nødvendige: korset.

Som Hjalmar Ekström sa:

'Den som vil møte Ham skal bare være stille, så er det møtet uunngåelig'.

Fader Johannes av Valamo

For en god del år siden var jeg så heldig å komme over en vakker billedbok: 'Uusi Valamo - The Monastery of the Transfiguration of Christ at New Valamo'. Det er blitt mange gode kveldsstunder med den boka! Bare det å se bildene av munkene er rent oppbyggelig!

Valamo kloster lå opprinnelig på øya Valamo i Lagodasjøen i det russiske Karelen. Det er et russisk ortodoks kloster som ble grunnlagt en gang mellom år 900-1400 av den hellige Sergeij og Herman av Valamo. Men det var ikke lett å etablere et kloster her. Det var stadige grensestrider i Karelen mellom Finland og Russland, så mellom Finland og Sovjetunionen. Klosteret ble stadig utsatt for vandalisering. Under den finske vinterkrigen i 1939-1940 flyttet munkene til Finland, hvor de grunnla Valamo nye kloster.

Nå finnes det to klostre med samme navn: Gamle Valamo og Nye Valamo. I 1989 ble nemlig deler av klosteret på Valamoøyene tilbakeført til Den russisk-ortodokse kirke og klosterlivet her ble gjenopptatt.

I Gamle Valamo levde det en gang en mann som het Ivan Aleksejevitsj Aleksejev (bildet), her kjent som fader Johannes. Han var født i 1873 i en liten by nord for Moskva. Her vokste han opp under enkle kår, i en bondefamilie. Foreldrene var fromme ortodoks troende. Skoleundervisning ble det så som så med. Ivan lærte en skredder, som reiste fra sted til sted med sine pelsvarer. Ivan var særlig interessert i å lese helgenbiografier, og han var bare ungdommen når han sammen med en kamerat besøkte Nil Sorskys berømte eremitkloster.

Ivan bar på en sterk Gudslengsel. Han ville vie hele sitt liv til Gud, og søkte seg til Valamo kloster. Her ble han i fire år, før han måtte avtjene sin verneplikt. Etter endt verneplikt ble han hjemme et par år, før han kom tilbake til Valamo år 1900.

Etter 10 år vies han til munk og i 1921 blir han prestmunk. Men alt skulle ikke bli så enkelt for Ivan. Han blir sendt til det nordlige Ishavet, til Petsamo, og Hl.Trifons kloster. Forholdene her oppe er særdeles utfordrende og vanskelige. Det ble 11 lange år. Ivan blir venn med Kong Alkohol.

Heldigvis griper abbeden i Valomo inn. Ivan får vende tilbake til Valamo, og her ble han så resten av sitt liv. Han får hjelp til å bli fri fra alkoholbruken, og vies til shemamunk. En shemamunk er en som følger de strengeste klosterreglene. Fra nå av er han fader Johannes.

65 år gammel - i 1938 - blir fader Johannes valgt til Valamos skriftefar. Det sier i grunnen ikke så rent lite om den tillit fader Johannes hadde fått gjennom levd liv i Kristi etterfølgelse.

Det finnes en del brev som fader Johannes skrev, fra perioden 1939 til 1956, som er publisert. Her fremstår fader Johannes som en starets - en åndelig veileder i den beste russiske tradisjonen.

Når Valamo-munkene må flytte fra øya i Lagoda-sjøen til Finland var fader Johannes med. Der dør han i 1958, og blir begravet på klosterets kirkegård.

Ekumeniska kommuniteten Bjärka Säby, som jeg tilhører, feiret minnet om fader Johannes i dag, 15. desember.

Johannes av Korset

Johannes av Korset, hvis minnedag det er i dag, har hjulpet mange til å finne et språk og en forståelse for de erfaringer vi alle gjør oss med perioder av sjelelig mørke. Når Gud blir taus.

Men som en sa: Det er ikke Guds fravær vi merker når vi opplever 'sjelens mørke natt', men Hans påtagelige nærvær. Hans hellige nærvær blir så sterkt at vi klarer ikke å utholde det.

Johannes av Korset har hjulpet meg til å bli kjent med den Gud 'som lar lovsanger lyde i natten', (Job 35,10). Den Gud som bærer gjennom de vanskelige dagene, det uforståelige, dagene fulle av smerte. Så fikk han da også erfare dette selv - mer enn mange andre. Nettopp derfor er han en troverdig røst å lytte til!

Og det var fra hans egne han skulle smake den største smerten. Det er underlig hvor dårlig vi kristne kan behandle hverandre.

Johannes av Korset (1542-1591) var den første karmelittmunken som sluttet seg til den reformerte grenen av denne ordenen som Teresa av Avila tok initiativet til. Selv grunnla han en liten og svært fattig kommunitet. Hans overordnede i Karmelitt-ordenen gav ham ansvaret med å utdannelsen av noviser. Hans liv ble en vandring fra den ene kommuniteten til den andre. Ofte ble han møtt av fiendtlighet, han ble ydmyket og sett ned på og sagt stygge ting om. Av sine medbrødre!

Og som om ikke dette var nok. De sørget for å få ham innesperret i en trang fengselscelle i ni måneder. Her frøs han veldig. De kalde murveggene i cellen uten noen form for varme var virkelig en svært hard prøvelse å utsette noe menneske for. Og om sommeren var det brennhet der. Ingen form for ventilasjon.

Men det var her - i denne forferdelige cellen - hvor en strime av lys falt inn på dagtid - at Johannes skulle skrive noen av de diktene som har blitt til en sjeleskatt for så mange.

Når han så lykkes med å rømme fra dette fangehullet tilbrakte han tre måneder med å komme seg igjen. Da skrev han: 'Bestigningen av fjellet Karmel', som er en kommentar til den åndelige poesi han skrev i fengselscellen.

Johannes av Korset døde natt til 14. desember 1591, bare 49 år gammel.

'Liturgien er det klasserom der troens hemmelighet åpner seg'

'Om vi mennesker virkelig feiret påsken, oppstandelsen, pinsen, skulle det ikke være noe behov for teologi... All teologi rommes her. Den ikke bare åpenbares, den flyter inn i hjertet og sinnet'.

Ordene tilhører Aleksander Schmemann (1921-1983), hvis minnedag det er i dag. Her sammen med Aleksander Solsjenitsyn, og Schmemanns kone, Juliana.

Få har betydd så mye som nettopp Aleksander Schmemann hva angår den økumenisk liturgiske fornyelsen på 1900-tallet.

Russeren Aleksander Schmemann ble født i Tallinn i Estland 13.september 1921. Hans familie var en av mange russere som flyktet fra Russland etter den kommunistiske maktovertagelsen i 1917, og som med så mange andre ble han en del av det voksende russiske miljøet i Paris. Schmemann vokste opp i et eksilmiljø som fostret en lang rekke med betydningsfulle teologer. Sentrum for det hele var det teologiske seminaret St.Serge.

Midt under krigen, i 1943, giftet han seg med Juliana Ossorguine og sammen med henne fikk han tre barn. Ved krigens slutt i 1945 ble han så presteviet og han underviste ved St.Serge i årene 1946 til 1951. Deretter flyttet hans familie til Amerika, nærmere bestemt til New York, hvor han underviste ved det svært anerkjente ortodokse seminaret St.Vladimir. På denne tiden ble dette seminaret ledet av den av 1900-tallets ledende ortodokse teologer, George Florovskij.

Ved dette seminaret skulle Aleksander Schmemann bli resten av sitt liv. Etter hvert ble han også dekanus. Han underviser i liturgisk teologi og kirkehistorie. Med årene skulle han bli mer kritisk til den akademiske teologien. Det var liturgien som var hans store pasjon, hans glede. Ved en anledning sa han:

'Den (altså liturgien) er det klasserom der troens hemmelighet åpner seg'.

Hans bøker er blitt oversatt til mange språk. Dessverre ikke til norsk, men på svensk finnes: 'För världens liv', utgitt Bokförlaget Pro Veritate i 1976 og 'Eukaristin - kärlekens sakrament', utgitt av forlaget Artos i 1997. Begge bøkene har hatt stor betydning for min egen trosvandring. Bøkene er sannsynligvis ikke i salg lenger, men kan sikkert skaffes via et bibliotek. Den første boken leste jeg samme år den kom ut, og var nok en viktig faktor for min interesse for Den ortodokse kirke og dens tro og livsutfoldelse. Denne boken, samt Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij, resulterte i mitt første besøk i et ortodoks kloster høsten 1988.

Det var fremfor alt visjonen om Guds rike som formet og dannet Aleksander Schmemann.

Han døde i sitt hjem etter å ha kjempet en lang kamp mot kreft.

Den virkelige Lucia - martyren

13. desember er en av kirkens martyrdager. Den er til minne om en av kirkens tidlige martyrer, hellige Lucia. Navnet betyr 'lys'.

Lucia var fra Sirakusa på Sicilia. Det er ikke så mye vi vet om henne, men legendematerialet er stort. Det vi vet er at hun ble martyr under de harde forfølgelsene som rammet kirken under keiser Diocletianus på begynnelsen av 300-tallet. Uansett sannhetsgehalten i legendematerialet, så kan vi slå fast at dette var en kvinne med et stort mot. Hennes tro var klippefast, hun sviktet ikke når det gjaldt, men ville heller dø for sin tro, enn å svikte sin Frelser og Herre.

Dagen for feiringen av Lucia faller tidsmessig alltid i adventstiden. I følge den julianske kalenderen er 13 desember den lengste natta i året. Da den kristne tro kom til Norden ble Lucia-dagen en merkedag på primstaven.

Lucia-dagen er blitt barnas dag, med Lucia-opptog. Flere protestantiske kirker markerer dette med egne lysmesser.

Måtte det lys Lucia bar i sitt indre, og som fremstår fra hennes sterke vitnesbyrd, veilede også oss på vår ferd gjennom livet. Måtte også vi være tro mot Kristus til livets slutt.

Hun led martyrdøden i år 304.

Hengt og brent på grunn av Guds ord

I dag markerer vi minnedagen for William Tyndale's martyrium. Tyndale ble pågrepet og arrestert i 1535 anklaget for vranglære. Da hadde han i skarpe ordelag fordømt kong Henrik den åttendes skilsmisse, og pådro seg dermed kongens vrede. 6.oktober 1536 ble han først hengt, deretter brent på staken.

Vi har mye å takke William Tyndale for. Ikke minst for at vi i dag kan lese Bibelen på vårt eget morsmål. Tyndale, som ble født i Dursley, England, på slutten av 1400-tallet, var en svært begavet mann. Han fikk sin utdannelse i Oxford, og foruten sitt morsmål talte han flytende fransk, gresk, hebraisk, tysk, italiensk, latin og spansk!

Den store kunnskapen vil han bruke til en ting: Han vil gi Guds ord til folket. La dem lese Bibelen selv. Slike tanker var farlige tanker på denne tiden. Den katolske kirke ville ikke vite noe av at vanlige mennesker skulle kunne lese Bibelen selv. Det ville kunne føre til at de ville stille spørsmål ved mye av denne kirkens tro og praksis. Bibelen måtte derfor holdes vekk fra folket. Det de hørte opplest under gudstjenesten måtte tolkes av presten.

Det er under en samtale med en prest han uttaler de nå så berømte ordene:

'Om Gud lar meg leve mange år til så skal jeg se til at en liten gutt som går bak plogen vet mer om Skriften enn du gjør!'

William Tyndale ville oversette Bibelen til engelsk. Legger inn en søknad, men får avslag. Da forlater han England, og reiser til kontinentet for å arbeide med sin oversettelse. Tyndales oversettelse var den første engelske oversettelse som tok direkte utgangspunkt i grunnspråkene hebraisk og gresk.

Tyndales oversettelse møtes med fordømmelse av Den romersk-katolske kirke, men med tiden kom den til å danne utgangspunktet for den nå så berømte King James Bibelen, og kom til å prege hele det engelske språket.

William Tyndale gav også uttrykk for tanker som var uforenelig med romersk-katolsk lære. Ikke minst gjaldt det synet på nattverden, mer på linje med de tankene reformasjonen førte med seg.

Til minne om Diuma

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi i dag minnet om Diuma, den første biskopen av det anglo-saksiske kongedømmet Mercia, i tidlig middelalder.

Sammen med Cedd, Betti og Adda ble han sendt ut som misjonær til Mercia av Hl.Finian av Lindisfarne. Det skjedde i år 653. De fire misjonærene kom til Mercia etter ønske fra Peada, sønn av kongen av Mercia. Han hadde nemlig blitt en kristen når han giftet seg med Alhflaed, datteren til Oswiu, kongen av Northumbria. Det var Hl.Cedd som var leder for de fire.

Diuma ble senere vigslet til biskop av Hl.Finian. Han etablerte et bispesete i Repton. Det skjedde en gang etter år 655. Ikke lenge etter døde han. Eksakt årstall vet vi ikke. Men det må ha vært før 658, for da ble hans etterfølger, Trumhere, vigslet til ny biskop. Kirkehistorikeren Bede beskriver biskopgjerningen til Diuma som kort, men svært fruktbærende.

Sammen med vennene i Northumbria Community ber vi:

'Lær meg å gå dit Du sender meg, Herre, og gi meg mot og visdom til å gjøre Ditt arbeid på hvert et sted jeg befinner meg. Måtte jeg så bli et redskap i Din hånd for å spre kjærlighet, glede og fred. Amen'.

Nicolas Afanasiev: Kirken er på en og samme tid eukaristisk og karismatisk

Det skal noe til å unngå det monumentale verket til Nicolas Afanasiev (bildet): 'The Chruch and the Holy Spirit' om man vil gjøre et djupdykk i ekklesiologien. Så er da også Nicolas Afanasiev en av de mest prominente russiske teologene som emigrerte til vesten etter kommunistenes maktovertagelse i 1917.

I denne boken forankrer Afanasiev sin teologiske visjon i den tidlige kristenheten, Det nye testamente og de apostoliske fedre, særlig Ignatios av Antiokia. For ham er kirken på en og samme tid et eukaristisk og karismatisk fellesskap. Eukaristien - Herrens måltid - eller som vi ofte benevner det - nattverden, skaper kirken, fremholder Afanasiev, helt i tråd med de tidlige kirkefedrene.

Han ble født i Odessa 4.september 1883. Hans far var advokat, men døde tidlig, og Nicolas Afanasiev og hans søster vokste opp sammen med sin mor og mormor. Den unge gutten ble først interessert i medisin, og ville studere til lege, så ble det matematikk og politikk. Han opplevde den hvite armeens herjinger og ble ved kommunistenes maktovertagelse tvunget til å flykte fra sitt kjære hjemland.

I 1925 giftet han seg og tar en doktorgrad ved universitetet i Beograd før han begynner å undervise i Makedonia. Fem år senere, i 1930, finner vi han Paris. Da har han begynt som lærer i kirkerett og kirkehistorie ved det nystartede ortodokse akademiet St.Serge.

8.januar 1940 blir han så presteviet og får sitt prestekall blant russiske emigranter i det sørlige Frankrike, og senere i Tunis. Etter krigens slutt - i 1947 - vender han tilbake til Paris for å undervise.

Det er ikke bare eukaristien Afanasiev fremhevet som det som konstituerer kirken. Han holder også frem på en kraftfull måte alle døptes prestelige tjeneste. For Afanasiev finnes det bare en eneste konsekrerende handling i kirken: dåpen i vann og Ånd. Sammen med biskopen er alle døpte medceleranter når eukaristien feires, hevdet han.

En av hans disipler, den nå så kjente Aleksander Schmemann sa følgende om Nicolas Afanasiev:

'Hele hans teologiske gjerning ble båret av en indre ild, en fortærende kjærlighet til Kirken'.

På Herrens dag, søndag 4. desember 1966 sovnet han inn. Minnet om han feires i dag, 5. desember, i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

Johannes av Damaskus - ikonenes forsvarer

Ikoner skaper fremdeles reaksjoner, ja, hos noen sterke reaksjoner. Det har de hellige bildene alltid gjort. Mange mener de er avgudsbilder.

I dag feires minnet om den hellige Johannes av Damaskus, ikonenes fremste forsvarer, på 700-tallet. Johannes av Damaskus forsvarte billedbruken i en tid da mange nettopp ville bildene til livs, og fjerne dem, ikke bare fra kirkerommet, men også fra de troendes hjem.

Man argumenterte den gang - som nå - med Bibelens billedforbud. Men Johannes av Damaskus argumenterte annerledes. Han påpekte og understreket at noe helt nytt inntraff i og med Inkarnasjonen: Gud har i Kristus fått menneskelig skikkelse, og dermed skjedde det en forandring i forholdet mellom Gud og den usynlige verden. Gud fikk i Kristus et ansikt.

Men det var ikke bare dette som gjorde at Johannes fikk gjennomslag for sitt syn på bildene. På en overbevisende måte klarte han å definere forskjellen mellom tilbedelse - som bare tilkommer Gud - og ærbødighet. Ærbødighet er jo noe vi kan vise mennesker - og dermed også ikoner, mente Johannes.

På denne måten kunne kirken fastslå at bilder aldri kunne bli gjenstand for dyrkelse. Det er vanlig at man i ortodoks sammenheng kysser ikonene. Det er av enkelte blitt tolket dit hen at man tilber bildet, men dette er jo ikke noe merkeligere enn at man kysser et fotografi av en person som man holder av. Det er jo ikke bildet man gir sin kjærlighet, men personen som er avbildet.

Johannes av Damaskus var født omkring år 675 og vokste opp i et muslimsk miljø. Både farfaren og faren hadde hatt ledende stillinger hos kalifen av Damaskus. Johannes selv ble statssekretær i kalifens finansdepartement. Når en lov som gjorde det umulig for andre enn de som bekjente seg til Islam å ha høyere stillinger i statsadministrasjonen, valgte Johannes å forlate sitt arbeid. Han dro til Sabas-klosteret i ørkenen utenfor Jerusalem. Her ble han munk.

I Sabas-klosteret levde Johannes i bønn og studier. Han fikk også av patriarken av Jerusalem i oppdrag å fungere som forkynner i Den hellige gravs kirke. I ørkenklosteret forfattet han en rekke bøker. I bøkene: 'Kunnskapens kilde' og 'Om den rette troen' sammenfatter han Østkirkens teologi.

Den som er interessert i å sette seg inn i hans syn på ikonene, finnes det en bok på svensk: 'Johannes Damaskenos: Tre försvarstal mot dem som forkastar de helige bilderna' (Artos förlag).

Johannes av Damaskus døde 5. desember år 749 i Sabas-klosteret.

Broder Charles gav sitt liv for Jesus - og for muslimene

Jeg kjenner en djup takknemlighetsgjeld til Charles de Foucauld (1858-1916), eller Broder Charles av Jesus (bildet). Han er en av de som har betydd svært mye for min egen åndelige utvikling. Få har med sitt levde liv utfordret meg slik som broder Charles av Jesus til en hengiven og radikal Jesus-etterfølgelse.

Det startet med boken: 'Texter, Meditationer och Brev', som forlaget Artos ga ut i 1981. Den boken har vært en nær følgesvenn siden. Etter å ha lest den, har jeg stort sett lest alt jeg har klart å komme over av biografier og annet materiale som har fortalt historien om denne forunderlige mannen.

Broder Charles av Jesus hadde dette mottoet: 'Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord og tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesus'.

Hans liv bar sterkt preg av dette 'imitatio': 'Den som vil ligne Kristus, søker ikke ære og framgang men den nederste plassen'. 

Charles de Foucauld ble født i Strasbourg i 1858. Allerede som ung ble han foreldreløs. Tenårene ble tilbrakt hos velstående slektninger, deretter fulgte en turbulent periode i hæren, som ikke minst var preget av stor lettsindighet. Det er i denne perioden han begynner å fascineres av den arabiske verden. Han dras mot den. Det fører til at han reiser til Marokko mange ganger for å lære landets kultur og folk å kjenne.

Etter en dramatisk omvendelse er livet til Charles de Foucauld aldri det samme igjen. Han er fullstendig tapt for Jesus. Da er han 28 år gammel. Han søker seg til et trappistkloster i Frankrike der han etter hvert avlegger sine monastiske løfter. Men et 'vanlig' klosterliv passer ikke for Charles de Foucauld. Han vil etterligne Jesus med hele sitt liv. Med sin priors tillatelse forlater han klosteret. Han reiser til Israel, til Nasaret, for å dele kår med de fattigste av de fattige. Og for der å lære Jesu skjulte liv å kjenne. Jesus tilbrakte jo nærmere 30 år av sitt liv her. I hjemmet til en fattig snekker.

Her, i Nasaret, ble grunnlaget lagt for den spiritualiteten som skulle særprege Broder Charles av Jesus: et total etterfølgelse av Ham som hadde grepet hans hjerte så sterkt.

Etter perioden i Nasaret setter han kurs for Sahara, for sitt livs kall og oppdrag. Han slår seg ned langt inne i ørkenen. I 1901 prestevies han og samme år begynner han å leve sammen med tuategerne, et stammefolk i den algeriske ørkenen. I de årene han levde i Beni-Abbes og Tamanrasset satte han slaver fri og forkynte evangeliet. Han oversatte også evangeliene til det lokale språket og bygget vennskap med sine muslimske naboer.

Det var her - i Tamanrasset - at broder Charles av Jesus skulle lide martyrdøden, 1.desember 1916. Han ble drept av fiendtlige tuareger.

Etter sin død ble Jesu små brødre grunnlagt i 1933, og Jesu små søstre i 1939. For noen år siden fantes Jesu små søstre i Oslo, men er nå flyttet.

Mens frost og vintermørke rår, begynner kirkens nye år

Jeg lar den blendende vakre salmen til salmedikteren Svein Ellingsen innlede det nye kirkeåret.

Mens frost og vintermørke rår, begynner kirkens nye år, og våre sinn skal være vendt mot lyset som på jord er tent.

I mørket ved vår side står Han som steg inn i våre kår. Hvert adventslys skal minne om at Jesus, lysets Herre, kom.

Han kommer stadig til oss inn og lar oss se Guds milde sinn. Vårt ønske ved den tente krans er at vårt liv må være Hans.

Når verden og dens tid forgår, gryr evighetens kirkeår. O Herre, la oss finne vei til lys og evig liv hos Deg.

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte, del 3

Her er tredje og siste del av artikkelen om Dorothy Day:

I 1932 møtte Dorothy Day (bildet) Peter Maurin. Han var fransk emigrant og litt av en vagabond. Selv om han ikke hadde noen formell utdannelse, var en mann med et djupt intellekt og med sterke meninger. Han hadde en visjon om sosial rettferdighet og hadde Frans av Assisi som sin store inspirasjonskilde.

Men Peter Maurin hentet også inspirasjon fra kirkefedrene og fra pave Leo XIII som var svært opptatt av sosiale spørsmål. Det var Maurin som introduserte anarkisten Peter Kropotkin til Dorothy Day.

Dorothy Day ble ikke mindre radikal selv om hun ble katolikk, heller tvert om.

1.mai 1933 startet Dorothy Day sammen med Peter Mautin tidsskriftet 'Catholic Worker', og dermed fikk bevegelsen med samme navn også sin spede begynnelse. Tidsskriftet 'Catholic Worker' ble solgt for en cent pr. utgave, og har vært publisert siden. Målgruppen var de som led mest, særlig av følgene av Den store depresjonen. De som 'ikke så noe håp for framtiden'. Ingen annonser ble akseptert og ingen av de som arbeidet fikk lønn. Den største konkurrenten av kommunistavisen 'Daily Worker', men den avisen var ganske annerledes: den promoterte ateisme, fremmet klassehat og vold. Alt Dorothy Day var imot.

Etter hvert utviklet 'Catholic Worker' seg til å bli et talerør for pasifisme, og brøt dermed med den tradisjonelle 'rettferdig krig' retorikken i Den romersk-katolske kirke.

Tidlig på 1940-tallet ble Dorothy Day legkvinne blant benediktinerne. En kort tid forlot hun benediktinerne til fordel fordi hun vurderte å bli en del av Fraternity of Jesus Caritas, som hentet sin inspirasjon fra Broder Charles av Jesus. Men Day fant ikke hva hun lette etter i denne sammenhengen, og vendte tilbake til benediktinerne.

Til tross for dårlig helse dro Dorothy Day til India i 1971 hvor hun traff Moder Teresa. Hun besøkte også Sovjetunionen som en del av en fredsreise. Etter reisen skulle hun bli en varm støttespiller for Aleksander Solsjenitsyn.

Hun døde 29.november 1980.

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte, del 2

Februarrevolusjonen i Russland i 1917 fascinerte Dorothy Day (bildet). Hun kunne godt like at den fattige arbeiderklassen fikk mer makt og innflytelse. Samme år, i november, blir hun arrestert etter å ha tatt del i en kampanje under navnet 'Silent Senteniels'. Dette var en gruppe kvinner som kjempet for kvinners stemmerett. Hun ble dømt til 30 dagers fengsel, og satt fri etter 15 dager. Da hadde hun sultestreiket i ti av dem.

Etter fengelsoppholdet tilbrakte hun flere måneder i Greenwich Village, hvor kun skulle bli kjent med forfatteren og dramatikeren Eugene O'Neill, som senere skulle få Nobelprisen i litteratur. Hun skulle senere karakterisere hans verk som 'en intensivering av en religiøs følelse som også var min'. Under oppholdet i Greenwich Village innledet hun en kjærlighetsaffære med Mike Gold, som skulle vare i flere år. Mike Gold var en radikal forfatter som senere skulle bli en prominent kommunist. Hun opprettholdt også vennskapet med prominente amerikanske kommunister som Louise Strong og Elisabeth Gurley Flynn, som ble lederen for det amerikanske kommunistpartiet.

I 1920 eller 1921, rett etter en ulykkelig kjærlighetsaffære med Lionel Moise, og etter en abort giftet hun seg borgerlig med Berkeley Tobey. Et år tilbrakte de i Europa, langt borte fra det politiske liv. Dorothy fokuserte på kunst og litteratur, og skrev en biografisk novelle: The Eleventh Virgin (1924) basert på hennes affære med Moise. Senere skulle hun kalle boken 'svært elendig'. Men inntektene av boken var nok til å kjøpe seg en liten hytte langs stranda i Staten Island, New York. Her gikk ekteskapet over styr. I strandhytta levde hun fra 1925 til 1929.

Ganske snart fant hun seg en ny elsker: Forster Batteham, en aktivist. De møttes i helgene. Day, som trodde hun var blitt steril etter abortinngrepet fant nå ut at hun var gravid. Vi skriver 1925. Batteham ønsker slett ikke å bli far. Det var under et besøk hos sin mor i Florida, at hun bestemte seg for å bryte med Forster Batteham. Dorothy Day hadde fått en ny interesse: katolisismen.

Etter at hun vendte tilbake til Staten Island intensiverte hun studiene av katekismen, og ble mer og mer fascinert av den katolske messen. Denne tiden leste hun også mye kristen litteratur.

4.mars 1926 blir så datteren, Tamar Teresa. Det blir et vendepunkt i livet til Dorothy Day. Hun får kontakt med en katolsk nonne, søster Aloysia, som underviser henne i den romersk-katolske kirkens tro. Datteren blir så døpt i juli 1927. Faren nekter å delta i dåpen, og det endelige bruddet med Batteham kommer. Selv blir hun døpt 28. desember dette året, med søster Aloysia som gudmor.

(fortsettes)

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte, del 1

I dag feirer vi minnet om journalisten, aktivisten og stifteren av Catholic Worker bevegelsen, en pasifistisk bevegelse som kombinerer direkte støtte til fattige, hjemløse og andre utsatte grupper ved ikke-voldsmetoder som for eksempel sivil ulydighet.

Vi snakker selvsagt om Dorothy Day (bildet), født i New York City 8.november 1897 og død 29. november 1980 samme sted.

I 2001 ble hun innvotert i 'Kvinnenes æresgalleri' i USA, hvor hensikten er å hedre kvinner som har gitt viktige bidrag til kunst, idrett, næringsliv, utdanning, offentlig virksomhet, vitenskap og filantropi. Få har fortjent å få plass i dette æresgalleriet som nettopp Dorothy Day.

Hun ble født inn i en solid, patriotisk, middelklassefamilie i Brooklyn. Faren hadde skotsk-irske aner, moren engelske. De giftet seg i en episkopal kirke. I 1904 fikk faren arbeid i en avis i San Francisco, men alt falt bokstavelig i grus når byen ble rammet av et stort jordskjelv i 1906. Jordskjelvet ødela arbeidsplassen til faren, og han sto dermed uten jobb. Erfaringene familien gjorde seg i denne krisen, ble nyttig for Dorothy Day når hun senere ble fascinert av tanken om kristne kommuniteter. Familien flyttet fra San Francisco til Chicago.

Dorothy Day's foreldre var nominelle kristne. Dorothy derimot bar på en sterk Gudslengsel. Hun leste Bibelen regelmessig, og ble en del av kirkekoret i en episkopal kirke i nærheten av der familien bodde. Det var særlig liturgien og musikken som tiltrakk seg hennes oppmerksomhet. Hun studerte katekismen, og ble etter hvert døpt i Den episkopale kirke.

Politisk ble hun grepet av anarkismen, og lærte mye gjennom anarkisme og fattigdom gjennom skriftene til Peter Kropotkin.

I 1914 ble hun student ved Universitetet i Illinois, hvor hun var særlig opptatt med å studere måter kristne kunne involvere seg radikalt i samfunnet på. I stedet for å motta økonomisk støtte fra faren, arbeidet hun og kjøpte alle sine klær og sko i gjenbruksbutikker.

Dorothy Day slo seg ned på Lower East Side i Chicago hvor du arbeidet i redaksjonsstaben i flere sosialistiske aviser, blant annet The Liberator, The Masses og The Call. Overfor sine utålmodige sosialistvenner sa hun smilende at 'jeg er pasifist også med hensyn til klassekampen'.

Mange år senere fortalte Dorothy Day at hun ble dratt i så mange retninger.

'Jeg var bare 18 år gammel og ble dratt mot sosialismen, syndikalismen og anarkismen'.

Leo Tolstolj's skrifter fikk bety mye for henne denne tiden. Hun skrev lidenskapelig til støtte for kvinnenes frigjøring, fri kjærlighet og prevensjon.

Måtte bringe evangeliet stadig videre

På grunn av gudstjenestefeiring og reise feirer vi minnedagen for hellige Columbanus (ca 530-615) en dag senere enn vi skulle.

Å feire minnedagene til den keltiske kirkens hellige menn og kvinner kjennes ekstra meningsfullt. Dette er jo Norges historiske kristne røtter, og vi som samles til gudstjenestfeiring i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag føler djup takknemlighet for den arven dette representerer.

Og munken Columbanus representerer en av de mest kjente skikkelsene i en ekspansiv misjonsepoke som gjorde Irland til det fremste misjonsland i Europa. Allerede som ung opplevde han kallet til å bryte opp og forlate sitt kjære hjemland.

År 587 sendes han fra sitt kloster til Frankrike sammen med 12 disipler. De grunnlegger klosteret Luxeuil etter keltisk modell. Dette klosteret ble så et av de aller viktigste åndelige sentre i hele Europa. Tilstrømningen av noviser ble etter hvert så stor at man måtte bygge flere klostre.

Den hellige Columbanus var en svært ivrig og ikke minst kompromissløs forsvarer av evangeliet. Han røk ofte uklar med samtidens mektige menn, og dro derfor fra sted til sted. For å forkynne. Etter å ha vist kong Theodric til rette, sørget kongen for å få ham forvist fra Luxeuil.

Drivkraften - selve pasjonen - i livet til Columbanus var at alle måtte få høre evangeliet.

Mot slutten av livet grunnla han et kloster i Bobbio i Nord-Italia. Her dør han to år senere, den 23. november 615.

Columbanus bar mye frukt. 200 klostre ble bygget i Europa som er direkte relatert til denne munkens misjonsvirksomhet!

Det er mye å takke Gud for når vi minnes den hellige Columbanus.

Hellige Hilda hadde oppmuntringens gave

I dag minnes vi en av de viktigste skikkelsene i den keltiske kirken, Hl. Hilda av Whitby.

Hild eller Hilda (614-680) var en del av det kongelige hus i Northumbria. Hun ble døpt og opptatt i kirken 13 år gammel av den hellige Paulinius.

Hilda levde innen den kongelige hoffet som ugift, men som hun ble eldre vokste det frem av djup lengsel hos henne etter å leve et monastisk liv.

33 år gammel bestemmer hun seg for å bli en del av den monastiske kommuniteten i Gaul, men hellige Aidan overtalte henne til å bli værende i Northumbria. Hun ble abbedisse for et kloster for både menn og kvinner i Hartlepoole, drøyt 120 kilometer sør for den hellige øya Lindisfarne. Dette klosteret ble formet etter undervisningen til den hellige Columbanus.

Senere flyttet hun omlag 32 kilometer enda lengre sør og ble abbedisse i Whitby hvor hun etablere et nytt kloster for både menn og kvinner. Dette skulle bli en svært viktig senter for undervisning og kunnskap, ikke minst innen kunst.

Over alt hvor Hilda kom fikk hun frem gaven i andre! Hun oppmuntret dem til å bruke sine talenter i Guds tjeneste, og for andre mennesker. Hun blir spesielt husket for at det var hun som oppmuntret den hellige Caedmon til å skrive sine sanger og historier for å hjelpe folk til å lære Bibelen å kjenne. Hun disippelgjorde også minst fem menn som senere ble biskoper.

Det var hellige Hilda som var vertskap for den nå så berømte synoden i Whitby i år 664, som avgjorde forskjellene mellom den keltiske og den romerske praksis, særlig med hensyn til datofestingen av påsken. Naturlig nok støttet hun den keltiske kirken, og selv om synoden bestemte seg for å følge den romerske praksisen i hele Britannia og Irland, bestemte Hilda seg for å følge flertallet og være mellommann mellom de stridende parter på begge sider.

En febersykdom hun slet med i seks år skulle bli hennes død. Den siste morgenen hun hadde fikk hun del i eukaristien og formante sine nonner om å bevare freden for evangeliets skyld.

Kunstneren på bildet har sett for seg hellige Caedmon som er på besøk hos hellige Hilda.

40 dagers faste før jul

I dag innledes den keltiske adventstiden, 14 dager før oss. Den keltiske adventstiden er en 40 dagers fastetid, lik de 40 dagers fastetid før påske.

Mens vår adventstid synes å være den travleste tiden i hele kirkeåret, hvor det skjer så mye hele tiden, og alt skal man rekkes med: konserter, handleturer, julebord, julerengjøring etc, etc, etc, så var den keltiske adventstiden en tid hvor man bedrev indre rengjøring.

Det sies at døra inn til stallen hvor Jesusbarnet lå var så lav at man måtte knele for å komme inn.

Kanskje vi også trenger 40 dagers faste før jul for på rett måte å kunne fokusere på inkarnasjonens store under nok en gang.

Gregorios Palamas fostret i et miljø som ba Jesusbønnen

Kirken har fostret mange kvinner og menn som har satt djupe spor etter seg. Hellige Gregorios Palamas, som vi minnes i dag, er en av dem. Han er mannen bak utsagnet:

'Den som ber i ånd og sannhet er teolog og teolog er den som ber i ånd og sannhet'.

Men først og fremst er Gregorios Palamas den som løftet frem igjen Jesusbønnen, denne eldgamle bønnepraksis innen kirken.

Gregorios Palamas, født i Konstantinopel i 1296, fikk sin utdannelse i byens fremste skoler. Når han døde i sitt embete som biskop av Tessaloniki i 1359 var han en av de mest elskede munkene og åndelige lederne i den bysantinske kristenheten. Han ble fostret i et miljø, i en åndelig bevegelse, hvor Jesusbønnen spilte en sentral rolle, og det var gjennom Jesusbønnen at Gregorios fordjupet sitt åndelige liv.

Keiseren hadde planer for Gregorios. Han hadde lagt merke til denne mannen med den briljante begavelsen. Faren tjente nemlig ved det keiserlige hoff, og keiseren ville satse på sønnens utdannelse. Målet var å få ham til hengi seg til arbeid for keiseren og øvrigheten.

Men Gregorios bar på en djup Gudslengsel. Han var bare så vidt fylt 20 år da han reiser til Athos. Vi skriver år 1316 da han blir novise ved Vatopediklosteret. Dette klosteret ble bygget under den andre halvdelen av det tiende århundre, og var kjent for å være et bønnens sted. Her fikk han opplæring i det monastiske livet av staretsen Nicodemos av Vatopedi. Han ble så tatt opp i munkefellesskapet, og etter at hans åndelige veileder Nicodemus var død, ble han disippel av staretsen Niceptoros og fikk sin åndelige trening av ham. Når Niceptoros var død, ble Gregorios overført til lavraen tilhørende Hl.Athanasios av Athos. Etter en tid hvor han hadde arbeidet i kjøkkenet og som kantor, trakk han seg tilbake til skitaen Glossia hvor han lærte seg å be Jesusbønnen og praktiserte denne.

Heller ikke Gregorios Palamas unngikk å bli innblandet i kirkelige stridigheter. På denne tiden fantes det en ledende teolog, Barlaam av Kalabria. Denne teologen rettet anklager mot munkene på Athos og mente at de bedrev vranglære. Årsaken til det var at munkene på Athos fremholdt muligheten for en direkte og personlig erfaring av Gud.

Da er det at Gregorios trer frem og forsvarer munkene på Athos. Han utvikler en teologi som er tro mot de hellige fedrenes undervisning og bidrar samtidig med klarhet inn i den vanskelige situasjonen som har oppstått i og med Barlaam av Kalabrias kritikk.

Gregorios av Palamas holder i sitt forsvar fast ved Guds opphøyethet, samtidig som mennesket kan komme nær Gud gjennom bønn. Gud Sønnen, Jesus, trer jo mennesket så nært i inkarnasjonen. Gud er på en og samme tid både skjult og åpenbar.

Men det hadde sin pris å gå imot Barlaam av Kalabria! For en tid ble han ekskommunisert av patriarken av Konstantinopel, ja, han ble faktisk fengslet! Det måtte en ny patriark, Isidoros, som gjenopprettet ham og senere kom til å utnevne han til biskop av Tessaloniki.

Når vi blir lik Jesus

I dag ble jeg sittende lenge å se på dette bildet. Det grep meg så sterkt. Det ånder av fred og harmoni. For meg er dette et bilde på det jeg vil kalle 'den kroppsliggjorte troen'.

Se bare selv! Denne mannen er blitt formet og dannet etter Kristi bilde. Han er bærer av Den Hellige Ånd og av himmelriket. Kallet vårt er jo å blir forvandlet etter Kristi bilde. Dette er Helligåndens gjerning i oss.                                                  
Personen som er avbildet er hieromunk Dionysios den blinde (1909-2004), en av de store åndelige veilederne på Athos. Han tilhørte Kolitsou skitaen, og kom opprinnelig fra Romania. Til Athos kom han bare 17 år gammel.

Hieromunk Dinoysios levde et asketisk liv i bønn, til Herren hentet han hjem 95 år gammel.

Det er ikke så mye mer jeg vet om hieromunk Dinoysios, men en av dem som møtte ham, presten Ioan Valentin Istrati, forteller følgende historie i en en artikkel publisert 27. november i fjor:

'Jeg husker på Athos hvordan staretsen Dinoysios hvisket til meg hvordan proto-hymne sangeren Nectarios sang. Det var som strøm av luft fløt, eller som en vind, av melodiske bysantinske harmonier, sto som en vegg foran ham, ja, den kunne sikkert ha vekket de døde på det hellige fjellet'.

Athos er et sted der det er plass for mysteriet. Jeg tror ikke helt vi har forstått hvilket rikt åndelig liv mange av munkene her lever.

Foto: Valaamo.ru

Den første kristne waliser vi kjenner

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi minnet om den hellige Illtyd. Det skal vi også markere når vi samles i Kristi himmelfartskapellet i kveld til vår ukentlige nattverdgudstjeneste.

Illtyd er sannsynligvis den første walisiske kristne vi kjenner navnet på. Det er vanskelig å finne sikre pålitelige kilder når det gjelder hans liv, men det vi vet er at han kom til å spille en avgjørende rolle i den tidlige walisiske kirkens historie.

Influert av munken Cadoc trådte Illtyd inn i det monastiske livet. Han levde som eneboer i stillhet og bønn. Etter hvert begynte en gruppe menn å samle seg rundt Illtyd. De ble hans disipler. I denne kretsen fantes David, Samson, Gildas og Paul Aurelian, som alle kom til å spille riktige roller i kirkens historie.

Det sies at Illtyd forsvant uten noen form for varsel for å kunne leve som eneboer igjen.

Bror Martin med helbredelsesgaven

I dag minnes vi Martin de Porres (1579-1639). Som den uekte sønnen av en spansk adelsmann i det 16 århundres Peru, bar han på kompleksene det var den gangen å ha en mørkhudet mor.

15 år gammel begynte han å vaske gulvene i et dominikansk kloster, men bror Martin bar på en djup Gudslengsel. Gud hadde også gitt den unge gutten åndelige gaver, blant annet helbredelsens nådegave. Dette ble lagt merke til.

Som leder av klosterets sykestue, behandlet ikke bare bror Martin klosterets brødre som ble syke, men han gikk også ut i Perus gater og hentet inn de fattige for å gi dem hjelp og lege deres sykdommer. Han gav til og med disse fattige han hentet inn sin egen seng, slik at de kunne sove godt.

Han dør 59 år gammel, og ble viden kjent for sin store kjærlighet og nåde mot alle mennesker.

En sjel som vendte hjem til Gud

Det passer i grunnen veldig godt å feire minnet om hellige Begu nå foran Allehelgens søndag.

Begu var nonne i Hackness, nær Scarborough, som var en datter-kommunitet til kommuniteten i Whitby. Hun levde i det syvende århundre.

En dag hun hvilte hørte hun klokkene i kapellet kime. De kalte søstrene sammen til bønn for en sjel som var i ferd med å dø. Plutselig så hun kapelltaket rullet til side og lyset flommet inn. Da så hun hellige Hilda bli fulgt til himmelen av mange engler. Hun åpnet øynene og forstod at hun satt sammen med de andre søstrene, og forstod at hun hadde hatt et syn. Hellige Hilda var som kjent priorinne for det berømte klosteret i Whitby.

Hun løp så bort til priorinnen, Frigyth, og fortalte at Hilda nå hadde forlatt dem. Søstrene skyndte seg til kapellet og sang salmer helt til en budbringer fra Whitby banket på døra for å overbringe dem dødsbudskapet. Til budbringerens store overraskelse kjente nonnene i Hackness allerede til dette.

Sorg og glede fylte nonnenes bønner. Sorg over å ha mistet en kjær klosterleder, og gleden over at hun var hjemme hos Gud.

Clarence Jordan - baptistpastoren som levde ut Bergprekenen

I dag er det på dagen 45 år siden Clarence Jordan (bildet), ble hentet hjem til Herren. Han døde plutselig av et hjerteinfarkt.

Her er hva jeg skrev om Clarence Jordan i forbindelse med at det var 100 år siden han ble født, 29. juli 2012:

I sin samtid en røst for de undertrykte, en uredd motstander av rasismen slik den kom til uttrykk i det segererte USA, og gjennom hatet som KuKluxKlan representerte, en ivrig forkjemper for rettferd og fred, med Bergprekenen som inspirasjonskilde og som bar på en inderlig lengsel etter å se Guds rike bli levd ut i praktisk kristenliv. Sammen med et annet ektepar grunnla han Koinonia Farm, som er et lite stykke himmel på jord, hvor mennesker av ulike nasjonaliteter lever og arbeider sammen. Koinonia ble så inspirasjonskilden til at en organisasjon som Habitat for Humanity så dagens lys, og gjennom den har tusenvis av mennesker fått sitt eget hjem.

Clarence Jordan er baptistpastoren og teologen som laget en parafrase av Det nye testamente, hvor handlingen ikke skjedde i Israel, men i Georgia i USA. Han valgte lokale uttrykk som skulle få vanlige mennesker til å forstå evangeliet bedre.

100 år etter er han fortsatt en stor inspirasjonskilde for kristne som vil ta Bergprekenen på ramme alvor, og som ønsker å leve radikalt for Jesus, ved å hjelpe de fattige, hjemløse, de som er utstøtt, som vil leve side ved side med mennesker uansett hudfarge, og som bærer på en djup lengsel etter å se Guds rike komme i blant oss. Mange av dagens nye kommuniteter henter inspirasjon fra Clarence Jordan, ikke bare fra hans bøker og taler, men også gjennom det livet han levde.

Staretsen Ambrosios av Optina

Når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet i kveld skal vi minnes staretsen, Ambrosios av Optina (bildet).

En starets i russisk tradisjon er en person som på en særlig måte er utrustet med Åndens gaver, særlig gaven til å skjelne ånder og den profetiske gaven. Staretsene er åndelige veiledere, hvis integritet og åndelige kunnskap gjør at mennesker oppsøker dem for å få deres råd. De er bedere i ordets sanne betydning. Mange av disse staretsene har brukt mesteparten av sine liv med å leve i Guds nærhet, og bærer ofte med seg en slik mettet Guds-atmosfære, at de etterlater seg djupe inntrykk hos de som møter dem.

En slik mann var Ambrosios av Optina (1812-1891). Han hørte til Optina-klosteret - dette klosteret, beliggende omlag 30 mil sør for Moskva, har fostret noen av de mest fremstående staretsene i den russiske tradisjonen.

Det er en spesiell årsak til at nettopp Ambrosios av Optina er blitt husket. Selveste Fjodor M. Dostojevskij udødeliggjorde ham i mesterverket 'Brødrene Karamasov'. Her møter vi ham som staretsen Sosima.

Det finnes en scene i Brødrene Karamasov der vi møter staretsen Sosima i et russisk kloster hvor han tar imot bekymrede mennesker som søker hans hjelp. Dit kommer en kvinne som sørger over sin sønn som var død bare tre år gammel. Hun gråter veldig. Starets Sosima viser stor innlevelse i denne kvinnens sorg og han sier blant annet til henne:

'Vær utrøstelig, du behøver ikke la deg trøste, vær utrøstelig og gråt... Lenge skal du felle tårer av opphøyd morssorg, til til slutt skal denne sorg forvandles til stille glede, og din bitre gråt skal byttes ut av tårer i stille bevegelse'. Så fortsetter staretsen Sosima: 'I mine bønner skal jeg minnes deg og i din sorg, og jeg skal be for din ektemann at han forblir sunn og frisk'.

Fortellingen har sin rot i virkeligheten. Ekteparet Dostojevskij mistet en sønn i 1878, Aljosa, han ble også bare tre år, og var høyt elsket. Fjodor Dostojevskij ble overtalt til å reise til Optinaklosteret sammen med en venn for å snakke med den berømte staretsen, fader Ambrosios, om sin og familiens sorg. Når han kom hjem var han på en måte mer forsonet og mye roligere. Ved tre tilfeller hadde han fått samtale med staretsen, en gang sammen med to andre, og to ganger alene med ham. Akkurat de ordene som Sosima i romanen sier til den sørgende moren har Dostojevskij hilset sin Anna Dostojevskaja med, og hun skriver om dette i sin bok: Mitt liv med Dostojevskij.

Men Dostojevskij var ikke alene om å føle seg tiltrukket av den hellighet som fader Ambrosios utstrålte. En annen av de ruvende russiske forfatterne som opplevde dette var, Leo Tolstoj.

Slet med sykdom hele livet

Ambrosios av Optina het opprinnelig Aleksandr Michailovitsj Grenkov. Helt fra barndom og ungdom slet han med dårlig helse. Det førte til at han ble begrenset på flere områder. Han var bare en tenåringsgutt da hans åndelige far rådet ham til å gå den monastiske veien. Bare 12 år gammel begynner han på en presteskole i Tambov, og senere studerte han på det teologiske seminaret samme sted.

I 1835, rett før han skulle ta sine endelige eksamener, ble han svært syk. Han gav da Gud det løftet at om han ble frisk skulle han bli munk. Han ble frisk, og fulgte ikke opp sitt løfte. Han ble privatlærer for en godseier, og senere på en presteskole i Lipetsk.

I sommerferien møtte Aleksandr en av samtidens mest kjente staretser, fader Hilarion. Denne rådet ham til å reise til Optina, for 'å få erfaring'. Fader Hilarion mente også at Aleksandr kunne ha reist til Sarov, men, sa han, 'det er ingen der lenger som har erfaring'. På dette tidspunktet var den legendariske staretsen, Serafim av Sarov, død.

Aleksandr fulgte det gode rådet han fikk. Han trådte inn som novise i Optinaklosteret i guvernementet Kaluga i 1839, når Optinaklosteret opplevde en rik blomstringstid. Hans første veileder var staretsen Leonid og senere staretsen Makary, som Aleksandr delte celle med. De ble til stor hjelp for hans åndelige utvikling.

De mange sykdomsperiodene ga Ambrosios en helt spesiell innsikt i det menneskelige sinn. Han ble opptatt som munk allerede etter tre år. Det skjedde i 1842. Han ble gitt navnet Ambrosios, til minne om Ambrosios av Milano. I løpet av de neste tre årene ble han viet til munkeprest. Da han var underveis til Kaluga, ble han så forkjølet. Etter det ble helsa hans så dårlig at han nesten ikke kunne klare å tjene som prest.

Den dårlige helsesituasjonen førte til at Ambrosios måtte trekke seg tilbake. Dette førte til at han konsentrerte seg om å be Jesusbønnen. Han fortsatte også arbeidet med å oversette de hellige fedrene, han korresponderte også med pilegrimene som skrev til klosteret og ble deres sjelesørger. Det er i denne perioden av livet han trer inn i tjenesten som starets.

Han grunnla også Shamordino-klosteret, som lå nær Optina, og som åpnet sine dører for fattige kvinner, syke og blinde. Det var her han selv skulle dø, 23. oktober 1891. Han ble ført til Optina-klosteret hvor han så ble begravet.

I Brødrene Karamasov blir Ambrosios kalt 'en jordisk engel og en himmelsk mann' av staretsen Nektari. Det stemmer godt.

Staretsens daglige bønn

Her følger en bønn Ambrosios av Optina ba daglig:

Herre, la meg med sjelens ro møte alt som denne dag bringer meg. La meg helt hengi meg til Din hellige vilje. Undervis meg og hold meg oppe hver time denne dagen.

Hva jeg enn får lide denne dagen, lær meg å ta imot det med ro i sjelen og i en fast forvissning om at alt beror på Din Hellige Ånd.

Led mine tanker og følelser når jeg handler og taler. Under alle uforutsette hendelser, la meg aldri glemme at alt er sendt av Deg.

Herre, gi meg kraft til å bære de begynnende dagers tretthet og alt som skjer i forbindelse med dem. Led min vilje og lær meg å be, tro, lide, forlate og elske. Amen.

Den kjære legen

Det er med hengivenhet at apostelen Paulus omtaler et av medlemmene av hans apostoliske team: 'Lukas, den kjære legen ...' (Kol 4,14)

For apostelen Paulus var det altså ingen motsetning mellom et liv i tro, og legevitenskapen. Det synes jeg er godt å ta med seg når enkelte forsøker å sette et kunstig skille mellom det å be for syke og samtidig få hjelp av leger og medisiner. Jeg vil tro det var godt å ha med seg en lege på de misjonsreisene apostelen Paulus foretok. Det er jo tydelig - ikke minst i hans mest selvbiografiske brev, 2.Korinterbrev - at han og hans medarbeidere gikk igjennom litt av hvert.

I dag feirer vi minnet om denne legen, som ikke bare var lege, men han var også den unge kirkens første historiker. Han er forfatteren av både evangeliet som bærer hans navn, men også av Apostlenes gjerninger, menighetens første kirkehistorie.

I følge en annen kirkehistoriker, Eusebios av Cæsarea (ca 260-340) og Hieronymus (ca 342-420) var Lukas greker, muligens født i en vel ansett familie i Antiokia ved Orotes i Syria - i dag Antakya i Tyrkia. Tradisjonen vil også ha det til at han ble døpt i Antiokia rundt år 43 e.Kr.

Det er rundt år 50/51 at Lukas slutter seg til apostelen Paulus i Troas. Etter det følger han Paulus på alle hans reiser. Det er interessant å merke seg 'vi'-formen i Apostlenes gjerninger. Historieskriveren Lukas, som 'nøye har gått gjennom alt fra begynnelsen av' (Luk 1,3) når han skriver sitt evangelium, og viser med all tydelighet at han skriver historie med forskerens blikk, er tidsvitne i deler av Apostlenes gjerninger. Han beskriver ikke bare ting som har skjedd som han har hørt av andre, men han skriver hva han selv opplever. Lukas var med apostelen Paulus på hans andre og tredje misjonsreise, og på reisen til Rom, hvor de lider skibbrudd på Malta.

Tradisjonen vil også ha det til at mellom den andre og den tredje misjonsreisen til Paulus, befant Lukas seg i Filippi og var presbyter for menigheten frem til ca år 57 e.Kr.

Tre ganger i sine brev nevner apostelen Paulus at Lukas var med ham i Rom. Et av disse stedene er 2.Tim 4,11: 'Bare Lukas er hos meg'. Lukas viser seg å være trofast og pålitelig, en tjener helt til det siste.

Vi vet ikke hva som skjedde med Lukas etter at apostelen Paulus led martyrdøden. En tradisjon hevder at han reiste tilbake til Antiokia og ledet den kristne forsamlingen der frem til sin død, mens andre forteller at Lukas skal ha virket i Akaia på Peloponnes i Hellas.

Tradisjonen forteller også at Lukas ikke bare var flink til å ordlegge seg, men at det skal være ham som malte det aller første ikonet av Maria med Jesusbarnet.

Festen til minne om Lukas, 18. oktober, ble tidlig feiret i de bysantinske og syriske kirkene. I vest ble den innført på 800-tallet.

Billedtekst: Evangelisten Lukas malt av Edward Mitchell Bannister. Maleriet befinner seg i Smithsonian American Art Museum i Washington DC.

Teresa av Avila - en god åndelig veileder

For mange år siden bet jeg meg merke i noen ord en eldre forkynner siterte fra talerstolen på et bedehus et sted i bygde-Norge:

'Når du ber skal du huske at det er Giveren som er gaven!'

Jeg skrev det ned i en liten rød bok jeg alltid bærer med meg i ryggsekken. I den boken boken har jeg samlet sitater i mange år. I en annen bok samler jeg på bønner jeg kommer over. Det er min hobby.

Den gode lutheraneren sa ikke hvem som hadde sagt dette. Kanskje visste han det ikke, kanskje var han forsiktig med å si at sitatet stammet fra en katolsk nonne. Slikt kan det bli oppstandelse av i enkelte protestantiske sammenhenger. Det skal ikke mer til, jeg vet det, av erfaring!

Denne kvinnen - Teresa av Avila eller Teresa av Jesus - skulle få stor betydning i mitt liv. Hun skulle hjelpe meg med den beste definisjonen av bønn jeg kjenner til:

'Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med Ham som vi vet elsker oss'.

I dag er det minnedagen for nettopp Teresa av Avila. Hun er blitt kalt for vennskapets mystiker - og med rette. Her er noe jeg har skrevet om Teresa ved en annen anledning:

62 år gammel, i 1577, fem år før sin død, skriver Teresa av Avila Den indre borg.Boken handler om syv boliger, og om reisen fra den første boligen der egoismen rår grunnen, til den syvende, hvor en bor i Guds nærvær. I den indre boligen finnes en grunn så fast at jeg kan senke skuldrene og la all min streben etter anerkjennelse og lovord fare. Hvilken bolig er det Teresa av Avila snakker om? Sjelen.

Boken handler om et sentralt begrep i den kristne tro: metanoia. Det oversettes med omvendelse. Men gjennom Teresa av Avila får vi se at metanoia er mye mer enn å angre sine synder, og be om tilgivelse.

Befriende skriver Teresa av Avila om helliggjørelsens vei, en prosess i en langsom, trinnvis utvikling hvor vi ikke får alt på en gang og at det ikke kreves fullkommenhet fra begynnelsen av. Jeg tror mange med meg opplever hennes undervisning om at evangeliets krav (oj finnes de da?) ikke umiddelbart trenger å bli oppfylt i hele sitt omfang, men at man gjennom Åndens hjelp går troens vei skritt for skritt, er befriende. Og for å bli i billedbruken til Teresa av Avila: fra bolig til bolig.

Det disse boligene lærer oss er at vi må vandre videre.

Men det er et vesentlig men i denne sammenhengen. Vi må bli i de boligene hvor Ånden ber oss å bli boende, inntil det er tid til å flytte!

Dette er for meg en stadig tilbakevendende lekse.

Overfladiskheten preger nemlig vår tid.

Alt skal gå så fort, også de åndelige prosessene vi er inne i. Dermed blir slitasjen så enormt stor. Maset etter nye opplevelser, den aldri hvilende troen.

Jeg møter stadig disse med høye skuldre. Med overfladisk pust. Med kvelningsfornemmelsene.

"Den som elsker vil erfare Den Elskede," sier Teresa av Avila.

Hun peker likevel på at kjærlighet er mer enn erfaring, og at den som bare søker opplevelser kjører seg fast i seg selv og mister Den Elskede av syne. For Teresa av Avila er erfaringens funksjon å befri meg fra meg selv, slik at jeg blir mindre "jeg" og mer "Du".