Bønn og fastedag 2.-3 mars

Solåsen Pilegrimsgård i Son inviterer til bønn og fastedag 2.- 3. mars:

Faste med bare drikke. Stillhet, bønn, felles tide- bønner i kapellet. Eventuelt åndelig veiledning. To undervisningstimer om frigjøring, faste, offer, tilbøyeligheter og askese. Drikke og kveldsmat før avreise.

Fredag kl. 18.00 - lørdag kl. 18.00. Pris 600 kr. Påmeldingsfrist 31.02.

Leder: Joachim F. Grün (bildet)

Tel. 415 49 415

FASTE OG BØNN :

De to undervisningene formidler det Bibelen og kirkens gamle erfaringer sier om faste. I våre overforbrukssamfunn trenger vi å gjenoppdage frigjøringens vei. Det gjelder ikke bare fra fråtseri, men dette døgnet kan også brukes til å se på personlige tilbøyeligheter som kan berøve livets gode balanse. Hva kan vi kutte ut, sette grenser som skaper? De gamle kalte det å innøve forsakelsen, askese. Denne øvelsen fører i etterfølgelse etter hvert til å hjelpe til en personlige disiplin. Tiden kan også bare brukes til å gjenvinne evnen til å faste for å kunne gjøre det når det trengs i eget liv og det kristen felleskap.

Tid for bønn, eventuelt skriftemål og åndelig veiledning kan gi den enkelte klarhet til å ta et skritt mot større frihet.

Gråt ikke over meg - livets krone venter!

På en dag som denne da vi ikke vet om pastor Yousef Nardarkhani fremdeles er i live, eller om det despotiske prestestyret i Iran, har hengt ham - passer det godt å skrive om martyren Polykarp, hvis minnedag det er i dag.

Allerede i ung alder får Polykarp et livsforvandlende møte med apostelen Johannes, og blir en av hans disipler. Det er sannsynligvis Johannes som innsetter Polykarp til biskop av Smyrna rundt år 96 e.Kr. Som biskop i Smyrna får Polykarp dermed også ansvar for menighetene i Lille-Asia. Bibelforskerne mener at den kristne kirke på denne tiden telte så mange som 300.000. I nesten 60 år tjener Polykarp som biskop inntil han til slutt må lide martyrdøden på bålet. Tusener på tusener skulle lide martyrdøden på samme måte i årene som fulgte, ja helt opp til vår tid.

Polykarp ble født av kristne foreldre rundt år 70 e.Kr. Da er vi helt på slutten av aposteltiden. Han blir radikalt frelst, og som nevnt en av disiplene i kretsen rundt apostelen Johannes. Rundt år 154 reiser Polykarp til Rom. Han vil samtale med Romas biskop om det skisma som pågikk på denne tiden om datoen for feiringen av påsken. De to biskopene ble ikke enige, men de bevarte likevel fellesskapet dem i mellom. Før de skiltes fra hverandre feiret de agapemåltidet sammen.

To år senere blir Polykarp offer for de pågående forfølgelsene av de kristne. Da var han 86 år gammel. Tre dager før han blir pågrepet har han et syn. Hodeputen hans hadde tatt fyr. Han vendte seg til dem som var sammen med ham, og sa: 'Jeg skal bli brent levende'. Han gripes og blir ført til bålet som er tent midt i byen, og dør frimodig i troen på Jesus. Hans siste ord før han dør skal komme til å gjenlyde i den kristne kirke gjennom århundrene:

'Gråt ikke over meg, livets krone venter!'

Hans dødsdag er 23. februar og det er samtidig hans himmelske fødselsdag!

For den som vil lese mer om Polykarp kan jeg anbefale den gode romanen som pinsenestoren Frank Matre har skrevet: Livets krone. Den er utgitt på Hermon forlag og har ISBN 978-82-302-0558-7.

Askeonsdagsliturgi

I kveld skal vi feire Askeonsdag i Toten frikirke, hvilket jeg ser veldig frem til. Her skal du få del i den liturgien vi kommer til å bruke, og som jeg skal forette:

Innledning

Vi ber Salme 51,3-20 samtemt stående.

Deretter: Kyrie eleison, Kriste eleison, Kyrie eleison

Stillhet

Hver bekjenner sin synd stile innfor Gud.

Bønn (Efraim Syrerens bønn):
A: Herre og Hersker over mitt liv! Gi meg ikke likegydlighetens, mismotets, maktlystens eller skravlingens ånd.

(Vi bøyer våre knær eller bøyer oss mot gulvet. Så reiser vi oss og fortsetter)

Men gi meg, Din tjener, kyskhetens, ydmykhetens, tålmodighetens og kjærlighetens ånd.

(Vi våre knær eller bøyer oss mot gulvet. Så reiser vi oss og sier)

Herre og Konge! La meg se mine egne synder og ikke dømme min bror, for Du er velsignet i all evighet. Amen!

(Vi bøyer våre knær eller bøyer oss mot gulvet).

Vi reiser oss og blir stående:

L: En hjelper og beskytter har blitt meg til frelse, Han er min Gud, og jeg lovpriser Ham, min faders Gud, og jeg opphøyer Ham, for storlig er Han forherliget. (Fra Hl.Andreas av Kretas store botskanon)

Salme

Undervisning

Sammen ber vi:

At Du har skapt oss er kilden til alt godt, at Du holder oss oppe er kilden til all velsignelse, at Du tukter oss er kilden til all kunnskap og at Du vekker oss opp er kilden til alt liv. Jeg takker Deg for Din barmhjertighet. Din sannhet er mitt livs åndedrett. (Efraim Syreren, død 373)

Salme

Stillhet

Mulighet for personlig skriftemål før nattverden.

Fredshilsen: Vi hilser hverandre med: Guds fred.

Nattverd

Etter nattverden blir alle stående ved sin plass. En etter en kommer frem og får et askekors tegnet i sin panne. I det man går ned til plassen sin, stanser man ved lysbordet og tenner et lys. Askekorset minner oss om å være ydmyke, og lyset minner oss om å være vitner). I forbindelse med at askekorset tegnes i din panne sier liturgen: "Kom i hu menneske at du er støv, og igjen skal bli støv. Omvend deg og tro evangeliet!"

Når alle som ønsker det har fått tegnet askekorset i vår panne og har tent lyset blir vi stående i det vi bekjenner vår tro:

Jeg tror på en Gud, Den Allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen ifølge Skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på en, hellig, allmen og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen.

Vi ber sammen: Kom til meg, min Gud, kom til meg enda en gang! Jeg elsker Deg, og om min kjærlighet enda skulle være for svak må Du gi meg mer! Jeg kan ikke måle hvor mye kjærlighet jeg ennå mangler før hele mitt liv favner Deg og aldri mer skilles fra Deg - før det er skjult i Dine gjemmer. Jeg vet bare en ting, - jeg er bunnløst fattig uten Deg. Hver rikdom som ikke finnes i Deg, min Gud, er ikke annet enn skrikende fattigdom. (Augustin)

Velsignelsen

Kvelden avsluttes i stillhet.

Jakob Baradeus - biskopen som reddet kirken i Syria

I dag feirer Den syrisk ortodokse kirke, her ved sin patriark Mor Ignatios Zakka I Iwas, en av sine største åndelige skikkelser, Jakob Baradeus (500-578). Han var biskop i Edessa fra 543 og frem til sin død.

Denne Jakob vokste opp i Tela Mauzalat som ligger øst for Edessa. Stedet var også kalt Constantia. Her var hans far, Theophilus Bar-Manu, prest. En stor del av sin oppvekst tilbrakte han i et lokalt kloster. Abbeden, Eustathius, tok seg godt av ham, og han lærte gresk og syrisk litteratur å kjenne. Jakob ble også opplært i streng askese, og ble kjent for sin selvdisiplin. Da hans foreldre døde, overgav han huset og alt han eide til tjenerne hans foreldre hadde hatt. Han beholdt ikke noe selv. En tid etter ble han presbyter, og ryktet om hans gode hengivenhet til Gud nådde keiserinne Theodora i Konstantinopel.

Jakob ble så kalt til Konstantinopel. Det var med stor motvillighet han gav seg i vei. Fremkommet lot han seg ikke affisere av livet i det keiserlige hus, men dro seg tilbake til et kloster der han levde i en avsidesliggende klostercelle de tre år han befant seg i hovedstaden i det bysantinske riket.

Den syriske kirken gjennomgikk på denne tiden store prøvelser. Keiser Justinianus hadde avsatt mange av biskopene som vegret seg for følge vedtakene som ble fattet ved kirkemøtet i Khalkedon. Dette førte selvsagt til en stor mangel på åndelig lederskap blant de troende. Noen steder var det så ille at de ikke kunne feire eukaristien.

Keiserinne Theodora innså alvoret i situasjonen. På nytt tok hun kontakt med Jakob Baradeus. Hans oppdrag ble å gjenopprette Den syriske kirken. Noen syriske biskoper som befant seg i husarrest i Konstantinopel viet nå Jakob til biskop. Rent formelt ble hans episkopat knyttet til Edessa, men på grunn av den vanskelige situasjonen som kirken befant seg i fikk han vide fullmakter.

Det er interessant å se nærmere på det navnet han bar: Baradeus kommer av den kappen han bar, som var laget av hestehår! Han alltid enkelt kledd, nærmest for en tigger å regne. Etter at Jakob var blitt viet til biskop la han ut på en rekke lange reiser, for å bygge opp igjen kirken. Til fots vandret han gjennom Lille-Asia, Syria, Messopotamia, ja helt bort til Armenia og grensen til daværende Persia. Han satte mot i de troende over alt hvor han kom, og han innsatte presbytere der hvor det var behov for dette. Hans biograf sier at han viet et særdeles stort antall prester: 80.000! Blant dem var det også 89 biskoper, og to patriarker.

Jakob Baradeus var den ubestridte lederen for Den syrisk ortodokse kirken i denne utfordrende tiden, med stor kirkevekst. Han har etterlatt seg en egen liturgi, den såkalte Jakob-liturgien. I forbindelse med en reise til Egypt blir han syk og dør.

Pamfilios - kristen bibliotekar og martyr på 300-tallet

Biblioteket i Aleksandria er kjent for de fleste. Mindre kjent i dag er den kolossale boksamlingen som Pamfilios av Cæsarea (240-309) bygget opp. Det skal ha vært det andre i størrelse etter det berømte i Aleksandria, og var i flere århundrer kirkens stolhet i Cæsarea.

Det er ikke så mye vi vet om presbyteren Pamfilios sitt tidlige liv. Vi vet at han ble født i Berutys, det nåværende Beirut. Han skal også ha vokst opp i en rik familie. Men det førte ikke til at Pamfilios levde et ekstravagant liv. Sin del av arven brukte han nemlig på de fattige, og de som trengte hjelp til sine studier.

Pamfilios var begeistret for Origenes og hans forfatterskap. Det er interessant at Pamfilios skulle bli rektor for den skolen som Origenes grunnla i Cæsarea. Det var hit Origenes kom i år 230. Pamfilios var bare i tenårene da Origenes ble martyr.

Biblioteket i Cæsarea må ha inneholdt mange skatter. Pamfilios arbeidet med å ta vare på kopier av Bibelens bøker, og andre skrifter, ikke minst av Origenes.

Mot slutten av år 307 ble Pamfilios arrestert av den lokale romerske guvernøren, Urbanus. Det skjedde som en følge av forfølgelsen mot de kristne som ble iverksatt av keiser Diocletianus. Et stort antall kristne ble martyrer på denne tiden. Pamfilios ble torturert, men fortsatte under fengselstiden å redigere ulike skrifter.

Etter å ha sittet to år i fengsel ble han så henrettet. Han ble halshugget 16. februar 309, sammen med flere av sine disipler. Når muslimene angrep Cæsarea på 600-tallet ble det svært verdifulle biblioteket til Pamfilios ødelagt.

Slavernes apostler

En dag forsinket skriver jeg denne dagen, for det var i går - tirsdag 14. februar - vi kunne feire dagen til minne om slavenes apostler: Hl.Kyrillos (826-869) og Hl.Methodios (815-885). Det er disse to som skaper det kyrilliske alfabetet, og som begynner på oversettelsen av Bibelen til de slaviske språkene. Vi har derfor mange gode grunner til å takke Gud for dem!

De to brødrene vokste opp i Tessalonikia. Methodios, som var ett år eldre enn sin bror, brøt opp etter 10 år som offiser, og ble munk i kloster. Til dette kloster ble også hans bror tilknyttet. Etter en tid i dette klostret dro de to til Konstantinopel, hvor Kyrillos arbeidet som bibliotekar i den berømte basilikaen, Sofia Hagia.

Det er keiser Michael III som sender de to ut som misjonærer det daværende Stor-Mähriske riket, som blant annet motsvarer dagens Tsjekkia og Slovakia. Mange kom til tro ved deres forkynnelse. Etter hvert begynte de å feire liturgien på slavisk, som var det språk som ble talt i disse områdene, på denne tiden. Men det var ikke like enkelt for de to brødrene å være misjonærer, for det var spenninger mellom Konstantinopel på den ene siden, og Rom på den andre, om hvem som hadde rett til å drive misjon i dette området. De to brødrene reiste derfor til Rom for å få pavens velsignelse.

Kyrillos skal ha brakt med seg relikvier av Klemens av Rom. Disse hadde han fått ved graven til Klemens, som ligger ved Azovskasjøen, dit han ble forvist på 100-tallet. Relikviene førte så Kyrillos til San Clemente i Rom.

Kyrillos ble så munk i et kloster i Aventinen i 868, men ett år senere, den 14. februar 869, dør han på grunn av sykdom. Methodios vies senere til biskop og reiste tilbake til Mähren for å fullføre det oppdraget de to hadde fått. Kyrillos hadde vært svært opptatt av dette rett før han døde.

I Mähren fortsatte Methodios å undervise og trene disipler som kunne fortsatte arbeidet med å evangelisere slaverne. 6.april 885 dør så Methodios.

'Vår Elia er død, og det finnes ingen Elisja til å ta opp hans kappe'

Denne søndagen er det festdagen for den hellige Meletios av Antiokia. Han var opprinnelig armener, var født i år 330, og lever altså under det stormfulle 300-tallet da Kirkens enhet trues av Arius og hans medsammensvorne.

Meletios vies til biskop i Sebaste i 357, men blir avsatt i sitt embete av arianerne. Han begir seg dermed i vei til Berøa, våre dagers Aleppo i Syria.

Kirkemøtet i Nikea tar et kraftig oppgjør med Arius og hans lære. Arianismen var troen på at Sønnen er et skapt vesen og ikke av samme vesen som Faderen. Men til tross for den tydelige avvisningen av denne heresien hadde tilhengerne til den lære som Arius forfektet fortsatt mange tilhengere. Når så biskopen i Antiokia dør, er det flere av tilhengerne til Arius som er bosatt i denne byen, som gjerne så det slik at det var en av deres tilhengere som ble kirkeleder i byen. Ved valget av ny biskop skjer det noe veldig interessant.

Meletios var en godt likt prest. Siden tilhengerne av Arius mente å vite at han sympatiserte med dem, støttet de hans kandidatur til biskop av Antiokia.

Men det varte ikke lenge før biskop Meletios frimodig begynte å forkynne Jesus som 'Gud av Gud, Lys av Lys'. Da fortelles det at en erkediakon, som var arianer, gikk bort til den nye biskopen og holdt hånden sin foran munnen hans, slik at han ikke fikk tale. Han holder biskop Meletios opp den ene hånden og viser forsamlingen tre fingre. Så tar han den ned igjen, og denne gangen viser han bare en finger. Dermed får han sagt at han tror på treenigheten og enhet.

Rett etter denne hendelsen blir biskop Meletios avsatt av keiser Constatnius, som sympatiserte med arianerne. Biskop Meletios ble innsatt som biskop igjen like etterpå, men ble så avsatt for andre gang. Denne gangen av keiser Valens.

Det var biskop Meletios som viet Johannes Chrysostomos til diakon i Antiokia. Biskop Meletios var en mann som stor tillit i Kirken, det viser blant annet at han blir valgt til ordfører for kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Men han fikk aldri deltatt ordentlig i dette. Kort tid etter at det hadde begynt blir Meletios syk, og dør.

Den som holder talen i begravelsen er ingen ringere enn Gregorios av Nyssa. I en gripende tale sier han: 'Vår Elia er blitt tatt fra oss, og det finnes ingen Elisja som kan ta opp hans kappe'.

Meletios dør i år 381.

Svensk prinsesse ble russisk helgen

Den hellige Anna av Novgorod - eller som hun heter i Russland - Irina - er prinsessen som ble en av Russlands mest elskede helgener. Men hun var ikke russisk. Hun var datter av Olof Skötkonung, Sveriges første kristne konge. Den gang het hun Ingegerd. Hun levde fra ca 1000-1050, og det er hennes minnedag i dag. Det drama som var hennes liv handler om både svensk, russisk og norsk historie.

Ingegerd vokste muligens opp på Sigtuna kongsgård og i traktene rundt Skara. Hun beskrives som vakker, modig og en handlingens kvinne.

Norges konge, Olav Haraldson, fikk Ingegerd kjær, og fridde til henne. Men maktkampen mellom hennes far og Olav Haraldson, førte til at Ingegerd ble bortgiftet til storfyrst Jaroslav. Da var Ingegerd bare 20 år, og Jaroslav 45. Far til Jaroslav, Vladimir, hadde på dette tidspunktet kristnet hele Kiev-riket, gjennom den misjonsvirksomhet som utgikk fra Konstantinopel i 988. Giftemålet med Jaroslav var fordelaktig for Sverige.

Jaroslav og Ingegerd levde i det som kalles Russlands gullalder. Handelen blomstret, det samme gjorde jordbruket. Ingegerd ble mer og mer involvert i Kirkens liv. Flere klostre ble grunnlagt, kirker ble bygd - blant annet Sofiakatedralen i Kiev, som fremdeles står der.

Mot slutten av sitt liv gikk Ingegerd i kloster. Det er her hun får navnet Anna. Hun kom til å innlede en lang tradisjon av fyrster og adelige som valgte klosterlivet. Anna skulle bli en av de mest elskede hellige i Russland, særlig i Novgorod.

Hun er begravet sammen med Jaroslav i Sofiakatedralen i Kiev.

Du kan lese mer om Anna av Novgorod her:

http://wadbring.com/historia/undersidor/anna.htm

Den første kristne eremiten

I dag feirer vi minnet om den hellige Paulus av Thebe, som er blitt kalt den første kristne eremiten, eller eneboeren. Han kom fra Aleksandria, og hadde en eldre bror som het Peter. De to kom i krangel med hverandre etter farens død. Peter ville beholde mesteparten av arven for seg selv. 'Jeg er redd at du som er yngre vil rote den bort, derfor tar jeg vare på din del til senere', sa han.

En domsstol skulle avgjøre tvisten mellom de to. På vei dit passerte de et begravelsesfølge. Paulus spurte hvem den døde var, og fikk til svar at det var byens rikeste mann. Nå betydde ikke hans rikdom noe mer der han lå kledd i en enkel kappe. Ved synet av den døde går det opp for Paulus hvor forgjengelig livet og rikdommen er. 'Hva skal jeg med alle disse pengene, om jeg må forlate livet naken,' sa han. Han vendte seg til sin bror, og sa: 'Vi går hjem. Jeg skal ikke ha noe av pengene, selv ikke den del som er min'. Samme dag forlater Paulus byen og begir seg ut i ørkenen. Etter å ha tilbrakt tre dager i en grav der han ba Herren om ledelse, sendte Gud en engel til ham som leder han til det indre av ørkenen. Her lever han i 70 år! Gud sørget for ham på den måten at han sendte en ravn til ham hver dag med mat.

Det er i den samme ørken, som kanskje er mer kjent enn Paulus, at en annen av ørkenfedrene levde, nemlig den hellige Antonios. Antonios er 90 år gammel da Gud leder ham til å finne Paulus. Etter to dagers vandring finner Antonios Paulus. Frem til nå hadde ravnen brakt et halvt brød til Paulus hver dag. Denne dagen kom den med et helt brød!

Etter at de to hadde brutt brødet, og spist sammen, fortalte Paulus at han skulle dø. Han ba Antonios om å hente en kappe som keiser Konstantin hadde gitt til Athanasios, og som Antonios hadde fått av denne kjente biskopen. Når Antonios kom tilbake var Paulus død. Han svøpte Paulus i kappen, men når han skulle begrave Paulus innser Antonios at det er umulig. Han har ikke noe graveredskap. Plutselig kommer det to løver. De bøyer seg for den døde, så graver de i den steinrike ørkensanden, en grov, så stor at Antonios kan legge Paulus i den.

Når Antonios vendte tilbake til stedet hvor han holdt til i ørkenen, fikk han sendt bud til biskop Athanasios om at Paulus av Theben var død. Biskopen sendte ut en delegasjon for å finne hans kropp, men selv om de lette i flere dager, kunne de ikke finne igjen stedet hvor Antonios hadde begravet ham. Athanasios fikk beholde tunikaen som Paulus hadde gått i. Den var gjort av palmeblad. To ganger i året tok Athanasios den på seg, når han feiret liturgien i Aleksandria.

Paulus av Theben døde i 341.

Hl. Severus - syrernes krone

Den østsyriske kirken feirer i dag en av sine hellige, Severus, munk og patriark i Antiokia på 500-tallet. For syrerne er han kjent som 'Togho d'Suryoye' eller 'Syrernes krone'. Han var en av de mest prominente ortodokse teologer assosiert med motstanderne av kompromissene fra den nestorianske fløyen ved kirkemøtet i Khalkedon (451), og han spilte en sentral rolle i å forsvare kristologien til Hl. Kyrillos av Aleksandria. Hele sitt liv forsvarte han de såkalte 'moderate monofysitiske' standpunktene, hele tiden med Bibelen som utgangspunkt og med fedrene som støtte.

Hl.Severus ble født omlag 459 i Sozopolis, Pisidia (i dagens Tyrkia). Hans bestefar, som også het Severus, var metropolitt av Sozopolis, og i kraft av dette embedet deltok han ved kirkemøtet i Efesos i 431. Før Hl. Serverus ble født hadde hans bestefar et syn, og i dette synet ble han fortalt at han skulle få et barnebarn som skulle styrke den ortodokse tro.

Etter at Hl. Serverus' far, som var senator i Sozopolis, var død, dro han fra Pisidia til Egypt. Her studerte han gramatikk og retrorikk, sammen med gresk og latin, i Aleksandria. Det var i Aleksandria Serverus ble introdusert for skriftene til Basileios den store og Gregorios av Nazianz, skrifter han skulle komme til å elske. I 486 flyttet han til Beirut for å studere filosofi og i år 488 ble han så døpt i Tripoli.

Etter dåpen begynte Serverus å leve et asketisk liv, og ble etter hvert munk i Hl.Romanus klosteret i Moiuma, Israel. Derfra dro han seg tilbake til ørkenen ved Eleutheropolis for en periode, før han returnerte til Moiuma og grunnla en klosterkommunitet der. Her levde Hl. Serverus i fred før han flyttet til Nephallus i Gaza i 508. På grunn av strid om den kristne læren ble Hl.Serverus fordrevet sammen med 200 andre munker fra klostret i Gaza. De dro til Konstantinopel. Her ble Serverus i tre år.

I år 512 blir han så innsatt som patriark av Antiokia. I sin gjerning som patriark smittet han sin forsamling med sin brennende lengsel etter å lære Kristus å kjenne og å leve i fellesskap med Gud. Hans prekener regnes til de skjønneste i den tidlige kirkens historie.

Hl. Serverus gjorde mange forsøk på å bringe forsoning mellom de ulike teologiske gruppene som hadde splittet Kirken i Øst, men de stadige endringene i imperiets politiske ledelse gjorde det umulig. Etter sitt siste besøk i Konstantinopel flyttet Serverus til Egypt. Han bodde hos en legmann ved navn Dorotheos, i byen Sakha, hvor han fortsatte å arbeide og utførte mange mirakler.

8.februar 538 sovnet han inn i Herren.

Myrdet for sin tro

I dag feires minnet om en av de nye martyrene, nemlig Vladimir, metropolitten av Kiev (bildet) og alle martyrene for det despotiske og gudløse kommunistiske systemet. Dagen feires over hele Russland.

Det var 7. februar 1918 at metropolitten av Kiev og Gallich ble myrdet av bolsjevikene. Han ble arrestert i det berømte Grotteklosteret i Kiev, fremstilt for en summarisk rettergang, og ble dømt til døden. Han døde i det han velsignet sine bødler.

Ved siden av å minnes Vladimir minnes man også i dag Vladimir Troepolskij og Constantin Chitrov som ble henrettet av revolusjonens første tilhengere. I 1910 ble Georgias erkebiskop Nicone drept i Tiblisi, og når oktoberrevolusjonen ble innledet ble erkeprest John Kocurov myrdet. I 1918 ble 160 prester martyrer i byen Voronez, blant disse erkebiskopen Tikhon, som ble hengt i døren til katedralen. Hvor mange ortodokse prester og martyrer som ble drept av kommunistene vet alene Gud.

Basilios Nikephorovitsj Bogojavlenskij, som var hans borgerlige navn, ble født av gudfryktige foreldre i byen Tambov, 1. januar 1848. Hans far, som også var prest, ble myrdet. Den unge Basilios var ferdig uteksaminert fra Det teologiske akademiet i Kiev i 1874, og underviste ved det teologiske seminaret i Tambov i syv år før han ble ordinert til prest. Hans kone døde i 1886, og deres eneste barn kort tid etterpå. Den sorgtyngede enkemannen gikk deretter i kloster, nærmere bestemt Kozlov klosteret i Tambov. Det var her han fikk navnet Vladimir. I 1888 ble han konsekrert til biskop av Staraya Rus, og hadde tjeneste som vikarbiskop i bispedømmet Novgorod. I 1891 ble han så utnevnt til biskop i bispedømmet Samara. På denne tiden gikk det en koleraepidemi i Samara, og biskop Vladimir pleiet de syke. Hans eksempel ble til et lysende eksempel for mange.

I 1892 ble han erkebiskop av Kartarlin og Kahetin, for så i 1892 å bli valgt til metropolitt av Moskva og Kolomna. I 15 år sto han i denne tjenesten.

Metropolitt Vladimir var kjent for sin medlidenhet for de fattige, for enker og foreldreløse. Han hjalp også mange alkoholikere, og var opptatt av barns skolegang og oppvekstvilkår. Fordi han ikke kunne støtte Rasputin, falt metropolitt Vladimir i unåde hos tsaren, og ble etter først å ha vært utnevnt til metropolitt av Petrograd (St.Petersburg), utnevnt til metropolitt av Kiev.

I januar 1918 brøt det ut borgerkrig i Kiev. Mange kirker og klostre ble ødelagt av granatnedslag. Bolsjevikene omringet klippeklosteret i Kiev 23. januar. Munkene ble dratt ut av klosteret, og kledd nakne og mishandlet.

Halv syv om kvelden brøt fire bevæpnede soldater og en sjømann seg inn i rommet til metropolitt Vladimir. Den 74 år gamle metropolitten ble torturert, og forsøkt kvalt med lenken til korset han bar. De som mishandlet ham krevde penger. Metropolitt Vladimir ble så dratt ut sitt rom. Hans assistent ba om å få hans velsignelse. Sjømannen dyttet denne til side og sa:

'Slutt å bøye deg for disse blod-drikkerne'.

Etter å ha velsignet ham, og kysset ham, sa metropolitt Vladimir:

'Farvell, Filip'.

Så gikk han stille til henrettelsesstedet, som om han gikk for å feire Den guddommelige liturgien. Etter å ha bedt, og bekjent sine synder, velsigner han så sine bødler. Så lyder flere rifleskudd. Om morgenen finner noen kvinner hans lik utenfor klostret. Kroppen bar preg av å ha vært mishandlet og han var skutt med flere skudd. Liket ble så båret inn i det rommet han de siste dagene hadde tilbrakt i bønn.

En lærer i mystikk og tro

I dag minnes vi en av det 20 århundres mest anerkjente og innflytelsesrike ortodokse teologer, Vladimir Lossky (bildet). Her i Norge er han kanskje mest kjent for sin banebrytende bok: Østkirkens mystiske teologi. Han hører med til intelligensiaen blant eksilrusserne etter revolusjonen. Lossky er kanskje mest kjent for sin vektlegging av 'theosis', som hovedprinsippet i ortodoks teologi. Forenklet handler dette om Guds nådes forvandlende effekt i et menneskes liv.

Vladimir Nikolaievitsj Lossky, som var hans fulle navn, var født i 1903 i Gottingen i Tyskland. Hans far, Nikolaj Lossky, var professor i filosofi i St. Petersburg. Lossky levde sammen med sin familie i Petrograd, som St.Petersburg het fra 1914-1924 da byen fikk navnet Leningrad. Hans far og resten av familien ble sendt i eksil i 1922. Selv studerte han ved kunst-akademiet ved Universitetet i Petrograd, og fortsatte sine studier i Praha og ble så uteksaminert ved Sorbonne i Paris med spesialfelt i Middelaldersk filosofi. Etter et opphold i Praha, flyttet han til Paris hvor han forble til sin død i 1958. Her arbeidet han som den første dekanus ved St.Dionysus Institute hvor han underviste i dogmatisk teologi.

For professor Lossky var kristen mystikk og dogmatisk teologi en og samme ting. I følge Lossky er mystikken Ortodoks dogma par excellence. Det kristne livet med bønn og tilbedelse er selve fundamentet for dogmatisk teologi, og Kirkens dogmer hjelper den kristne i helliggjørelsen. Uten dogmene vil fremtidens generasjoner miste sin spesifike ortodoksi - i betydningen rette tanker - og sin ortopraksis - sin pratiske anvendelsen av den rette læren.

Hl.Xenia - en kvinnelig dåre for Kristus

I dag feirer vi minnet om en av Russlands mest elskede hellige, Hl.Xenia av St.Petersburg (1720-1803). Hun levde ut Bergprekenens ord blant de fattigste av de fattige, og hadde en forunderlig profetisk gave.

Hl. Xenia var det russerne kaller 'en hellig dåre for Kristus'. Xenia, som var gift med en mann som hadde en høy stilling i den keiserlige armèen, blir enke i svært ung alder. Mannen drikker seg ihjel. Han blir bare 26 år gammel. Alt faller sammen for den unge kvinnen. Hun er barnløs, og den mann hun elsket så høyt, er plutselig tatt fra henne. Velstanden hun lever i føles med ett helt meningsløs ut. En djup lengsel, skapt av Den Hellige Ånd, fører til at hun vil velge den glede som Kristus alene kan gi, fremfor denne verdens gleder. Til sine venners store overraskelse begynner hun å gi bort sine penger og eiendeler til de fattige. Huset hun og mannen har bodd i gir hun bort til en venn av familien. Hennes aller nærmeste mente at Xenia var i ferd med å miste forstanden i sorgen etter sin manns død. De vil ha henne undersøkt hos lege. Hun gir etter for dette og resultatet av denne underøkelsen er at ingenting er galt med henne.

I hele åtte år forsvinner hun så helt fra det offentlige liv. Hun reiser bort fra St.Petersburg. Ingen vet hvor hun befinner seg, men trolig har hun tilbrakt disse åtte årene i en form for en kommunitet sammen med andre kvinner som har valgt å leve et asketisk liv.

Det er nå hun blir 'en dåre for Kristus', et begrep i russisk tradisjon. Hun kommer tilbake til St.Petersburg, kler seg i sin manns døde uniform, og lever et liv blant folk på skyggesiden. Hun hjelper de fattigste av de fattige, og er selv en av dem.

Folk ler av henne. Spotter og håner den underlige kvinnen i en militæruniform. Men hun svarer ikke tilbake. Hun ber for dem: 'Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør'.

En profetisk tjeneste vokser frem. Hun kom med kunnskapsord til mennesker hun møtte, og forutså flere hendelser, blant annet keiserinnens død. I Xenia begynte nå folk å se en person som levde ut evangeliet til det ytterste. Evangeliet ble på sett og vis kroppsliggjort i henne.

Slik levde hun sitt liv. Helt til Kristus hentet henne hjem til seg.

Nordens apostel

I dag feirer vi hele Nordens apostel, den hellige Ansgar. Å kalle ham for Nordens apostel, er kanskje å gi ham en større rolle enn han vitterlig fikk, men likevel. Hans rolle i noen a de første misjonsinnsatsene vi kjenner til i Norden var viktig. Han var født i 801 og døde 3.februar 865. Dermed hører han med til Den udelte kirken. Etter at den kristne tro hadde erobret Romerriket spredte den seg langsomt nordover i Europa. En viktig årsak til dette var de såkalte vandringsmunkene. Hadde det ikke vært for dem, er det usikkert hvor lenge det ville ha tatt før evangeliets lys nådde de nordiske landene. Det er noe å tenke på for dagens kritikere av klostre og munker!

Ansgar ble født i Amiens i regionen Picardie nord i Frankrike. Amiens ligger 120 kilometer nord for Paris, ved elven Sonne. Byens keltiske navn var Samarobriva (Broen over Somme).

Fem år gammel døde mor til Ansgar. Faren sendte ham da til en klosterskole i Corbie, som også ligger i det nordlige Frankrike. En natt han var her hadde han en drøm, hvor han så sin mor sammen med Guds mor, Maria. Ansgars mor bar hvite klær. Han forsøkte å berøre henne, men klarte ikke det på grunn av avstanden mellom dem. Da hører han Guds mor kalle ham til et liv i Kristi etterfølgelse.

Drømmen var så levende for Ansgar at den fikk det til følge at han trådte inn i klosteret, som var et benedikinerkloster, og ble munk.

25 år gammel - i 826 - legger han ut på sin første misjonsreise. Til Danmark. Fire år senere kommer han atter en gang hit, men på veien dit blir han og hans reisefølge utsatt for vikingenes herjinger. Skipet plyndres. Alle bøker og liturgiske gjenstander forsvinner med dem. Han må gå på beina til Birka. Her forkynner han evangeliet, og mange blir grepet av det, og lar seg døpe. En av dem var Hergeir, som bygget Sveriges første kirke. Den ble bygget på hans eiendom.

I Birka ble Ansgar et helt år. Så reiste han tilbake til sitt kloster. Han ble så utpekt til biskop av Bremen.

Kyndelsmesse: Den strålende festen til Herrens ære

I dag feirer vi Kyndelsmesse - eller festen for Herrens fremstilling i Templet. Den feires 40 dager etter jul, og er en av årets store lysfester. Man begynte å feire denne festen på 300-tallet i Jerusalem.

En av de som beskriver denne festen er er Egeria, en kvinnelig pilegrim som valfartet til Det hellige land en gang mot slutten av det fjerde århundre. På sin reise samlet hun opplysninger om samtidens kristne liv og kultur. Her er beskrivelsen Egeria gir:

'Her (kirken på Golgata) feires også den førtiende dag efter epifani med stor høytidelighet. På den dagen går man i prosesjon til Anastasis (Oppstandelseskirken); alle er med og alt foregår på vanlig måte, med stor prakt, som i påsken. Alle prestene og biskopene preker, og alltid over de tekstene i evangeliet som forteller om Maria og Josef, om hvordan de bar Herren til templet på den førtiende dag, om Simeon og profetinnen Anna, Fanuels datter, som så Ham, om deres ord ved synet av Herren og om offergavene som foreldrene bar med seg. Derpå, efterat alle de vanlige ritualer er gjennomført efter regelen, følger nadverden, og så kommer avslutningen'. (Egerias reise til Det hellige land. Aschehoug/Thorleif Dahls kulturbibliotek, 1991, side 61-62)

Fra Jerusalem spredte feiringen av Kyndelsmessen seg til de øvrige delene av kristenheten. Kyrillos av Aleksandria kaller denne dagen for: 'den strålende festen til Herrens ære'.

Når Maria og Josef bærer Jesusbarnet frem i Templet fulgte de et av påbudene i 3.Mosebok. Der heter det at når det hadde gått 40 dager etter fødselen skulle mor begi seg til Templet i Jerusalem og ofre et lam. Om man av økonomiske årsaker ikke hadde muligheten til å ofre et lam, så skulle man ofre to turtelduer. Og det er nettopp det som gjøres, i følge Lukas 2,24) Det viser at Maria og Josef hørte med blant de fattige i landet.

Når så Maria og Josef bærer fram Jesusbarnet møtes de av profetiske ord fra Anna og Simeon. De gjenkjenner Jesus Åpenbaringens lys, Ham som de har ventet på hele sitt liv.

Simeons lovsang er en av de aller vakreste som finnes, den han synger når han tar Jesusbarnet i sine armer:

'Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett sin frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel'.

Brigid og Cill Dara - kirken ved eiken

Som kjent ble Irland kristnet gjennom klostre og asketer. I dag feirer vi minnet om Hl.Brigid av Kildare (450-523), som ved siden av Hl. Patrick er Irlands mest kjente misjonærer og hellige.

I det skotske høylandet var hun kjent som 'Mary of the Gaels', og i London er det en berømt kirke som er oppkalt etter henne, St.Bride. Hun var datter av en hedensk aristokrat, Dubthach (noen ganger skrevet Dubhthach) fra Leinster og en kristen slave ved navn Broicsech (eller Brocseach).

Allerede som barn hadde Brigid en spesiell kjærlighet om omsorg for de fattige. En gang gav hun bort hele sin mors beholdning av smør, og ved en annen anledning var hun i følge med sin far, og måtte passe på hesten og vognen. En fattig mann kom og ba om en almisse. Brigid ble fylt med medlidenhet og begynte å lete etter noe hun kunne gi mannen. Da hun i sin fortvilelse ikke fant noe, grep hun farens dyrt utsmykkede sverd og gav det til mannen. Da faren kom tilbake og oppdaget det som hadde skjedd, ble han sint. Da svarte Brigid:

'Om jeg eide all din rikdom så ville jeg gi den til de fattige, for å gi til de fattige er å gi til universets Herre!'

Ved et annet tilfelle var Brigid gjest i et hus, da noen spedalske kom for å tigge om mat. Hun fant en liten gutt og spurte ham om nøkkelen til kjøkkenet. Han visste hvor den lå, og sammen fant de mat til de fattige spedalske tiggerne.

Det er de som mener at Hl. Patrick var den som førte Brigid til tro på Herren Jesus. Hun ble tydeligvis døpt tidlig i sin barndom.

Brigid ledet en gruppe kvinner som bestemte seg for å bli nonner. Hun spurte så biskop Mel om å velsigne dette initiativet. Brigid ba ydmykt om dette, og biskop Mel så hvordan Guds Ånd kom over henne og ba henne om å komme frem til ham. I det hun kom frem, sa han:

'Jeg har ingen makt til å bestemme dette. Gud har allerede ordinert Brigid'.

Dette ble så det første kloster for kvinner i Irland, og et av de første i Europa i det hele tatt. På grunn av sin store generøsitet mot de fattige slet nonnene selv med å få endene til å møtes.

Ryktet om Brigid spredte seg, og snart vokste det opp flere slike klostre på den grønne øya. En mann fra hennes hjembygd ba henne om å komme hjem, for å grunnlegge en kommunitet der. Her fikk hun en eiendom av folket, og fikk bygget en kirke i skyggen av et stort eiketre. Det er av denne eika hennes navn kommer: Cill Dara - kirken ved eiken.

Der døde hun også - 86 år gammel, i år 523.