Mens frost og vintermørke rår, begynner kirkens nye år

Jeg lar den blendende vakre salmen til salmedikteren Svein Ellingsen innlede det nye kirkeåret.

Mens frost og vintermørke rår, begynner kirkens nye år, og våre sinn skal være vendt mot lyset som på jord er tent.

I mørket ved vår side står Han som steg inn i våre kår. Hvert adventslys skal minne om at Jesus, lysets Herre, kom.

Han kommer stadig til oss inn og lar oss se Guds milde sinn. Vårt ønske ved den tente krans er at vårt liv må være Hans.

Når verden og dens tid forgår, gryr evighetens kirkeår. O Herre, la oss finne vei til lys og evig liv hos Deg.

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte, del 3

Her er tredje og siste del av artikkelen om Dorothy Day:

I 1932 møtte Dorothy Day (bildet) Peter Maurin. Han var fransk emigrant og litt av en vagabond. Selv om han ikke hadde noen formell utdannelse, var en mann med et djupt intellekt og med sterke meninger. Han hadde en visjon om sosial rettferdighet og hadde Frans av Assisi som sin store inspirasjonskilde.

Men Peter Maurin hentet også inspirasjon fra kirkefedrene og fra pave Leo XIII som var svært opptatt av sosiale spørsmål. Det var Maurin som introduserte anarkisten Peter Kropotkin til Dorothy Day.

Dorothy Day ble ikke mindre radikal selv om hun ble katolikk, heller tvert om.

1.mai 1933 startet Dorothy Day sammen med Peter Mautin tidsskriftet 'Catholic Worker', og dermed fikk bevegelsen med samme navn også sin spede begynnelse. Tidsskriftet 'Catholic Worker' ble solgt for en cent pr. utgave, og har vært publisert siden. Målgruppen var de som led mest, særlig av følgene av Den store depresjonen. De som 'ikke så noe håp for framtiden'. Ingen annonser ble akseptert og ingen av de som arbeidet fikk lønn. Den største konkurrenten av kommunistavisen 'Daily Worker', men den avisen var ganske annerledes: den promoterte ateisme, fremmet klassehat og vold. Alt Dorothy Day var imot.

Etter hvert utviklet 'Catholic Worker' seg til å bli et talerør for pasifisme, og brøt dermed med den tradisjonelle 'rettferdig krig' retorikken i Den romersk-katolske kirke.

Tidlig på 1940-tallet ble Dorothy Day legkvinne blant benediktinerne. En kort tid forlot hun benediktinerne til fordel fordi hun vurderte å bli en del av Fraternity of Jesus Caritas, som hentet sin inspirasjon fra Broder Charles av Jesus. Men Day fant ikke hva hun lette etter i denne sammenhengen, og vendte tilbake til benediktinerne.

Til tross for dårlig helse dro Dorothy Day til India i 1971 hvor hun traff Moder Teresa. Hun besøkte også Sovjetunionen som en del av en fredsreise. Etter reisen skulle hun bli en varm støttespiller for Aleksander Solsjenitsyn.

Hun døde 29.november 1980.

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte, del 2

Februarrevolusjonen i Russland i 1917 fascinerte Dorothy Day (bildet). Hun kunne godt like at den fattige arbeiderklassen fikk mer makt og innflytelse. Samme år, i november, blir hun arrestert etter å ha tatt del i en kampanje under navnet 'Silent Senteniels'. Dette var en gruppe kvinner som kjempet for kvinners stemmerett. Hun ble dømt til 30 dagers fengsel, og satt fri etter 15 dager. Da hadde hun sultestreiket i ti av dem.

Etter fengelsoppholdet tilbrakte hun flere måneder i Greenwich Village, hvor kun skulle bli kjent med forfatteren og dramatikeren Eugene O'Neill, som senere skulle få Nobelprisen i litteratur. Hun skulle senere karakterisere hans verk som 'en intensivering av en religiøs følelse som også var min'. Under oppholdet i Greenwich Village innledet hun en kjærlighetsaffære med Mike Gold, som skulle vare i flere år. Mike Gold var en radikal forfatter som senere skulle bli en prominent kommunist. Hun opprettholdt også vennskapet med prominente amerikanske kommunister som Louise Strong og Elisabeth Gurley Flynn, som ble lederen for det amerikanske kommunistpartiet.

I 1920 eller 1921, rett etter en ulykkelig kjærlighetsaffære med Lionel Moise, og etter en abort giftet hun seg borgerlig med Berkeley Tobey. Et år tilbrakte de i Europa, langt borte fra det politiske liv. Dorothy fokuserte på kunst og litteratur, og skrev en biografisk novelle: The Eleventh Virgin (1924) basert på hennes affære med Moise. Senere skulle hun kalle boken 'svært elendig'. Men inntektene av boken var nok til å kjøpe seg en liten hytte langs stranda i Staten Island, New York. Her gikk ekteskapet over styr. I strandhytta levde hun fra 1925 til 1929.

Ganske snart fant hun seg en ny elsker: Forster Batteham, en aktivist. De møttes i helgene. Day, som trodde hun var blitt steril etter abortinngrepet fant nå ut at hun var gravid. Vi skriver 1925. Batteham ønsker slett ikke å bli far. Det var under et besøk hos sin mor i Florida, at hun bestemte seg for å bryte med Forster Batteham. Dorothy Day hadde fått en ny interesse: katolisismen.

Etter at hun vendte tilbake til Staten Island intensiverte hun studiene av katekismen, og ble mer og mer fascinert av den katolske messen. Denne tiden leste hun også mye kristen litteratur.

4.mars 1926 blir så datteren, Tamar Teresa. Det blir et vendepunkt i livet til Dorothy Day. Hun får kontakt med en katolsk nonne, søster Aloysia, som underviser henne i den romersk-katolske kirkens tro. Datteren blir så døpt i juli 1927. Faren nekter å delta i dåpen, og det endelige bruddet med Batteham kommer. Selv blir hun døpt 28. desember dette året, med søster Aloysia som gudmor.

(fortsettes)

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte, del 1

I dag feirer vi minnet om journalisten, aktivisten og stifteren av Catholic Worker bevegelsen, en pasifistisk bevegelse som kombinerer direkte støtte til fattige, hjemløse og andre utsatte grupper ved ikke-voldsmetoder som for eksempel sivil ulydighet.

Vi snakker selvsagt om Dorothy Day (bildet), født i New York City 8.november 1897 og død 29. november 1980 samme sted.

I 2001 ble hun innvotert i 'Kvinnenes æresgalleri' i USA, hvor hensikten er å hedre kvinner som har gitt viktige bidrag til kunst, idrett, næringsliv, utdanning, offentlig virksomhet, vitenskap og filantropi. Få har fortjent å få plass i dette æresgalleriet som nettopp Dorothy Day.

Hun ble født inn i en solid, patriotisk, middelklassefamilie i Brooklyn. Faren hadde skotsk-irske aner, moren engelske. De giftet seg i en episkopal kirke. I 1904 fikk faren arbeid i en avis i San Francisco, men alt falt bokstavelig i grus når byen ble rammet av et stort jordskjelv i 1906. Jordskjelvet ødela arbeidsplassen til faren, og han sto dermed uten jobb. Erfaringene familien gjorde seg i denne krisen, ble nyttig for Dorothy Day når hun senere ble fascinert av tanken om kristne kommuniteter. Familien flyttet fra San Francisco til Chicago.

Dorothy Day's foreldre var nominelle kristne. Dorothy derimot bar på en sterk Gudslengsel. Hun leste Bibelen regelmessig, og ble en del av kirkekoret i en episkopal kirke i nærheten av der familien bodde. Det var særlig liturgien og musikken som tiltrakk seg hennes oppmerksomhet. Hun studerte katekismen, og ble etter hvert døpt i Den episkopale kirke.

Politisk ble hun grepet av anarkismen, og lærte mye gjennom anarkisme og fattigdom gjennom skriftene til Peter Kropotkin.

I 1914 ble hun student ved Universitetet i Illinois, hvor hun var særlig opptatt med å studere måter kristne kunne involvere seg radikalt i samfunnet på. I stedet for å motta økonomisk støtte fra faren, arbeidet hun og kjøpte alle sine klær og sko i gjenbruksbutikker.

Dorothy Day slo seg ned på Lower East Side i Chicago hvor du arbeidet i redaksjonsstaben i flere sosialistiske aviser, blant annet The Liberator, The Masses og The Call. Overfor sine utålmodige sosialistvenner sa hun smilende at 'jeg er pasifist også med hensyn til klassekampen'.

Mange år senere fortalte Dorothy Day at hun ble dratt i så mange retninger.

'Jeg var bare 18 år gammel og ble dratt mot sosialismen, syndikalismen og anarkismen'.

Leo Tolstolj's skrifter fikk bety mye for henne denne tiden. Hun skrev lidenskapelig til støtte for kvinnenes frigjøring, fri kjærlighet og prevensjon.

Måtte bringe evangeliet stadig videre

På grunn av gudstjenestefeiring og reise feirer vi minnedagen for hellige Columbanus (ca 530-615) en dag senere enn vi skulle.

Å feire minnedagene til den keltiske kirkens hellige menn og kvinner kjennes ekstra meningsfullt. Dette er jo Norges historiske kristne røtter, og vi som samles til gudstjenestfeiring i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag føler djup takknemlighet for den arven dette representerer.

Og munken Columbanus representerer en av de mest kjente skikkelsene i en ekspansiv misjonsepoke som gjorde Irland til det fremste misjonsland i Europa. Allerede som ung opplevde han kallet til å bryte opp og forlate sitt kjære hjemland.

År 587 sendes han fra sitt kloster til Frankrike sammen med 12 disipler. De grunnlegger klosteret Luxeuil etter keltisk modell. Dette klosteret ble så et av de aller viktigste åndelige sentre i hele Europa. Tilstrømningen av noviser ble etter hvert så stor at man måtte bygge flere klostre.

Den hellige Columbanus var en svært ivrig og ikke minst kompromissløs forsvarer av evangeliet. Han røk ofte uklar med samtidens mektige menn, og dro derfor fra sted til sted. For å forkynne. Etter å ha vist kong Theodric til rette, sørget kongen for å få ham forvist fra Luxeuil.

Drivkraften - selve pasjonen - i livet til Columbanus var at alle måtte få høre evangeliet.

Mot slutten av livet grunnla han et kloster i Bobbio i Nord-Italia. Her dør han to år senere, den 23. november 615.

Columbanus bar mye frukt. 200 klostre ble bygget i Europa som er direkte relatert til denne munkens misjonsvirksomhet!

Det er mye å takke Gud for når vi minnes den hellige Columbanus.

Hellige Hilda hadde oppmuntringens gave

I dag minnes vi en av de viktigste skikkelsene i den keltiske kirken, Hl. Hilda av Whitby.

Hild eller Hilda (614-680) var en del av det kongelige hus i Northumbria. Hun ble døpt og opptatt i kirken 13 år gammel av den hellige Paulinius.

Hilda levde innen den kongelige hoffet som ugift, men som hun ble eldre vokste det frem av djup lengsel hos henne etter å leve et monastisk liv.

33 år gammel bestemmer hun seg for å bli en del av den monastiske kommuniteten i Gaul, men hellige Aidan overtalte henne til å bli værende i Northumbria. Hun ble abbedisse for et kloster for både menn og kvinner i Hartlepoole, drøyt 120 kilometer sør for den hellige øya Lindisfarne. Dette klosteret ble formet etter undervisningen til den hellige Columbanus.

Senere flyttet hun omlag 32 kilometer enda lengre sør og ble abbedisse i Whitby hvor hun etablere et nytt kloster for både menn og kvinner. Dette skulle bli en svært viktig senter for undervisning og kunnskap, ikke minst innen kunst.

Over alt hvor Hilda kom fikk hun frem gaven i andre! Hun oppmuntret dem til å bruke sine talenter i Guds tjeneste, og for andre mennesker. Hun blir spesielt husket for at det var hun som oppmuntret den hellige Caedmon til å skrive sine sanger og historier for å hjelpe folk til å lære Bibelen å kjenne. Hun disippelgjorde også minst fem menn som senere ble biskoper.

Det var hellige Hilda som var vertskap for den nå så berømte synoden i Whitby i år 664, som avgjorde forskjellene mellom den keltiske og den romerske praksis, særlig med hensyn til datofestingen av påsken. Naturlig nok støttet hun den keltiske kirken, og selv om synoden bestemte seg for å følge den romerske praksisen i hele Britannia og Irland, bestemte Hilda seg for å følge flertallet og være mellommann mellom de stridende parter på begge sider.

En febersykdom hun slet med i seks år skulle bli hennes død. Den siste morgenen hun hadde fikk hun del i eukaristien og formante sine nonner om å bevare freden for evangeliets skyld.

Kunstneren på bildet har sett for seg hellige Caedmon som er på besøk hos hellige Hilda.

40 dagers faste før jul

I dag innledes den keltiske adventstiden, 14 dager før oss. Den keltiske adventstiden er en 40 dagers fastetid, lik de 40 dagers fastetid før påske.

Mens vår adventstid synes å være den travleste tiden i hele kirkeåret, hvor det skjer så mye hele tiden, og alt skal man rekkes med: konserter, handleturer, julebord, julerengjøring etc, etc, etc, så var den keltiske adventstiden en tid hvor man bedrev indre rengjøring.

Det sies at døra inn til stallen hvor Jesusbarnet lå var så lav at man måtte knele for å komme inn.

Kanskje vi også trenger 40 dagers faste før jul for på rett måte å kunne fokusere på inkarnasjonens store under nok en gang.

Gregorios Palamas fostret i et miljø som ba Jesusbønnen

Kirken har fostret mange kvinner og menn som har satt djupe spor etter seg. Hellige Gregorios Palamas, som vi minnes i dag, er en av dem. Han er mannen bak utsagnet:

'Den som ber i ånd og sannhet er teolog og teolog er den som ber i ånd og sannhet'.

Men først og fremst er Gregorios Palamas den som løftet frem igjen Jesusbønnen, denne eldgamle bønnepraksis innen kirken.

Gregorios Palamas, født i Konstantinopel i 1296, fikk sin utdannelse i byens fremste skoler. Når han døde i sitt embete som biskop av Tessaloniki i 1359 var han en av de mest elskede munkene og åndelige lederne i den bysantinske kristenheten. Han ble fostret i et miljø, i en åndelig bevegelse, hvor Jesusbønnen spilte en sentral rolle, og det var gjennom Jesusbønnen at Gregorios fordjupet sitt åndelige liv.

Keiseren hadde planer for Gregorios. Han hadde lagt merke til denne mannen med den briljante begavelsen. Faren tjente nemlig ved det keiserlige hoff, og keiseren ville satse på sønnens utdannelse. Målet var å få ham til hengi seg til arbeid for keiseren og øvrigheten.

Men Gregorios bar på en djup Gudslengsel. Han var bare så vidt fylt 20 år da han reiser til Athos. Vi skriver år 1316 da han blir novise ved Vatopediklosteret. Dette klosteret ble bygget under den andre halvdelen av det tiende århundre, og var kjent for å være et bønnens sted. Her fikk han opplæring i det monastiske livet av staretsen Nicodemos av Vatopedi. Han ble så tatt opp i munkefellesskapet, og etter at hans åndelige veileder Nicodemus var død, ble han disippel av staretsen Niceptoros og fikk sin åndelige trening av ham. Når Niceptoros var død, ble Gregorios overført til lavraen tilhørende Hl.Athanasios av Athos. Etter en tid hvor han hadde arbeidet i kjøkkenet og som kantor, trakk han seg tilbake til skitaen Glossia hvor han lærte seg å be Jesusbønnen og praktiserte denne.

Heller ikke Gregorios Palamas unngikk å bli innblandet i kirkelige stridigheter. På denne tiden fantes det en ledende teolog, Barlaam av Kalabria. Denne teologen rettet anklager mot munkene på Athos og mente at de bedrev vranglære. Årsaken til det var at munkene på Athos fremholdt muligheten for en direkte og personlig erfaring av Gud.

Da er det at Gregorios trer frem og forsvarer munkene på Athos. Han utvikler en teologi som er tro mot de hellige fedrenes undervisning og bidrar samtidig med klarhet inn i den vanskelige situasjonen som har oppstått i og med Barlaam av Kalabrias kritikk.

Gregorios av Palamas holder i sitt forsvar fast ved Guds opphøyethet, samtidig som mennesket kan komme nær Gud gjennom bønn. Gud Sønnen, Jesus, trer jo mennesket så nært i inkarnasjonen. Gud er på en og samme tid både skjult og åpenbar.

Men det hadde sin pris å gå imot Barlaam av Kalabria! For en tid ble han ekskommunisert av patriarken av Konstantinopel, ja, han ble faktisk fengslet! Det måtte en ny patriark, Isidoros, som gjenopprettet ham og senere kom til å utnevne han til biskop av Tessaloniki.

Når vi blir lik Jesus

I dag ble jeg sittende lenge å se på dette bildet. Det grep meg så sterkt. Det ånder av fred og harmoni. For meg er dette et bilde på det jeg vil kalle 'den kroppsliggjorte troen'.

Se bare selv! Denne mannen er blitt formet og dannet etter Kristi bilde. Han er bærer av Den Hellige Ånd og av himmelriket. Kallet vårt er jo å blir forvandlet etter Kristi bilde. Dette er Helligåndens gjerning i oss.                                                  
Personen som er avbildet er hieromunk Dionysios den blinde (1909-2004), en av de store åndelige veilederne på Athos. Han tilhørte Kolitsou skitaen, og kom opprinnelig fra Romania. Til Athos kom han bare 17 år gammel.

Hieromunk Dinoysios levde et asketisk liv i bønn, til Herren hentet han hjem 95 år gammel.

Det er ikke så mye mer jeg vet om hieromunk Dinoysios, men en av dem som møtte ham, presten Ioan Valentin Istrati, forteller følgende historie i en en artikkel publisert 27. november i fjor:

'Jeg husker på Athos hvordan staretsen Dinoysios hvisket til meg hvordan proto-hymne sangeren Nectarios sang. Det var som strøm av luft fløt, eller som en vind, av melodiske bysantinske harmonier, sto som en vegg foran ham, ja, den kunne sikkert ha vekket de døde på det hellige fjellet'.

Athos er et sted der det er plass for mysteriet. Jeg tror ikke helt vi har forstått hvilket rikt åndelig liv mange av munkene her lever.

Foto: Valaamo.ru

Den første kristne waliser vi kjenner

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi minnet om den hellige Illtyd. Det skal vi også markere når vi samles i Kristi himmelfartskapellet i kveld til vår ukentlige nattverdgudstjeneste.

Illtyd er sannsynligvis den første walisiske kristne vi kjenner navnet på. Det er vanskelig å finne sikre pålitelige kilder når det gjelder hans liv, men det vi vet er at han kom til å spille en avgjørende rolle i den tidlige walisiske kirkens historie.

Influert av munken Cadoc trådte Illtyd inn i det monastiske livet. Han levde som eneboer i stillhet og bønn. Etter hvert begynte en gruppe menn å samle seg rundt Illtyd. De ble hans disipler. I denne kretsen fantes David, Samson, Gildas og Paul Aurelian, som alle kom til å spille riktige roller i kirkens historie.

Det sies at Illtyd forsvant uten noen form for varsel for å kunne leve som eneboer igjen.

Bror Martin med helbredelsesgaven

I dag minnes vi Martin de Porres (1579-1639). Som den uekte sønnen av en spansk adelsmann i det 16 århundres Peru, bar han på kompleksene det var den gangen å ha en mørkhudet mor.

15 år gammel begynte han å vaske gulvene i et dominikansk kloster, men bror Martin bar på en djup Gudslengsel. Gud hadde også gitt den unge gutten åndelige gaver, blant annet helbredelsens nådegave. Dette ble lagt merke til.

Som leder av klosterets sykestue, behandlet ikke bare bror Martin klosterets brødre som ble syke, men han gikk også ut i Perus gater og hentet inn de fattige for å gi dem hjelp og lege deres sykdommer. Han gav til og med disse fattige han hentet inn sin egen seng, slik at de kunne sove godt.

Han dør 59 år gammel, og ble viden kjent for sin store kjærlighet og nåde mot alle mennesker.