Denne bønnen ber vi hver eneste torsdag når vi feirer vår gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet:
'La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer'. (Salme 141,2)
Bønn og røkelse knyttes sammen i Den Hellige Skrift:
'Aron skal brenne velluktende røkelse på det (røkelsesalteret). Hver morgen når han gjør lampene i stand, skal han brenne den. Det samme skal han gjøre i skumringen, når han tenner lampene. Det skal være et daglig røkelsesoffer for Herrens ansikt i slekt etter slekt'. (2.Mos 30,7-8)
Men det var ikke bare i Tabernaklet eller i Tempelet at røkelsesduften fylte rommet. Slik er det også foran Guds trone i himmelen:
'Da det (Lammet) tok boken, fant de fire skapningene og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner ...' (Åp 5,8)
'En annen engel, som hadde et røkelseskar av gull, kom og stilte seg foran alteret. Han fikk en stor mengde røkelse som han skulle legge sammen med alle de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og fra engelens hånd steg det opp for Guds ansikt en sky av røkelse sammen med de helliges bønner...' (Åp 8.3-4)
Røkelse og bønn hører med andre ord sammen. Vi ser her at den velduftende røkelsen ledsager våre bønner og bærer dem fram foran tronen.
En del mennesker fnyser av at røkelse brukes i gudstjenesten. Mon tro om de ikke vil bli ganske så overrasket når de kommer til himmelen!
Totalt antall sidevisninger
onsdag 27. mai 2015
søndag 24. mai 2015
Alt er mulig for den som reservasjonsløst åpner sitt liv for Den Hellige Ånd
I dag, på 1.pinsedag, vil jeg dele med bloggens lesere noen ord av Simeon den nye teologen. Mer enn kanskje noen annen er Simeon også Den Hellige Ånds teolog. Når han som ung ånelig revolusjonær mot slutten av 900-tallet trådte inn i den kristne verdens østlige metropol, Bysants, så var det begynnelsen til en åndelig fornyelse av dimensjoner. Vi merker ringvirkningene den dag i dag.
På mange måter kan Simeon den nye teologen stå som et sterkt vitnesbyrd om hva som er mulig når et menneske reservasjonsløst åpner sitt liv for Den Hellige Ånd.
I en av sine mest berømte hymner utbryter Simeon:
Kom ikke og si at det er
umulig å bli oppfylt av Guds Ånd.
Kom ikke og si at det er
mulig å bli hel uten Ham.
Kom ikke og si at at man
kan være fylt av Ham
uten å kjenne det.
Kom ikke og si at Gud ikke åpenbarer
seg selv for mennesket.
Kom ikke og si at mennesket
ikke kan se det guddommelige lyset,
eller at det skulle være umulig i vår tid.
Velsignet 1.pinsedag!
På mange måter kan Simeon den nye teologen stå som et sterkt vitnesbyrd om hva som er mulig når et menneske reservasjonsløst åpner sitt liv for Den Hellige Ånd.
I en av sine mest berømte hymner utbryter Simeon:
Kom ikke og si at det er
umulig å bli oppfylt av Guds Ånd.
Kom ikke og si at det er
mulig å bli hel uten Ham.
Kom ikke og si at at man
kan være fylt av Ham
uten å kjenne det.
Kom ikke og si at Gud ikke åpenbarer
seg selv for mennesket.
Kom ikke og si at mennesket
ikke kan se det guddommelige lyset,
eller at det skulle være umulig i vår tid.
Velsignet 1.pinsedag!
lørdag 23. mai 2015
'Kirken er et horehus'
Ikke uten grunn er han er blitt kalt 'Martin Luthers forløper', Girolamo Savonarola. Den dominikanske ordensreformatoren og botspredikanten, var slett ingen smågutt. Djerv var han også i sine uttalelser. Han kalte kirken for et horehus og sa at griskheten styrte samtidens presteskap! Slikt skjer ikke ustraffet. Så ble han da også erklært kjetter og som med så mange andre brent på bålet.
Girolamo Savonarola ble født inn i en gammel borgerslekt i den nordlige delen av Italia i det Herrens år 1452. Hans farfar var lege, og det var også Girolamos største ønske å få følge i sin farfars fotspor. Men han bar også på en sterk Gudslengsel. Med stor sorg registrerte han det kirkelige forfallet i renessansetidens Italia. For å beskrive forfallet og frafallet tydde Girolamo til diktet. Han skrev dikt preget av undergangen med en særskilt brodd mot det pavelige hoffet og dets umoral.
Girolamo trådte inn i dominikanerordenen. En av årsakene var nok at dette var en prekeorden. Han bar på et profetisk budskap, og måtte få det ut. Etter noen år fikk han anledning til å bære fram sitt budskap. Han vendte seg til det velstående borgerskapet i Firenze, forkynte evangeliet for dem og mante dem til å omvende seg og gjøre bot. Og budskapet hadde brodd. Han fordømte de rike som utnyttet de fattige, og fikk presteskapet på nakken. Men Girolamo Savonarola var tydelig: Om de ikke omvendte seg ville Guds dom falle!
Store folkemengder samlet seg om denne usedvanlig frittalende munken. Mange var begeistret. En slik tale var de ikke vant med. Ikke alle var like begeistret. Savonarola fikk også sine fiender.
Når den franske kongen invaderte det nordlige Italia i 1491 tok mange dette som et tegn på at Savonarola var en profet. Hans innflytelse økte, og mange var de som trodde at Savonarola skulle omgjøre Fienze til et nytt Jerusalem. Byen skulle bli en rettferdig by, et lys for verden.
Nå kom prøvelsene. Etter at Girolamo Saconorola takket nei til å møte paven, fikk han forbud mot å forkynne. Han bøyet seg først for det, og var stille noen måneder, men så begynte han på nytt å forkynne sine profetiske budskap. Nå ble hans brodd mot forfallet i kirken enda kvassere. Han samlet ungdommer til særskilte gudstjenester og organiserte mektige prosesjoner. Dette kunne ikke paven sitte stille å se på. Han truet med å legge hele Firenze under sitt interdikt.
Myndighetene i Firenze gav etter og Savoronola ble utlevert til øvrigheten. Det skjedde i 1498. Han ble torturert og henrettet 23. mai samme år.
Midt under den særdeles vanskelige situasjonen han opplevde skrev han boken: Korsets triumf.
Den bok hyllet korsets seier over verden gjennom kjærligheten.
Girolamo Savonarola ble født inn i en gammel borgerslekt i den nordlige delen av Italia i det Herrens år 1452. Hans farfar var lege, og det var også Girolamos største ønske å få følge i sin farfars fotspor. Men han bar også på en sterk Gudslengsel. Med stor sorg registrerte han det kirkelige forfallet i renessansetidens Italia. For å beskrive forfallet og frafallet tydde Girolamo til diktet. Han skrev dikt preget av undergangen med en særskilt brodd mot det pavelige hoffet og dets umoral.
Girolamo trådte inn i dominikanerordenen. En av årsakene var nok at dette var en prekeorden. Han bar på et profetisk budskap, og måtte få det ut. Etter noen år fikk han anledning til å bære fram sitt budskap. Han vendte seg til det velstående borgerskapet i Firenze, forkynte evangeliet for dem og mante dem til å omvende seg og gjøre bot. Og budskapet hadde brodd. Han fordømte de rike som utnyttet de fattige, og fikk presteskapet på nakken. Men Girolamo Savonarola var tydelig: Om de ikke omvendte seg ville Guds dom falle!
Store folkemengder samlet seg om denne usedvanlig frittalende munken. Mange var begeistret. En slik tale var de ikke vant med. Ikke alle var like begeistret. Savonarola fikk også sine fiender.
Når den franske kongen invaderte det nordlige Italia i 1491 tok mange dette som et tegn på at Savonarola var en profet. Hans innflytelse økte, og mange var de som trodde at Savonarola skulle omgjøre Fienze til et nytt Jerusalem. Byen skulle bli en rettferdig by, et lys for verden.
Nå kom prøvelsene. Etter at Girolamo Saconorola takket nei til å møte paven, fikk han forbud mot å forkynne. Han bøyet seg først for det, og var stille noen måneder, men så begynte han på nytt å forkynne sine profetiske budskap. Nå ble hans brodd mot forfallet i kirken enda kvassere. Han samlet ungdommer til særskilte gudstjenester og organiserte mektige prosesjoner. Dette kunne ikke paven sitte stille å se på. Han truet med å legge hele Firenze under sitt interdikt.
Myndighetene i Firenze gav etter og Savoronola ble utlevert til øvrigheten. Det skjedde i 1498. Han ble torturert og henrettet 23. mai samme år.
Midt under den særdeles vanskelige situasjonen han opplevde skrev han boken: Korsets triumf.
Den bok hyllet korsets seier over verden gjennom kjærligheten.
torsdag 21. mai 2015
Til minne om de syv trappistmunkene i Algerie
Det hender ofte at jeg tenker på de syv trappistmunkene som ble drept i Algerie i 1996. Det skyldes nok filmen: 'Om guder og mennesker', filmen om deres liv og skjebne, som har gjort et så djupt og varig inntrykk på meg.
Og i disse dager når jeg er så dårlig, er det noe legen Luc sier i filmen, som berører meg sterkt: 'Be for meg, at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred'.
Det var den 21. mai 1996 at en militant islamistisk organisasjon tilkjennega at de hadde henrettet syv trappistmunker som var blitt kidnappet fra Notre Dame de l'Atlas i Algerie to måneder tidligere.
At noen i det hele tatt kunne volde disse fredelige og uegennyttige munkene lidelse og død, er ubegripelig sett med menneskelige øyne. De arbeidet blant de fattige. Sørget for medisinsk hjelp. De skrev søknader og brev for de i landsbyen som ikke kunne skrive. De ga bort klær og sko til de som trengte. Og de ba sine bønner og sang sine salmer i klostret.
Men kanskje ligger svaret her: i den kjærlighet som ondskapen ikke tåler? Bak de grusomme drapene står onde åndsmakter. Det er i hvert fall helt sikkert.
De syv trappistmunkene levde ut evangeliet i praksis. Her gjaldt ikke bare evangelieformidling i ord, men i praktisk handling. Evangeliet fikk bein og armer. Og dette så muslimene som levde i landsbyen som lå tett inntil klosteret. Det de så gjorde at de følte seg tiltrukket av denne omsorgen og kjærligheten som ble vist dem. Derfor ble munkene tatt inn i varmen og ble en del av kulturen på stedet. Når store begivenheter skulle feires, var det selvsagt at de ble bedt med.
Filmen viser også deres menneskelighet. Også de gripes av frykt for døden. Men de finner også trøst i troen på Den oppstandne, og Hans seier over død og djevel.
På denne dagen minnes vi Christian de Cherge, prior for den lille kommuniteten, sammen med Bruno, Celestin, Christophe, Michel, Paul og ikke minst eiegode underfundige Luc, legen, og takker Gud for dem.
Og i disse dager når jeg er så dårlig, er det noe legen Luc sier i filmen, som berører meg sterkt: 'Be for meg, at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred'.
Det var den 21. mai 1996 at en militant islamistisk organisasjon tilkjennega at de hadde henrettet syv trappistmunker som var blitt kidnappet fra Notre Dame de l'Atlas i Algerie to måneder tidligere.
At noen i det hele tatt kunne volde disse fredelige og uegennyttige munkene lidelse og død, er ubegripelig sett med menneskelige øyne. De arbeidet blant de fattige. Sørget for medisinsk hjelp. De skrev søknader og brev for de i landsbyen som ikke kunne skrive. De ga bort klær og sko til de som trengte. Og de ba sine bønner og sang sine salmer i klostret.
Men kanskje ligger svaret her: i den kjærlighet som ondskapen ikke tåler? Bak de grusomme drapene står onde åndsmakter. Det er i hvert fall helt sikkert.
De syv trappistmunkene levde ut evangeliet i praksis. Her gjaldt ikke bare evangelieformidling i ord, men i praktisk handling. Evangeliet fikk bein og armer. Og dette så muslimene som levde i landsbyen som lå tett inntil klosteret. Det de så gjorde at de følte seg tiltrukket av denne omsorgen og kjærligheten som ble vist dem. Derfor ble munkene tatt inn i varmen og ble en del av kulturen på stedet. Når store begivenheter skulle feires, var det selvsagt at de ble bedt med.
Filmen viser også deres menneskelighet. Også de gripes av frykt for døden. Men de finner også trøst i troen på Den oppstandne, og Hans seier over død og djevel.
På denne dagen minnes vi Christian de Cherge, prior for den lille kommuniteten, sammen med Bruno, Celestin, Christophe, Michel, Paul og ikke minst eiegode underfundige Luc, legen, og takker Gud for dem.
søndag 17. mai 2015
Han talte Roma midt i mot og mente at Bibelen sto over kirken
I dag minnes vi en av de virkelig betydningsfulle Guds menn gjennom tidene: Peter Valdes (1140-1218). Peter Valdes var en av de profetiske skikkelsene som Gud har reist opp, for å gjenopprette menigheten slik den fremsto i all sin apostoliske kraft i urkirken.
I boken min, 'En tro verd å dø for' (Frihet 2012) har jeg et eget kapittel om Valdes og Valdenserne hvor jeg peker på at det finnes en ubrutt linje fra urkirken og frem til reformasjonen og anabaptistene, hva angår en alternativ menighetsbevegelse ved siden av Pavekirken. Det er huller i denne historien, men da må vi også huske at det slett ikke var i Pavekirkens interesse at det skulle finnes en slik dokumentasjon.
Hvordan kan vi så hevde dette med sikkerhet? Ganske enkelt fordi Jesus gir oss et løfte når det gjelder Menigheten, i Matt 16,18: '... Jeg vil bygge Min menighet . Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den'.
Den åndelige tilstanden i Storkirken på denne tiden var så alvorlig, at skulle den Menighet Herren Jesus grunnla overleve, måtte det finnes en alternativ menighetsbevegelse. Det var i en slik tid Gud reiste opp en mann som Peter Waldo eller Valdes fra Lyon i Frankrike.
Det er en radikaler vi har med å gjøre. En god venns død fører til at han blir en åndelig søkende ung mann. På denne tiden var han en velstående kjøpmann og hadde egentlig alt han trengte. I hvert fall det som kunne kjøpes for penger. Men han hadde ikke fred med Gud. Vennens brå død førte til at han leste evangeliene. Samtidig som leser evangeliene møter han også de såkalte 'vandrermunkene'. Han blir grepet av deres radikale etterfølgelse av Jesus.
Han bestemmer seg for å selge alt han eier og gi pengene til de fattige. Han slår lag med 'vandrermunkene', legger ut på landeveien og forkynner evangeliet over alt hvor han kommer. Som det ofte skjer med mennesker som velger å gå mot strømmen, vekker det også andre, og snart får Peter Valdes etterfølgere. De får tilnavnet 'Lyons fattige' eller 'Kristi fattige'. Mange har sammenlignet Peter Valdes med Frans av Assisi.
På grunn av frafallet i Storkirken hadde denne bare forakt til overs for Peter Valdes. Han ble for Storkirken 'en torn i siden', som stadig minnet den om at den hadde sviktet sin Herre. Det tar ikke lang tid før Valdes og hans tilhengere møter motstand fra Storkirkens biskoper.
Peter Valdes mente at Guds ord sto over kirken, og at alle kristne var forpliktet på å forkynne Guds ord for hele skapningen.
Det som særpreget valdenserne var bibellesningen og bibelstudiet. Dette var noe uvant og spesielt for Storkirken, som reagerte på at lekfolk leste Den Hellige Skrift, uten en prests fortolkning. På mange måter er den måten valdenserne forholdt seg til Bibelen på det som skulle bli veiledende for den moderne frikirkebevegelsen.
Storkirken måtte sette en stopper for dette. En synode i Verona i 1184 fattet et vedtak om å fordømme valdenserne, og siden de nå var blitt ekskommunisert, ble de også utsatt for harde forfølgelser fra Den romersk-katolske kirken, som så mange andre er blitt. Men Storkirken klarte ikke å stoppe dette. Vi husker lovlæreren Gamaliels ord om de første kristne:
'Hold dere unna disse menneskene og la dem være i fred. For om denne planen eller dette verket er av mennesker, vil det bli til intet. Men hvis det er av Gud, kan dere ikke tilintetgjøre det. Se til at dere ikke må bli funnet å være i strid mot Gud'. (Apg 5,38-39)
Det var Peter Valdes grundige studium av Guds ord, som gjorde at han kom på kollisjonskurs med Den romersk-katolske kirke. Fanget mellom lojalitet til Den romersk-katolske kirke og Bibelen, valgte han å følge Guds ord.
Forfølgelsene til tross: valdenserne spredte seg og hadde stor framgang i Nord-Italia, Sør-Frankrike og Spania.
Peter Valdes døde i Böhmen i 1217, der valdenserne nå utgjorde en betydelig bevegelse. På 1500-tallet sluttet valdenserne seg til Reformasjonen og innledet samarbeide med reformerte kirker i Sveits og Frankrike.
I min bok: 'En tro verd å dø for' har jeg summert opp det valdenserne sto for på følgende måte:
1) De hevdet at Den romersk-katolske kirke hadde degenerert under keiser Konstantin den store, fra sin opprinnelige renhet og hellighet.
2) De avviste og forkastet den romerske pavens overhøyhet og understreket at de som skulle tjene kirken var forpliktet på å forholde seg til det apostoliske fattigdomsidealet og at de skulle tjene til livets opphold med å arbeide for føden.
3) De mente at alle kristne, til en viss grad, kvalifiserte og var autorisert til å lære, oppmuntre og formane sine trossøsken i deres vandring med Herren.
4) De krevde en gjeninnføring av menighetsdisiplinen.
5) De understreket at syndernes forlatelse bare kunne gis av Gud alene og at avlat var å regne som et kriminelt påfunn.
6) De så på bønn og seremonier på vegne av de døde som nytteløst og ubrukelig, ja, som absurd og avviste at det fantes et mellomstadium for sjelen hvor den skulle renses etter at den hadde forlatt kroppen.
7) De var ekstremt spartanske og adopterte som sin moralkodeks Bergprekenen, som de tolket som en bokstavelig regel for etterfølgelse av Kristus. En konsekvens av dette var at de forbød all deltagelse i krig, rettssaker og alle forsøk på å tilegne seg rikdom, selvforsvar mot urettferdig vold, og alle former former for edsavleggelse.
8) De valdensiske menighetene ble ledet av biskoper (tilsynsmenn), eldste og diakoner. De så det slik at disse tjenestene var gitt av Kristus selv og de mente at det var absolutt nødvendig at disse tjenestene fulgte nøyaktig det mønster som man så i apostlenes liv, de skulle være ulærde, fattige, uten noen jordisk posisjon, og de skulle alle tjene til livets opphold med sine hender.
9) Lekfolket var inndelt i to klasser: den ene inneholdt de perfekte, og den andre de ikke-perfekte kristne. Til den siste kategorien hørte de som var sterkt influert av verden og levde deretter.
I boken min, 'En tro verd å dø for' (Frihet 2012) har jeg et eget kapittel om Valdes og Valdenserne hvor jeg peker på at det finnes en ubrutt linje fra urkirken og frem til reformasjonen og anabaptistene, hva angår en alternativ menighetsbevegelse ved siden av Pavekirken. Det er huller i denne historien, men da må vi også huske at det slett ikke var i Pavekirkens interesse at det skulle finnes en slik dokumentasjon.
Hvordan kan vi så hevde dette med sikkerhet? Ganske enkelt fordi Jesus gir oss et løfte når det gjelder Menigheten, i Matt 16,18: '... Jeg vil bygge Min menighet . Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den'.
Den åndelige tilstanden i Storkirken på denne tiden var så alvorlig, at skulle den Menighet Herren Jesus grunnla overleve, måtte det finnes en alternativ menighetsbevegelse. Det var i en slik tid Gud reiste opp en mann som Peter Waldo eller Valdes fra Lyon i Frankrike.
Det er en radikaler vi har med å gjøre. En god venns død fører til at han blir en åndelig søkende ung mann. På denne tiden var han en velstående kjøpmann og hadde egentlig alt han trengte. I hvert fall det som kunne kjøpes for penger. Men han hadde ikke fred med Gud. Vennens brå død førte til at han leste evangeliene. Samtidig som leser evangeliene møter han også de såkalte 'vandrermunkene'. Han blir grepet av deres radikale etterfølgelse av Jesus.
Han bestemmer seg for å selge alt han eier og gi pengene til de fattige. Han slår lag med 'vandrermunkene', legger ut på landeveien og forkynner evangeliet over alt hvor han kommer. Som det ofte skjer med mennesker som velger å gå mot strømmen, vekker det også andre, og snart får Peter Valdes etterfølgere. De får tilnavnet 'Lyons fattige' eller 'Kristi fattige'. Mange har sammenlignet Peter Valdes med Frans av Assisi.
På grunn av frafallet i Storkirken hadde denne bare forakt til overs for Peter Valdes. Han ble for Storkirken 'en torn i siden', som stadig minnet den om at den hadde sviktet sin Herre. Det tar ikke lang tid før Valdes og hans tilhengere møter motstand fra Storkirkens biskoper.
Peter Valdes mente at Guds ord sto over kirken, og at alle kristne var forpliktet på å forkynne Guds ord for hele skapningen.
Det som særpreget valdenserne var bibellesningen og bibelstudiet. Dette var noe uvant og spesielt for Storkirken, som reagerte på at lekfolk leste Den Hellige Skrift, uten en prests fortolkning. På mange måter er den måten valdenserne forholdt seg til Bibelen på det som skulle bli veiledende for den moderne frikirkebevegelsen.
Storkirken måtte sette en stopper for dette. En synode i Verona i 1184 fattet et vedtak om å fordømme valdenserne, og siden de nå var blitt ekskommunisert, ble de også utsatt for harde forfølgelser fra Den romersk-katolske kirken, som så mange andre er blitt. Men Storkirken klarte ikke å stoppe dette. Vi husker lovlæreren Gamaliels ord om de første kristne:
'Hold dere unna disse menneskene og la dem være i fred. For om denne planen eller dette verket er av mennesker, vil det bli til intet. Men hvis det er av Gud, kan dere ikke tilintetgjøre det. Se til at dere ikke må bli funnet å være i strid mot Gud'. (Apg 5,38-39)
Det var Peter Valdes grundige studium av Guds ord, som gjorde at han kom på kollisjonskurs med Den romersk-katolske kirke. Fanget mellom lojalitet til Den romersk-katolske kirke og Bibelen, valgte han å følge Guds ord.
Forfølgelsene til tross: valdenserne spredte seg og hadde stor framgang i Nord-Italia, Sør-Frankrike og Spania.
Peter Valdes døde i Böhmen i 1217, der valdenserne nå utgjorde en betydelig bevegelse. På 1500-tallet sluttet valdenserne seg til Reformasjonen og innledet samarbeide med reformerte kirker i Sveits og Frankrike.
I min bok: 'En tro verd å dø for' har jeg summert opp det valdenserne sto for på følgende måte:
1) De hevdet at Den romersk-katolske kirke hadde degenerert under keiser Konstantin den store, fra sin opprinnelige renhet og hellighet.
2) De avviste og forkastet den romerske pavens overhøyhet og understreket at de som skulle tjene kirken var forpliktet på å forholde seg til det apostoliske fattigdomsidealet og at de skulle tjene til livets opphold med å arbeide for føden.
3) De mente at alle kristne, til en viss grad, kvalifiserte og var autorisert til å lære, oppmuntre og formane sine trossøsken i deres vandring med Herren.
4) De krevde en gjeninnføring av menighetsdisiplinen.
5) De understreket at syndernes forlatelse bare kunne gis av Gud alene og at avlat var å regne som et kriminelt påfunn.
6) De så på bønn og seremonier på vegne av de døde som nytteløst og ubrukelig, ja, som absurd og avviste at det fantes et mellomstadium for sjelen hvor den skulle renses etter at den hadde forlatt kroppen.
7) De var ekstremt spartanske og adopterte som sin moralkodeks Bergprekenen, som de tolket som en bokstavelig regel for etterfølgelse av Kristus. En konsekvens av dette var at de forbød all deltagelse i krig, rettssaker og alle forsøk på å tilegne seg rikdom, selvforsvar mot urettferdig vold, og alle former former for edsavleggelse.
8) De valdensiske menighetene ble ledet av biskoper (tilsynsmenn), eldste og diakoner. De så det slik at disse tjenestene var gitt av Kristus selv og de mente at det var absolutt nødvendig at disse tjenestene fulgte nøyaktig det mønster som man så i apostlenes liv, de skulle være ulærde, fattige, uten noen jordisk posisjon, og de skulle alle tjene til livets opphold med sine hender.
9) Lekfolket var inndelt i to klasser: den ene inneholdt de perfekte, og den andre de ikke-perfekte kristne. Til den siste kategorien hørte de som var sterkt influert av verden og levde deretter.
fredag 15. mai 2015
Hellige Brendan - klosterbygger og sjøfarer
I morgen, den 16. mai, feirer vi Hl.Brendan (486-575). Våre norske kristenrøtter er jo keltiske, og det er i den tradisjonen Kristi himmelfartskapellet står. Vi feirer dagen sammen med våre venner i Northumbria Communty, som vi også føler slektskap til.
I Irland blir hellige Brendan minnet med stor hengivenhet ikke minst for sine bragder på sjøen. I hans egen levetid fanget de folks innlevelsesevne. Irene er jo vant med den barske sjøen og havets mange utfordringer, så hellige Brendan fikk ganske raskt tilnavnet: navigatøren. Han er også kjent som en av Irlands 12 apostler, sammen med Columba, Ciaran og andre.
Han tilhørte en stamme som levde i fylket Kerry, og det sies at hellige Ita fostret Brendan, når han var elev ved en av hennes skoler. En gang skal han ha spurt henne om hvilke tre tingene som gleder Gud mest, og hvilke tre som vanæret Ham?
Til dette svarte Ita:
'De tre tingene som gleder Gud mest er en sann tro på Gud i en rent hjerte, et enkelt liv med et takknemlig hjerte, og sjenerøsitet inspirert av veldedighet. De tre tingene som vanærer Gud er en munn som hater mennesker, et hjerte som huser nag, og en tillit til velstand.
Det sies at Brendan levde etter disse livsprinsippene heretter.
Når han var ferdig med skolen arbeidet han som fisker ved Atlanterhavskysten i fem år før han trådte inn i klosteret i Inishmore som novise. Senere skulle han selv grunnlegge flere store klostre, blant annet klosteret i Clonfert ved Galway, på den motsatte siden av elva Shannon sett fra Clonmacnoise. I dette klosteret skulle han også en dag bli gravlagt.
Hele livet hørte han de gamle tale om 'Løfteslandet' som skulle ligge langt der ute i havet mot vest. Trangen etter å seile dit ble derfor tidlig vekket i ham. Når trangen ble for stor opplevde han at dette var Guds kall til ham. Og han la ut på den farefulle ferden. Om denne reisen vet vi lite.
Men rundt denne reisen skapes det en legende, som er fra 900-1000-tallet: Navigatio Brendani. Den forteller om Brendans eventyrlige ferd til en vidunderlig øy ute i Atlanterhavet, og alt det forunderlige han opplevde på denne reisen. Denne legenden ble umåtelig populær i Middelalderen og ble oversatt utrolig nok til blant andre fransk, tysk, flamsk, italiensk og norrønt.
I årene 1976-77 legger irlenderen Tim Severin ut på en ekspedisjon hvor han vil følge i sporene etter hellige Brendan, slik den beskrives i legenden. Hensikten er å forsøke å bevise muligheten for irske munkers tidlige reiser til Nord-Amerika.
Ekspedisjonen, som besto av fem mann, forlot den sørlige delen av Irland 17. mai 1976 med båten Brendan. Selve båten var en ni meter lang rekonstruksjon av fortidens store skinnfartøyer. Ekspedisjonen seilte om Hebridene og Færøyene og kom til Island i juli 1976. Der ble båten lagt opp for vinteren. Ferden fortsatte i mai 1977, og tross stormer og drivis nådde ekspedisjonen Newfoundland 26.juli 1977.
I Irland blir hellige Brendan minnet med stor hengivenhet ikke minst for sine bragder på sjøen. I hans egen levetid fanget de folks innlevelsesevne. Irene er jo vant med den barske sjøen og havets mange utfordringer, så hellige Brendan fikk ganske raskt tilnavnet: navigatøren. Han er også kjent som en av Irlands 12 apostler, sammen med Columba, Ciaran og andre.
Han tilhørte en stamme som levde i fylket Kerry, og det sies at hellige Ita fostret Brendan, når han var elev ved en av hennes skoler. En gang skal han ha spurt henne om hvilke tre tingene som gleder Gud mest, og hvilke tre som vanæret Ham?
Til dette svarte Ita:
'De tre tingene som gleder Gud mest er en sann tro på Gud i en rent hjerte, et enkelt liv med et takknemlig hjerte, og sjenerøsitet inspirert av veldedighet. De tre tingene som vanærer Gud er en munn som hater mennesker, et hjerte som huser nag, og en tillit til velstand.
Det sies at Brendan levde etter disse livsprinsippene heretter.
Når han var ferdig med skolen arbeidet han som fisker ved Atlanterhavskysten i fem år før han trådte inn i klosteret i Inishmore som novise. Senere skulle han selv grunnlegge flere store klostre, blant annet klosteret i Clonfert ved Galway, på den motsatte siden av elva Shannon sett fra Clonmacnoise. I dette klosteret skulle han også en dag bli gravlagt.
Hele livet hørte han de gamle tale om 'Løfteslandet' som skulle ligge langt der ute i havet mot vest. Trangen etter å seile dit ble derfor tidlig vekket i ham. Når trangen ble for stor opplevde han at dette var Guds kall til ham. Og han la ut på den farefulle ferden. Om denne reisen vet vi lite.
Men rundt denne reisen skapes det en legende, som er fra 900-1000-tallet: Navigatio Brendani. Den forteller om Brendans eventyrlige ferd til en vidunderlig øy ute i Atlanterhavet, og alt det forunderlige han opplevde på denne reisen. Denne legenden ble umåtelig populær i Middelalderen og ble oversatt utrolig nok til blant andre fransk, tysk, flamsk, italiensk og norrønt.
I årene 1976-77 legger irlenderen Tim Severin ut på en ekspedisjon hvor han vil følge i sporene etter hellige Brendan, slik den beskrives i legenden. Hensikten er å forsøke å bevise muligheten for irske munkers tidlige reiser til Nord-Amerika.
Ekspedisjonen, som besto av fem mann, forlot den sørlige delen av Irland 17. mai 1976 med båten Brendan. Selve båten var en ni meter lang rekonstruksjon av fortidens store skinnfartøyer. Ekspedisjonen seilte om Hebridene og Færøyene og kom til Island i juli 1976. Der ble båten lagt opp for vinteren. Ferden fortsatte i mai 1977, og tross stormer og drivis nådde ekspedisjonen Newfoundland 26.juli 1977.
mandag 11. mai 2015
Hellighetsforkynneren og Gudselskeren Emil Gustafson, del 3
Den 2.februar 1898 skriver Emil Gustafson et brev fra Östervåla, som gir oss et sjeldent innsyn i en av vekkelsene han fikk stå i:
'Guds barmhjertighet varer fra slekt til slekt. Hvilken kjærlighet i Faderens hjerte! Det pågår iblant oss, i denne endens tid en barmhjertighetens bevegelse, som peker hen på at alle må bli frelst. Guds hjerte opprøres, all hans medlidenhet er vekket, og han spør: Er det noen flere av Sauls hus som jeg kan vise barmhjertighet mot?
Her oppe i Västmanland pågår en djup, åndelig bevegelse blant folket. Hundrevis legges ved Jesu føtter, det ene møtet flere, andre færre. Dog kjenner bare Gud hvem som fødes av Ånden. Hundrevis sier vi, men det er ikke på en kveld. Vekkelsen har pågått et par uker. Må Guds Sønn bli opphøyet og æret. Verket er Hans. Ingen kan kalle Jesus Kristus Herre uten i Den Hellige Ånd'.
Fra denne vekkelsestiden kan vi lese følgende merknander i dagboken Emil Gustafson førte:
'Den 21. januar: Til Östervåla
22: To møter i Ö misjonshus. Omkring 20 sjeler bøyde seg
2. febr: Åttingsbo. Noen sjeler frelst
3. febr: Noen bøyde seg
7.febr: Bjurvalla. En dyrebar stund. Mange unge menn, fem kvinner ved korset.
17. febr: Mange ved korset
24. febr: Syv ungdommer bøyde seg.
Emil Gustafson fant sin plass i Helgelsesförbundet. Likesom mange andre svenske trossamfunn oppsto Helgelsesförbundet som en følge av 1800-tallets vekkeslesbevegelser. Helgelsesförbundet, som ble stiftet i 1887, hadde sin opprinnelse i en vekkelse som hadde sitt utgangspunkt i Torps herregård i Närke. På Maria bebudelsesdag i i 1885 var det innkalt til bønnemøte i en av stuene der. De som var tilstede fikk oppleve en sterk berøring av Gud og de fikk et bønnekall. Ut fra denne bønnevekkelsen ble Helgelsesförbundet født. Det var en lekmannsorientert bevegelse med betoning på hellighet. Forut for denne vekkelsen på Torp fant det sted nærmest en profetisk bevegelse, som går under navnet Roparrörelsen. De som var en del av denne bar fram et sterkt omvendelsesbudskap.
De siste syv årene av sitt liv var Emil Gustafson en del av Helgelsesförbundets ledelse.
På de store årlige Torp-konferansene kom han til å bety mye. Emil Gustafson som var herlig fri fra alt partisinn, samlet mange mennesker fra ulik ståsted rundt sin talerstol. For til disse storstevnene kom det mennesker fra mange forskjellige kristne sammenhenger. Gustafsons mektige og åndsinspirerte taler slo ofte an tonen i disse sammenhengene.
Han var også kjent som bibellærer. I 1893 var han for første gang også bibellærer ved Helgelsesförbundets årlige evangelistkurs i Götabro. Hit kom både menn og kvinner. Mange ble sendt ut som evangelister og misjonærer. Kursene bar preg av det de kalte innvielsesstudier og timer innfor Bibelens budskap i bønn og ransakelse. Her fikk Emil Gustafsons helhjertede liv og innflytelse bety svært mye.
En av elevene hans skrev følgende:
'Hans sterke side var ikke det læremessige - den gaven hadde pastor Kihlstedt - skjønt Gustafson hadde også innblikk i Ordets sannheter. Dog var det særskilt den profetiske gaven, å komme med et budskap direkte fra Gud og ved Åndens kraft slynge det inn i tilhørernes hjerter som i rikt mål var gitt Gustafson. Denne gave hadde sin veldige betydning for fostringen av de evangelister som skulle reise ut. Deres hensikter og motiver ble prøvet og blottet i Åndens lys'.
Tidligere misjonsforstander Viktor Johansson var skrevet følgende om et bibelkurs han deltok på i 1895:
'Predikanten Emil Gustafson leste fra Josvas bok og sammenlignet dem med Efeserbrevet. Det var mange praktiske og gripende tillempninger. Det åndelige livet ble betraktet og analysert, ja, det var stunder da det formelig sved i sjelen... Å ha sittet ved Emil Gustafsons føtter en hel måned regner jeg fremdeles som en stor nåde. Han kunne knuse og tilintetgjøre, men han kunne også leke på evangeliets harpe, ja, male Jesus som den skjønneste blant menneskenes barn'.
'Guds barmhjertighet varer fra slekt til slekt. Hvilken kjærlighet i Faderens hjerte! Det pågår iblant oss, i denne endens tid en barmhjertighetens bevegelse, som peker hen på at alle må bli frelst. Guds hjerte opprøres, all hans medlidenhet er vekket, og han spør: Er det noen flere av Sauls hus som jeg kan vise barmhjertighet mot?
Her oppe i Västmanland pågår en djup, åndelig bevegelse blant folket. Hundrevis legges ved Jesu føtter, det ene møtet flere, andre færre. Dog kjenner bare Gud hvem som fødes av Ånden. Hundrevis sier vi, men det er ikke på en kveld. Vekkelsen har pågått et par uker. Må Guds Sønn bli opphøyet og æret. Verket er Hans. Ingen kan kalle Jesus Kristus Herre uten i Den Hellige Ånd'.
Fra denne vekkelsestiden kan vi lese følgende merknander i dagboken Emil Gustafson førte:
'Den 21. januar: Til Östervåla
22: To møter i Ö misjonshus. Omkring 20 sjeler bøyde seg
2. febr: Åttingsbo. Noen sjeler frelst
3. febr: Noen bøyde seg
7.febr: Bjurvalla. En dyrebar stund. Mange unge menn, fem kvinner ved korset.
17. febr: Mange ved korset
24. febr: Syv ungdommer bøyde seg.
Emil Gustafson fant sin plass i Helgelsesförbundet. Likesom mange andre svenske trossamfunn oppsto Helgelsesförbundet som en følge av 1800-tallets vekkeslesbevegelser. Helgelsesförbundet, som ble stiftet i 1887, hadde sin opprinnelse i en vekkelse som hadde sitt utgangspunkt i Torps herregård i Närke. På Maria bebudelsesdag i i 1885 var det innkalt til bønnemøte i en av stuene der. De som var tilstede fikk oppleve en sterk berøring av Gud og de fikk et bønnekall. Ut fra denne bønnevekkelsen ble Helgelsesförbundet født. Det var en lekmannsorientert bevegelse med betoning på hellighet. Forut for denne vekkelsen på Torp fant det sted nærmest en profetisk bevegelse, som går under navnet Roparrörelsen. De som var en del av denne bar fram et sterkt omvendelsesbudskap.
De siste syv årene av sitt liv var Emil Gustafson en del av Helgelsesförbundets ledelse.
På de store årlige Torp-konferansene kom han til å bety mye. Emil Gustafson som var herlig fri fra alt partisinn, samlet mange mennesker fra ulik ståsted rundt sin talerstol. For til disse storstevnene kom det mennesker fra mange forskjellige kristne sammenhenger. Gustafsons mektige og åndsinspirerte taler slo ofte an tonen i disse sammenhengene.
Han var også kjent som bibellærer. I 1893 var han for første gang også bibellærer ved Helgelsesförbundets årlige evangelistkurs i Götabro. Hit kom både menn og kvinner. Mange ble sendt ut som evangelister og misjonærer. Kursene bar preg av det de kalte innvielsesstudier og timer innfor Bibelens budskap i bønn og ransakelse. Her fikk Emil Gustafsons helhjertede liv og innflytelse bety svært mye.
En av elevene hans skrev følgende:
'Hans sterke side var ikke det læremessige - den gaven hadde pastor Kihlstedt - skjønt Gustafson hadde også innblikk i Ordets sannheter. Dog var det særskilt den profetiske gaven, å komme med et budskap direkte fra Gud og ved Åndens kraft slynge det inn i tilhørernes hjerter som i rikt mål var gitt Gustafson. Denne gave hadde sin veldige betydning for fostringen av de evangelister som skulle reise ut. Deres hensikter og motiver ble prøvet og blottet i Åndens lys'.
Tidligere misjonsforstander Viktor Johansson var skrevet følgende om et bibelkurs han deltok på i 1895:
'Predikanten Emil Gustafson leste fra Josvas bok og sammenlignet dem med Efeserbrevet. Det var mange praktiske og gripende tillempninger. Det åndelige livet ble betraktet og analysert, ja, det var stunder da det formelig sved i sjelen... Å ha sittet ved Emil Gustafsons føtter en hel måned regner jeg fremdeles som en stor nåde. Han kunne knuse og tilintetgjøre, men han kunne også leke på evangeliets harpe, ja, male Jesus som den skjønneste blant menneskenes barn'.
søndag 10. mai 2015
Gud har det siste ordet
'Alt det jeg ser rundt meg ville gjort meg gal,
om jeg ikke visste,
at uansett hva som skjer
så har Gud det siste ordet'.
'Djevelen jager ikke etter de fortapte,
han jager etter de som er på vakt,
de som lever nært Gud.
Han tar fra dem tilliten
til Gud, og påfører dem selvsikkerhet,
logikk, tenkning, kritikk.
Vi skulle derfor ikke
stole på vår logiske tenkning'.
Hl.Paisios av Athos (bildet)
(1924-1994)
om jeg ikke visste,
at uansett hva som skjer
så har Gud det siste ordet'.
'Djevelen jager ikke etter de fortapte,
han jager etter de som er på vakt,
de som lever nært Gud.
Han tar fra dem tilliten
til Gud, og påfører dem selvsikkerhet,
logikk, tenkning, kritikk.
Vi skulle derfor ikke
stole på vår logiske tenkning'.
Hl.Paisios av Athos (bildet)
(1924-1994)
lørdag 9. mai 2015
Zinzendorf, 100 års bønnevake og pionermisjon
En bønnevake som varer i mer enn 100 år, 24 timer, syv dager i uken! Pionermisjon til de mest avsidesliggende krokene av vår verden. Et eksperimentelt kommunitetsliv.
Det er mange spennende ting å fokusere på når vi markerer grev Zinzendorfs minnedag i dag. Jeg kjenner at jeg står i gjeld til denne mannen, kanskje mer enn noen annen i kirkens historie, fordi han er på mange måter pioneren til den moderne bønnebevegelsen.
Ludwig Zinzendorf er uløselig knyttet til stedet Herrnhut. Visste du at navnet 'Herrnhut' faktisk betyr 'Herrens vake'.
Hans fulle navn var Nicolaus Ludwig van Zinzendorf, og han var en fornem mann. Han tilhørte nemlig en tysk adelsfamilie med gamle aner.
Jeg skrev om Zinzendorf i fjor også, så jeg klipper dette inn her. Nederst vil du finne noen videoer som du kanskje vil ha interesse av. Men først de biografiske opplysningene:
Det er mange spennende ting å fokusere på når vi markerer grev Zinzendorfs minnedag i dag. Jeg kjenner at jeg står i gjeld til denne mannen, kanskje mer enn noen annen i kirkens historie, fordi han er på mange måter pioneren til den moderne bønnebevegelsen.
Ludwig Zinzendorf er uløselig knyttet til stedet Herrnhut. Visste du at navnet 'Herrnhut' faktisk betyr 'Herrens vake'.
Hans fulle navn var Nicolaus Ludwig van Zinzendorf, og han var en fornem mann. Han tilhørte nemlig en tysk adelsfamilie med gamle aner.
Jeg skrev om Zinzendorf i fjor også, så jeg klipper dette inn her. Nederst vil du finne noen videoer som du kanskje vil ha interesse av. Men først de biografiske opplysningene:
Hans hjem var et gudfryktig hjem - foreldrene var pietister, og den pietistiske bevegelsens ledende skikkelse - Philipp Jakob Spener - ble gudfar til Nikolaus.
Den pietistiske vekkelsen kom til å prege von Zinzendorfs liv. En annen ledende skikkelse innenfor denne bevegelsen: August Hermann Francke - skulle få stor betydning for skolegangen til Zinzendorf.
Likevel: Den unge Zinzendorf ble nok en skuffelse for hans foreldre. De hadde store ambisjoner for ham. De ønsket at han skulle bli diplomat. Men Zinzendorf var grepet av en visjon: Han ville skaffe seg en eiendom og der skulle han samle venner og likesinnede og sammen med dem virkeliggjøre pietismens ideal om en kommunitet av troende som levde ut det kristne livet i hverdagen.
En helt avgjøre fase av dette fellesskaps-livet og et vendepunkt i grev Zinzendorfs liv fant sted i 1722. Da kom han i kontakt med en gruppe flyktninger fra Böhmen, nåværende Tsjekkia. Zinzendorf tilbød dem å slå seg ned på eiendommen hans. Det skulle bli til byen Herrnhut.
Det formelig kokte av ulike religiøse oppfatninger i dette området på denne tiden. Ikke underlig førte det til konflikter. Zinzendorf forsøkte å skape fred og forsoning mellom dem. Han besøkte hvert eneste hjem for samtaler og bibelstudier. Gjennom disse samtalene ble det lagt et grunnlag for den overbevisningen som skulle komme: de var kalt til å leve sammen slik de første kristne: 'hele flokken av de troende var av ett hjerte og èn sjel'. (Apg 4,12 - Bibelen Guds Ord).
Bevegelsen som vokste fram ble hetende: herrnhuterne eller byen Herrnhut.
For å veilede dette kommunitetslivet formulerte man noe man kalte: Brüderlicher Vertag - en broderlig overenskomst. I denne fikk man praktisk og konkret veiledning for det fellsskapsliv man ønsket å leve ut.
Bibelstudier og bønn preget samlingene. Man kom gjerne sammen i små grupper. Under en nattverdgudstjeneste i 1727 fant et åndelig gjennombrudd sted. Blant herrnhuterne omtaler man dette som deres pinseerfaring.
Det er tre ting som må nevnes om herrnhuterne - eller moravianerne som de også kalles - som vi kan lære mye av i dag:
* De hadde en relasjonell enhet, et åndelig fellesskap, hvor det å gi særpreget dem.
* Kraften i deres utholdende bønneliv produserte en guddommelig lidenskap for misjon og for å nå de unådde med evangeliet. Noen av dem solgte til og med seg selv som slaver for å nå steder som Surinam i Sør-Amerika for å gi dem evangeliet om Guds rike. Moravianerne var de første misjonærene som nådde slave på St.Thomas på Jomfruøyene. De dro også til Grønland og Lappland som misjonærer.
* De levde etter mottoet 'Ingen arbeider uten at det er noen som ber'. Dette bønnelivet fikk som form av en bønnekjede 24 timer syv dager i uken i over 100 år.
Grev Zinzendorf døde 9.mai 1760 - 60 år gammel.
Den pietistiske vekkelsen kom til å prege von Zinzendorfs liv. En annen ledende skikkelse innenfor denne bevegelsen: August Hermann Francke - skulle få stor betydning for skolegangen til Zinzendorf.
Likevel: Den unge Zinzendorf ble nok en skuffelse for hans foreldre. De hadde store ambisjoner for ham. De ønsket at han skulle bli diplomat. Men Zinzendorf var grepet av en visjon: Han ville skaffe seg en eiendom og der skulle han samle venner og likesinnede og sammen med dem virkeliggjøre pietismens ideal om en kommunitet av troende som levde ut det kristne livet i hverdagen.
En helt avgjøre fase av dette fellesskaps-livet og et vendepunkt i grev Zinzendorfs liv fant sted i 1722. Da kom han i kontakt med en gruppe flyktninger fra Böhmen, nåværende Tsjekkia. Zinzendorf tilbød dem å slå seg ned på eiendommen hans. Det skulle bli til byen Herrnhut.
Det formelig kokte av ulike religiøse oppfatninger i dette området på denne tiden. Ikke underlig førte det til konflikter. Zinzendorf forsøkte å skape fred og forsoning mellom dem. Han besøkte hvert eneste hjem for samtaler og bibelstudier. Gjennom disse samtalene ble det lagt et grunnlag for den overbevisningen som skulle komme: de var kalt til å leve sammen slik de første kristne: 'hele flokken av de troende var av ett hjerte og èn sjel'. (Apg 4,12 - Bibelen Guds Ord).
Bevegelsen som vokste fram ble hetende: herrnhuterne eller byen Herrnhut.
For å veilede dette kommunitetslivet formulerte man noe man kalte: Brüderlicher Vertag - en broderlig overenskomst. I denne fikk man praktisk og konkret veiledning for det fellsskapsliv man ønsket å leve ut.
Bibelstudier og bønn preget samlingene. Man kom gjerne sammen i små grupper. Under en nattverdgudstjeneste i 1727 fant et åndelig gjennombrudd sted. Blant herrnhuterne omtaler man dette som deres pinseerfaring.
Det er tre ting som må nevnes om herrnhuterne - eller moravianerne som de også kalles - som vi kan lære mye av i dag:
* De hadde en relasjonell enhet, et åndelig fellesskap, hvor det å gi særpreget dem.
* Kraften i deres utholdende bønneliv produserte en guddommelig lidenskap for misjon og for å nå de unådde med evangeliet. Noen av dem solgte til og med seg selv som slaver for å nå steder som Surinam i Sør-Amerika for å gi dem evangeliet om Guds rike. Moravianerne var de første misjonærene som nådde slave på St.Thomas på Jomfruøyene. De dro også til Grønland og Lappland som misjonærer.
* De levde etter mottoet 'Ingen arbeider uten at det er noen som ber'. Dette bønnelivet fikk som form av en bønnekjede 24 timer syv dager i uken i over 100 år.
Grev Zinzendorf døde 9.mai 1760 - 60 år gammel.
Her er noen linker:
Det ligger mange flere ute på YouTube.
fredag 8. mai 2015
En evangeliseringsånd
'Måtte vi ha den evangeliseringsånd som evangelisten Markus hadde, gjennom en virkelig personlig relasjon med Kristus, slik at vi kan dele Ham med andre i kjærlighet'.
Fr. Sourial Youssef
Fr. Sourial Youssef
torsdag 7. mai 2015
Nil - kommunitetslivets grunnlegger i Russland
Når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet i kveld, skal vi markere minnedagen til en av Russlands hellige: Nil av Sorsky eller Nilos av Sora. Han var en av de mest betydningsfulle skikkelsene i å gjøre Jesusbønnen og det indre bønnens liv kjent. Nil var også en fornyer av det russiske klosterlivet.
Middelalderen var en utfordrende tid for Den russisk ortodokse kirke. Både kirker og klostre sto i stor fare for å bli verdsliggjort av gjerrighet og ikke minst av maktbegjær.
I en slik tid reiser Gud opp en mann med en profetisk klarhet. Han kaller kirken til å vende tilbake til det opprinnelige monastiske idealet: en radikal eiendomsløshet og enkelhet. Slikt blir det problemer av. Ingen profetisk røst blir tatt imot med begeistring med det samme.
Han ble en opprører. Han sluttet seg til et kloster hvis prior var kritisk til at kloster skulle eie store landområder. Etter noen år her tok han med seg en disippel og la ut på den lange reisen til den hellige øya Athos. Her trådte han inn i et russisk kloster, og ga seg hen til studier og oversettelsesarbeid, spesielt av kirkefedrene. Det var i dette miljøet at han skulle stifte bekjentskap med Jesusbønnen. Den skulle forandre hele hans bønneliv.
Det han hadde lært på Athos tok han med seg hjem til Russland. Han dro tilbake til det klosteret han hadde tilhørt, og fikk tillatelse til å sette opp en koie utenfor klosteret. Nil ønsket å leve i stillhet og kontemplasjon. Men slik skulle det ikke gå. Han ble stadig forstyrret av mennesker som søkte hans åndelige råd.
Han bestemte seg for å trekke seg lenger unna klosteret, og nå oppstår det noe helt nytt. En helt ny type av monastisk liv: små kommuniteter eller sketer, ved siden av de store klostrene. I 1473 grunnlegger Nil en slik kommunitet ved en elven Sora. Her skulle flere slutte seg til den lille kommuniteten. Tiden ble brukt til bønn, oversettelsesarbeidet av kirkefedrene fortsatte og noe av dette ble også gitt ut. Nil sammenfattet blant annet et kompendium over mange helliges liv. Dessverre er dette gått tapt.
7.mai 1508 dør så Nil. Han ble 76 år gammel.
Det er satt opp en statue av Nil ved elven Sora (bildet).
onsdag 6. mai 2015
Hellighetsforkynneren og Gudselskeren Emil Gustafson, del 2
Her er andre del av artikkelen om Emil Gustafson:
Emil Gustafson's pasjon var å forkynne Kristus! Det gjorde han på en slik måte at han selv kom i bakgrunnen. Noen venner av ham ga ham dette skussmålet: 'Han talte mer gjennom sin taushet, enn med sine mange ord'. Noen har fortalt at han en gang var på besøk i et hjem en kveld uten å si et eneste ord!
En gang besøkte han en by i det sørlige Sverige. Her skulle han preke på en rekke møter, men det skulle ikke gå slik det var planlagt. Den første kvelden leste han teksten han skulle preke over tre ganger, men han kom ikke i gang med å tale. Folket undret seg. Da han tredje gang hadde lest den samme teksten, gikk han å satte seg ved siden av han som ledet møtet. Til denne sa han:
'Jeg kan ikke preke her i kveld. Jeg kjenner at folket venter for mye fra Emil Gustafson, og ikke fra Jesus'.
Det skal et stort mot, men kanskje enda mer, gudsfrykt for å gjøre noe slikt som dette.
De som var kommet for å høre ham, fikk ikke det. Men det er et spørsmål om det ikke gjorde et like sterkt inntrykk, ja, kanskje enda sterkere å se den gråtende forkynneren stå på talerstolen. Neste kveld derimot, preket han, og da med stor autoritet.
Emil Gustafson var en typisk hellighetsforkynner. Likevel var det hans syn på Kristi forsoning som gjennomsyret hele hans hellighetsforkynnelse. Jesu død var for Gustafson en stedfortredende død.
Et annet element i hans djupe forkynnelse var sannheten om at Jesus snart ville komme igjen for å hente sin Brud. Noen vekkelsespredikant i vanlig forstand var han ikke.
Pastor Kihlstedt, som jeg nevnte i første del av denne artikkelserien, har gitt oss følgende karakteristikk av Gustafson som skribent:
'Hans språk var kraftig. De korte, avmålte satsene er fylt av djupt innhold. Ikke alltid er formen uklanderlig, enkelte ganger er fremstillingen vel dunkel, men innholdet er gedigent. Man kan ikke ha det travelt når man leser ham. Man må grunne på det, men så får man da også mer for hjertet'. (Stig Abrahamsson: Emil Gustafson: En Guds profet. HS Förlag , side 115)
Emil Gustafson hadde lært seg kunsten å få sagt mye med få ord. I blant er det slik at stilen hans får noe av bibelordets høyhet over seg. Det er velsignede ord. Den djupe innlevelsen i Bibelens verden preger hans språk. Alt han har skrevet viser oss at det er nøye prøvd på Guds ord. Emil Gustafson var en ivrig bibelleser, særlig bruker han tekster fra Det gamle testamente: 1.Mosebok og Høysangen går flittig igjen, sammen med Salomos ordspråk, og profetskriftene. Man merker at det er en mann som lever nær en hellig Gud, som har skrevet. To toner dominerer innholdet: Det hellige alvoret og den stille fortrøstningen til Gud.
(fortsettes)
Emil Gustafson's pasjon var å forkynne Kristus! Det gjorde han på en slik måte at han selv kom i bakgrunnen. Noen venner av ham ga ham dette skussmålet: 'Han talte mer gjennom sin taushet, enn med sine mange ord'. Noen har fortalt at han en gang var på besøk i et hjem en kveld uten å si et eneste ord!
En gang besøkte han en by i det sørlige Sverige. Her skulle han preke på en rekke møter, men det skulle ikke gå slik det var planlagt. Den første kvelden leste han teksten han skulle preke over tre ganger, men han kom ikke i gang med å tale. Folket undret seg. Da han tredje gang hadde lest den samme teksten, gikk han å satte seg ved siden av han som ledet møtet. Til denne sa han:
'Jeg kan ikke preke her i kveld. Jeg kjenner at folket venter for mye fra Emil Gustafson, og ikke fra Jesus'.
Det skal et stort mot, men kanskje enda mer, gudsfrykt for å gjøre noe slikt som dette.
De som var kommet for å høre ham, fikk ikke det. Men det er et spørsmål om det ikke gjorde et like sterkt inntrykk, ja, kanskje enda sterkere å se den gråtende forkynneren stå på talerstolen. Neste kveld derimot, preket han, og da med stor autoritet.
Emil Gustafson var en typisk hellighetsforkynner. Likevel var det hans syn på Kristi forsoning som gjennomsyret hele hans hellighetsforkynnelse. Jesu død var for Gustafson en stedfortredende død.
Et annet element i hans djupe forkynnelse var sannheten om at Jesus snart ville komme igjen for å hente sin Brud. Noen vekkelsespredikant i vanlig forstand var han ikke.
Pastor Kihlstedt, som jeg nevnte i første del av denne artikkelserien, har gitt oss følgende karakteristikk av Gustafson som skribent:
'Hans språk var kraftig. De korte, avmålte satsene er fylt av djupt innhold. Ikke alltid er formen uklanderlig, enkelte ganger er fremstillingen vel dunkel, men innholdet er gedigent. Man kan ikke ha det travelt når man leser ham. Man må grunne på det, men så får man da også mer for hjertet'. (Stig Abrahamsson: Emil Gustafson: En Guds profet. HS Förlag , side 115)
Emil Gustafson hadde lært seg kunsten å få sagt mye med få ord. I blant er det slik at stilen hans får noe av bibelordets høyhet over seg. Det er velsignede ord. Den djupe innlevelsen i Bibelens verden preger hans språk. Alt han har skrevet viser oss at det er nøye prøvd på Guds ord. Emil Gustafson var en ivrig bibelleser, særlig bruker han tekster fra Det gamle testamente: 1.Mosebok og Høysangen går flittig igjen, sammen med Salomos ordspråk, og profetskriftene. Man merker at det er en mann som lever nær en hellig Gud, som har skrevet. To toner dominerer innholdet: Det hellige alvoret og den stille fortrøstningen til Gud.
(fortsettes)
tirsdag 5. mai 2015
Hellighetsforkynneren og Gudselskeren Emil Gustafson, del 1
Få har betydd så mye for mitt åndelige liv som den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson (bildet). Det skyldes ikke minst at Filadelfiaforlaget sørget for å utgi hans samlede verker på norsk: 'Visdommens vei' og 'En konges brud'. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vendt tilbake til de bøkene, for å dvele ved den solide reisekosten som Emil Gustafson etterlot seg.
Men jeg har også funnet mye trøst i hans sanger, ikke minst i sangen: For underlig er du i alt hva du gjør.
'Åndens oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus', skrev Emil Gustafson som innledning til det første kapitlet 'Hellig overgivelse', i boken 'En konges brud'. Dermed slo han an en streng som vibrerer gjennom alt han har skrevet: hans djupe kjærlighet til Frelseren.
'Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud', kunne han si, men erfaringens tyngde.
Han skulle bli 38 år gammel. Vel kjent med sykdom. Kroppslig sett et skrøpelig kar, men gjennom sprekkene i karet skinte det lys. Lyset fra Kristus, som preget denne unge mannens liv på en så sterk måte. Emil Gustafson var en hellighetsforkynner av Guds nåde. En røst i tiden, en bærer av en himmelsk visjon, og med et klart syn på Guds forunderlige veier med sine barn, slik at Kristi bilde skulle bli synlig i dem.
Han ble født i 1862, nærmere bestemt den 12.juli, i Norra Folkevi, et lite sted et par mil sørvest for Örebro. Han kom fra enkle kår. Det sies at hans mor var en kvinne av få ord, men hun var gudfryktig, og det var nok hennes trekk Emil Gustafson arvet. Han vokste opp i en atmosfære av bønn og bibellesning. Det var stadig bønnestunder på kne i dette hjemmet. Allerede som syv åring kom han frem til et bevisst liv i Gud. En liten stund bleknet dette livet, men som 15-16 åring fikk han på nytt et avgjørende møte med Jesus. Fra da av vek han aldri fra veien.
Emil Gusafson ble søndagsskolelærer. Det er vekkelsestider i traktene hvor han kom fra, og mange mennesker overga sine liv til Gud.
Skeppsholmen landbruksskole var stedet Emil mente han ville kunne finne sin livsoppgave. Han fortsatte sine studier ved Lidsta landbruksskole, men ved juletider 1881 kjente han seg syk og veldig svak. Han hadde hatt besvær med magen før også, men nå meldte problemene seg med full styrke. Det er gripende å lese hans dagboksopptegnelser fra denne tiden: 'Vakkert vær. Meget syk'. Gud synes langt borte fra ham. Han opplevde å være som Job. Flere ganger ble han salvet og bedt for.
I denne tiden leste han 'Et lykkelig liv' av kvekeren Hannah P. Smith. Den ble som en åpenbaring for ham. For henne og for Emil Gustafson førte det til en livsforvandling når de ble kjent med hemmeligheten til Paulus: Ikke jeg, men Kristus.
Om dette skriver Hannah Pearsall Smith: 'Den seier jeg lengtet etter måtte komme ved at jeg sluttet å leve mitt eget liv og lot Guds kraft virke i meg både å ville og å virke til Hans velbehag'. (s.8)
Sykdommen kom og gikk og tiltok så i styrke. Han fikk også problemer med hjertet.
Som forkynner var Emil Gustafson til rik og varig velsignelse. Pastor Axel Kihlstedt skrev om Emil Gustafson etter hans død:
'Som predikant tiltrakk han seg stor oppmerksomhet, og han hadde alltid mange tilhørere. Hans tillit var stadig stigende, særlig i hans hjemtrakter, der han var mest kjent. Det var ikke bare hans begavelse og hans tiltalende måte å fremstille saken på som drog folk til møtene, men fremfor alt den ånd som bodde i ham og det helhjertede kristne liv som han levde. Det passet godt på han selv hva han selv skrev: "Er vi i stand til å belyse teksten med illustrasjoner fra et hellig liv, kan vi holde interessen oppe, og folket hører oss gjerne, for tilliten er mer enn halve prekenen." Hans preken hadde alltid sin særegne, personlige klang med friske, originale tanker'.
(fortsettes)
Men jeg har også funnet mye trøst i hans sanger, ikke minst i sangen: For underlig er du i alt hva du gjør.
'Åndens oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus', skrev Emil Gustafson som innledning til det første kapitlet 'Hellig overgivelse', i boken 'En konges brud'. Dermed slo han an en streng som vibrerer gjennom alt han har skrevet: hans djupe kjærlighet til Frelseren.
'Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud', kunne han si, men erfaringens tyngde.
Han skulle bli 38 år gammel. Vel kjent med sykdom. Kroppslig sett et skrøpelig kar, men gjennom sprekkene i karet skinte det lys. Lyset fra Kristus, som preget denne unge mannens liv på en så sterk måte. Emil Gustafson var en hellighetsforkynner av Guds nåde. En røst i tiden, en bærer av en himmelsk visjon, og med et klart syn på Guds forunderlige veier med sine barn, slik at Kristi bilde skulle bli synlig i dem.
Han ble født i 1862, nærmere bestemt den 12.juli, i Norra Folkevi, et lite sted et par mil sørvest for Örebro. Han kom fra enkle kår. Det sies at hans mor var en kvinne av få ord, men hun var gudfryktig, og det var nok hennes trekk Emil Gustafson arvet. Han vokste opp i en atmosfære av bønn og bibellesning. Det var stadig bønnestunder på kne i dette hjemmet. Allerede som syv åring kom han frem til et bevisst liv i Gud. En liten stund bleknet dette livet, men som 15-16 åring fikk han på nytt et avgjørende møte med Jesus. Fra da av vek han aldri fra veien.
Emil Gusafson ble søndagsskolelærer. Det er vekkelsestider i traktene hvor han kom fra, og mange mennesker overga sine liv til Gud.
Skeppsholmen landbruksskole var stedet Emil mente han ville kunne finne sin livsoppgave. Han fortsatte sine studier ved Lidsta landbruksskole, men ved juletider 1881 kjente han seg syk og veldig svak. Han hadde hatt besvær med magen før også, men nå meldte problemene seg med full styrke. Det er gripende å lese hans dagboksopptegnelser fra denne tiden: 'Vakkert vær. Meget syk'. Gud synes langt borte fra ham. Han opplevde å være som Job. Flere ganger ble han salvet og bedt for.
I denne tiden leste han 'Et lykkelig liv' av kvekeren Hannah P. Smith. Den ble som en åpenbaring for ham. For henne og for Emil Gustafson førte det til en livsforvandling når de ble kjent med hemmeligheten til Paulus: Ikke jeg, men Kristus.
Om dette skriver Hannah Pearsall Smith: 'Den seier jeg lengtet etter måtte komme ved at jeg sluttet å leve mitt eget liv og lot Guds kraft virke i meg både å ville og å virke til Hans velbehag'. (s.8)
Sykdommen kom og gikk og tiltok så i styrke. Han fikk også problemer med hjertet.
Som forkynner var Emil Gustafson til rik og varig velsignelse. Pastor Axel Kihlstedt skrev om Emil Gustafson etter hans død:
'Som predikant tiltrakk han seg stor oppmerksomhet, og han hadde alltid mange tilhørere. Hans tillit var stadig stigende, særlig i hans hjemtrakter, der han var mest kjent. Det var ikke bare hans begavelse og hans tiltalende måte å fremstille saken på som drog folk til møtene, men fremfor alt den ånd som bodde i ham og det helhjertede kristne liv som han levde. Det passet godt på han selv hva han selv skrev: "Er vi i stand til å belyse teksten med illustrasjoner fra et hellig liv, kan vi holde interessen oppe, og folket hører oss gjerne, for tilliten er mer enn halve prekenen." Hans preken hadde alltid sin særegne, personlige klang med friske, originale tanker'.
(fortsettes)
mandag 4. mai 2015
Spennende kunstutstilling i Oslo
Bendik Saxegaard holder sin første separatutstilling med en rekke arbeider, hovedsaklig maleri, basert og undersøkende i ikonografi.
08.05. : Vernissasje kl: 20.00
09.05 : 11.00-18.00
10.05 : 11.00-18.00
Brenneriveien 9, ved BLÅ, KEM og Akerselva.
Hjertelig velkommen!
Er du i Oslo er dette en gylden anledning til å se vakker kunst. Bildet som følger denne invitasjonen er noe av det du vil få se.
08.05. : Vernissasje kl: 20.00
09.05 : 11.00-18.00
10.05 : 11.00-18.00
Brenneriveien 9, ved BLÅ, KEM og Akerselva.
Hjertelig velkommen!
Er du i Oslo er dette en gylden anledning til å se vakker kunst. Bildet som følger denne invitasjonen er noe av det du vil få se.
lørdag 2. mai 2015
Kampen for den overleverte troen
Kampen for den overleverte troen har vært hard opp gjennom kirkens historie. Jeg kjenner på djup takknemlighet for at disse avgjørende stridene er utkjempet, og at vi slipper å måtte kjempe på samme måte som den gang. Svarene er gitt. Alt vi behøver å gjøre er å bli stående i det som fedrene har kjempet for.
På 320 tallet pågikk det en avgjørende strid om Kristi natur: var Sønnen av samme vesen som Faderen eller var Han bare lik Faderen?
Et ikke uvesentlig spørsmål også hva vår frelse angår!
For å få klarhet i dette og andre spørsmål sammenkalte keiser Konstantin samtlige biskoper i den daværende kristenheten til et møte i Efesos i Lille-Asia. På dette kirkemøtet var det en som vakte oppsikt. Det var en ung prest fra Aleksandria som deltok på dette første økumeniske kirkemøtet i kraft av å være sekretær for sin biskop. Han het Athanasios.
Hans navn er uløselig og for alltid knyttet til Guds menneskevorden. Det er et fantastisk ord! Til inkarnasjonens mysterium, dette at Gud ble menneske. Troen på at Jesus er sann Gud og sant menneske er av helt avgjørende betydning for vår frelse. Om Jesus bare var et menneske, og ikke Gud kommet i kjød, ville vi være evig fortapt. Det er takket være blant andre Athanasios av Aleksandria at den overleverte troen fra apostlene er blitt bevart. Det er et stort takkeemne på hans minnedag i dag.
Jeg har skrevet om denne Athanasios tidligere på denne bloggen. Her er noe av det jeg skrev den gangen:
På 320 tallet pågikk det en avgjørende strid om Kristi natur: var Sønnen av samme vesen som Faderen eller var Han bare lik Faderen?
Et ikke uvesentlig spørsmål også hva vår frelse angår!
For å få klarhet i dette og andre spørsmål sammenkalte keiser Konstantin samtlige biskoper i den daværende kristenheten til et møte i Efesos i Lille-Asia. På dette kirkemøtet var det en som vakte oppsikt. Det var en ung prest fra Aleksandria som deltok på dette første økumeniske kirkemøtet i kraft av å være sekretær for sin biskop. Han het Athanasios.
Hans navn er uløselig og for alltid knyttet til Guds menneskevorden. Det er et fantastisk ord! Til inkarnasjonens mysterium, dette at Gud ble menneske. Troen på at Jesus er sann Gud og sant menneske er av helt avgjørende betydning for vår frelse. Om Jesus bare var et menneske, og ikke Gud kommet i kjød, ville vi være evig fortapt. Det er takket være blant andre Athanasios av Aleksandria at den overleverte troen fra apostlene er blitt bevart. Det er et stort takkeemne på hans minnedag i dag.
Jeg har skrevet om denne Athanasios tidligere på denne bloggen. Her er noe av det jeg skrev den gangen:
Athanasios var 30 år da han ble en av de viktigste kirkelederne i Kirken, i en tid da det stod strid om selve inkarnasjonens overlevelse. Og Athanasios var uredd. Han gikk ikke kompromissets vei. Mot den såkalte arianismen og dens tilhengere var han krystallklar. Denne holdningen av fasthet i lærespørsmål hadde han lært av eneboerne i ørkenen. Og det var da også til dem han skulle søke tilflukt når det blåste som aller verst på toppen. Spørsmålet om Jesu sanne natur, om inkarnasjonen, var jo ikke et perifert spørsmål. Her gjaldt det sannelig spørsmålet om liv eller død.
Under sin 45 årige tjeneste som biskop ble Athanasios forvist fra Aleksandria hele fem ganger! Hver enste gang vendte han tilbake fast bestemt på å befeste troen på Jesu guddom, helt til denne heresien var ryddet ut.
I februar 366 vendte han tilbake for godt. Frem til sin død i 373 kunne han så virke for fred og forsoning mellom de stridende partene.
Han er en av den tidlige kirkens mest betydningsfulle teologer og åndelige ledere.
Ved siden av hans uttrettelige kamp for den sanne kristne tro, er han også kjent for sin biografi om Hl.Antonios som utkom i år 356. Den ble raskt oversatt til en rekke språk og skulle bli en av - ikke bare samtidens - men også historiens mest betydningsfulle åndelige klassikere. For Athanasios fremsto Hl.Antonios som det fremste eksemplet på det han anså som kronen i frelsesverket: Gud ble menneske for at mennesket skulle bli guddommeliggjort.
Under sin 45 årige tjeneste som biskop ble Athanasios forvist fra Aleksandria hele fem ganger! Hver enste gang vendte han tilbake fast bestemt på å befeste troen på Jesu guddom, helt til denne heresien var ryddet ut.
I februar 366 vendte han tilbake for godt. Frem til sin død i 373 kunne han så virke for fred og forsoning mellom de stridende partene.
Han er en av den tidlige kirkens mest betydningsfulle teologer og åndelige ledere.
Ved siden av hans uttrettelige kamp for den sanne kristne tro, er han også kjent for sin biografi om Hl.Antonios som utkom i år 356. Den ble raskt oversatt til en rekke språk og skulle bli en av - ikke bare samtidens - men også historiens mest betydningsfulle åndelige klassikere. For Athanasios fremsto Hl.Antonios som det fremste eksemplet på det han anså som kronen i frelsesverket: Gud ble menneske for at mennesket skulle bli guddommeliggjort.
Abonner på:
Innlegg (Atom)